Category archive: Tanker

Når twitter ikke burde være best

photo credit: Kalexanderson

Jeg har en case som har fått gå litt for lenge før noe har blitt gjort.

For noen år siden, mens jeg enda bodde hos mamma om somrene, skulle hun få seg nett inn i leiligheten sin. Leverandøren trengte et telefonnummer til noen som var hjemme, og siden mamma var borte på ferie og fordi fasttelefon til en husholdning med hovedsakelig en person som knapt er hjemme store deler av året er litt tull, fikk montøren nummeret mitt.

Under hele prosessen fikk de høre at nummeret de fikk for å bruke på dagen var kun for monteringens del og her har dere nummeret til alle andre henvendelser om abonnementet. Så langt er alt vel og bra, og jeg flytter tilbake til England etter sommeren, vel vitende om at mer stabilt nett gjør det enklere å ha skypesamtaler o.l med mamma.

Etter et par år begynner det å tikke inn meldinger nå og da fra leverandøren. Ikke veldig ofte, kanskje en eller to ganger i halvåret. Meldingene er en vennlig påminnelse om å huske å betale inn beløp X innen dato Y, ellers blir hastigheten redusert. En helt ok melding som jeg hadde blitt glad for å få fra min nettleverandør. Det er jo fort gjort å glemme en regning nå og da,  mener jeg. Meldingene kommer ikke ofte nok til at det er plagsomt, så jeg nøyer meg med å sende en litt morsom melding til mamma om at hun får betale nettregningen, så jeg slipper å få flere meldinger og alt er vel.

Mamma tar igjen kontakt med nettleverandøren sin og gjør det hun får beskjed om å gjøre for at mobilnummeret knyttet til abonnementet skal være hennes eget. Jeg har jo flyttet ut for lengst og skal ikke være nødt til å formidle beskjeder mellom nettleverandøren og henne. Det går enda en stund og begge tror alt er helt greit. Klart, de har jo ikke behov for å sende sånne purremeldinger når det ikke er noe å purre på. Eneste muligheten til å sjekke om alt endelig er riktig er å ikke betale regningen, noe som blir litt søkt for de fleste.

Så begynner leverandøren å komme med oppdateringer på når noe kan være ustabilt og andre viktige driftsmeldinger. Jeg tar kontakt med mamma igjen (det er jo ryddigere om abonnementets eier prøver å ordne opp, mener jeg) og hun prøver igjen å forandre nummeret som er koblet til abonnementet. Igjen tror vi alt er i orden, og enda noen måneder går. Så kommer en melding til tikkende inn på min mobil. Nå finner jeg fram sidene til leverandøren, og etter mye om og men finner jeg en måte å få kontakt med noe som ligner på kundeservice uten å ha en login på kundesidene deres (for hvorfor skulle jeg det? Jeg er jo ikke kunde). Jeg sender en kort mail med forklaring på nummerforvirringen og gir kundenummeret til mamma (som de oppgir i alle meldingene de sender), gir dem nummeret som skal slettes og samtidig nummeret de skal bruke isteden. Jeg slapper av igjen i god tro om at bare de kommer seg frem til mailen jeg sendte, vil alt bli bra.

Det går to dager. «Hei! Vi vil gjerne minne om <tjeneste urelatert til nummerbytte>.»  Igjen, en melding jeg hadde likt å få fra et av selskapene jeg er kunde hos. Igjen, jeg er ikke kunde hos dette selskapet. Mamma er. Jeg blir lei, søker selskapet opp på twitter og spør hvordan jeg får fikset dette rælet. De svarer i løpet av minutter. Det tar kortere tid å fikse det den veien enn det tok meg å finne frem en e-postadresse jeg kunne sende det samme spørsmålet, bare med litt skryt av tjenesten.

Hvorfor bryr jeg meg i det hele tatt med å prøve kundeservice andre steder enn twitter? Hvorfor gidder jeg i det hele tatt å gi selskaper sjansen til å fikse sånne her filleting i det stille før jeg spør i åpne fora? Hvorfor gidder jeg å kaste bort tid på å finne frem korrespondansemuligheter utenfor offentligheten når jeg like gjerne bare kan tusle opp til den digitale frontdøra med en ropert?

Det er her begrensningene til twitter kommer lett til syne. 140 tegn er ikke nok til å både forklare problem og nyansere det. Ingen av tekstmeldingene jeg har fått hadde vært plagsomme om jeg hadde vært den riktige mottakeren. De har heller ikke kommet ofte nok til å bli mer enn en liten filleirritasjonssak på linje med doruller som er vendt inn mot veggen. Jeg har enkelt kunne sende disse videre til mamma og deretter slette uten å ruinere meg helt hva tekstmeldinger angår. For mammas del hadde det nok vært greit å få vite selv om nettet skal være nede et par timer mandag morgen, så hun kan planlegge ting rundt det. Om hun får et par uker med flere kanaler på TVen er dette også ting hun vil vite fra selskapet hun er kunde hos, ikke datteren sin. Om hun ikke har betalt regningen sin i tide, vil hun kanskje ikke at jeg nødvendigvis skal vite det, uavhengig av grunn. Altså, nå er det ytterst skjeldent den siste gjelder, da,  men dere skjønner hvor jeg vil. Det er ikke sensitiv informasjon jeg får,  men det er informasjon om ting som ikke er min sak. Det er informasjon som er nyttig for den det gjelder, og svært få andre om noen.

Sånn bortsett fra denne ene fillesaken har jeg kun gode ting å si om selskapet. Det er bare denne ene lille filletingen som gjorde at jeg måtte klage åpenlyst så alle kunne se før jeg fikk noen reaksjon fra selskapet. Og det gir meg en flau smak i munnen.

Så min oppfordring til alle dere der ute som driver med kundeservice: Gi alle kundene deres gode alternativer for å kunne rette kritikk i skjul, så blir det lettere for oss å konsentrere positiv oppmerksomhet mot dere offentlig. Jeg vil ikke være nødt til å unnskylde en fillesak på deres vegne med at dere vanligvis er så bra. Det er sånt oldemora mi gjorde da jeg ikke grodde en sær form for dreads. Det nytter ikke å være helt konge på twitter og facebook om resten av kundeserviceopplevelsen føles råtten.

Zombiegalskap

photo credit: Scabeater

Zombier er en sak som «alltid» har vært der, og som neppe kommer til å forsvinne helt. Nå og da spekuleres det i om det er mulig at Zombiene kan finne på å komme og ta oss. Innimellom har vi ras av Zombier her og der. De kommer gjerne i klynger, de hjernesultne. En kommer sjeldent alene.

Innimellom virker det som om idèprosessen som ender opp i nye zombieting går i gaten «ok, vi har en kul greie, hva kan vi gjøre for å få den ENDA tøffere? Aha! Gjør dem grønnlige, få kjøttet til å råtne av (hjerne med litt avfallende lemmer og sånn), og gjør dem sultne på hjerner». Oppskrift på suksess.

Et godt eksempel er spillet Red Dead Redemption. Litt flåsete sagt er dette en slags GTA satt i en westernsetting. Kjempekult opplegg, igrunn. Også er det jo sånn med spill nå om dagen at det er hipt å komme med nedlastbare greier. Enkelte spill nøyer seg med nye karakterer og kostymer, mens andre gjerne har nye oppdrag og vinkler på spillet. Rockstar-folka fant like gjerne ut at de ville gi ut nytt innhold til Halloween. Og hva er innholdet? Zombier, selvfølgelig. Ifølge beskrivelsen på Playstation Network Store, følger vi hovedfiguren mens han prøver å finne en måte å stoppe pesten av udøde som lurer over steppene.

Red Dead redemption er ikke alene om å være zombierelatert på PSN store. Call of Duty har nazizombier (hei, Død Snø!) i en av tilleggspakkene sine, og enda er det flere spill med zombieinnhold og alenestående zombiespill. Du har også større spill som drar nytte av zombiefascinasjonen vår. Left4Dead og Dead Rising er flotte eksempler på spill med zombier i hovedrollen. I tillegg har vi også en gammel klassiker, Monkey Island: LeChucks Revenge, der Piraten LeChuck ikke lengre er en spøkelsespirat, men en levende død. (Tillegg: Også kan man selvfølgelig ikke unngå Resident Evil-serien, som også har blitt en filmserie.)

Om vi går utenfor spillverdenen finner vi fortsatt flere tilfeller av zombier. Her om dagen fant jeg for eksempel tegneserien Victorian Undead på Outland. Med løfter om Sherlock Holmes som slåss mot zombier, måtte jeg bare kjøpe. (I tillegg fra akkurat den plassen har vi også sjangerblandingen Pride, Prejudice and Zombies, som jeg ikke har fått summet meg til å lese enda.)

Det finnes såpass mange filmer, tegneserier, bøker, spill, kunst, låter og i det hele tatt at det blir sjanseløst å nevne alt her. Zombiewalks er stadig populært verden over (det er for eksempel en årlig en i Oslo, arrangert av Children of the Night). Du kan kjøpe zombiepynt i alle mulige former og estetiske kvaliteter.

Zombier er tydeligvis noe som fenger. I perioder lurer jeg kanskje på om det ikke er litt vel mange av dem der ute, som med så mange andre ting. Det er kanskje ikke så rart. De er den perfekte fienden om du vil ha underholdning der du ikke trenger å plage samvittigheten for mye. De er jo tross alt døde, så at du nyter synet av zombieslakting, er jo det kun fordi du heier på de gode gutta, ikke sant? De som prøver å redde menneskeheten fra å gå rundt og spise av hverandre, vet du? Også så lett kostyme til Halloween’a gitt. Ta klær du ikke bryr deg så mye om, riv de litt i filler og bruk teatersminke og sånn for å få det til å se ut som om du er full av sår og byller og råtnende kjøtt. Tada!

