2012, dag 42012, day 4

2012, day 4, a photo by nakrissimo on Flickr.

Via Flickr:
Veiene er glatte nå for tida, hold deg trygg.

2012, day 4, a photo by nakrissimo on Flickr.

Via Flickr:
These are slippery roads, stay safe.

2012, day 3

2012, day 3


, a photo by nakrissimo


on Flickr.

Ice and rain…

Nadias topp 5 designressurser

På nyåret er det helt greit å lage slike topplister, tror jeg. Uansett så har visse steder jeg stadig går for å få tak i ressurser til det jeg gjør av grafisk arbeid. Her har du lista i tilfeldig rekkefølge:

• SXC.hu – en plass der du kan få tak i gratis stock. En del av disse kan du bruke til hva du vil, en del må du kreditere (det er uansett god folkeskikk), mens noen må du spørre om lov først. Uansett er dette den plassen jeg ofte går til om jeg trenger et kjapt bilde av noe til en bakgrunn eller et bilde jeg manipulerer eller hva det nå enn er. Klart, du finner bedre tjenester for stock om du er villig til å betale, men innimellom vil ihvertfall jeg bare ha en kjapp skisse, og da er amatørfotografene hos sxc helt greie.
• DeviantArts «resources and stock images«-kategori. DeviantArt er en plass jeg har et berg-og dalbaneforhold til, men det er ikke til å komme unna at det finnes flinke folk der og. Om du I ressursdelen kan du lete deg frem til mange skatter. Jeg har funnet actions til PhotoShop som har gitt meg en kul effekt jeg ikke har tenkt over, jeg har funnet nydelige bilder til å lage noe rundt, jeg finner stadig pensler til photoshop som gir bildene mine det lille ekstra. Folk legger rett og slett ut alt mulig av elementer som du kan bruke. Bare pass på å sjekk om de har noen regler eller preferanser for bruk. Hos de fleste holder det med å linke til dem når du legger ut arbeidet ditt en plass og kreditere som du ville gjort ellers.
• dafont.com – en side full av gratisfonter til alskens bruk. Her finner du mest kule gimmickfonter, og lite ting som funker til mengdetekst, men dafont har stadig vært fin å ha når jeg skal lage et flygeblad og trenger en font til overskrift som gir en spesiell følelse.
• myfonts.com – Yndlingssiden min når det kommer til fonter. De sender ut fine, inspirerende nyhetsbrev, har et stort bibliotek med fonter og er i det hele tatt en superressurs. De har flere gratisfonter her og der, som regel en vekt eller to av en større fontpakke, men fortsatt i god kvalitet. Jeg tror dette er den plassen der jeg har brukt mest penger på fonter de siste årene.
• Colourlovers.com – søketjeneste for fargepaletter, mønstre, osv. Som regel plassen jeg går når jeg ikke helt vet hva slags fargeskjema jeg vil bruke, eller lurer på hvilke farger som passer til den fine blå jeg vil bruke der. Her finner jeg alltid noe fint. (også heter jeg nakri der, om noen vil være venn med meg). En sosiale medier-plass for folk som liker farger, rett og slett. Colourlovers lar deg tilogmed vise frem farger og fargeskjemaer og mønstre og det som er over alt:

Color by COLOURlovers Vector Patterns by COLOURlovers

2012, day 2

2012, day 2, a photo by nakrissimo on Flickr.

Back to work…

2012, day 1

2012, day 1, a photo by nakrissimo on Flickr.

Pang, pang, pang pom pang

photo credit: jonrawlinson

Hvert år i romjulsuken hører jeg stadig smell fra fyrverkeri når jeg går ute. Folk har kjøpt ting som smeller høyt og higer etter å få testet det. Man vil se alle de sprakende fargene, høre om smellet er bra nok og gjøre alt klart til nyttårsaften. Såpass er forståelig.

Men hvert år sitter jeg med en litt uggen følelse av den delen av tradisjonen. Det er liksom ikke like mye fryd over smell igjen til nyttårsaftenen kommer, synes jeg. Jeg har liksom sett så mye av dette før, den siste uken. Nå er det riktignok langt fra den ene uken vi skyter opp mye her i Norge til den britiske tradisjonen med fyrverkeri 5. November. Da jeg bodde i Bournemouth begynte fyrverkeriene tidlig i oktober og endte i et eneste brak hele kvelden på bonfire night. Du vet, «Remember, remember, the fifth of November». Man kan alltid argumentere med at «vi er ikke like ille som…», men det ender alltid med å høres ut som en barnehagediskusjon. Ja, det eksisterer folk som er teitere enn deg, men det betyr ikke at du skal te deg som en idiot for det.

De som har hatt dyr rundt seg i deler av livet kjenner til hvordan livet med smell for noen som er skuddredd kan være. Mange av oss har hatt hunder og andre dyr i nærheten og sett hvordan disse reagerer. En gang var jeg på hyttetur med en hund som var så redd at alt som var i nærheten av senga hun søkte tilflukt i under en tordenstorm ristet. En annen gang, med en annen hund, ble jeg hengende etter et par kvartaler før jeg fikk kontroll over den lille collien etter noen hadde sendt opp èn rakett noen dager før nyttår.

photo credit: Julia Manzerova

Hunder kan til en viss grad trenes, men mange av disse vil være stresset når det smeller utenfor og de ikke klarer å skjønne hvorfor. Det kan du neppe gjøre med ville dyr. Husdyrene våre lærer vi opp til at skal stole på oss. Til en viss grad kan vi roe disse ned med å være trygge og en plass de kan søke ly, så heldige er ikke de ville dyrene og andre dyr som for det meste lever ute. I tillegg har du små barn og andre som ikke har så stor forståelse av verden utenfor, men som er nok bevisste til å høre salvene. Smell kan være skikkelig skummelt når du ikke forstår hvorfor.

