Category archive: Aktuelt

Om ulver og redsel

Den store facebook/twittersnakkisen i går var en status som bredte seg om en mann som går rundt og legger ut gift rundt St.Hanshaugen. Jeg må innrømme at jeg gikk fem på selv og postet statusen, sånn for å være på den sikre siden. Jeg har jo tross alt mange venner med hunder.

Hos mange av de jeg kjenner som har lagt ut samme status ser jeg mest kommentarer av typen «uff, så fælt» og «syke mennesker!» osv. I mitt, derimot, ber folk om «kilde, please» og opplysning at det er veldig lite som er såpass akutt giftig for hunder, ihvertfall av omnomnom-typen. (Takk, folkens).

Nå viser det seg at det (igjen) er de som forholder seg skeptiske som igjen har rett. Takk til dagbladet for oppklaringen. Sagflisen som har skapt hysteri viser seg å være løypemarkeringer for et litt spesielt løpekonsept der løypa ikke er oppgitt på forhånd, men man har en «hare» som drar rundt rett før løpet og legger igjen markeringer for hvor løpet går. Arrangørene her bruker sagflis og mel fordi dette er miljøvennlig og ufarlig. Altså ikke gift.

På den ene siden er jeg veldig glad for at jeg har venner som klarer å dra meg ned på jorda når jeg blir litt hysterisk i advarslene. På den andre siden er jeg litt lei av at man skal tolke alt mulig negativt og spre om seg med slike teorier og påstander der det ikke finnes grunnlag. For meg, som ikke er ekspert på gift eller ekspert på hva hunder kan dø av, virker det naturlig å heller prøve å være på den sikre siden og dermed i et heller svakt øyeblikk være med på å spre slik frykt.

Så, gift på bakken er heller usannsynlig. Men om du vil være helt sikker kan det være greit å uansett ta en tur til dyrlegen om kreket begynner å bli dårlig etter en tur.

Men at du ikke skal være redd for gift på bakken betyr ikke at du ikke skal være redd for noe når det gjelder hunden din. Enkelte ting med dyrehold burde være selvsagte. Som at du ikke lar noen du ikke kjenner mate hunden din. Det finnes mye hunden din ikke burde spise, og veldig mye av dette igjen er ting folk som aldri har hatt hunder eller aldri har lært om hundeernæring ikke vet. Det kan være ting som er helt ufarlig for oss å spise, som sjokolade og kebab, som kan gjøre hunden din skikkelig dårlig. Eller, for å rette det mot de som virkelig burde høre det: Ikke mat andres hunder uten tillatelse fra eieren, ok?

En annen ting jeg ser så altfor ofte, er hunder som er bundet utenfor et bygg mens eieren «bare er inne en veldig kjapp tur». I Oslo. Folk (igjen, på facebook) er bekymret for hvor «ille stelt» det er når man faktisk må tenke på at bikja kan bli tatt. Vel, så «ille stelt» har det vært så lenge jeg kan huske, og ikke bare i Oslo.

Jeg kommer fra en relativt liten plass, Hokksund. For meg som har vokst opp i området og siden flyttet til Oslo er Hokksund en doven, ufarlig plass. «Alle kjenner alle» og det er veldig lite som skjer.

Da jeg var mindre hadde mormora mi en hund som het Cockie. En fin russisk mynde, om jeg husker riktig, så ikke akkurat en veskehund. I rådhusbygget i Hokksund har du en offentlig svømmehall der mormora mi jobbet, og en dag hun bare skulle innom i et veldig kjapt ærend (av typen «levere dette» eller «hente det der», rett inn og rett ut igjen) bestemte hun seg for å slå to fluer i en smekk og gjøre det mens hun luftet Cockie. Hun var inne i et minutt, og da hun kom ut igjen så hun en mann gå bort derfra med Cockie i band. I bittelille, ufarlige Hokksund. Nå var heldigvis mormora mi kjapt nok ute til at hun fikk tak i mannen og fikk hunden sin tilbake, men hva om hun hadde stoppet for å prate litt til med kollegaer før hun gikk ut igjen? Hva da?

For ikke å snakke om muligheten for at noen, med eller uten vilje, kan finne på å skade hunden din mens du «bare er inne et ærend». Det finnes mange forskjellige folk i en by. Det finnes barn som ikke har lært seg å ikke uten videre gå bort til fremmede hunder, og ikke har lært hvordan du kan klappe en. Det finnes folk med nedsatt syn som bare ikke ser hunden din. Det finnes folk som synes hunden din er en pest og en plage. Det finnes mye som kan skje med hunden din når du ikke har den under tilsyn. Det kan være at du er en god hundeeier, men jeg synes allikevel synd på en hund som står alene utenfor en butikk eller lignende i et høyt befolket område.