Nei, mørk underholdning er gøy. Ikke alt trenger å handle om realisme og ting som faktisk skjer. Innimellom er en zombie en zombie — hjerneløs underholdning — og ofte er det akkurat det jeg trenger. Bare det ikke blir hjerneløs (haha) bruk av zombier fordi noen i markedsavdelingen har hørt at kidsa liker sånt, er det greit for meg. Om du drar inn zombier som en snarvei til moro, kan du like gjerne gi opp. Zombier er ikke garantert suksess. BRA zombier får deg et stykke på veien. Sånn er det jo med alt.

Næh, i bunn og grunn tror jeg at jeg skal si meg fornøyd så lenge zombiene ikke begynner å glitre og bli pene de og. Heldigvis tror jeg vi har en god vei å gå før noen klarer det (og nei, det er IKKE en utfordring).

Eller kanskje jeg bare er helt på jordet i alt og at zombier i popkultur er et grep de gjør for å pasifisere oss, så vi er enda enklere å overvinne? (Hvem vet, de KAN ha en zombie overlord MED hjernekapasitet til sånt.)

Ja, og om du er interessert i Zombiemusikk, har jeg lagd en spotifyliste som jeg har hørt på hele veien mens jeg skrev dette.

(Om du skulle komme til å havne i midten av en zombieapokalypse, sånn forresten, kan det lønne seg å vite et par ting. Som at du bør holde deg i bevegelse, for eksempel, og at våpen er undervurdert.Filmen Zombieland har en del tips for å overleve. Flere tips kan du finne ute på det store, vide internettet.)

Tillegg:

Det er ganske mange nylige zombiesaker som ikke er nevnt her. Noen fordi de ble glemt, og noen fordi jeg rett og slett ikke tenkte på å ha dem med. Om du er interessert, kommer jeg til å legge til de jeg kommer over (fra den siste tiden, altså, Romeros zombiefilmer, Død Snø og sånt får du finne frem til selv).

Zombietegneserien The Walking Dead blir TV-serie nå.

I den nyeste Sam & Max-sesongen, The Devils Playhouse, er en hel episode (Beyond the Alley of the Dolls) dedikert til en slags zombie-sam (Samulacra/dogglegangers) som er veldig glad i leketøy (som har som funksjon å gi nye evner til de med … spesielle hjerner).

Er kvotering virkelig så bra?

photo credit: έŁέ¢τяøиί¢ έγέ

Jeg har nettopp kommet hjem fra nok en interessant kveld med Girl Geek Dinners. Hele konseptet slår meg hver eneste gang som en slags koselig, intellektuell utstrekning av den relativt gamledagse syklubben, og jeg går derfra hver gang med tusen nye tanker i hodet og på en buzz av «så jeg er ikke unormal jeg heller». Det er fint å ha en plass der vi teknologiinteresserte berter kan diskutere ting som engasjerer oss. Og det er tydeligvis mye som engasjerer.

Nå, jeg skal ikke snakke for mye om hva som skjedde, hvem som sa hva, osv annet enn at det var en veldig koselig kveld (som vanlig), og at jeg igjen har gått derfra i en fin gladboble av å ha tilbrakt enda en kveld med smarte, interessante jenter av mange forskjellige slag. Selv om vi alle definerer oss som geeks på et nivå (hvorfor ellers skulle vi vært der?), er det tydelige forskjeller på interessefeltene og hvordan vi er geeks. Og det er masse rom til alle. Nå, kveldens tema var «Åpen kildekode, makt og kjønn«. Et tema som kan se ut som om det egentlig er flere termer satt sammen til ei mølje, men som allikevel blir ganske interessant når man begynner å snakke om og tenke over hva det egentlig betyr. Hva er makt? Hvordan relaterer makt til åpen kildekode? Og hva har det der med kjønn å gjøre?

Personlig er jeg litt lei hele greia med å dra kvinnekamp og likestilling inn i alt. Det finnes felter der dette kan være nyttig, men før man begynner med kvotering kan det være en idè å tenke etter hvorfor man vil ha flere kvinner inn i en type stilling. Hva har disse å tilføre? Har vi kvinner noe biologisk oppi hodet vårt som gir ethvert team vi kommer inn i en stor fordel på feltet de driver i? Eller er det heller det at mange av oss har blitt oppdratt til å bli kvinner? Vil ikke en gutt som har blitt oppdratt i bilverkstedet og som plutselig bestemmer seg for å bli systemutvikler også komme med en ny måte å se ting på i forhold til de andre systemutviklerne han møter? Eller hva med en gutt som har blitt oppdratt til å ta seg av det mange vil kalle klassiske kvinneoppgaver? Vi snakker stadig om at »vi trenger flere kvinner i X!» — ja, gjør vi det? Vi får kanskje et bedre utvalgsgrunnlag om vi oppfordrer jenter til å søke seg til mannsdominerte steder, men får vi bedre arbeidere av å kvotere inn damene? Jeg er veldig for å ha et mangfold i alt, men jeg er enda mer opptatt av at vi skal ha kompetente mennesker i rollene de tar. Den beste/mest egnede personen bør få sjansen. Uansett. Det høres kanskje litt naivt ut, men det er nå det jeg mener.

Hele tanken på kvotering er noe som har plaget meg i flere år. I Aftenposten forteller de i dag at ASA selskaper går over til AS for å slippe kravet om 40% kvinner i styret. (Men slapp av, vi er visst også nest best i verden på likestilling).

En annen sak jeg har blitt gjort oppmerksom på i det siste når det gjelder kvotering kommer fra sidene til Arbeiderpartiet. Vår forsvarsminister, Grete Faremo, vil ha flere jenter i førstegangstjenesten. Dette er i prinsippet en veldig fin tanke. Igjen har vi større grunnlag for å velge riktige personer om vi lar flere søke seg til stillinger som det du til slutt vil få i forsvaret (i denne sammenhengen). Jeg er veldig for at alle skal på sesjon. Hadde jeg i det hele tatt hatt peiling på hvordan jeg skulle komme meg dit da jeg gikk på videregående, hadde jeg mest sannsynlig dratt. Nå var dette riktignok tida da jeg trente taekwondo og sånn, men allikevel. Hadde jeg kvalifisert til å komme inn i en interessant avdeling hadde jeg nok vurdert det. Problemet mitt er enkelte av uttalelsene til Faremo, som f.eks denne:

«Vi har behov for mer kvinnekompetanse i Forsvaret, og da må vi ikke legge for eksempel unødvendige strenge fysiske krav som motarbeider dette, sier hun.»

HVORFOR har vi behov for mer kvinnekompetanse i Forsvaret? HVA er det disse kvinnene skal gjøre som rettferdiggjør at vi skal lempe på de fysiske kravene? Hvorfor blir ikke behovet for kvinnekompetanse bedre begrunnet? Eller begrunnet i det hele tatt? Klart det ser bedre ut på papiret å kunne si at »vi er så tøffe at 25% av de som er i førstegangstjenesten er kvinner. Samme gjelder 20% av befalet vårt», men hva gjør det i praksis? Vi er ikke Israel, og vi har vel strengt tatt ikke behov for å bli som Israel når det gjelder forsvaret vårt heller. Ja, jenter duger til veldig mye, men må vi lempe sånn på kravene for å slippe de inn over alt? Er det ikke bedre å ha fokus på egnethet heller enn på tall? Klart, Faremo presiserer i artikkelen at man kun må ta inn kvalifiserte til førstegangstjenesten, men hva hjelper vel det når vi senker grensen for hva som er kvalifisert? Jeg vil ihvertfall se at de beste er de som skal forsvare meg om russerne, kineserne eller i det hele tatt noen med ønske, vilje og styrke til å angripe Norge kommer. (Og ja, jeg vet vi sikkert ikke hadde klart oss lenge alene mot røkla her.)

Uansett, tilbake til teknologien. Under diskusjonen i kveld  ga jeg uttrykk for noe jeg har ment lenge. Det er ikke viktig om du har pupper eller ikke på internett. Det er ikke alltid en viktig del av identiteten din hvilket kjønn du skriver deg til, og det bør det ikke være heller. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har tatt meg for å være hankjønn her og der. Det kommer ikke fordi jeg vet «hvordan menn uttrykker seg», for der finnes det like mange svar som det finnes menn. Det kommer fordi jeg setter meg inn i terminologien som blir brukt, kunnskapene som er forventet i miljøet og fordi på enkelte nivåer har jeg kanskje litt stereotypisk guttete interesser. Det betyr ikke at jeg har løst en kode eller at jeg nødvendigvis kommer til å ha et annet syn på ting enn gutter jeg omgir meg med. Jeg kommer til å ha et annet syn på ting enn folk fra en annen bakgrunn og med et annet preferansebilde. Helt enkelt.

Jeg tror ikke vi kommer noen vei med å hevde oss som «kvinner i <insert guttebransje>» før vi slutter å se på oss selv som akkurat det. Vi er individer i en verden full av andre individer. Det er tullete å snakke om at »han tenker som ei jente» eller «hun er like god som menn i faget sitt» eller «jeg tenker ikke på vennene mine av motsatt kjønn som om de er av motsatt kjønn». Det fører deg ikke fremover. Først når vi lar kjønn være et ikke-tema i det at vi ikke gjør et poeng ut av det kan vi komme ut av denne store kvoteringsgrøfta. Slutt med å rekruttere jenter til alt mulig. Hva med å rekruttere mennesker med et interessefelt man ikke ser mye av i feltet du rekrutterer til? Nå DER har du nye perspektiver.

(Sjeldent jeg takker her, men nå har jeg faktisk veldig lyst til å takke Javadama for å holde et foredrag som satt tankene mine såpass mye i spinn — du er bra!)

Og hva me’ræ sjæl?

photo credit: phunkstarr

Vi antar, alle sammen. Hele tida. Vi bor inne i hver vår boks full av antakelser. Vi er kanskje åpne på utsiden. Du vet, vi pryder oss i å vise hvor generøse og tålmodige vi er med alle sammen. Vi tåler alt, vi vet litt om alt, vi takler alt.