Av de som har mulighet til å forstå hva som skjer finnes det også nok av de som reagerer negativt på høye smell. Et klart og tydelig eksempel av det aktuelle slaget her er alle de som var på utøya, og mange av de som var i nærheten da det smalt en bombe i Oslo den 22.7. I tillegg har du mange andre som har opplevd krigssituasjoner og andre traumatiske episoder som gjør at de også reagerer på skuddlyder. Èn ting er når de kan forberede seg på det, som når det nærmer seg midnatt på nyttårsaften. En annen ting er når de må gå flere dager i beredskap fordi det kan smelle rundt ørene dems når som helst.

Neida, en uke av 52 er ikke så mye, og det er enklere å resonnere seg frem til at det er fyrverkeri akkurat denne uken, men det går vel an å vise litt medmenneskelighet? Og å ta hensyn også til de som ikke klarer å be om det selv?

Spar pengene dine heller til fyrverkeri av bedre kvalitet som du kan sende opp ved midnatt på nyttårsaften. Du får mer glede av det, og de som trenger klarer å forberede både seg selv mentalt og de rundt seg på best mulig måte. Det er tross alt jul, en tid av året da vi godt kan vise litt mer omtanke for hverandre.

Internett <3

For folk som kjenner meg er det ingen stor overraskelse at mye av livet mitt skjer delvis over nett. Eller, ikke så mye som man innimellom tror, men jeg bruker utrolig mange timer per dag koblet til av en god del grunner.

Klart, man trenger mennesker til viktige ting i livet, og jeg foretrekker nok kanskje heller å dra ut med venner eller besøke familie og snakke med dem i rommet heller enn å chatte med dem på facebook eller msn eller gtalk eller hva nå enn som er det store akkurat nå.

Men midt oppi alt dette «er jo ikke noe sosialt å være på nett hele dagen» og annet lignende pjatt, er det noen ting jeg mener internett har vært kjempefint for.

Da jeg var 15-16, supersjenert og ikke turte helt å bare møte opp steder for å skaffe venner, for eksempel. Eneste jeg bevegde meg ut av huset var for å gå tur med Bella, hunden jeg hadde på den tida. På den tiden fant jeg kanalen #Hokksund på IRC Undernet. Kanalen fant jeg takket være noen jeg tilfeldigvis fant på Spray som var det store på den tiden. Litt som Facebook i dag, og lenge før Nettby. Et par gutter på alderen min fant meg og kjente meg igjen som «hu med bikja». Vi begynte å snakke litt, de viste meg dette fantastiske greiene de kalte «mIRC» og jeg snakket videre med dem der. Her møtte jeg flere andre jevnaldrende fra Hokksund og, og snart var jeg ikke «hu med bikja» lengre. Plutselig var det «Nadia, det er fest til helga i garasjen til PK, du kommer, eller?». En helt ny verden åpnet seg. Plutselig kunne jeg sitte hjemme og sture, logge på IRC og se at flere andre også satt og sturet. Plutselig hadde vi planer om å møtes på ungdomsskolen for å spille volleyball, eller på «Valuta’n» Hokksunds den gang svært så populære gatekjøkken blant oss fjortiser. Fra å være Viggo Venneløs gikk jeg til å bli del av en vennegjeng. Vi gikk gjennom tykt og tynt sammen i noen år før vi gled fra hverandre igjen. Jeg flyttet til England, og de andre fløt vel litt videre de og. Men minnene har vi nok fremdeles, og jeg kaller meg fortsatt NaKri på nett.

Det som skjedde med meg i denne perioden var såpass drastisk at jeg gikk fra å være hun som helst gjemmer seg i hjørnet med ei bok til å bli hun som kan finne på å stille seg midt inni en menneskeflokk når noe sosialt skjer. Jeg kan nok fortsatt være ganske sjenert og usikker på hvordan andre oppfatter meg og om jeg egentlig har noe å komme med, men jeg lærte noe av å skaffe et godt vennemiljø. Det er faktisk ikke så farlig hvordan folk oppfatter deg. Det handler ikke om å bli den du burde være, men å fremstå som den du er. Klart, det kommer alltid til å være folk som ikke liker det, men for hver som ikke liker deg finnes det flere som synes du er bra.

Uten internett hadde jeg neppe funnet ut dette.

Senere, da jeg flyttet til England, var MSN den store greia for å snakke med folk som ikke var i rommet. Her fikk jeg snakket litt med mamma og pappa innimellom, her fikk jeg holdt kontakt med en del av vennene mine hjemmefra, og her satt jeg sene kvelder og klaget over oppgava vi måtte levere inn dagen etter til klassekamerater og andre som gadd å høre på.

Jeg begynte å blogge litt mer seriøst enn jeg hadde gjort før (uten å egentlig ha et konsept om hva dette «blogg» greiene var, men der var jeg). Jeg blogget litt i begynnelsen for å fortelle de hjemme hva som foregikk i England, men etter hvert mer og mer på engelsk for å trene denne til oppgaveinnleveringene. På LiveJournal fikk jeg enda flere slike internettvenner. Noen av dem kom og gikk mens jeg var på mitt mest aktive der, andre var venner jeg hadde fra før av som jeg har sterkere bånd til nå, og andre igjen er venner jeg fikk og har beholdt som gode venner.

Jeg kan sikkert nevne hauger av steder på internett jeg har vært som har bidratt til noe sterkt tydelig i livet mitt, og jeg kan sikkert si en del om nettlivet mitt fra før jeg ble 15, men det blir bare fyllstoff. Før jeg var 15 var internett mest et morsomt leketøy. Jeg satt og lagde hjemmesider på homestead, snakket på sol sin barnechat, lekte spill på Spray og Spraydate og så Hamsterdance til jeg ble kvalm av å høre låta. MySpace, blink og nettby og sikkert en haug andre steder jeg har vært innom har vært fine til å holde kontakten med folk som også er der, men det er på Facebook jeg virkelig har fått muligheten til å samle alle bekjentskapene mine. Det er så altomfattende at jeg nesten blir svimmel.