Jeg har vært hundeeier selv, og jeg vet hvor lett det er å tenke «men det går sikkert bra, jeg skal jo bare inn hit i to minutter». Og jeg kan gjerne være den første til å innrømme at jeg har bundet hunden min utenfor en butikk selv. Jeg har kommet ut igjen til en hund jeg gikk fra med båndet festet på en måte det er umulig å løsne uten å ta av og på igjen, for å se henne stå løs da jeg kom ut igjen (det var siste gang jeg lot henne stå sånn i «bare to minutter»). Jeg var heldig, mormora mi og Cockie var heldige, men hva om du ikke er?

iSad.

Veldig mange har allerede delt denne videoen i dag, men den kan helt ærlig talt ikke sees nok ganger.

En god stund nå har Steve Jobs’ tale til avgangselevene ved Stanford i 2005 vært en slags pep-talk jeg har dratt frem når jeg føler at ting går i stå. Når ting ikke er helt greit og jeg er usikker på sporet jeg er i, er denne talen noe av det som inspirerer meg til å reise meg opp, børste skitten av knærne og kjempe litt til.

Spesielt denne setningen: «Some times life’s gonna hit you in the face with a brick – don’t lose faith» er blitt et mantra med tiden. Ja, for noen dager er det som om du får mursteiner kasta etter deg av livet, men det er fortsatt håp. Du kan fortsatt utrette noe.

I dag tidlig våknet jeg til den triste nyheten om at Steve Jobs er død. Helt tilfeldig fikk jeg igjen macbooken min i går, så jeg fikk lest nyheten om Jobs på den. Det føles helt riktig.

Samme hva du mener om Apple, Pixar og andre saker Steve Jobs har hatt fingrene sine borti, er det veldig få i dag som ikke er berørt av at kreften endelig fikk has på han.

Så, Steve, dagen i dag begynte med mye skyer, nå begynner sola å komme fra, og i dag skinner den for deg. Ditt arbeid er noe av det som fikk meg til å ville bli en designer, og takket være mye av ditt arbeid kan jeg fortsette å utvikle meg som en. Tusen takk. I dag skåler jeg for deg.

Nå er det på tide å gå ut og gjøre enda flere tåpelige ting, risikere enda flere feil, og forhåpentlig finne store ting på veien. Takk for påminnelsen, Steve.

Stay hungry, stay foolish.

Skremmende

Èn mann har revet et hull i byen min. Èn mann har satt en mengde engasjerte ungdom i livsfare og fått tatt livet av så altfor mange av dem. Èn mann.

Èn mann som stiller krav av typen en kun skulle tro man fant fra karakterer i en bok. Èn mann som ser ut til å tro at forhandlinger for informasjon under avhør skjer som på film. Èn mann som nærer et så enormt hat for samfunnet han har vokst opp i at han ser det som «grusomt, men nødvendig» å sette av en bombe ved regjeringskvartalet som tar livet av relativt få, men allikevel altfor mange, for så å dra ut til idylliske Utøya for å skyte rolig ned så mange han bare kan før han blir stoppet. Èn mann som har forårsaket en så enorm landesorg at jeg tror hjertet mitt snart ikke tåler mer.

Den siste drøye uken har jeg gått gjennom mange ekstreme følelser. Jeg har vært så sint at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg har vært så lei meg at jeg trodde jeg skulle grine meg tom for tårer, og når jeg trodde jeg måtte være tom kom det bare enda fler. Jeg har vært så sjokkert at jeg har blitt handlingslammet. Jeg har vært så stolt av så mange mennesker at jeg har trodd jeg skulle sprekke. Måten så mange nordmenn tar en sånn krise på, måten ungdommene på Utøya har stått på for hverandre, måten Statsministeren og Kongefamilien har fremstått i ettertid, alle heltene som slapp alt de hadde i hendene for å hjelpe til med det de kunne. Det er så mange helter fra den siste tiden nå at jeg rett og slett ikke trodde det skulle være mulig. Også er jeg stolt over å komme fra et land der folk flest mener at dødsstraff blir for billig, de vil heller vite at han er sperret inne resten av livet, gjerne uten tilgang til annet av media enn bevis på at vi tross alt står sammen. Vi tar oss av hverandre. Vi knekker ikke så lett.

