Category archive: Tanker

Feil

photo credit: horseace

En stund nå har jeg tidvis hørt mye på Depeche Mode og fått visse sanger på hjernen. Sånt blir det tankestrøm av.

Jeg gjør alt feil. Jeg har vært inne på det før. At det er greit å gjøre feil, altså. Og jeg synes fortsatt det er helt greit. Om du ikke tenker riktig, tenker du feil. Om det ikke går bra, går det dårlig.

Men hva om du gjør alt feil og det går bra? Da er det vel riktig?

There’s something wrong with me, chemically

Jeg kan ikke lage mat. Eller bake. Dette sier jeg som et avkom av en familie med bakere og eksepsjonelle matlagere. Men jeg har aldri blitt opplært i det. Jeg lærte meg selv å steke laks fordi jeg fikk lyst på det. Jeg leser sjeldent oppskrifter, og om jeg gjør det er det kun for å finne ut hva jeg kan forandre på. Jeg har en formening om hvordan ting skal se ut og smake, og går ut fra det. Oppskrifter er egentlig noe tull. Og samtidig sitter jeg og faren min med planer om å lage kokebok sammen. Jeg kan forresten fortsatt ikke lage hvit saus.

Something wrong with me, inherently.

Jeg kan ikke tegne. Jeg er en grafisk designer. Jeg lager logoer. Jeg har en lang liste med illustrasjoner bak meg. Jeg er anal når det gjelder å tegne bokstaver riktig, men jeg kan ikke tegne.

The wrong mix in the wrong genes.

Jeg er en jente som elsker bilprat, kjoler, å bli møkkete, høye hæler, godteri, stå modell, videospill, hår… Jeg er en ekte prinsesse av den ville sorten. Og jeg heter Rambo. Vel, jeg skulle hete Rambo en gang. Det var så seriøst at det en gang sto i Ringerikes blad at «Rambo var ei jente.» Jeg har alltid hatt kompiser, og aldri kommet godt overens med jenter generelt. Jeg synes jenter som en gruppe er sære, overlegne, vanskelige å komme innpå og i det hele tatt umulige. Om jeg i det hele tatt gidder å snakke med et hunkjønn i mer enn fem minutter, derimot, finner jeg fort ut at det finnes bra individer i den delen av befolkningen og. Jeg har en mistanke om at det er jeg som er sær.

I reached the wrong ends by the wrong means.

I perioder der jeg burde være ute blant folk har jeg vært hjemme og engasjert meg i sosiale medier. I perioder jeg kunne hatt nytte av å bruke på å pleie meg selv har jeg brukt tiden min på å ofre meg for andre. I perioder der livet har vært for hardt, har jeg kjørt på hardere. Jeg gjorde ikke lekser når jeg måtte, men tok gjerne på meg ekstralekser da jeg ville.

It was the wrong plan.

Jeg hadde aldri noen plan. Jeg ville drive med musikkdesign. Jeg ville levere konsertløsninger. Også ville jeg bli hestemassør. Også kom jeg ihvertfall alltid til å drive med hester, for jeg skulle bli travkusk. Også skulle jeg drive med motion graphics. Da jeg var fem ville jeg bli kalligraf. Drømmen jeg hadde som femåring er den som har blitt.

In the wrong hands.

Jeg hører sjeldent på leger. Jeg ble bedt om å slutte på taekwondo og begynte på Jiu Jitsu isteden. Derfra gikk jeg til Capoeira. Så ble det andre former for slossing. Før taekwondo måtte jeg slutte med street jazz.

The wrong theory for the wrong man.

Jeg har hørt for mye på folk. Og jeg har hørt for lite på andre folk. Et liv er ikke et liv er ikke et liv. Ingenting er feil. Alt er galt. Filosofi får hodet mitt til å spinne litt.

The wrong eyes on the wrong prize.

Jeg fokuserer for mye på feil. En burde tenke «riktig». Alt du gjør er riktig, ellers hadde du ikke gjort det. Du kan ikke gjøre annet enn det du gjør, ellers hadde du gjort det. Om du tenker at alt du gjør er feil, er alt du gjør også riktig. Ingenting er bastant.

The wrong questions with the wrong replies.