Også har vi Twitter. En tjeneste jeg har fiklet med siden jeg fikk øynene opp for den for straks tre år siden. Jeg finner ikke stort med ord for å beskrive tjenesten og hva menneskene her har hjulpet meg med å oppnå, men mange av mine personlige bragder har blitt gjort via twitter eller folk jeg har blitt kjent med via dette verktøyet. Jeg tror egentlig hva jeg mener om twitter best kan beskrives med et eksempel fra i natt, mellom 1 og 2 natt til 3. dag jul.

Jeg innser plutselig at jeg har bestilt flybilletter for å besøke mormor på Gran Canaria sånn at jeg reiser dagen før en konferanse jeg har billetter til og egentlig hadde ganske lyst til å dra på. Å vurdere hva jeg prioriterer bort her tar et brøkdel av et sekund, men der står jeg, da, med en billett til wordcamp som ikke kan brukes av meg og jeg vet ikke om noen som ikke har billett, men som kanskje kunne vært interessert jeg kan dytte den over på. Så jeg legger ut en status på twitter. Etter maks 10 minutter er billetten min solgt til kostpris. Jeg er i null og det blir ingen tomme seter på grunn av meg.

Derfor, akkurat derfor, er internett såpass bra.

Vi må bare huske på at det er ikke internettet i seg selv som er gull, men alle menneskene som utgjør dette store nettverket. De er der ute, akkurat som deg sitter de bak en skjerm med sine egne tanker og følelser og opplevelser.

Det jeg elsker med internett er rett og slett deg. Du som sitter der og leser disse ordene jeg har skrevet. Du som jeg kanskje har møtt ute en plass, eller som bare har snublet over nettidentiteten min. Du, som av alle ting har valgt å komme deg inn på bloggen min, selv om ingen truer deg til det.

God jul og godt nyttår til deg, måtte du få et 2012 fyllt av mange fantastiske opplevelser.

God Jul!

Til alle dere fra lille meg. Det har vært et begivenhetsrikt år for de fleste av dere på godt og vondt. Nå er tiden for å lene seg tilbake og slappe av med nære og kjære i godt selskap. Måtte julefeiringa di bli fin og full av kjærlighet, god mat og kanskje noen fine gaver?

Kalkunprosjektet

photo credit: Darin House

Innimellom får jeg sånne pussige innfall. En del ganger handler de om mat. Det er sånn, f.eks at jeg har fått den fiskehatende kjæresten min til å spørre om vi «ikke kan ha sånn laks som du lager» til middag. Fordi jeg bare antar at jeg sikkert kan lage noe.

Denne gangen gjelder det nyttårsaften. Pga litt mangel på spiseplasser foreslo jeg for de andre Labyrinterne at vi begrenser antall spisere, men lager noe godt. Jeg foreslo kalkun. «Det høres godt ut!» sa de, så da blir det kalkun.

Det er bare et problem her: Ingen av oss har noe særlig peiling på hvordan man tilbreder en kalkun, jeg har på en måte sagt ok til å lage maten (så lenge folk betaler for sin del, finnes jo grenser for hvor snill jeg er), og ingen har idèer til tilbehør.

Det eneste som er klart er at stuffing må til. Men her har jeg ingen plan på hvor mye, om den skal inni kalkunen eller i en brødform eller noe utenfor. Også skal kalkunen i stekeovnen. Hvor lenge aner jeg ikke, men om jeg begynner planleggingen nå slipper jeg kanskje å bli så stresset at jeg sovner før midnatt og går glipp av alt fyrverkeriet.

Som Pippi Langstrømpe en gang sa:

Enkelte ganger burde jeg kanskje vite bedre, men det gjenstår å se. Regner med at dette skal gå greit. Ihvertfall til det motsatte er bevist.

Siden kalkun er såpass vanlig å lage regner jeg med at det finnes en haug eksperter der ute. Eller ihvertfall folk som kan dette bedre enn meg. Kanskje noen av dere kan hjelpe? For isåfall har jeg noen spørsmål jeg gjerne vil ha svar på (og gjerne i kommentarfeltet her i bloggen, så har jeg alle smarte tips på en plass når jeg står der og prøver å unngå å replikere en viss episode av Mr. Bean):

• Hvor mye kalkun trenger jeg til meg og fire gutter?
• Hva skal jeg servere som tilbehør? Hva er vanlig, eller hva pleier du å ha?
• Hvordan tilbereder jeg beistet? (Jeg er helt seriøst helt grønn her. Aner ingenting null og niks. Nada. Pleier å unngå ting som ikke er shepherds pie og skal stekes i ovn)
• Hva slags utstyr må/bør jeg ha til prosjektet? Skjønner jeg bør til innkjøp av steketermometer, men ellers, er det noe mer enn ei rist og ei langpanne jeg trenger til fuglen?
• Har du noen supertips jeg ikke har tenkt på å spørre etter?

Om jeg får noen tips eller noe hjelp fra internett i det hele tatt her lover jeg å lage en bloggpost av prosessen. Det kan bli underholdende, med tanke på at jeg er en katastrofemagnet på kjøkkenet, sånn egentlig.

Og nei, jeg skal ikke finne en måte å ro meg unna på. Har jeg først foreslått å gjøre noe sånt her selv, får jeg gjennomføre det og. Kalkun har jeg sagt, og kalkun skal det bli. Spørsmålet blir bare hvor tradisjonelt eller ikke, eller om jeg skal gjøre noe helt annet med den.

Om å hoppe utfor

Dette må være favorittbildet mitt. Mannen som hopper heter Yves Klein, og bildet heter Le Saut Dans Le Vide / Leap Into The Void og er fotografert av Harry Shunk og Janos Kender.