Også kommer tankene. Dette er ikke kun èn manns meninger. Det som siver ut i media om manifestet, det som siver ut av skriverier han har lagt ut i kommentarfelter her og der, de han har dratt inspirasjon fra… Det er ikke et spesielt miljø vi må holde øyne oppe for. Det er ikke bare disse islamfiendtlige nettstedene som pøser ut slik edder og galle. Nei, det skumle her, er at mange av argumentene like gjerne kommer fra de som sitter bak deg på bussen. De kommer plutselig fra noen på en fest du er på. Noen hører dem i kantina på jobben, andre rundt kafèbordet fra venner av venner. Naboen som slår av en prat ved postkassa som mener løsningen på alt er å få «disse problemkulturene ut av landet». Bestefaren som sitter innerst i hjørnet i familieselskapet som du bare smiler til for å holde familiefreden selv om innvollene dine vrenger seg av meningene han ytrer. Dette er meninger som finnes i vanlige mennesker. Det er dette som er skummelt.

Folk flest setter seg ikke ned i ni år og planlegger en slik forferdelig aksjon. Kun èn av nærmere fem millioner nordmenn gjorde det.

For min egen del kan jeg innrømme at tanken «muslimske terrorister» streifet så vidt innom hodet mitt og. Mens folk prøvde å følge med på nyhetene og finne ut av hva som har skjedd og hvorfor og hvem, satt jeg på vei fra Oslo og fulgte med på twitter og så all synsingen. Jeg husker jeg sa til noen (var det til kjæresten eller noen av de som ringte, tro? Eller noen av de jeg ringte til?) at dette, om det viser seg å faktisk være en bombe, ser ut som litt dårlig planlegging. Etter 15 på en fredag i fellesferien i et kontorstrøk er ikke plassen om det er spektakulære dødstall du er ute etter. Det måtte være en propantank eller noe, tenkte jeg, og flere jeg snakket med som ikke hadde vært i området var enige i den teorien.

Da jeg fikk høre om skytingen vel en halvtime etter den hadde begynt slo det meg. Var dette et tilfeldig sammentreff? Noen som ville slå mynt på kaoset i Oslo, eller var det en sammenheng her? Gikk det virkelig an å komme seg fra Regjeringskvartalet til Utøya med så mye utstyr i rushen på såpass kort tid? Her må jeg innrømme at tidsregningen min var litt på bærtur, men jeg slet såpass med å komme meg til toget i tide og med å finne veier til Hokksund der jeg hadde en bursdag å dra i at jeg rett og slett ikke hadde kontroll på hvor mye tid som gikk.

Jeg skal ikke late som om jeg ikke var lettet da jeg fant ut at det var en nordmann som sto bak. Jeg skal ikke late som om dette ikke skremmer meg. Jo mer jeg får vite om mannen og livet han hadde før, jo mer kjenner jeg igjen elementer fra helt vanlige mennesker. Det er en mann med mange meninger som er delt av veldig mange. Det er en mann med interesser helt normale mennesker jeg kjenner deler. Det er en mann som oppgir at en av favorittbøkene hans er den samme som en av favorittbøkene mine. Barndommen det blir vitnet om er en flere barn deler. Ønsket det ser ut til at han har vist om å være noe er et ønske mange kjenner på hver dag. Forskjellen er at det er bare denne mannen som har gjort noe så drastisk. Til nå.

Det skumle med denne mannen er ikke at han anser det som et greit krav å komme med at han skal ta over styringen av landet under rettssaken. Det skumle er at han er som så mange andre av oss. Han er litt som meg, og han er litt som deg.

Jeg tror at det er viktigere enn noensinne å stille spørsmål ved meninger vi ikke liker fra andre. Det er viktig å identifisere de delene av oss selv som ikke er bra og prøve å gjøre noe med de. Det er viktig å se hverandre og gi hverandre den omtanken og støtten vi trenger.

Vi er et såret folk, og i motsetning til hva man skulle trodd, har såret kommet innenfra. Nå er det opp til oss å jobbe for å få disse meningene og sidene ved hverandre frem i lyset og diskutere dem. Nå er ikke tiden for intoleranse, ikke en gang mot slike brutale tanker. Nå er det tid for å møte disse meningene med undring og gode motargumenter.

Mer eller mindre sammenhengende tanker om Google+ så langt

photo credit: Goneys

Nå er det vel neppe noen som har klart å unngå å finne ut at det finnes noe som heter Google+, og for en del av oss har det gått vel en ukes tid eller to med bruk (og allerede er folk eksperter?)