På samme måte som vi liker å si at vi er åpne liker vi også å anta at alt angår oss. En enkel tweet som «jeg liker rosa» blir gjerne besvart av en tre-fire «Det gjør ikke jeg!». Enda verre er det når noen kommer med et spørsmål som begynner med «har noen peiling på om…» eller lignende, og får svaret «jeg aner ikke» eller helt enkelt «nei». Det skremmende med den siste er at jeg ikke har funnet på eksemplet. Jeg blir like overrasket hver gang det skjer.

Alt angår alle, og vi er alle trangsynte. Jeg kjenner stadig det bobler inni meg av lyst til å svare når noen på trikken spør noen andre høyt om noe jeg kan svaret på. Hver gang begynner jeg å vurdere frem og tilbake. Er dette noe jeg bør svare på? Bør jeg holde kjeft? Virker jeg påtrengende eller hjelpsom? Er dette egentlig min sak?

En ting er samtaler på diverse diskusjonsforum. Der er det liksom greit å bryte inn med en «unnskyld meg, men jeg har faktisk svaret her». Livet utenfor nettet er litt annerledes. Vi går ikke på gata for å dele av kunnskapen vi har. Og hvem tror folk at de er når de kommer opp og sier «Sorry, ass, men sola er ingen planet. Den er en stjerne». Det er helt greit å kommentere bilder folk legger ut av seg selv på nettet (helst positivt, da), men hvordan reagerer man når noen kommer opp til deg på gata og kommenterer? Det blir litt rart, ikke sant?

Jeg synes hele greia med å svare «jeg vet ikke» på generelle spørsmål på twitter er litt interessant. Dette er kanskje et litt døvt eksempel, men hva om noen får et illebefinnende på en offentlig plass og noen spør etter en doktor. Hva om alle som ikke er lege svarer «ikke meg!» — blir ikke det litt … teit?

Tilfeldige torsdagsmøter

photo credit: Dustin Diaz

Det er torsdag kveld, og jeg er på vei hjem fra en øl ute med koselige folk. På tur over Akerselva opplever jeg dette:

» Unnskyld? Vet du hvem Dionne Warwick er?»

Jeg ser litt rart på fyren, som sakte beveger seg mot meg og effektivt sperrer det tynne fortauet jeg går på, så jeg må ut i veien om jeg skal forbi han. «Ja», svarer jeg kort, uten å stoppe.

«Vet du om hun er død?»

«Ehh?» plopper ut av munnen min mens jeg lurer på hva i alle dager slags fyr jeg har støtt på. Han ser ikke farlig ut, er ganske glad i tonefallet og virker hellet litt … tja, hva skal jeg si? Han er vel ikke akkurat den skarpeste skjea i skuffen.

Han kommer med samme regla på et par dameartister til før han spør meg om jeg vet om Marilyn Monroe er død.

«Ja», svarer jeg, «hun er definitivt død».

«Vet du når hun døde?»

Jeg vet det er lenge siden, men helt ærlig er ikke årstallene for død på kjendiser (eller familie og venner, for den saks skyld) noe jeg går rundt og husker på.

«Hun døde i to-ogseksti, og jeg er født i to-ogåtti og bor i omsorgsbolig på Hauketo» (aha, det forklarer kanskje den første antagelsen min litt mer nøyaktig?) Han spør videre om jeg vet hvem et kvinnemenneske med et navn jeg aldri har hørt før er, og jeg må bare beklage det og. Han begynner på en historie om hvor damen kommer fra og at hun er ansatt for å lage mat til han, og han fortsetter med noe som høres mistenkelig ut som begynnelsen på en livshistorie. Klokken nærmer seg 11 på kvelden, og jeg er ivrig etter å komme hjem, så jeg avbryter han før han kommer skikkelig i gang.

«Åh, beklager, har du en avtale du må rekke?»

«Ehh, ja, noe sånt. Jeg bare må løpe»

«Ok, men du? Vet du hvem Agnetha Fältskog er?»

Tilbake til navn jeg kjenner, ja. Jeg nikker bekreftende og sier at »jada, hun vet jeg hvem er».

«Vet du om hun er i live fortsatt?»

«Så vidt jeg vet lever hun i beste velgående, ja» svarer jeg mens jeg setter opp tempoet for å komme meg hjem fort.

Det her er helt ærlig den særeste opplevelsen jeg har hatt i løpet av mine to år i Oslo. Jeg har enda ikke (bank i bordet) opplevd noe truende på mine turer hjem om kvelden. Han her kunne sikkert vært ganske truende, og jeg har sett nok Criminal Minds til å vite at man ikke bør stole for mye på noen, men det var ikke helt riktig å bare begynne å løpe med en gang heller.

Jeg er litt nysgjerrig på denne fyren. Hva gjorde han på Grünerløkka? Hvor var han på vei? Hva var bakhistorien for disse spørsmålene? Samme hvem han er håper jeg han kom seg dit han skulle i et stykke.

Latsabb!

photo credit: ☻mrhappy☻

Internett er så greit, er det ikke? All informasjonen i verden ligger i fingertuppene våre. Det er bare å åpne google, så finner du ut av hva det skulle være. Og om du ikke finner ut av det der, finnes det alltids noen på twitter, facebook, eller et av de tusen andre sosiale nettstedene du har registrert deg på.

Hva trenger vi vel leksikon for når vi har wikipedia? Hva trenger vi ordbøker for når vi har google translate? Hva trenger vi logisk tenking til når det finnes så mange smartinger på twitter?

Sorry, ass, men vi begynner å bli late. Folk spør forumer om hvordan de kan finne ut om garantien på elektronikken dems har gått ut når de strengt tatt bare kan ta en tur til salgsstedet (i enkelte tilfeller er «ta en tur» tilogmed=»sjekke websidene»). Folk spør twitter om medisinske råd (hint: ting du ville gått til legen med før, kan du fortsatt gå til legen med).

Alle disse stedene på internett der vi spør andre mennesker om ting er fantastiske. Mengden med kunnskap som finnes der ute, vandrende rundt, er helt utrolig. Så hvorfor bruker vi den til banale ting? Hvorfor spør vi om banaliteter det tar kortere tid å google enn å vente på svar?

Hvor er hodet ditt, menneske?

Er det ikke bedre å spørre om noen kan anbefale en god optiker i området ditt enn å spørre twitter om du kunne trengt briller siden du ikke ser så bra lengre?

Er det fordi vi liker å gå rundt grøten at vi stiller disse banale spørsmålene? Tenk så lite effektivt! Også i disse dager der GTD (Getting Things Done) er så populært!

Det er ikke det at det er feil å spørre om ting, men vi burde kanskje lære oss å spørre smartere? Jeg nekter å tro at det går så mange tåkehoder av noen idioter rundt. Alle kan riktignok ha en dårlig dag, men å spørre internett når du egentlig vet svaret eller kan finne det fortere selv? Det er tullete. Hvorfor spørre internett når du har tilgang på eksperter?

Internett vet mye, men enkelte ting finner du lettere ved å spørre riktig person om riktige ting. Andre ting finner du kjappere ved å åpne google selv og plotte inn det du lurer på. Det siste der er kanskje også grunnen til at Let Me Google That For You har blitt en ganske populær tjeneste blant bedrevitere?

Tjukkebolla Spikern!

photo credit: Helga Weber

Bra humor, ikke sant?

Det ser ut til at vi er veldig opptatt av mobbing. Vi skal ikke mobbe noen for vekta, ihvertfall. Spesielt ikke påpeke det om noen er tyngre enn… ehh… den som mobber? Et fat smør? Hu derre som ser sånn ca ok ut som jobber på den derre kaffesjappa?

Nei, selvfølgelig skal vi ikke bemerke vekta til noen negativt. Det er vi vel alle enige om?

Men hva er det som gjør at vektbemerkningen blir negativ?

Jeg er superheldig. Helt fantastisk utrolig griseheldig, rett og slett. Jeg er født med en ugudelig forbrenning. I alle år har jeg kunnet spise hva jeg vil, når jeg vil, med hva jeg vil. Det har ihvertfall ikke vist seg på vekta. Men hva når forbrenningen roer seg? Hva skjer da?

Både jeg og mange andre jeg kjenner har fått bemerkninger som den helt øverst. Velment spøk, hver eneste gang. Innimellom kommer det også direkte beskjeder fra folk om at »du må spise mer». Ofte fra mennesker som ikke vet. De vet ikke at du har perioder der du er sulten hele tiden, og spiser mer enn du skulle tro var normalt, kun for å ha energien til å fungere i dagliglivet. De vet ikke at du er nødt til å sørge for at alle aktiviteter rett etter jobb har mulighet for noe å spise, for ellers kommer du til å segne sammen av utmattelse lenge før du kommer deg hjem. De vet ikke hvor kvalm du føler deg når du får beskjeden om at du «må spise mer» — selv om du faktisk sitter der og spiser. De vet ikke at du har, som alle andre, perioder der du spiser mye og perioder der du spiser lite. De vet ikke.

Når folk ser noen som ser tynne ut, er det lett å blande seg oppi hva de gjør. Det er lett å anta at det de ser er en anorektiker. Det er lett å komme med en liten slengkommentar. Det er lett å bry seg.

Ja, bry seg, ja.

Hvor går egentlig grensen mellom å bry seg med, og å bry seg om? Hva er forskjellen på et bekymret medmenneske og noen som absolutt skal stikke nesa si oppi alt? Jeg har fundert en del på de spørsmålene i det siste. Ikke bare i forhold til vekt.

På ungdomsskolen var det en dame som hadde mye med klassen min å gjøre. Hun var der alltid i storefri, og følte alltid at hun måtte kommentere hva jeg spiste. Eller, hun måtte kommentere hvor mye jeg spiste. For det er viktig for unge mennesker å få i seg næring, må vite. Resultatet? Jeg mistet totalt matlysten. Jeg klarte ikke å spise mens hun var i rommet. Til tider var jeg redd for å gå på toalettet etter lunsj, i tilfelle hun skulle sjekke om jeg kastet opp og.