Yves hadde en visjon om å kunne bevise at det var en mulighet for at månelandingen aldri har vært ved å skape et annet mulig/umulig bilde. Og det er akkurat det de fleste jeg har snakket med har trodd dette er – et helt vanlig foto.

For meg er dette det mest spennende bildet jeg kjenner til. Hvorfor hopper han? Hva skjer etter hoppet? Hvordan lander han? Rullende, på beina, paddeflat i asfalten? Hva føler han i svevet? Er det frihet eller er det den følelsen der alt går galt?

Nå vet jeg at dette er en teknikk jeg liker å bruke selv, nemlig fotomanipulasjon. Det er ikke vanskelig å se for meg hvordan jeg ville duplikert dette i dag, med photoshop og en haug kamerautstyr som gjør at kameraet ikke beveger seg i det hele tatt mellom bildene jeg tar. Kamerautstyret eksisterte nok da og, og med en tjukkas eller lignende for Yves å lande på og en nøyaktig hand i mørkerommet til å klippe bildet korrekt.

Til tross for hva jeg vet om hvordan bildet ble laget er dette et av bildene som inspirerer meg mest. Det er rett og slett et bilde med en åpen slutt. Alle muligheter er åpne.

Første gangen jeg oppdaget dette bildet var det i en bok av Paul Arden som jeg kjøpte mens jeg følte alt gikk i stå. Jeg var på slutten av mine tre år ved The Arts University College at Bournemouth og det føltes som om alt jeg tok i ble gjørme. Så snubler jeg innom en bokbutikk, og fra en av hyllene lyser denne boken mot meg, Whatever You Think Think The Opposite. Det er en bok full av merkelige oppnedløsninger på det aller meste, og en bok jeg stadig tar frem når jeg begynner å føle at jeg går i stå. Boka er full av eksempler på situasjoner der noen har tatt en sjanse og tenkt litt annerledes.

Bildet her er satt til en liten tekst med overskriften «The case for being reckless». Den handler om hvordan vi tok flere sjanser da vi var barn. Vi hoppet uti vannet uten samme om vi kunne svømme eller ei. Enten svømte vi, ellers druknet vi. Også vokser vi opp og blir voksne og drar inn alle mulige risikofaktorer. Kan vi svømme? Er vannet kaldt? Hvor dypt er det? Er det sterk strøm?

Dette bildet er en oppfordring til å løsne snippen innimellom. Hoppe utfor den metaforiske kanten uten å vite hva som er på den andre siden. Hvem vet, kanskje gresset er grønnere der?

Nye begynnelser

Denne uken var det å si opp jobben. Uten noen sementlagt plan for veien videre. Det er en avgjørelse som er like skummel som den er riktig. Riktig til tross for gode kollegaer og en stabil hverdag og alle sånne ting som høres koselige ut. Men riktig fordi jeg vil noe mer. Riktig fordi veien som er riktig for stillingen jeg har hos Norsk Chokolade Import AS ikke er en vei som er riktig for meg. Riktig fordi innimellom er det greit å innse at du ikke er riktig person for der du er, og der du er ikke er riktig for deg. Til tross for koselige lunsjer med fine kollegaer, altså. Riktig til tross for at det kanskje virker lurere å vente med oppsigelse til en ny jobb ligger på bordet. Riktig fordi det er det du innimellom trenger.

Så, hva nå?

Jeg, som dro til England for å studere da jeg mente Norge var for lite og som kom tilbake etter endt Bachelor i grafisk design fordi jeg, tross alt, elsker Norge. Vi har en egen måte å tenke på, vi. Det ble hele tiden påpekt av andre designere jeg snakket med der borte og folk som ikke kan design i det hele tatt at vi, som et designfolk fra Norge har en egen evne til å alltid være minimalister. Selv når vi pøser på med detaljer. Vi lager noe stort også tar vi bort til det ikke er mer å ta bort annet enn kjernen av det vi vil få frem. Uansett hva vi gjør, om det er design eller ikke. Vi har et rykte på oss for å være nøysommelige, på godt og vondt. Men det er på siden av saken.

Saken er jo hva jeg vil nå. Vil jeg begynne som en frilanser, eller vil jeg inn i en ny fast ansettelse? Vil jeg jobbe som en designer, eller som en slags «potet» (slik jeg har gjort de siste årene). De tre årene som har gått siden jeg flyttet «hjem» til Oslo har jeg fått være med på mye spennende. Jeg har fått øve meg på produktfoto og stadig blitt flinkere på å få frem det beste i produktet foran objektivet mitt. Jeg har fått skrive spillanmeldelser og fått de publisert på plasser som ikke er min egen lille blogg. Jeg har fått designet plakater og logoer for frivillige organisasjoner og arrangementer som jeg føler jeg brenner for, og jeg har sittet i kulda i Vikersund og rapportert live fra prøve-VM i skiflyving på twitter og facebook med bilder og video tatt av gode medarbeidere, flotte innsendere (og litt meg selv) under et event med høyt tempo og mye som skjer. Meg, som ikke vanligvis interesserer meg for sport, men som satt meg ned og leste meg opp på hopptrivia fordi «dette er jo faktisk veldig spennende».

Hvor vil jeg?

Det er mye jeg kan si at jeg kan, og mest sannsynlig vil jeg la mye utebli, for det er simpelthen ikke alt jeg klarer å huske. Men jeg kan merkevarebygging. Jeg kan designe en logo og brevhoder og visittkort og det du trenger for bedriften din. Jeg kan også sprite opp allerede eksisterende design. Jeg kan bruke designtenking til å dytte merkevaren din i nye retninger. Jeg finner fort frem til idèer for hva du kan gøre for at flere skal se deg. Jeg er en grafisk designer som også har jobbet som både lærer og mentor (begge mens jeg enda bodde i England, dog). Jeg er et kommunikasjonsmenneske som elsker å skrive, men som også brenner for at lesbarheten i designet skal være på topp.