Alt går bra til slutt. Vi lever fortsatt. Vi er fortsatt supre. Jeg vil gå så langt som å fortelle deg at dersom du har lest det her, har du oppnådd noe. Du lærte deg å lese en gang. I en verden der analfabetisme eksisterer er det ganske fantastisk. Du har tilgang på internett på et vis. Dette er en da en oppnåelse. Du har garantert også gjort deg opp en mening om hva jeg sier. Det er mulig meningen sier «jaha» eller «jammen du tar feil» eller «du er kjedelig» eller «du er fantastisk». Den trenger ikke si mye, men bare det at du kan lese sammenheng, prosessere den og gjøre deg opp en personlig mening er ganske fantastisk.

Det er ikke veldig mye feil.

De engelske versene kommer forresten fra Depeche Mode-sangen Wrong.

Om å gjøre ting feil

photo credit: Capture Queen ™

I bokhyllen min står to bøker jeg synes alle bør lese. Begge er skrevet av Paul Arden og har de tiltalende navnene Whatever You Think, Think The Opposite og It’s Not How Good You Are, It’s How Good You Want To Be. Han har også skrevet en bok kalt God Explained In A Taxi Ride, men den har jeg ikke lest, så den går jeg ikke inn på her.

Dette er bøker som har fått meg til å forandre litt på hvordan jeg tenker. Jeg snublet over dem mens jeg gjorde en praktisk bacheloroppgave på konsepter rundt tabu (et meget interessant tema som er veldig mulig jeg kommer tilbake til her i bloggen). Etter å ha lest disse bøkene og andre lignende tekster ble jeg veldig opptatt av å snu ting på hodet. Tankegangen «om folk ikke leser det jeg vil si i det jeg lager, har jeg gjort feil» ble tydelig, og jeg ble veldig opptatt av å analysere om folk leser feil bare fordi jeg ikke fikk sagt det jeg ville, eller om dette var en bra ting allikevel.

Mange går rundt og sier og tenker ting som «bare jeg hadde valg annerledes der» og «hva om jeg hadde gjort sånn der da, hvor hadde jeg vært nå?» – Sannheten er at om du hadde realistisk sett kunne valgt annerledes, hadde du gjort det. Du tok din avgjørelse da fordi den var riktig for den personen du var på den tiden. Selv en avgjørelse du tok da som på alle måter var feil, var det mest riktige du kunne gjort. Du lærer av erfaringer. Det kan hende du hadde valgt annerledes da, hadde du visst det du vet nå, men hadde du valgt den andre veien da, hadde du ikke fått vite det du vet nå. Ergo var det en riktig avgjørelse.

En stor del av utdannelsen min går på feltet semiotikk. Hva du leser kommer an på hvem du er, hvor du er, når du er. Hva du ser har i seg selv ingen mening før du legger den der. Et bilde uten kontekst er verdiløst. Alt ligger i hvordan ting er pakket inn, hvor det er og hva slags forhold den som ser på (leseren) har til stedet og tingen. Med andre ord: Alt du gjør vil være feil, og alt du gjør vil være riktig. Så fort en kan innse at alt er like riktig som det er feil, kan man begynne å ta sjanser.

Jeg ser mye rundt meg som jeg er uenig i. Andre kreative jeg kjenner kommer til meg og spør hva jeg synes om deres nyeste kreasjon. De fleste blir skuffet. Jeg er ikke en person som lovpriser alt folk jeg kjenner lager. Jeg ser automatisk etter rom for forbedringer og som innimellom prøver å pakke det inn i noe positivt som jeg finner. De fleste spør meg bare en gang, men noen ser nytten i dette. Teorien min her er at om du hele tida får høre at du er et geni, hvordan kan du da utvikle deg? Dessuten, finnes det noe mindre spesifikt spørsmål i forhold til kritikk av arbeid enn «hva synes du?» Om jeg sier hva jeg synes, har jeg ikke gjort det du ber om? Selv har jeg begynt å stille spørsmålet «hva er feil her?» – jeg kan jo alltids være uenig i kritikken jeg får. Det hender selvfølgelig at jeg har en dag der alt annet er feil og jeg gjerne vil ha litt lovprising. Disse dagene ber jeg ikke om et slag i trynet. Da er jeg heller ærlig og sier rett ut at «i dag trenger jeg litt ros. Finner du noe bra i dette?» Om svaret jeg får er «dessverre, nei» må jeg bare innse at jeg enten har spurt feil person (ie jeg har funnet en person som ikke liker stilen på det jeg viser fram) eller at jeg bare ikke har gjort noe bra.