Fremdeles hender det jeg får den følelsen. Den kommer gjerne de dagene jeg ikke har rukket mer enn å kjøpe meg en yoghurt på vei til jobb, eller noen kommenterer at jeg ikke spiser opp alt tilbehøret når jeg spiser ute. Sorry, altså, men noen ganger er jeg bare ikke så sulten. Noen ganger har jeg bare lyst til å spise det jeg klarer i fred.

Det er lett å bry seg. Det er lett å tro man bare er bekymret for mennesker. Det er lett å være drittsekk og.

Jeg synes faktisk at kropper litt større enn min er noe av det fineste som finnes. Å kalle meg spinkel og syltynn passer virkelig ikke med kroppsbildet jeg vil inn i.

Det er kun en person som vet hvor mye jeg spiser til hvilke tider. Meg. Er du meg?

Det upersonlige private

photo credit: Frederic Poirot

Det er en ting jeg har tenkt mer og mer på i det siste. Det har en liten sammenheng med diskusjonene som stadig dukker opp om hvem som har på seg hvilke hatter når, samtidig som vi diskuterer hva folk faktisk deler fra livet sitt.

Ja, for vi deler mye fra livene våre, de fleste av oss. Den siste uken har jeg avslørt at jeg har fugleavtrykk på vinduet mitt på jobben, og at jeg har en senebetennelse i armen jeg sliter litt med. Folk «livetvitrer» ting som skjer rundt dem hele tida. Under Eurovision kunne jeg avsløre at jeg hadde en femåring i rommet som ikke tålte lyden på det ene innslaget. På tvitter. Men hvem er egentlig interessert i dette? Hvem er det som sitter og venter på at jeg skal fortelle om ting som at jeg har smeltet stekespaden eller hatt en lakrisulykke på kjøkkenet? Og hvorfor deler jeg det?

I perioder ser jeg daglig diskusjoner om pupper på twitter. Folk snakker åpent om episoder der de har blitt mobbet. Folk tvitrer om hvor fornøyd de er med runda de akkurat hadde i høyet. Folk oppdaterer statusen sin her og der med info om intimpiercingen de tok her om dagen. Folk avslører i det hele tatt relativt private detaljer om seg selv. Innimellom blir jeg nødt til å spørre meg selv om jeg reagerer fordi jeg er meg og mest sannsynlig ikke hadde avslørt akkurat det jeg reagerer på i øyeblikket, eller om jeg reagerer fordi jeg faktisk synes denne intimkulturen har gått for langt.

Som regel ender jeg opp med et svar jeg enda ikke vet hva jeg synes om.

Jeg er oppriktig glad for at enkelte tidligere tabuemner er enklere å snakke om nå. Vi blir stadig mer modne og skaffer oss bedre og bedre evner til å takle «de store» temaene. Og det er jo bra. Men hva om vi blir så personlige at det blir upersonlig?

I flere år har jeg stadig sett folk legge frem egne erfaringer i diskusjoner for å gi seg selv mer vekt (og jeg må vel strengt tatt si meg skylding i å ha gjort det selv ved flere anledninger). Men er disse erfaringene alltid nødvendige? På et punkt virker det som om folk får nok. Det virker som om de ikke klarer å forholde seg til det de hører/leser som noe faktisk ekte lengre.

Jeg merker det selv når jeg leser saker jeg ikke har lyst til å forholde meg til. Mye av det som skjer av katastrofer rundt i verden virker mer som en slags skremmende eventyr for hodet mitt. Akkurat som når folk snakker om så mye penger at jeg kunne badet i det. Det skjer jo bare i Donald. Det skjer bare på film. Det skjer ihvertfall ikke her. «Jasså, så du ble påkjørt av en bil og har hatt problemer med å snu hodet siden? Jaja, det skjer nok ikke meg.»

Praten vi gjerne har rundt bordet når vi tar fredagspilsen hjemme med kompisgjengen har blitt dratt ut på internett. Mange deler ting jeg kun deler med mine nærmeste over en lav sko over alt. Hva får de ut av det? Hva hadde jeg fått ut av det? Hva gjør det med privatlivet vårt?

Kanskje vi kan diskutere pupper på twitter fordi det har blitt så abstrakt at ingen bryr seg lengre?

Vel, jeg har heldigvis enda muligheten til å la være å dele det jeg ikke vil dele. Så lenge jeg har den muligheten skal jeg ikke klage.

Ungpensjonistlivet

photo credit: Okinawa Soba (In Asia and Africa until August)

Min kjære venninne Oda har i en tid nå skrevet artikler for lokalavisa der vi kommer fra, Drammens Tidene. Denne ukens artikkel handler om ungpensjonistene, og kan leses her om du ikke bor i Buskerud/glemte å kjøpe Busken på tirsdag.

Oda fikk meg til å tenke litt på disse greiene med ungpensjonister. På twitter er det en hashtag i bruk der ungpensjonistene sludrer i vei om rullekaker og og aspik. Du kan følge disse selverklærte ungpensjonistene selv. Twitterbrukeren @ainak har nemlig laget en twitterliste kalt ungpensjonister. Eller du kan bare følge hashtaggen #ungpensjonist. Enkeltpenkelt.

Og hvem er så disse ungpensjonistene? Oda sier det greit.

Oda mener dette er en farlig utvikling, men er det nå det?

Jeg hadde en samtale med en kollega her om dagen, der hun snakket om hvor mer møysomme folk var før i tiden, hvor god arbeidsmoral beste/oldeforeldregenerasjonen nå hadde i forhold til min generasjon, at man viste mer respekt før og at de ofte helst gjør ting selv. Er dette kvaliteter ungpensjonistene tar til seg, tro?

De fleste har nok sin definisjon av hva det vil si å være ungpensjonist. Man aper kanskje etter pensjonister man kjenner/har kjent og lar det være nok. Man tar til seg disse klisjèfyllte småvanene pensjonister ofte har, og tilegner seg stilen. Tweed er flott. Vintage er kult. Tynne, skjøre kaffekopper is the shit. Damene er mer obs på å finne klær som fremhever midjen, og man ser flere og flere mannfolk med bølger i håret i Oslos gater.

Det finnes mange forskjellige typer ungpensjonister, vil jeg tro. Du har de som er som Oda frykter. Disse ungdommene som helst vil sitte på kafè hele dagen og ha kaffeslabberas om kvelden. De som vil spise dessert hver dag og slappe av i solen med hekletøyet mens de akker seg over disse vulgære fjortissene med bloggkrigene sine. Også har du de som etteraper oldeforeldrene mine. De som vil klare ting selv, på gamlemåten. De ikke bare steker fisken. De lager også sausen fra bunnen av. På slump. Med hjemmelagd agurksalat med akkurat passe mye eddik. Med hjemmelaget karamellpudding til dessert. De lever litt saktere for å ta bedre vare på tiden. De trenger ikke løpe heseblesende fra jobb, haste seg videre til alskens nettverksmøter, treningssentere og alskens tull. Nei, de tusler hjem der de lager middag (om ikke middagen allerede venter) og koser seg kanskje med en tusletur i en nærliggende park når det nærmer seg kveldinga.

Selvfølgelig finnes det nyanser her, og man forandrer seg kanskje fra dag til dag, men er ikke det en del av det å være menneske?

Jeg kan nok beskrives som en av disse ungpensjonistene der jeg kommer tuslende nedover markveien med den flotte, rutemønstrede bestemortralla mi for å handle basisvarer på Kiwi. På en god dag ser du meg vandre til nærmeste gode slakter, for så å ta en tur innom Sultan etter grønnsaker på veien hjem. Ja, for det er i de små butikkene kvaliteten ligger. Eller er det også en forherligende ungpensjonisttanke som ønsker tilbake til da vi hadde kolonialhandel heller enn supermarked og kjedebutikker?

En ting er sikkert. Nostalgi er in. Nyåpnede Nighthawk Diner er et godt eksempel på dette med sin amerikanske dinerstil og flotte nostalgiuniformer. Ved Rockefeller gjør Tilt suksess på å la oss gjennoppleve arkademaskinenes storhetstid over en øl eller fem. Klesskjedene er stadig fulle av oppgulp fra fordums tiår i klesveien.

Så hva er det egentlig disse ungpensjonistene bidrar til? Tviholder de på fortiden, eller bruker de klisjèer til å lære oss at det er greit å leve litt sakte? Hvem vet? Kanskje har vi alle en ungpensjonist inni oss?

Details

Du? Skrive kronikk? Ja, særlig!

photo credit: Thomas Hawk

Jeg vurderer å prøve meg på Aftenpostens kronikkonkurranse.

- Men du vet jo ingenting om å skrive kronikk? Dessuten har du jo ingen kompetanse innen språk. Ikke kan du skrive, og ikke har du gjort noe særlig til utdanning innen temaet.

Men jeg har mange meninger. Jeg kan noe. Jeg bryr meg om temaet.

- Ja, hva er det du bryr deg så mye om, da, som gjør at du har noe å si her. Hæ?

Mye, tenk! Jeg bryr meg om skriftspråkets forfall, og hvordan folk som knapt klarer å stokke bokstavene på et språk kan få til å påstå at de er flerspråklige. Jeg vil gjerne finne ut hvordan vi kan få folk til å virkelig bli flerspråklige. Særlig innflytterne som skal leve her i landet. Ja, også synes jeg at vi må slutte å være så forbanna late og begynne å gidde å lete fram gode, norske ord der vi ofte bruker bedritne engelske isteden. Latskap! Jeg er så lei språklig latskap!

- Du synes mye her.

Ja, men gjør ikke alle det? Alle har sitt syn på ting.