Jeg er også en racer på PhotoShop og InDesign, som kan å bruke begge til å dytte budskapet det ørlite grann steget lengre fram som du kanskje trenger. En gang i tiden lærte jeg meg dessuten både å få til ting i DreamWeaver og Flash (både actionscript og animasjon), og jeg er ikke redd for å sette meg ned og friske opp i dette. Hodet mitt er tross alt for ungt til å holde seg fast til det jeg kan i dag.

Jeg elsker å lære nye ting. Jeg elsker å få til ting, og jeg elsker å se resultater. Ingenting gleder meg mer med jobben jeg har i dag enn å se produkter jeg har jobbet med ligge i godtehylla der jeg handler. Unntatt kanskje å se de rase ut av lageret vårt. Ingenting gleder meg mer når jeg kommer hjem fra jobb og jeg setter meg ned og prøver meg på et nytt triks med photoshop eller lignende som jeg har snublet over, og innser hvor mye kult jeg kan bruke det til.

Ingenting interesserer meg mer enn muligheten til å pushe grenser. Både mine egne og andres.

Det er det denne avgjørelsen egentlig handler om. Det finnes grenser å dytte på der ute, det finnes mennesker å påvirke, og det finnes utfordringer som kan sette meg i fyr og flamme. Hvor jeg finner disse utfordringene aner jeg ikke, men kanskje du har dem?

Er det deg jeg vil jobbe hos?

Akkurat det er litt vanskelig å vite uten å ha hilst på deg og snakket med deg, men det kan vi kanskje få til?

En CV i PDF-format finner du tilgjengelig for nedlastning her.

Om det er noe du lurer på om jeg kan, som jeg kan ha utelatt i CVen (helt sikkert ikke med vilje), så spør meg. Det verste du kan få er et ærlig svar. Og akkurat det kan jeg garantere at du får. Et ærlig svar, altså.

Så, ta kontakt! Jeg er tilgjengelig på telefon (47641129), e-mail (nakrissimo@gmail.com), twitter, facebook og linkedin. Blant annet.

Åh, Ezio

Det er lite som egentlig handler om «blod og gørr» og «å drepe flest mulig». Ikke en gang Assassins Creed, en serie der du styrer en snikmorder rundt mens han gjør sitt for å gjøre verden til et bedre sted (ja.).

Det handler om et landskap flere hundre år tilbake med fantastisk arkitektur å bli begeistret over. Det handler om å kjenne suget i magen i det du hopper fra den høyeste bygningen du finner og ned i en høystakk. Det handler om å sitte ytterst på sofaen og bite deg i tunga mens du tror at «nå, nå detter jeg, og da er det ute».

Det handler om måten et spill klarer å styre følelsene dine fra å bygge forhold til andre mennesker til å kjenne at adrenalinet pumper mens du prøver å komme deg ut fra en leir med soldater etter å ha infiltrert den for å skaffe informasjon.

Det handler om å bli forelsket i enda en by du aldri har vært i. Denne gangen var det en by jeg strengt tatt ikke har hatt på topplisten over byer å besøke, men når du står på toppen av Hagia Sophia/Ayasofia og ser utover Konstantinopel/Istanbul og oppdager at også denne plassen er magisk, ja da får denne også en plass på listen.

Det handler også om å legge merke til småting, som at når du løper over en mann i all din hast blir han unnskyldende og sier ting som «forgive my insignificance» og lover å komme seg vekk fra deg, mens damene blir aggressive og spør hva i alle dager problemet ditt er. Også litt senere legger du merke til at de fleste aspirantene du rekrutterer er damer. Om dette er meg som velger sånt ubevisst eller spillet som bare er fullt av kick-ass damer vet jeg ikke. Men kult er det.

Det handler om å skrike ut i forferdelse når du henger i en snor i full fart på vei over en stri elv mens du prøver å nå hemmeligheter før tempelridderne finner dem, og om å puste ut i lettelse når du endelig står på trygg grunn igjen uten noe spesielt hastverk med å komme deg noen steder.

«Immersion» er et ord jeg stadig snubler over når jeg leser om og diskuterer spill. Innlevelse, altså. Et godt spill baserer seg ofte på denne. Du føler det karakteren du styrer føler, du har fått dens evner til å bruke når du bestemmer deg for hva som er det smarteste trekket. Slik innlevelse vil du få i de gode spillene, enten det er en med en historie å leve seg inn i, som i Assassins Creed, eller om det er mer taktisk som Tetris, Sjakk og Angry Birds. Ofte vil du oppleve å feile i det du gjør og må tilbake til start eller siste save point (og som jeg skulle ønske livet mitt hadde et sånt). I et godt spill gjør det ingenting å måtte gå tilbake og prøve på nytt. I et godt spill vil dette bare gjøre deg mer innbitt på å klare det. Ihvertfall etter du har satt det på pause litt og tatt en tur på butikken etter mer mat for å roe deg ned.

Et spill handler ikke nødvendigvis om å ta en pause fra virkeligheten, men heller om å oppleve mer. Å spille er å gi hjernen noe å jobbe med, nye impulser og en avkobling fra det vi vanligvis gjør. Om du gjør det samme dag ut og dag inn er det ikke sikkert at det er å slenge seg ned i sofaen for å slappe av er det du helst vil. Noen ganger føles det bedre å ha noe å bryne seg på.