Det finnes regler for hvordan du skal oppføre deg her og der, hva du kan kle deg i, osv. På twitter ser jeg ofte folk som snakker om hvordan du kan bli mer interessant for de som følger deg. Hva som er «korrekt». Retweet det du synes er interessant, forhold deg til mennesker, ikke spam, ikke kom med for mye profesjonelt, ikke kom med for mye personlig, vi vil ikke vite at du sitter og driter. Riktige regler for de som liker å ta hensyn til dem, feil regler for de som ikke liker det. Du kan vokse selv om du gjør alt feil. Innimellom vokser du fordi du gjør alt feil.

Det finnes mange eksempler på ting som «ikke går som det skal». Jeg holdt på å ødelegge meg som en promotør for SOS Barnebyer (nå skal det sies at jeg hverken er veldig glad i barn eller en veldig veldedig person) og jeg jobbet for luselønn som personlig intervjuer. Promotørjobben mistet jeg pga manglende salg (det beste som skjedde meg i løpet av første kvartal i 2009, spør du meg) og intervjuerjobben gjorde at jeg knapt klarte meg, nesten. «Det skal jo ikke gå sånn?» Det var en fortvilt situasjon, og selv om jeg gjorde alt «riktig» havnet jeg i den. Jeg ble ikke innkalt til intervju på noen av jobbene jeg søkte på og jeg hadde ikke selvtillit nok til å sende åpne søknader noen steder. Så fikk jeg en mail fra firmaet jeg jobber for nå, og en uke etter var jeg i full jobb.

Etter jeg fikk denne jobben har jeg også sluttet å bry meg om ting som rating på twitter, hvem jeg «bør» følge, hvordan oppdateringene mine bør være osv, og hva har skjedd? Jeg har hatt mer interessante twittersamtaler, kvaliteten på twitterstreamen min i forhold til min personlige smak har blitt høyere og jeg får flere followers som faktisk er aktive i min twitterhverdag. Jeg får selvfølgelig også mye spam, men siden jeg ikke bryr meg om rating, koster det meg ingenting å ignorere/blokkere disse. Som regel er jeg en person som gir alle en sjanse, men igjen, om jeg merker mye uinteressant fra en person, koster det meg ingenting å unfollow’e. Om de ikke sier noe jeg finner interessant, er de ikke verdifulle for meg. Om de ikke er verdifulle for meg, er jeg neppe verdifull for dem.

Dette gjelder alt. Om man slutter å være redd for å bli venneløs, får man fort flere faktiske venner. Om du slutter å gjøre det som er «korrekt» og heller gjøre det du selv vil, kommer den du er til å skinne gjennom den du prøver å være. Resultatet av dette igjen er at de som faktisk er interessert i personen deg til å komme til deg. Resten er posører.

Mesteparten av dette innlegget har blitt stryket vekk med jevne mellomrom fordi det, ironisk nok, «ikke høres riktig ut». Dette er for det meste egne erfaringer og ting ved mitt eget liv som forsterker hele poenget mitt med at dårlig er bra. Hvorfor slettet jeg det egentlig? Fordi jeg ikke tror folk er interessert i sånt. Men hvorfor tror jeg slik? Hvordan kan jeg vite dette? Jeg er ikke allvitende, eller gammel nok til å ha enormt mye innsikt. Men jeg «bare vet». Dette er vel feil? Men allikevel var det rett å fjerne det da, og jeg har glemt såpass mye at jeg ikke kan skrive det på nytt.

Jeg har mange idéer om prosjekter jeg vil få til, og ofte tør jeg ikke fortelle disse videre fordi jeg er redd for at noen andre skal stjele dem. Men når noen av disse idéene er ting et publikum vil få glede av, og jeg vet at de vil ta meg i en retning jeg ikke har lyst til å dra, er det min rett å være gjerrig på det? Hva om jeg møter noen på en pub som kan få tankeslottet mitt til å bli et tankeimperie, sånn billedlig talt?

Poenget jeg tror jeg prøver å komme fram til her, er at ingenting trenger å bety så veldig mye. Går du på trynet kan du børste av deg støvet og komme deg opp igjen. Vi ser nok av historier om situasjoner som det. Sitter du fast i gjørma, kom deg ut. Skaff deg mål, omskoler deg om det føles riktig. ALT du gjør NÅ er riktig for deg nå. Om det er feil seinere, får du rette opp i det da. Lev nå. Elsk, hat, føl, lek nå.

Jeg avslutter med et sitat fra Whatever You Think, Think The Opposite som fikk meg til å begynne å snu problemene mine på hodet og gjøre dem om til utfordinger:

Det handler ikke om hva som skjer, men hva du gjør med det som skjer. Alt er opp til deg.