- Hva med de som synes det er helt greit at vi forengelsker norsken vår, da?

De er ofte de lateste. Av de jeg ser, ihvertfall.

- Ja, det er det du synes.

Men om de synes det er så forbanna bra kan de vel skrive sin egen sak, da?

- Joda, det kan de, men du er fortsatt nødt til å vite at de kommer til å være uenige i det du sier her.

Ja, det vet jeg jo. Kan jo ikke gjøre alle til lags heller?

- Neinei. Men hva er det du har i mot disse som drar inn engelske ord i norsken sin, da?

Jeg synes (ja, synes) det vitner om dårlig ordforråd. De kan rett og slett ikke norsk godt nok til å kunne definere det engelske ordet de bruker. Ofte virker det ikke som om de klarer å definere ordet på engelsk en gang. Hva er vitsen da? Er det så mye bedre å se dum ut på engelsk enn på norsk? Er det så sinnsykt bra å virke pretensiøs og risikere at ikke alle rundt deg forstår hva du sier?

- Jaja. Men det er mange andre ting å bekymre seg for enn engelske låneord. Hva med alle disse grammatiske reglene folk tar feil av hele tiden?

Ånei, ikke få meg til å begynne på dem. Jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å ta feil av og/å på helt elementære ting. For ikke å snakke om da/når. Nei, det er en helt annen sak. Den er veldig irriterende den og.

- Så du bare går rundt og er sint? Er det saken her, kanskje?

Neida, det er ikke sånn. Men når jeg har en utdannelse som tilsier at jeg bruker mye tid på å se på tekst og sette det på plass, så merker jeg at jeg blir blidere av tekst med færre grammatiske feil og som helst er skrevet gjennomgående på et språk.

- Men hva med skriftligmuntlig? Skal ikke folk få skrive slik de snakker?

Vet du hva? Det er bare idiotisk. Isåfall skulle jeg skrevet slik: «Skriftlimuntli ær shikkeli kult å skrive, åsså ær de mye lettere får fålk å sjønne va jæi skriver når jæi jør de» — nå DET er skriftligmuntlig. Og det ser helt hinsides idiotisk ut. Det er helt greit å bruke skriftvarianten som ligger nærmest dialekta di, men låneord er neppe en del av den. Beklager, kompis.

- Greit, da. Men hvorfor irritasjonen? Hvor begynte det?

Tja, en gang i løpet av årene jeg bodde i England. Folk begynte å spørre meg om jeg ikke hadde språkproblemer og ble fascinert av at jeg trengte hjelp med å huske elementære ord på norsk som f.eks hud og dør. De syntes også det var gøy å snakke til meg på sene kvelder mens jeg var for trøtt til å tenke. Jeg klarte visstnok ikke å skille mellom engelsk og norsk. Men vet du hva? Jeg skjerpet meg. Jeg dyrket ikke tospråkligstatusen. Jeg ville ikke unnskylde udugelighet i et språk med at jeg brukte to språk like mye hver dag. I enkelte perioder brukte jeg faktisk ikke morsmålet mitt i det hele tatt, men jeg ga aldri slipp på det.

Nadia rambler om kvinnedager

Hver 8. mars blir jeg vekt til gratulasjoner rettet mot meg og alle andre kvinner på grunn av at vi tilfeldigvis er født som hunkjønn (eller har blitt det etter hvert), og hvert år ender jeg opp med å tenke over hva dette egentlig innebærer.

Det finnes mye urettferdighet i verden, basert på veldig mye. Kjønn er en av dem. Her finnes det mange selvfølgeligheter for min del. Klart vi skal ha likelønn, klart vi skal ha like muligheter, klart jeg skal få min neste jobb basert på egenskapene mine heller enn det at jeg kan bruke rød leppestift og BH uten å bli sett rart på. Selvfølgelig skal jeg leve et liv som et menneske først, og kvinne litt etterpå. Selvfølgelig.

Jeg er fullt klar over at vi enda ikke har full likestilling, men det er ærlig talt ikke en av mine største bekymringer. I Norge er vi på god vei, men ting tar tid. Tankesett må endres, og det ikke bare i styrerommene. For hver generasjon blir vi likere og likere. Det er en prosess, og den kommer til å ta tid. En av mine yndlingsforelesere fortalte oss jentene i rommet en gang om glasstaket vi kom til å se. Et usynlig tak som går på lønn og status, som sørger for at vi som hunkjønn ikke kommer lengre. Målet for min generasjon må vel være å ta rennafart og gjøre alt vi kan for å knuse dette taket. Det er ikke sikkert vi lykkes, men vi har ihvertfall gjort vårt for å gjøre dette taket svakere, som så mange andre generasjoner før oss. Prosessene er i gang.

De store linjene er ikke alltid like interessante. Jeg synes det er mye mer spennende med hva som skjer når en person går inn i en gruppe den ikke tidligere ville turt. Nerdekulturen, for eksempel. Da jeg begynte å henge på IRC for ti år siden var det en greie med at »det finnes ikke jenter på internett». Da jeg slo folk så det ljomet i Age of Empires 2 var det ingen som kunne tenke seg at personen på den andre siden også var en reformert hestejente. Da jeg begynte å interessere meg for Dungeons & Dragons fikk jeg mange sære blikk. «Jenter er jo ikke interessert i sånt?»

I dag er jentenerder mye mer synlig. Vi har nettfenomener som RPGirl Zine og Spillpikene. Det er ikke lengre flaut å sitte på pub og snakke om forskjellige MMORPGer man spiller eller har prøvd. Jeg kjenner flere jenter som jobber som programmerere av diverse slag, reparerer maskiner over en lav sko, interesserer seg for »gutteting» og lever livet på sine premisser. Det disse har til felles er at veldig få av dem regner seg selv som feminister. De er seg selv til det fulle, og krever retten til å få lov til det. Dette er noe som burde være en selvfølge.

Kanskje det er nettopp det som kjennetegner en moderne feminist? Man snakker ikke lengre om å brenne BHer, vi sloss ikke for stemmerett, og vi jobber ikke hardt for å få lov til å jobbe. Det er fortsatt en vei å gå til full likestilling alle veier, men veien blir kortere for hver dag. Snart slutter vi å se på mennesker som «første kvinnelige…» og ser heller seirene deres som det de er: En seier for et flott menneske.

Jeg er mest for å åpne opp og gjøre flere vanlige fritidssysler akseptable. D&D er på god vei opp av kjelleren, og jeg kan sitte en kveld med «vanlige» mennesker i »vanlige» jobber og diskutere meg grønn på hva som er best av Assassins Creed og God of War uten å føle meg som et romvesen. Venner av meg som tidligere ble klasifisert som «svette nerder» som «bare sitter i kjelleren sin og laner» føler seg mer akseptert. De ser en verden der pene (OMG!) jenter prater om gaming. Folk drar på byen på lørdag og spiller half-life hele søndag. Gamle gullkorn av noen spill er fortsatt populære nok til at spillskaperne relanserer dem.

Nerd er ikke supernegativt lengre, for innerst inne er vi alle nerder på et vis. Innerst inne er vi alle mennesker.

Og morgendagen er uansett viktigere enn hva vi feirer i dag.

En «sånn» dag

photo credit: anguila40 / Alejandro Groenewold

Noen dager er ment til å gå til helvete. Man veit aldri helt hvorfor, men det virker som om hele verden er i mot en. Eksempel? Vel, dagen i dag.

Jeg våkner, og finner ingenting. Ingen klær å ha på meg, finner ikke telefon, ikke briller, ingenting. Jeg ender opp med å finne det meste og løper ut døra litt vel i siste liten (som vanlig, vil noen kanskje si?), kommer meg på trikken og alt er som vanlig. Kommer til busstoppet med 3–4 minutter til overs (som vanlig) og rekker fint en tur innom Rimi for å skaffe lunsj.

Så kommer bussen. Og dagen slutter å være det vanlige ok som dager flest er.

Jeg kommer på, legger flexuskortet mitt på maskinen som jeg pleier å gjøre hver morgen. For to dager siden fyllte jeg på kortet som jeg pleier når tiden går ut. I går scannet jeg det både på vei ut av byen og på vei inn til byen (hvorfor all denne scanningen? Christ). I dag, derimot, ble den rød. Flott. Det hender. Jeg legger kortet på igjen. Og igjen. Og bussjåføren legger det på. Bussjåføren skriver ut en rapport eller noe og sier til meg at kortet kun gjelder på Gjelleråsen. Det står tross alt «Fra: Ø-03″ på det. Det står også «Til: OS», men det tror jeg ikke han ser. Han står hardt på at kortet mitt ikke gjelder, jeg står like hardt på at det burde, siden jeg ikke har gjort noe annerledes enn det jeg vanligvis gjør. Etter en del om og men kommer jeg meg allikevel med, og er så sint at jeg dirrer hele veien til Nittedal.

Jeg kommer meg på jobb, setter over kaffe og bruker altfor lang tid på å prøve å forstå hvor jeg skal klage, til hvem og hva jeg skal si. Dagen er en normal arbeidsdag. Jeg har enten absolutt ingenting å gjøre fordi jeg venter på alt mulig fra over alt, eller jeg har sinnsykt mye å gjøre. Jeg liker den siste best, igrunn. Det tar en time før nesa mi er i normal temperatur, ihvertfall.

Vel, jeg slipper sinnet fra morgenen i løpet av dagen, ihvertfall, og blir ferdig med dagen. Noen kommenterer at det ser ut som jeg kommer til å fryse, enda jeg mener jakken min er mer enn varm nok.

Jeg kommer litt tidlig til busstoppet og går videre til neste (vel, forrige ifølge bussen) for å holde varmen. Da jeg kommer frem finner jeg ut at det er ti minutter til bussen min kommer, men en som går opp til en plass der det går flere busser kommer forbi. Så jeg hopper på, kommer frem og det er fortsatt ti minutter til neste kommer. Bare å flekke opp musikk, da, så får jeg danse litt. Etter fem minutter går batteriet ut.