Det er kanskje derfor jeg synes det er mye mer avslappende å legge kabal enn å se på det som er på TV i øyeblikket. Det er kanskje også derfor at jeg denne helgen valgte å dykke inn i 1500-tallets Konstantinopel heller enn å ringe en venn for å finne på noe. Det er kanskje innimellom mye bedre å spille gjennom en slik historie enn å gå rundt og klage over at man kjeder seg, så kan jeg heller ha nye idèer når morgendagen kommer for ting jeg vil få gjennomført. Ja, for det er det slike spill faktisk gjør med meg – late Nadia som ikke egentlig bryr seg om så mye blir en idealist igjen. Og godt er det.

(Også ble jeg så forelska i spillet igjen at jeg måtte lage min egen versjon av Keep Calm-plakaten det allerede finnes for mange versjoner av)

Visittkort galore

Det var virkelig på tide å skaffe noen nye visittkort til meg selv nå, og jeg må bare si at jeg elsker moo.com. Jeg klarer helt seriøst ikke å vente når jeg har bestilt noe derfra! Det blir alltid pent!

Denne gangen bestemte jeg meg for å gjøre det ganske enkelt, og lot siden med info på se sånn her ut:

Siden moo er såpass snille at de lar deg få en haug forskjellige baksider i tillegg, lagde jeg en haug kaniner som får bytte på å være med til nye eiere etter hvert som jeg kommer til å levere ut disse:

The Vorpal Bunny er en karakter jeg lagde mens jeg studerte. Kan du gjette hvem han har kledd seg ut som?

Ungdommen nå til dags og samfunnets fordervelse

Er det én ting som har kommet frem som en etablert sannhet gjennom tidene, er det at “ungdommen nå til dags” holder på med noe som kommer til å forderve samfunnet. Det har vært swing, det har vært voldelige filmer, det har vært Marilyn Manson og annen musikk og nå er det spill.

Nemi er © Lise Myhre

Jeg tror på at man kan bruke mye av disse mediene som normalt sett brukes til underholdning kan ha et stort potensiale i undervisning og i å hjelpe oss med å skaffe et samfunn der vi får oppegående og tenkende mennesker. Jeg tror på et samfunn der vi ikke trekker en debatt på et helt medium på bakgrunn av noe vi ikke liker i et eksempel.

Om et menneske som gjør avskyelige handlinger viser seg å ha spilt et spill som kan relateres til handlingene, kan man neppe anse spillet som en årsak. Det har man heller ikke kunnet gjøre med voldelige filmer eller musikk. Man kan, derimot, bruke preferanser i kartleggingen av hvem et menneske er. Det kan ligge forklaringer der når man også setter dette sammen med annet fakta om personen, men en interesse kan aldri forklare alt. Det som er noe jeg gjør for å slappe av etter en lang dag på jobb er noe du gjør for å gire deg opp til du skal på fest og noe en terrorist gjør fordi han tror det gir han god trening til en handling ingen av oss kan forestille oss. Uten sammenhengen gir det ingen mening.

Vi bør ta debatten rundt det som provoserer, og vi bør fortsette å være uenige om disse tingene. Men vi bør ta det på riktige premisser. Vi som et samfunn bør bli flinkere til å vise en vilje til forståelse heller enn å stikke ut piggene der vi forsvinner inn i hvert vårt skall. Vi må kunne se på et spill som akkurat det det er. Enda et medium vi kan bruke til ettertanke. Et spill gjør deg ikke til noe annet enn en person som har spilt det spillet. I november 2009, i USA alene, ble det solgt 4,2 millioner kopier til Xbox360 og 1,87 millioner kopier til PS3 av Call of Duty: Modern Warfare 2, spillet du finner den mye omtalte terroristsekvensen på. Om det å spille et spill gjør en til en terrorist, har vi 6 millioner kjøpere fra én måned med salg i én del av verden. I tillegg har du alle eksemplarene av spillet som har blitt solgt i resten av verden de siste to årene.

Ja, fæle ting skjer. Ja, det er urettferdig. La nå de som gjør fæle ting bli tatt for det de gjør uten at vi begynner en heksejakt på alle som deler en interesse eller to med han.

Den tjuende onsdagselgen

Er det èn ting som skjer hvert år, uten unntak, så er det mørketid i Norge. For de fleste av oss, enten vi jobber eller går på skole, betyr dette ofte at vi kommer til å enten dra til jobb i mørket eller komme hjem fra jobb i mørket, eller begge deler. Da er det bare én ting som gjelder på tilbehørsfronten: REFLEKS!

Jeg fant årets på Teknisk Museum i helgen. En kjempefin elg som kan dingle fra veska mi og en sånn en jeg kan ha rundt armen. Jeg bør med andre ord være sånn passe synlig.

Hold dere trygge, folkens, man er faktisk ikke så veldig synlige der man går langs veien i mørket. En refleks eller to kan være det som redder deg i høstmørket.

Accessorize, baby.

Om ulver og redsel

Den store facebook/twittersnakkisen i går var en status som bredte seg om en mann som går rundt og legger ut gift rundt St.Hanshaugen. Jeg må innrømme at jeg gikk fem på selv og postet statusen, sånn for å være på den sikre siden. Jeg har jo tross alt mange venner med hunder.

Hos mange av de jeg kjenner som har lagt ut samme status ser jeg mest kommentarer av typen «uff, så fælt» og «syke mennesker!» osv. I mitt, derimot, ber folk om «kilde, please» og opplysning at det er veldig lite som er såpass akutt giftig for hunder, ihvertfall av omnomnom-typen. (Takk, folkens).

Nå viser det seg at det (igjen) er de som forholder seg skeptiske som igjen har rett. Takk til dagbladet for oppklaringen. Sagflisen som har skapt hysteri viser seg å være løypemarkeringer for et litt spesielt løpekonsept der løypa ikke er oppgitt på forhånd, men man har en «hare» som drar rundt rett før løpet og legger igjen markeringer for hvor løpet går. Arrangørene her bruker sagflis og mel fordi dette er miljøvennlig og ufarlig. Altså ikke gift.