Noen mener at dette tar over for twitter, andre facebook, noen lurer på hvilken av de sosiale profilene sine de skal forlate til fordel for G+ og andre igjen setter seg på gjerdet til folk slutter å plusse om denne forbanna plussinga. Noen sa første dag at «Nå er det G+ jeg åpner på telefonen og poster til når jeg er ute på tur!» (og en uke senere er det knapt en post å se fra enkelte av disse). Andre sa tidlig at «dette er ikke noe for meg», for så å gå over til å bli av de som legger til mest i strømmen.

Personlig tror jeg G+ kommer til å bli veldig spennende så fort folk slutter å skulle lære hverandre G+ ved å reposte de samme tipsene som har gått runden fra dag 1. Dvs det samme bildet som forklarer nyttige G+-snarveier. Ja, for det kan jo være noen som ikke har fått se den enda, ikke sant?

Det som er det store med G+, er nok muligheten til å sirkle kontakter. Du trenger ikke bare ta disse etter de forhåndslagde sirklene heller (jeg, f.eks, synes familie er litt teit når eneste lignende familie jeg har der er kjæresten). Jeg oppdager stadig nye måter å bruke sirklene på. Charles Warren fra Google, f.eks melder om at han innimellom kopierer en post han har skrevet til en sirkel over i en annen, sånn at han kan holde to forskjellige diskusjoner. Nå ser ikke jeg none grunn til å bruke dette til mitt bruk, men jeg kan se hvordan det kan være nyttig i enkelte sammenhenger.

Noen er litt bekymret over at folk skal begynne å skille mye på hva de poster til hvem, og det forstår jeg. Det er, som Aslak Borgersrud sier i en kommentar, interressant å finne ut at han der liker sånn musikk, selv om musikk aldri har vært et tema i kretsene du kjenner dem fra. Det er mye folk deler uten deg og gruppen du tilhører i tankene som forteller mye om dem du kan synes er interessant.

For min del, merker jeg at så langt så er det lite bruk av sirkler til deling. Jeg deler til utvidede sirkler uansett, og bruker sirklene mer til å skille mellom hvor jeg har folk fra og hvilke temaer jeg kan kunne se oppdateringer om. Litt greit om jeg er i hjørnet der jeg gjerne vil ha musikktips å kunne se gjennom sirkelen med de som hender kommer med musikk. Ja, også har jeg en sirkel for hvert av de to språkene jeg pleier å kommunisere på. Disse er ikke tatt i bruk helt ennå, men om det blir nok av de som ikke kan norsk som jeg blir å dele med, kommer jeg nok til å skille ut norske oppdateringer til sin egen sirkel.

Den sirkelen jeg bruker mest er en slags innboks-sirkel. Her ligger de jeg kjenner igjen og som oftest oppdaterer med ting jeg synes er interessant. For å være ærlig så ligger de aller fleste i denne sirkelen, med unntak av de som deler ekstremt mye og «kjendisene». Det er litt spennende å følge med på hva Neil Gaiman og Google-toppene deler, men når jeg har fem minutter å avse vil jeg fortsatt helst se de som er nærmest meg. Når bussen kommer om et minutt har jeg mer lyst til å lese vittigheter og store nyheter fra folk jeg faktisk har hatt toveiskontakt med enn å se på feriebildene til Larry Page, selv om han har en del fine bilder fra reiser. Sånn sett kunne det kanskje vært greit å hatt muligheten til å lage en sirkel som består av alle unntatt de i denne sirkelen, eller en sirkelen bestående av folk BÅDE i sirkel x OG i sirkel y. Smarte sirkler, altså, det er noe jeg kunne likt.

photo credit: 85mm.ch

Som alle andre greier på internett bruker folk G+ som de vil, og det synes jeg er fint. Det er litt koselig å se de som er blodseriøse sosiale-medier folk som diskuterer hvordan få best mulig utbytte fra G+ og hvordan bedrifter kanskje kan bruke dette i fremtiden. Det er koselig å se folk dele utsikten fra der de er fordi de synes den er så fin. Det er i det hele tatt koselig å se folk dele det de bryr seg om. Dette er jo også grunnen til at jeg er såpass glad i Twitter og til en viss grad Facebook. De som kommer med mye fjas jeg ikke liker forsvinner ut av strømmen når jeg innser at jeg faktisk har sluttet å lese det de skriver. Enkelt og greit.

Alt i alt, Google+ er en fin fjaseplass. Det er ting jeg savner og ting jeg gjerne skulle hatt på en litt bedre måte, men nå er det sånn med denne betaversjonen, at Googlefolket har vært snille nok til å gi meg en sånn fin tilbakemeldingsknapp nede i hjørnet. Jeg bruker denne flittig selv, og synes du bør det og, om du har forslag og sånn.