Tavla sier at bussen kommer om 4 minutter, 3, 2, 1, 2, 1, 3, 4, 2, 3, 2, 1, nå, nå, nå, nå… Plutselig ser jeg bussen står stille i bakken sånn ca 300 meter unna. Etter en stund kommer det en menneskestrøm ut. Hurra, motorstopp. Vel, det er ihvertfall bare 8 minutter til den andre bussen som går her kommer, da. Jeg begynner å lure på om jeg i det hele tatt får sitteplass. Jeg hopper litt rundt mens jeg følger med på tavla og ser at bussen kommer om 7, 9, 5, 6, 7, 6, 5, 6, 4, 5, 6, 7, 9, 6, 5, 4, 3, 4, 3, 5, 4, 3, 2, 3, 2, 1, 3, 4, 3, 2, 1, nå. I mellomtiden mister jeg følelse i de to ytterste leddene i alle fingre, og jeg er ikke helt sikker på hvor tærne er. Jeg gjør en avtale med en dame og barnebarnet hennes at dersom det kommer en drosje forbi, deler vi den inn til byen. Det kommer ingen drosje. Vi lurer litt på om det i det hele tatt kommer en buss. Vel, flere kommer forbi, men ingen stopper og ingen skal vår vei. En time etter jeg gikk ut døra på kontoret kommer bussen. Det er flere enn 20 negative grader ute, jeg har stampet i en time, og jeg vet egentlig ikke om nesa fortsatt sitter på.

På bussen flekker jeg av meg sko, klarer på en eller annen måte å slå nummeret til min bedre halvdel og spør pent om han kan sørge for at det er noe varmt å spise hjemme, for jeg er sulten og frossen. Svaret er negativt. Jaja. Får håpe det finnes mat hjemme? Bussen er ihvertfall framme lenge før jeg er tint opp, og trikken hjem (hele to stopp, men likevel) kommer ikke før om et kvarter. Jeg blir litt irritert, men kommer på at det er en sushiplass jeg har vært litt nysgjerrig over på veien. For alt jeg vet finnes det ikke mat hjemme, så hvorfor ikke? Alltids greit å få en varmepause på veien.

Vel hjemme finner jeg ut at sushien var heller skuffende og jeg er fortsatt irritert over hele dagen.

Jeg ender opp med å bruke resten av kvelden på å se Dead Like Me på sofaen og fundere på ting. Jeg innser at jeg har brukt vel mye tid i det siste på å irritere meg. Småting går meg så på nervene at jeg trenger utløp. Jeg trenger lange gåturer aleine med aggressiv musikk. Jeg trenger å skrike litt innimellom. Jeg bruker for mye tid på alt sammen. Jeg har ikke tid til å irritere meg så mye, sånn egentlig.

Varmen kommer sakte, men sikkert tilbake (håper jeg, det har gått nok timer og jeg er fortsatt kald. Varmere, men kald). Diverse gamle leddplager kommer tilbake, men denne gangen vet jeg at det er kulden.

Nå sitter jeg i sofaen med verdens varmeste ullteppe rundt meg, har cola i glasset og kan lett få i meg mer kakao om jeg vil. Nesa klør litt helt ytterst, men det er sikkert bare kulden det og.

Jeg har en helt merkelig ro i kroppen. Jeg er supersliten og har hatt en skikkelig drittdag. Og jeg er glad. Kanskje vi trenger sånne dager? En dag innimellom der alt går så på trynet at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av oss. En dag der du virkelig ikke tror ting kan gå verre med deg. En dag der du bare har lyst til å kollapse i krampegråt.

I flere filmer og serier jeg har sett i det siste har en tanke gått igjen. «You’ve gotta sshake things up a bit». Vi er nødt til å bli påmint hvor ille ting kan være for å vite hvor godt vi har det. Vi er nødt til å kjenne det på kroppen. Uten dårlige dager har vi ingen måte å vite når vi har en skikkelig god dag.

Om du lever i konstant flyt, blir livet kjedelig. Om alt går bra, kan en lett bli lei. Jeg hører folk si at litt motgang er bra for karakteren. Det høres logisk ut.

Jeg sitter ihvertfall i sofaen og er mer sliten enn jeg har vært på lenge, og tror jeg kanskje endelig kan sovne fort når jeg nå legger meg. Jeg har hatt en skikkelig sugen dag, og livet er helt fantastisk.

Jeg håper du også får nok dårlige dager til å innse hvor mange gode dager du har. Jeg ønsker deg alt godt, med den viten om at det også innebærer vondt. For sånn er livet, og sånn burde livet være.

Superhelter

Far var til og med en bokser.

Jeg har sett mange blogge om den ene de siste månedene. Mennesker som har sett de i tider der andre ikke har gjort det. Mennesker som betyr mye for en. Sånne har jeg og. Mennesker som, når de døde, etterlot et krater inni meg, som fort ble fyllt opp igjen av alle de gode minnene jeg tross alt har.

Jeg er såpass heldig at jeg har vokst opp med oldeforeldre. To av disse, heretter kalt Mor og Far, døde ikke før høsten da jeg var 20. I far sitt tilfelle var han kjempefrisk til ca et halvt år før han døde og han fikk kreft. Før det kunne han løpe rundt i skogen, gjøre hagearbeid, kjøre bil helt uten problemer… Han var friskere enn mange unge jeg kjenner. I Mor sitt tilfelle, var hun like frisk helt til Far døde. Etter begravelsen hans gikk det nedover, og hun bare savnet og ville til han. Det tok ca to måneder, så måtte vi begrave henne og. Disse to har betydd sinnsykt mye for meg, og jeg føler meg som verdens heldigste jente som har vokst opp med så fantastiske personer rundt meg.

Da Far døde, hadde jeg nettopp kommet tilbake til England etter sommerferie i Norge og et par uker på Jersey. Timingen var merkelig bra, som om han tenkte på at jeg skulle få minst mulig stress med skole. Jeg rakk en hel uke hjemme i Norge i forbindelse med begravelsen før jeg måtte begynne på skolen igjen. Det hadde vært en veldig typisk ting for han å gjøre, når jeg tenker etter. Da han døde var jeg ikke direkte lei meg. Jeg sørget, selvfølgelig, men pga at jeg bodde i England på den tiden hadde jeg gjort unna det vondeste. Jeg var lettet. Lettet over å vite at han hadde hatt et langt og innholdsrikt liv og at han ikke led lengre. Jeg var lettet over at jeg hadde fått bli kjent med han, og at jeg hadde vært så heldig å få tatt et skikkelig farvel. Jeg visste det da vi sa hadet. Da jeg gikk var det ingenting jeg ville mer enn å løpe tilbake i rommet, holde rundt han og aldri slippe, men det gjorde jeg ikke. Et farvel er et farvel.

Det jeg virkelig ville, var at han skulle dø med stolthet i hjertet. Jeg ville at han skulle vite at jeg klarer å ta vare på meg selv, lede mitt eget liv og at jeg er på vei opp og ut i verden. Jeg kan vedde på at dette er ting han visste. For meg var han supermann, allvitende, pater familias. Jeg kan bare håpe på at jeg klarte å få gjennom hvor mye han betyr for meg og hvor mye han har gitt meg.

Da jeg forlot rommet den siste gangen jeg sa farvel, måtte jeg bite meg hardt i leppen hele veien ned til bilen der jeg knakk sammen i tårer. Jeg hadde aldri sagt hadetbra på denne måten før. Jeg har aldri visst at dette er siste gang jeg ser en person. Jeg hadde heller aldri vært nødt til å innse at en person som er så viktig i livet mitt ikke kommer til å være der lengre. Han var en stor mann hele livet sitt, og for meg er han fortsatt stor. Selv i døden. De siste dagene og ukene av livet sitt sov han for det meste. Han fikk en god dose smertestillende da han trengte det og ble ellers veldig godt tatt vare på. Han likte seg på Eikertun, der han tilbrakte de siste månedene, og jeg er usigelig takknemlig for hvor godt de tok vare på han.

På denne tiden studerte jeg i England, og dagen før jeg dro tilbake hadde jeg middag med Mor. Jeg husker godt hvor bekymret hun var over at jeg ikke klarte å spise. Jeg hadde en sterk følelse av at hun følte seg ensom. Hun pratet mye om hva jeg syntes om at hun kanskje kunne skaffe seg en kommunal leilighet nærmere sentrum. På denne måten kunne hun være nærmere familien, butikker, vennene sine… Hun kunne være mer uavhengig og livet kunne kanskje være litt enklere for både henne og familien. Men hun ville være nødt til å forlate huset. Et hus fullt av minner som er vevd inn i veggene. Hun hadde hagen, der hun og Far og hele familien har brukt så mange timer. I hagen var det et rundt blomsterbed, som egentlig hadde vært et basseng. Hagen var stoltheten deres. Den var full av perfekte blomster hele sommeren. Han brukte vinteren til å planlegge og begynne å gro ting han ville ha i hagen og drivhuset i kjelleren, sånn at alt ville være perfekt når sommeren kom. Blomsterbedene var alltid plettfrie. Det er mange minner overalt på den eiendommen. Jeg husker døren med tiuren. Jeg husker den trange, bratte trappa ned til kjelleren med alle rommene. Jeg husker den store peisestua der vi hadde julemiddager da jeg var liten. Her kunne jeg sitte i timesvis og spille på keyboard og danse rundt og kikke på alle geværene Far hadde på veggen (den kuleste var piratpistolen). Jeg husker drivhuset. Det var fullt av alskens tomater, og jeg husker hvordan Far pleide å snike meg med seg inn dit for å gi meg en cherrytomat eller lignende. Jeg elsker fortsatt tomater og kan gjerne spise dem som frukt. Ingen smaker som tomatene til Far, dog, ingen er dyrket med like mye kjærlighet. Jeg har heller aldri smakt en så god tomatsuppe som den Mor lagde av tomatene. Å vokse opp rundt det huset var som å være på et eviglangt eventyr. Det var alltid en eller annen krok jeg fant eller Far ville vise meg.