På den ene siden er jeg veldig glad for at jeg har venner som klarer å dra meg ned på jorda når jeg blir litt hysterisk i advarslene. På den andre siden er jeg litt lei av at man skal tolke alt mulig negativt og spre om seg med slike teorier og påstander der det ikke finnes grunnlag. For meg, som ikke er ekspert på gift eller ekspert på hva hunder kan dø av, virker det naturlig å heller prøve å være på den sikre siden og dermed i et heller svakt øyeblikk være med på å spre slik frykt.

Så, gift på bakken er heller usannsynlig. Men om du vil være helt sikker kan det være greit å uansett ta en tur til dyrlegen om kreket begynner å bli dårlig etter en tur.

Men at du ikke skal være redd for gift på bakken betyr ikke at du ikke skal være redd for noe når det gjelder hunden din. Enkelte ting med dyrehold burde være selvsagte. Som at du ikke lar noen du ikke kjenner mate hunden din. Det finnes mye hunden din ikke burde spise, og veldig mye av dette igjen er ting folk som aldri har hatt hunder eller aldri har lært om hundeernæring ikke vet. Det kan være ting som er helt ufarlig for oss å spise, som sjokolade og kebab, som kan gjøre hunden din skikkelig dårlig. Eller, for å rette det mot de som virkelig burde høre det: Ikke mat andres hunder uten tillatelse fra eieren, ok?

En annen ting jeg ser så altfor ofte, er hunder som er bundet utenfor et bygg mens eieren «bare er inne en veldig kjapp tur». I Oslo. Folk (igjen, på facebook) er bekymret for hvor «ille stelt» det er når man faktisk må tenke på at bikja kan bli tatt. Vel, så «ille stelt» har det vært så lenge jeg kan huske, og ikke bare i Oslo.

Jeg kommer fra en relativt liten plass, Hokksund. For meg som har vokst opp i området og siden flyttet til Oslo er Hokksund en doven, ufarlig plass. «Alle kjenner alle» og det er veldig lite som skjer.

Da jeg var mindre hadde mormora mi en hund som het Cockie. En fin russisk mynde, om jeg husker riktig, så ikke akkurat en veskehund. I rådhusbygget i Hokksund har du en offentlig svømmehall der mormora mi jobbet, og en dag hun bare skulle innom i et veldig kjapt ærend (av typen «levere dette» eller «hente det der», rett inn og rett ut igjen) bestemte hun seg for å slå to fluer i en smekk og gjøre det mens hun luftet Cockie. Hun var inne i et minutt, og da hun kom ut igjen så hun en mann gå bort derfra med Cockie i band. I bittelille, ufarlige Hokksund. Nå var heldigvis mormora mi kjapt nok ute til at hun fikk tak i mannen og fikk hunden sin tilbake, men hva om hun hadde stoppet for å prate litt til med kollegaer før hun gikk ut igjen? Hva da?

For ikke å snakke om muligheten for at noen, med eller uten vilje, kan finne på å skade hunden din mens du «bare er inne et ærend». Det finnes mange forskjellige folk i en by. Det finnes barn som ikke har lært seg å ikke uten videre gå bort til fremmede hunder, og ikke har lært hvordan du kan klappe en. Det finnes folk med nedsatt syn som bare ikke ser hunden din. Det finnes folk som synes hunden din er en pest og en plage. Det finnes mye som kan skje med hunden din når du ikke har den under tilsyn. Det kan være at du er en god hundeeier, men jeg synes allikevel synd på en hund som står alene utenfor en butikk eller lignende i et høyt befolket område.

Jeg har vært hundeeier selv, og jeg vet hvor lett det er å tenke «men det går sikkert bra, jeg skal jo bare inn hit i to minutter». Og jeg kan gjerne være den første til å innrømme at jeg har bundet hunden min utenfor en butikk selv. Jeg har kommet ut igjen til en hund jeg gikk fra med båndet festet på en måte det er umulig å løsne uten å ta av og på igjen, for å se henne stå løs da jeg kom ut igjen (det var siste gang jeg lot henne stå sånn i «bare to minutter»). Jeg var heldig, mormora mi og Cockie var heldige, men hva om du ikke er?

Tegneseriesøndag

En av hobbyene mine som jeg ikke snakker så mye om, uvisst av hvilken grunn, er tegneserier. Jeg har en hylle som tror den er passelig full av dem, men et hode som stadig vil ha mer.

Og nei, jeg snakker ikke om sånne tegneserier for barn, som Donald Duck og Ole Brumm. Jeg liker de og, men tegneseriene i hylla mi er mer av en sånn art at de blir kalt grafiske noveller. Det er stripeserier som Nemi og Tommy Og Tigern og det er serier med litt mer alvorlige og voksne temaer som Sandman og V for Vendetta. De som gjelder for de fleste er at de står på engelsk i hylla mi.

Det jeg tenkte jeg skulle dra fram nå, er en serie der siste bok nylig har kommet ut:

Freakangels

Det er totalt seks bøker skrevet av Warren Ellis og illustrert av Paul Duffield om tolv barn som ble født på samme tidspunkt, og som har noen ekstraordinære evner. Når vi kommer inn i historien er de 23 år gamle, og for seks år siden forårsaket de en apokalyptisk katastrofe, og historien tar for seg hvordan det går med dem etterpå, der de prøver å passe på en liten del av London.

Her var det illustrasjonene som solgte meg. Jeg var forelsket fra første gang jeg plukket opp første bok.

Det er noe med de klare linjene og flytende fargene, og komposisjonene og hvordan det hele flyter sammen. Og hvor naturlig illustrasjonene og historien samler seg.

Warren Ellis er en forfatter jeg fikk øynene opp for takket være Transmetropolitan, som jo også er en tegneserie vel verdt å få med seg, så at Freakangels også skulle være en god leseopplevelse er ikke akkurat en overraskelse.