Om du er nysgjerrige på Google+, men ikke har fått kommet seg på tjenesten enda, så har jeg nok av invites. Bare sleng over en google-mailadresse jeg kan sende på (ser ut til at det kun funker på google-kontoer så langt, serru), så slenger jeg tilbake en invitasjon. Det er bare gøy med flere å følge med på!

Ting man gjerne helst unngår

Denne er til dere som trodde posten min om å komme trygt hjem fra byen handlet om voldtekter.

Tro det eller ei, men det er ikke en skummel mørkemann bak ethvert hjørne som venter på at du skal komme forbi full, lettkledd og alene så han kan gjøre akkurat hva han vil med deg. Det er mulig halvparanoide mennesker prøver å overbevise deg om det, men sannheten er at det ikke stemmer. Det som derimot stemmer, er at det kan være noen hvor som helst. Om du virkelig vil være sikker, bør du finne opp en måte der du kan låse deg inni en supersikker boks uten å dø av sult eller tørst. Eller du kan lære deg selv at det mest sannsynlig ikke skjer noe, og at om det skjer er det ikke din feil, og det er definitivt en smart ting å komme i kontakt med politiet fortest mulig, sånn at du får mest mulig bak deg fortest mulig. Det hender at vonde ting skjer, og med mindre du aktivt går inn for det, er det ingen som har noe med å si at det er din «feil» eller at du «burde gjort ting annerledes». Seriøst, kvinne, om du går stikkveien forbi Blå på tur hjem til løkka hver helg i et år før du blir voldtatt av noen som surrer rundt ved Akerselva – hvordan skulle du kunne vite at veien er utrygg? Den har vært trygg alle de andre gangene du har gått der, ikke sant?

Så, på de tre årene jeg har vært fest-aktiv i Oslo og gått hjem, kan jeg helt ærlig si at dette er det verste som har skjedd:

Bildet er tatt dagen derpå etter Halloween i fjor. Årsaken er et ublidt møte med gruset asfalt forårsaket av et par skyhøye stiletter og en lommebok som påsto den ikke hadde råd til/gadd drosje hjem. Strømpene måtte kastes, det tok noen dager å få ut alle grusrestene, og det største av dem fikk en lettere ufin infeksjon.

Det eneste jeg gjorde riktig den kvelden, var å ha med god og varm jakke og å ikke gå hjem alene. Det var veldig greit å ha med meg et par kompiser som kunne støtte meg resten av veien, kan du tro.

Ja, du kan bli overfalt, ja det finnes idioter der ute som kun er ute etter å forårsake faenskap. Men fakta er at hver eneste kveld står du i større fare for sinte skrubbsår og andre fylleskader enn en tur på voldektsmottaket etter en tur på byen i Oslo.

Og for de som lurer: Ja, de holder fortsatt på å gro skikkelig. Og nei, det finnes ikke bilde av dem fra kvelden før, det har du ikke lyst til å se heller. Men kostymet mitt var smashing.

Bloggplakater og synsing

Innen nå har vel de fleste fått med seg denne bloggplakaten som Thomas Moen og Rafiq Charania har satt sammen. Tanken bak skal være en slags Vær Varsom-plakat for bloggere, som visstnok har vært ganske etterspurt flere steder.

De fleste har vel også fått med seg den store skepsisen som råder, representert av blant annet @HvaHunSa og @fenilsen på twitter. Det finnes visstnok også folk som er positive til plakaten, men disse har jeg til nå bare funnet i bloggen til Moen, som jeg lenket til i forrige paragraf.

Det meste i saken er allerede sagt. Moen mener folk ikke trenger å forholde seg til denne plakaten, mens opposisjonen lurer på hva poenget her er, hva Moen har å tjene på dette, hvor stort behovet egentlig er, hvem som egentlig er målgruppen…

Hvem som tjener på hva og hvor annonsørene holder til bryr meg ikke, for å være ærlig. Jeg er mer bekymret for hva slags signaler dette sender ut. Bloggplakaten har, via Charania, et godkjentstempel fra blogg.no. Via Moen har den godkjentstempel fra iPublish. Moen har i tillegg en ny karriere som bloggmanager (der har du noe jeg ikke trodde jeg skulle få se i Norge, gitt), han har startet opp festivalen BloggCamp og han livnærer seg av å dele ut kunnskap om sosiale medier. Ganske tung fyr på feltet, altså. Når han i tillegg drar inn både forbrukerombudet og Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, bidrar han til å gi plakaten enda mer autoritet. Også sier han at »dere trenger ikke bry dere hvis dere ikke vil, altså»?

Det der er akkurat grunnen til at jeg bryr meg. Jeg er bekymret.