Jeg husker hyllene i ene kjellerrommet. Her pleide det alltid å være bokser med ananas. Jeg husker at Far pleide å snike meg med seg ned dit for å gi meg en boks jeg kunne mævle. Jeg husker da jeg hadde vannkopper, og det klareste tegnet på at jeg var syk var at jeg ikke en gang ville ha ananas. Jeg bare lå på divanen der i ørska i to uker. Jeg husker også  den gangen jeg måtte ta tabletter mens jeg var der i et selskap. De prøvde alt. Det finnes ingen grenser for hva de prøvde å putte tabletten i før jeg endte opp i gangen som en annen surpadde. Fetteren til mamma kom ut til meg, husker jeg. «Nadia! Nå har vi puttet tabletten i is, så nå smaker du den ihvertfall ikke!» — vel, jeg fant den fortsatt, og ville fortsatt ikke ha. «Det går ikke her, det går bare hjemme i Vestfossen!» — Jeg var nok en sta liten frøken.

Far var baker rett før jeg ble født. Dette yrket førte ganske mye med seg. Han kunne knuse en levende veps mellom tommel og pekefinger, sånn helt uten videre. Han lagde verdens beste loff (og mor lagde verdens beste syltetøy). Kun han vet hvordan man lager den loffen, og bare hun vet hvordan man lager syltetøyet. De var eksperter, og de passet perfekt sammen. En gang i livet skal jeg ha min egen spesialitet på samme måte. Jeg må bare utvikle den først.

Jeg husker kakepyntdukkene han hadde igjen etter bakeriet. Jeg husker hvor mye jeg lekte med de og hvor mye jeg skulle ønske han kunne lage en kake til meg med en av de på. Det var et ønske jeg fikk oppfylt på konfirmasjonsdagen min. Han bakte loff i massevis og lagde en kransekake med en av de gamle kakedukkene på toppen. Istedenfor å være med i kirken, gjorde han ferdig disse. Vel, han var faktisk aldri i kirken. Jeg vet om en gang det skjedde. Det var dåpen min, da de gjorde han til fadder for meg for å få han med (jeg var tross alt første oldebarn).

Jeg husker dukkene de hadde med fra Tenerife, og hvor mye jeg lekte med de i stua. Jeg husker kamelen som hørte til og alle timene jeg underholdt dem med historier om hva disse tok seg til. Dukkene er slitne nå, og de er mine. Jeg arvet ikke mye fra huset, men jeg fikk det viktigste. Dukkene, kamelen, dolkeskjoldet, fyrstikkbrettet og puddingskåla. Jeg kan fortsatt kjenne lukten av Mors hjemmelagde aprikoskompott når jeg ser den siste, og fyrstikkbrettet gir fortsatt en eim av kaffe med sukkerbiter og dronningsjokolade.

Jeg husker hvor stolt jeg var av å få lov til å tegne på papiret far hadde igjen etter firmaet. På toppen sto navnet «Arnt Joh. Kristiansen» — det var skikkelig papir, med andre ord. Det hadde jo tross alt navnet til Far!

På Himsjø, like ovenfor Hokksund har vi en familiehytte, og på denne hytta har vi en hyttebok. På en av de første sidene står en setning som definerer Far på mange måter. «De kaller meg stedbunden, men jeg er ikke enig. Så lenge jeg kan se himsjøkollen har jeg det helt fint». Det ble lite av det den siste sommeren. Han fikk kreft tidlig det året og etter hvert ble det flere problemer. Han ble 89. Det synes jeg er godt jobbet.

Mannen er supermann. Han skremte meg godt da jeg var liten, men jeg har alltid beundret han. Han lærte meg å ro, han ga meg kjøretimer, han lærte meg at hverken utseende eller hvordan folk snakker betyr noe, så lenge innsiden er bra. Så lenge du holder motet oppe, kommer alt til å ordne seg, alltid. Det er alltid en morsom historie, samme hvor mørkt det ser ut.

Til det siste har jeg et «godt» minne fra den siste sommeren. Vi fikk beskjed om at han var sendt til sykehus skrikende i smerte, og de trodde det var magesår. Jeg, mamma og Mor kastet oss i bilen, kjørte til Kongsberg en del fortere enn lovlig (med en mormor på telefon som roper «bare kom dere til Kongsberg! Jeg betaler boten!»), kommer fram, spør hvor han ligger og blir vist inn på et rom. Der ligger en gammel mann med surstoffmaske, og Mor løper inn og begynner å klappe og kjæle på han mens hun sier «Dette går bra Arnt, dette kommer til å gå så bra». Jeg og mamma snakker med legen hans ute på gangen og får høre relativt triste ting om tilstanden i det mannen i rommet over gangen blir kjørt ut. Han ser mistenkelig kjent ut, men jeg er mest opptatt av å høre hvordan det går med Far inne på rommet vi var, så jeg tenker ikke mer over det. De får tak i en mindre maske, så han får snakket med oss, og det første han sier er «Jeg kjenner ikke dere jeg!?» Vi ser forferdet på han, ser at uten masken så er det helt feil person, sier (i kor) «Arnt Kristiansen…?» rettet mot legen, som ser spørrende tilbake på oss, forsvinner fort ut av rommet og finner ut at han som ble kjørt ut fra over gangen, joda, det var Far. Vi får snakket med pleieren hans, som forteller at han fortsatt har humoren og glimtet i øyet. Hun vet ikke hvordan operasjonen kommer til å gå og ber oss dra hjem og vente på å få høre fra henne. Men det er humor der, så det er håp. Det viser seg å være en sprukket blindtarm. Jeg har aldri blitt glad for å høre om en sprukket blindtarm før, men denne gangen ble jeg det. Jeg fniser fortsatt litt når jeg tenker på den dagen.

Jeg er verdens heldigste jente. Jeg har 20 år fulle av minner om to vakre mennesker, og et liv fullt av historier om disse. De fikk meg til å føle meg ønsket og etterlengtet. Da jeg ble tatt med hjem fra sykehuset etter å ha blitt født løp Mor ut til bilen, rev meg ut av armene til pappa og løp inn igjen for å vise meg fram til Far. På mange måter anser jeg de som foreldre. Jeg har alltid vært ønsket i huset der. Jeg lærte å spille kort, lærte å legge kabal, mor lærte meg å strikke og hekle… De lærte meg om forskjellige dialekter, fortalte historier om krigen, trøstet meg da jeg var lei meg og var alltid flinke til å vise hvor stolte de var av meg. De tålte å høre på meg øve på klarinett og mor lærte meg det jeg kan på piano. Hun skal ha æren for at jeg kan lese noter.

I begravelsen til far fikk jeg høre om hvordan de ble kjent, og hvordan de ble et par. Mens de voksne satt rundt omkring og skravlet til kaffe, satt vi i den yngste generasjonen fjetret til Mor, som helt tydelig fortsatt var like forelsket. Etter en stund med fast følge hadde han stoppet bilen (bakerfamilie=priviligert familie, han hadde faktisk bil), sa til Mor at han hadde kjøpt ring, og hun svarer «Ja, da får vi gifte oss, da!» og sånn ble de forlovet. Så giftet de seg under krigen, fikk to døtre, fem barnebarn og seks oldebarn. Nå har det syvende oldebarnet blitt født, og det hender jeg tenker på hvor mye heldigere jeg er enn det. Jeg fikk tross alt bli kjent med oldeforeldrene våre.

Far var (og er) Supermann (uten den hemmelige identiteten og kryptonitten) og Mor er hans Lois Lane. Selv når alt var på sitt mørkeste holdt han motet oppe. Han var en ekte høvding. Han hadde tilogmed indianerfargen inne.

Jeg sørger ikke over noen av dem. De lever fortsatt. Så lenge jeg husker, er de med meg.

Noen fortjener en god død.

Surrealistisk uke

Jeg misliker å ha fri. Eller, det blir feil. Jeg misliker å være sykemeldt. Jeg gikk tre dager denne uka og trodde jeg nesten skulket fordi jeg følte meg for sliten og ekkel i kroppen til å jobbe. Så kommer jeg til legen og får høre at det er hjernerystelse og at det var riktig å bli hjemme. Yay! Og nå sitter jeg midt på natten og har veldig lyst til å jobbe i morgen, men får ikke lov. Jeg skal også egentlig på catwalk på søndag, men merker jeg har større problemer enn normalt med balansen, så kanskje ikke allikevel?

Vel, for at jeg skal bruke litt ekstra tid på å bli trøtt ser jeg gjennom gamle ting fra da det hendte jeg tegnet. Denne er et selvportrett fra da jeg akkurat hadde fått forsterker til bassen:

Bunny … me? by =nakri on deviantART

Diverse graviditeter

photo credit: h.koppdelaney

Gravid er et ord jeg har hørt mye i det siste. Ikke gravid som i «jeg er med barn» (vel, jo, litt det og. På søndag var jeg modell en plass der make-up artisten var gravid i 6. måned, men det er ikke poenget her). Jeg snakker om gravid med idèer og planer.

Folk er gravid med hunder, bøker, prosjekter, alt. Jeg hører folk rundt meg snakke om prosjektene sine som fødsler, og på sett og vis forstår jeg dem.

Jeg er jo gravid jeg og. Jeg har planer nok til å dekke ihvertfall det nærmeste tiåret. Jeg skal ha en hund (en Basenji, tenk) og bruker mye tid på å lese om rasen jeg har plukket ut, planlegge hva slags utstyr jeg må ha tak i, tenke ut hvordan jeg må planlegge ferie og sånt (for jeg må ha tid til å ta meg av den, en slags mammapermisjon til den er stor nok til å kanskje kunne klare seg litt alene). Jeg vil skrive masse. Jeg har mange bloggposter som lever oppe i hodet mitt en plass, samtidig som jeg ikke vil buse ut med alle samtidig. Heldigvis kan jeg holde poster på vent i wordpress.