For meg var denne tegneserien god nok til at jeg kjøpte bøkene. Først de som hadde kommet ut før jeg rakk å snuble over serien, så hver bok etter hvert som de kom. Og alle har jeg frydet meg over.

For min del er den en klar match. Litt steampunk, masse lilla, litt apokalypse, litt intriger, litt forvirrede intensjoner og en rekke karakterer som spiller godt opp mot hverandre. Akkurat passelig alvorlig og akkurat passe lett for når du vil slappe av med fine bilder og godt lesestoff.

Om du først får høre om serien nå, kan jeg glede deg med at den også finnes gratis ute på nett i sin fulle prakt. Du får riktignok ikke de fine, glansede sidene, men du får lest hele historien, kapittel for kapittel i den nå avsluttede nettegneserien som kom ut kapittelvis hver fredag til historien var ferdigfortalt.

Klikk her for å lese Freakangels fra begynnelsen.

Og nå, som jeg har lest ferdig siste bok har jeg en sånn underlig tomhet igjen. Hva nå? Det er en ledig plass i tegneseriekapasiteten min, hva skal jeg begynne å spare på nå?

Cthulhupølser

Når kjæresten har en sønn som kommer på besøk i helga, og du egentlig er for sliten til å underholde eller lage noe særlig med mat, da gjelder det å kunne gjøre noe enkelt. Ihvertfall på matfronten.

De siste par åra har en spesiell type rett stadig dukket opp blant folk jeg følger på twitter og folk jeg har som venner på Facebook. Og litt som blogganbefalinger fra folk jeg kjenner fra diverse steder. Retten består hovedsakelig av to ting: Spaghetti og pølser. Når dette i tillegg er de to middagstypene ungen ber om de gangene han er hos oss, høres det ut som en ypperlig løsning på «hva skal vi ha til middag?»-problemet som jo dukker opp når man ikke egentlig er forberedt på småfolkbesøk.

Dagens er superenkel og ikke så avansert som de du gjerne finner når du søker på diverse ord som kan gi deg spaghettimonstre o.l. Folk flest vil jo imponere andre matbloggere og sånn. Jeg ville bare lage god mat som metter både far og sønn Ninja.

Først gjelder det å kutte opp wienerpølser og gjøre klar spaghetti. Denne gangen ble det helt vanlig spaghetti som jeg brakk i to. Mulig dette kan eksperimenteres mer med, men hvem vet? Prøv gjerne du, og fortell meg veldig gjerne om resultatet. Her ser jeg kun muligheter for fremskritt.

I dagens versjon brukte jeg fire halve spaghettistrå pr pølsebit. Ser ganske funky ut, selv før koking.

Kok i litt buljong, grønn matfarge og hva man nå ellers koker pølser og/eller spaghetti i til de er sånn passe tentaklete, før du klæsjer over litt ketchup (sa jo at jeg var sliten), så har du noe som ser sånn ca sånn her ut.

Dommen fra far & sønn Ninja: Omnomnom. Omnom.

…jeg ser ihvertfall ingen rester liggende.

Greit, det var veldig lite grønnsaker og sånne sunne greier her, men neste gang skal jeg nok prøve å få blandet oppi litt broccoli og gulerøtter eller noe sånt. Det ble ihvertfall bedre enn bare spaghetti, og ikke stort verre enn pølse i lompe. Det er lov med litt kos innimellom.

Historien om Føggle

Denne historien starter da jeg kom hjem fra jobb i dag. Utenfor inngangen til bygget jeg bor i, satt herr Føggle på en benk. Hvem er her Føggle, sier du? Jo, han her:

Så jeg fniste litt og tok bilde, og valgte å ikke ta ham med inn. Man vet jo aldri hvor den rosa styggingen har vært, mener jeg.

Vel hjemme brukte jeg noen timer på å slappe av, spise is, høre på The Knife, skrive forrige post… Så i det jeg trykker «publish» ringer det på døra.

Så jeg grynter litt for meg selv, og lurer på hvem av gutta jeg bor med (er så glad i dere, så) som har glemt nøklene sine eller hvilken venn de har sendt hjem til oss for å vente (jada, har venner jeg og, men de avtaler som regel på forhånd). I det jeg åpner døra finner jeg ikke et eneste menneske i gangen utenfor. Dette er synet som møter meg:

Så, den skulle visst til oss i Labyrinten allikevel?

Ninjaen var på Games Workshop for å spille mot en av kundene der, Tigern kom hjem rett etter jeg åpna døra og så like forvirra ut som jeg følte meg, og Shaggy har vi ikke sett eller hørt noe særlig til. Ingen av vennene våre bor i bygget, eller kjenner folk i bygget heller, så vidt jeg vet. Ikke av de som vet hvilken leilighet vi bor i, ihvertfall.

Så, det mest sannsynlige her er at vi har en eller annen nabo som vil være morsom. Eller at noen har sluppet inn noen moroklumper som kjenner en av oss fire Labyrintinere. Uansett har vi veldig lyst til å vite hvem du er. Hvorfor Labyrinten? Er vi tilfeldig utvalgt? Har du lagt merke til en av oss og hvor vi bor? Kjenner vi deg? Er du noen vi burde kjenne? Så mange spørsmål.

Ja, og Labyrintens første stygge bamse, Derp Herpson måtte inspisere Herr Føggle før han fikk komme nærmere døra vår.

Konklusjon: Joa, Føggle er definitivt interessant, men Derp foretrekker noen med lange nok armer til å gi han en skikkelig klem. Han er jo en worrible, tross alt, og lever av å absorbere engstelse og andre ting som får folk til å klemme.

Føggles skjebne er enda ikke helt bestemt. Han har ihvertfall et midlertidig hjem nå. Om du kjenner han, eller har noen gode idèer for hva vi kan gjøre med han, si gjerne ifra. F.eks i kommentarfeltet.