Av det jeg kan se, er bloggplakaten rettet mot rosabloggerne. De som gjerne blogger om hvor de var i helgen, hvilken leppestift som er in, hvor du får de kuleste skoene, hvor kult de har det med vennene sine… Noen av disse har blitt ganske populære etter hvert, og med populariteten kommer folk som vil tjene penger på deg. For en del år sida, da jeg gikk medier og kommunikasjon på videregående, lærte jeg noe fiffig om markedsføring. Det er helt normalt å gi trendsettere produkter for at de skal bruke de, snakke med vennene sine om de og skape litt subtil blest. Billig og bra, spør du meg, om du treffer på en person med et stort nettverk. Når man drar dette inn i bloggverdenen, forventer man at trendsetterne skal blogge om produktene sine. Og det er akkurat her bloggplakaten står sterkest. «Du må være ærlig og si fra når du blir sponset». Joa, sikkert greit det. «Husk at den som skriver kan være farget av penger eller gratis ting». Ja, for det er viktig å huske at folk kan prøve å selge deg noe. Hele tiden. Du slipper aldri unna det. «Vis god folkeskikk». Hvorfor det? Nei, takke meg til sunn fornuft. «God folkeskikk» betyr som regel «ikke fornærm noen i det hele tatt» etter min erfaring, og det gidder jeg ikke bry meg om. Jeg sier/skriver det jeg føler må sies/skrives, uavhengig av om du blir fornærmet eller ikke, gitt. Lev med det.

Navnet bloggplakaten får det til å høres ut som om den gjelder alle bloggere. Men hva sier det om oss, da? Hva slags forventninger gir dette til de framtidige bloggerne? Vi må huske på at det vi gjør nå, farger verdens syn av hva vi driver med. Om vi lar verden få tro at blogging, jo det er disse fjortissene som poster daglige bilder av hva de har på seg og som rapporterer om festene de var på i helgen, så er det akkurat det blogging vil bli. De som skriver faktiske gode blogger kommer til å benekte at det er blogging de driver med, fordi «vi bruker ikke tre tonn sminke om morran» og andre grunner ordlagt på en hånende måte.

Den oppvoksende skribentgenerasjonen ser ut til å vokse opp med et trangt syn på hva blogging er. Bloggplakaten gjør ikke stort annet enn å promotere dette synet for min del.

Hva skjedde med å skrive når du har noe å bidra med? Dele informasjon om ting du kan? Ja til flere fagblogger!

Mobbeboka

photo credit: gjeewaytee (off)

I sommer skrev jeg en tekst til en bok jeg tror kan bety mye for mange. På den tiden var det et prosjekt gjennom sosiale medier helt enkelt kalt «mobbeboka» med den tilhørende «mobbebloggen».

I begynnelsen var jeg skeptisk til å bidra i det hele tatt pga den store faren ved å fremstå som et offer. Jeg er jo ikke et offer? Historien jeg formidlet handlet ikke om meg som mobber eller noen som ser på mobbing heller. Historien min handlet om noe som skjedde med meg for lenge siden, avsluttet med hva jeg egentlig føler om saken nå. Jeg er sterk, jeg lykkes i det jeg vil og jeg har kommet videre. Men noe har holdt igjen. Det å skrive ned historien min, som jeg ikke har klart å fortelle noen, som har vært for tung til å fortelle opptil flere psykologer… Det var terapi. Jeg satt og skrev og skrev mens tårene rant og jeg fikk ta frem en vond klump som har ligget og gnagd kjempelenge. En klump som har vært for hard og tung til å dele med omverdenen. Før nå. Den eksisterer nok fortsatt, men nå ligger den trygt innpakket i ord. Ord som beskriver og ufarliggjør. Det var som å rive av et plaster på et sår som ellers hadde blitt fullt av infeksjoner. Vondt og befriende. Også så sinnsykt godt etterpå.

Det er to personer som vet hvem historien tilhører nå som boka blir gitt ut. Den ene er meg selv, og den andre er Vrangest, Kristin Oudmayer. Et menneske som har et vakkert engasjement for omverdenen. Hun bryr seg om mennesker. Hun bryr seg nok til å ha satt i gang et så stort prosjekt som denne mobbeboka. Hun er et menneske som fyller rommet hun kommer inn i med glede og håp.

For min del har hun gjort så jeg kan relatere til hendelsen uten å bryte sammen i panikk. Den siste biten i puslespillet av hva som skulle fjerne angsten jeg hadde er lagt på plass. Jeg kan se og oppleve ting som tidligere fikk meg til å få panikkanfall uten å oppleve et snev av angst. Jeg håper at historiene i boken kan gjøre dette for flere.