Jeg har en kokebok i hodet. Eller, et kokebokkonsept. Jeg savner kokebøker med bilder av ALT. Sånn egentlig er jeg litt pyse på kjøkkenet. Kan alltids lage ting jeg vet smaker godt og ting jeg har smakt på som jeg får oppskriften til før jeg drar, men lage noe helt nytt helt alene? Glem det. Også tradisjonsmat som er så godt. Jeg hadde en oldemor som var flink til å skrive ned oppskrifter. Nå i disse juletider er det korianderkakeoppskriften hennes som er mest aktuell av arveoppskriftene mine, og de får jeg til kjempegodt! Men det kunne kanskje vært greit om noen fortalte meg at sukker+sirup sammen=lim, og at det kan hjelpe å ta det i kjele og varme det opp så man får rørt litt lettere? Jeg vil samle sånne oppskrifter og lage en bok med beskrivelser jeg kan forstå. Jeg kommer kanskje fra en bakerfamilie, men dette ligger definitivt ikke i genene.

Jeg var i en spesiell type arkade da jeg fortsatt bodde i Bournemouth. Denne var en gaming lounge, rett og slett, fyllt til randen av PS3-er med en enorm spillsamling. Tenk å ha en sånn plass å dra til her i Oslo? Jeg kommer ofte tilbake til denne. Hvor burde den være? Hva er prisene der? Hva er egentlig målgruppa? Skal vi gjøre det til en lukket klubb? Alkoholservering? Alkoholfritt? Ta med eget? Hvordan er lovgivingen her? Hvor/hvordan skal vi promotere? Hvem vil jeg ha med på laget? Finansiering? Samarbeidspartnere i bransjen? Så mange spørsmål. Denne graviditeten alene har vart i et par år nå. Jeg lurer fortsatt på når og om barnet kommer.

Jeg har, som sagt, tusen prosjekter. Jeg har plutselig fått forespørsler om å stå foran kamera, på catwalk, ol og dette gir meg bildeidèer. Nå og da tenker jeg å pitche disse til fotografer for å finne den ene som klarer å tenke ca som meg, som jeg kan få til magien inni hodet med. Jeg har tro på de fleste idèene, så noe kommer til å skje.

Jeg vil også bryte løs fra alt med jevne mellomrom. Gjøre akkurat som jeg vil. Jobbe fulltid for meg selv, så jeg har full frihet. Ha kun kunder som vil gi meg arbeid jeg har veldig lyst til å gjøre og uendelig med penger så jeg kan gjøre så store prosjekter jeg vil.

Jeg bruker all tiden jeg har nå til å male verden til den passer inn i mitt bilde. I min verden er jeg dronning, og det betyr at jeg har makt nok til å gjøre alt jeg vil få gjennomført.

De siste månedene har jeg fått mange flotte venner og kontakter som alle imponerer meg på hver sin måte. Jeg kjenner folk som skriver bøker, jeg kjenner helt fantastiske fotografer, og jeg kjenner i det hele tatt mange supre mennesker som tør å hoppe ut i det og leve livet sitt. Mennesker som inneholder mye kunnskap om sine felt og som er glade i å dele slik kunnskap med verden. Vi er alle gravide med våre idèer og følelser. Alle har vi våre barn å leke med og få til å vokse.

Alle disse drømmene som svever rundt omkring er viktige. Hvordan skal vi kunne bevege oss om vi ikke vet hvor vi skal gå? Hva skjer om vi stopper opp? Hva skjer om vi slutter med være gravide på denne måten og heller lar planene dør? «Nei, det kan ikke gjøres, det er umulig» – burde ikke det være en umulig tanke? Alt er mulig. The sky’s the limit, sier de. Og det er sødernmeg dit jeg har tenkt meg og. Langt opp i skyene. I turbojet. Håper jeg ser flere av dere der.

Mitt budskap til verden

Thomas Moen har kommet med en utfordring i bloggen sin, og siden jeg er som jeg er, måtte jeg bare slå til.

Han sier det best selv:

Mitt budskap er veldig enkelt. Det er et mantra jeg konstant sier til meg selv, og som har hjulpet meg gjennom mange situasjoner. Ta det, og bruk det. Alle har godt av positiv tenking.

Hva er ditt budskap?

Valgfrustrasjon

Denne valgkampen har vært noe av det mest forvirrende jeg har vært borti. Jeg har prøvd å få med meg alle saker som er viktige for meg og hva de enkelte partiene mener om dem, og det hjelper ikke. Jeg prøver å være engasjert, men ender bare opp med å bli oppgitt.

Gøy på landet?

photo credit: Robb North

Ca annenhver helg drar jeg og kjæresten langt ut av byen for å besøke familie i indre Buskerud. Det finnes flere grunner for disse besøkene, men ingen av dem er viktige for det jeg har å si nå.

Jeg har innsett at «landet» er oppskrytt.

Feil

photo credit: horseace

En stund nå har jeg tidvis hørt mye på Depeche Mode og fått visse sanger på hjernen. Sånt blir det tankestrøm av.

Jeg gjør alt feil. Jeg har vært inne på det før. At det er greit å gjøre feil, altså. Og jeg synes fortsatt det er helt greit. Om du ikke tenker riktig, tenker du feil. Om det ikke går bra, går det dårlig.

Men hva om du gjør alt feil og det går bra? Da er det vel riktig?

There’s something wrong with me, chemically

Jeg kan ikke lage mat. Eller bake. Dette sier jeg som et avkom av en familie med bakere og eksepsjonelle matlagere. Men jeg har aldri blitt opplært i det. Jeg lærte meg selv å steke laks fordi jeg fikk lyst på det. Jeg leser sjeldent oppskrifter, og om jeg gjør det er det kun for å finne ut hva jeg kan forandre på. Jeg har en formening om hvordan ting skal se ut og smake, og går ut fra det. Oppskrifter er egentlig noe tull. Og samtidig sitter jeg og faren min med planer om å lage kokebok sammen. Jeg kan forresten fortsatt ikke lage hvit saus.

Something wrong with me, inherently.

Jeg kan ikke tegne. Jeg er en grafisk designer. Jeg lager logoer. Jeg har en lang liste med illustrasjoner bak meg. Jeg er anal når det gjelder å tegne bokstaver riktig, men jeg kan ikke tegne.

The wrong mix in the wrong genes.

Jeg er en jente som elsker bilprat, kjoler, å bli møkkete, høye hæler, godteri, stå modell, videospill, hår… Jeg er en ekte prinsesse av den ville sorten. Og jeg heter Rambo. Vel, jeg skulle hete Rambo en gang. Det var så seriøst at det en gang sto i Ringerikes blad at «Rambo var ei jente.» Jeg har alltid hatt kompiser, og aldri kommet godt overens med jenter generelt. Jeg synes jenter som en gruppe er sære, overlegne, vanskelige å komme innpå og i det hele tatt umulige. Om jeg i det hele tatt gidder å snakke med et hunkjønn i mer enn fem minutter, derimot, finner jeg fort ut at det finnes bra individer i den delen av befolkningen og. Jeg har en mistanke om at det er jeg som er sær.

I reached the wrong ends by the wrong means.

I perioder der jeg burde være ute blant folk har jeg vært hjemme og engasjert meg i sosiale medier. I perioder jeg kunne hatt nytte av å bruke på å pleie meg selv har jeg brukt tiden min på å ofre meg for andre. I perioder der livet har vært for hardt, har jeg kjørt på hardere. Jeg gjorde ikke lekser når jeg måtte, men tok gjerne på meg ekstralekser da jeg ville.

It was the wrong plan.

Jeg hadde aldri noen plan. Jeg ville drive med musikkdesign. Jeg ville levere konsertløsninger. Også ville jeg bli hestemassør. Også kom jeg ihvertfall alltid til å drive med hester, for jeg skulle bli travkusk. Også skulle jeg drive med motion graphics. Da jeg var fem ville jeg bli kalligraf. Drømmen jeg hadde som femåring er den som har blitt.

In the wrong hands.

Jeg hører sjeldent på leger. Jeg ble bedt om å slutte på taekwondo og begynte på Jiu Jitsu isteden. Derfra gikk jeg til Capoeira. Så ble det andre former for slossing. Før taekwondo måtte jeg slutte med street jazz.

The wrong theory for the wrong man.

Jeg har hørt for mye på folk. Og jeg har hørt for lite på andre folk. Et liv er ikke et liv er ikke et liv. Ingenting er feil. Alt er galt. Filosofi får hodet mitt til å spinne litt.

The wrong eyes on the wrong prize.

Jeg fokuserer for mye på feil. En burde tenke «riktig». Alt du gjør er riktig, ellers hadde du ikke gjort det. Du kan ikke gjøre annet enn det du gjør, ellers hadde du gjort det. Om du tenker at alt du gjør er feil, er alt du gjør også riktig. Ingenting er bastant.

The wrong questions with the wrong replies.

Alt går bra til slutt. Vi lever fortsatt. Vi er fortsatt supre. Jeg vil gå så langt som å fortelle deg at dersom du har lest det her, har du oppnådd noe. Du lærte deg å lese en gang. I en verden der analfabetisme eksisterer er det ganske fantastisk. Du har tilgang på internett på et vis. Dette er en da en oppnåelse. Du har garantert også gjort deg opp en mening om hva jeg sier. Det er mulig meningen sier «jaha» eller «jammen du tar feil» eller «du er kjedelig» eller «du er fantastisk». Den trenger ikke si mye, men bare det at du kan lese sammenheng, prosessere den og gjøre deg opp en personlig mening er ganske fantastisk.

Det er ikke veldig mye feil.

De engelske versene kommer forresten fra Depeche Mode-sangen Wrong.