Den heter ikke mobbeboka lengre. Den har blitt noe mer. Nå heter den Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar.

Boka kommer ut på Humanist Forlag 15. Februar og kan forhåndsbestilles her.

Oslo Burning

Today I witnessed a demo.

I think it started with the pro-israel demonstration in front of the government, by the anti-Israelians who decided to make a counter-demo, only with firebombs and the likes.

Later in the evening there was a parade of people with lit torches. Now, that was an amazing sight. Simply a bunch of people demonstrating peacefully against the gaza-situation and for world peace in general. And by «a bunch» I mean somewhere around 10.000.

The demo I’m talking about was later.

After the thing with the torches, some people started moving towards the national theatre and the castle (maybe they were moving towards the Israeli embassy?). They came to the roundabout by the national theatre station, in the city centre. Me and my mate went around the police barricades and found some safe places to stand behind the police, but not directly in the aiming range of the angry mob.

We saw fireworks being thrown towards the police and the people (one even hit a policewoman in the leg), various rocks being thrown, pipes, stuff, small balls of some sort, smoke grenades, etc.

All while the police stood there in their SWAT-gear, trying to figure out what to do with the MANY people gathered in front of them.

A journalist nearly got hit by … something … and stood behind a police truck covering for quite a while before he managed to get into safety with me and my friend. «This is the worst fucking thing I’ve ever experienced!» was his words. I don’t suspect he was signing up for that, no.

Many journalists came prepared. I saw quite a few camerabearing people in «press»-vests and gasmasks. What a great idea that turned out to be when the police pulled out their teargas! In a few seconds, the whole area around the roundabout was filled with smoke (I was luckily standing behind the police with the wind at my back, which means no teargas in my face! Yay!). By the time the fog lifted, the area was a lot emptier. I could see a bunch of journalists running into this entrance to film and photograph something, which I later found out was some kids covering from the gas. It was slightly annoying not knowing that until later, realising I’d seen a bunch of photographers of both still and moving imaging running in there, getting their shot and run out. How about helping the poor kids getting away?

After this massive amount of gas, the riots spread. In front of the university, barricades were made by a bunch of trashbins and some fire, and someone made an attempt at burning down a tree. Que people throwing filled bottles at the police and trashing an empty policetruck (and then, some more gas). More barricades and riots were going on further down the Norwegian pride street Karl Johan. A lot of shops had their windows broken, all the way home to where I live.

In the middle of all this, the police brought dogs and horses into action. It seemed like every single person and animal in the force was on duty tonight.

It also seemed like every single idiot was out. This is an actual (translated) quote from a guy on the rioting side: «You call this a FREE NORWAY? HAH!»
- Yes, actually, I do. I call this a Norway where the freedom of speech is strong. I also call this a Norway who don’t agree with violence. If this wasn’t a free Norway, the police would have brought something way stronger than teargas. So, you disagree to having your face peppered after throwing objects at people? You disagree to having your face peppered when you’ve been involved in vandalising the centre of the capital of Norway? Well, I disagree with you, then.

On the way home, we even found a broken waterline. Don’t know if that has anything to do with this, but it sure was a bit funny to see the cafés and bars making bridges out of chairs.

Finally, just before we got home, we found a fountain full of candlelights, to «remember the fallen of Gaza». Now, that was a demonstration I could actually fancy seeing the police help out with. And how amazing wouldn’t it be to see a policeman in his SWAT-gear putting down a candle for that?

The violent demonstrations didn’t seem to be much other than a bunch of angry kids not really know what they were angry about, but attacking whoever just because. It was not a demonstration worthy of the Palestinian lives being lost. It was not a demonstration for peace, and it certainly was not a demonstration for the freedom of speech.

On the links below you can see pictures and videos of the event (all articles in Norwegian):

http://www.dagbladet.no/2009/01/08/nyheter/innenriks/demonstrasjon/oslo/4300558/

http://www.aftenposten.no/spesial/bildeserier/article2856510.ece

http://www.aftenposten.no/webtv/?id=12574 (video)

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=545932 (video and some images)

http://atvs.vg.no/player/?id=20637 (video)

http://atvs.vg.no/player/?id=20635 (video)

http://www1.vg.no/bildespesial/show/spesial.php?id=6615 (image album)

Recession

I don’t bother much about economy and politics. I hardly have anything to say. But I must say I find the (Norwegian) media’s conclusions rather … conflicting.

The last few weeks I’ve seen these headlines among many other similar:

«Foreigners the first ones to get fired»
«People with disabilities/chronic conditions the first ones to get fired»
«Temps the first ones to get fired»
«Oldies the first ones to get fired»
«Inexperienced people the first ones to get fired»
…I think you get the point.

And these are mainly from the same source.

So, guys, are they letting all go at once, or does it just count as «the first» as long as the management is left untouched?

Microchipping

this article.

It’s about this school in Rhode Island who has microchipped their student schoolbags using RFID. These are kid on some kind of lower-stage education. Don’t really know the age, but I guess it’s regular schoolkids-age in the US. They get lunch in school and their parents are allowed to check their attendance records and what they eat for lunch, so not too old, I guess.

Anyway. This pilot programme is about tracking the kids in and around campus and on the school bus using these chips. Why? So that the parents can have better control of where their lovelies are. And then there’s the school knowing where a kids backpack is, so they might be able to find the sweetie who skips class (unless mentioned sweetie «forgot» or hid his or her backpack somewhere).

The whole thing was funded by some company, so for some reason, the ethical people didn’t look at the case.

So, why am I telling you about this? I’m not an American. I’m not a parent. I don’t have any close relatives in primary schools in the US and especially not in Rhode Island. It ever so often happen that I realise I couldn’t care less about kids and what’s going on around then when you think politics-wise. However, cases like this might in some part of the future wander over to Europe and grow in a bigger scale so more scary people than parents can track the individual. But that isn’t really my main thought either.

Some of you guys know about my *uhm* past in certain christian circles. In these circles, as in all other parts of society, there are stories. These stories are mainly a symbol of something usually relating to God. This case reminded me of one of them. Not because of the God-aspect, but because of the actual story.

The story always comes from a parent. And it’s really about why humans have a free will and are able to sin (because a perfect God wouldn’t really be stupid enough to make imperfect people? So surely, God can’t exist, because there’s so many sins and bad stuff happening in the world?).

Well, put it this way: You can have a kid who’s programmed just right. He wakes up a while before school and eats breakfast and does his stuff before going on the bus. When he gets to school, he will attend all classes perfectly and only speak when spoken to and do his tasks and chores. When school is over, he gets on the bus and goes straight home and tells you he loves you, as you programmed him to.

Wouldn’t that be nice?

Or: You could have a kid who’s not programmed in any way. He may be a bit grumpy in the morning, but you’ll get him on the bus. In school he might not be absolutely perfect, but he’s generally a good kid and goes to the classes he’s supposed to. He might speak out of turn at times, or not do his tasks and chores properly all the time, but he’s among the best kid in his class. When school is done, he gets on the bus, and then he might get distracted by some pretty flowers in the ditch on the way home and decide to pick them because they are so pretty he wants to give them to his mum/dad. And then he gets home a tiny bit too late, but he tells you he’r really sorry and he picked these nice flowers for you because you’re the best mum/dad ever.

The chip is kinda like this. By allowing someone to put a tracking device on your child, you’re enabling a possible threat. «I will know when you get off the bus or if you skip school or if you even get on the bus, so don’t you dare lying to me». Isn’t childhood about learning how to make people trust you and how to trust people? Sure, you’ll have a better idea of where your kids are, but wouldn’t it be nicer to have a kid doing what they’re supposed to do and what you want them to do because they want to and not because they know you’ll know the moment they screw up?

In the christian story, God would rather have a human being who is capable of making their own choices rather than robots who do what they are supposed to do. Most parents I know would agree most of the time (by most of the time, I of course mean whenever their kid’s not being a brat/breaking things/something really negative).

Sure, if I had a kid, it would be nice always knowing where said kid is. And while I’m thinking about tracking technology it would also be nice always knowing where my boyfriend is, where my mates are (you know, in case I want to hang out), where my family is (especially certain family members) etc… When I get a job it might also be good always knowing where my clients and coworkers are. Because, you know, phone and e-mail simply isn’t enough.

My point is: I do not believe a tracking system such as these chips are the best way of letting the parents monitor the kids school experience. Hell, in my days, my parents would get an occasional letter from the teacher, a letter asking them if I wanted milk for my lunch and invitations to parents meetings, where all the other parents would come talk to my teachers and small meetings including my class teacher, my parents and me. That’s quite a lot just there, don’t you think? If I did tests, they would also get my results.

Now, this was in Norway and not the US, but I can find no reasons for this to be continent-specific. I mean, we’ve got coke, McDonalds and a bunch of US products and brands over here. And, besides, 1984 seems to come closer and closer every time I decide to actually read an article. Stop it, world, it’s not good for my brain.

Wow…just, wow.