Ikke nødvendigvis å ha et, men å kunne skape. Å snakke med folk om alt og ingenting, vite hvordan man knytter kontakter, identifisere hvem man må ha i kontaktnettet sitt for å oppnå det man vil.
Å ha et nettverk er veldig bra og like viktig, men når du kan å skape et, har du også verktøyene som skal til for å pleie og beholde de personene du bør spare på.

Et nettverk har de fleste. Familien. Det er tanta du kan komme til en helg når du trenger en pause, pappa’n du kan ringe til når alle på jobben er teite, bestemora som alltid vet hvordan du kan fikse sausen du nettopp ødela, mora som alltid snakker deg ned på jorda når du er supernervøs og trenger å høre gode ord. Ta vare på dette nettverket. For de aller heldigste er familien et godt utgangspunkt for et profesjonelt nettverk, men det de er best på, det er å være familie. De er folka du drar til for å feire hyggelige ting, og folka du kan komme til når livet er kjipt. De er der for det viktige og det uviktige. Og det nettverket er uvurderlig.

Det er bare det at å ha kun et nettverk kun får deg så langt. Det nytter ikke å løpe maraton om tilgangen på vann slutter halvveis. Er du superheldig har du noen i familien som kan få deg frem det siste stykket, men til syvende og sist er det du som må lære deg nettverksbygging og bli flink i faget ditt og jobbe hardt. Med mindre du er født med gullhår en viss plass. Isåfall er jeg skikkelig sjalu på deg. Så innmari sjalu at det blir reint usaklig.

Nei, det du må kunne er nettverksbygging. Og en del av nettverksbyggingen består i å ikke ta deg selv så høytidelig. Det gjør ingenting om du er like grasiøs som en elefant inne på Glassmagasinet. Det gjør ingenting om du sier noe feil. Om den du snakker med nå ikke liker det, vel da får den bare gå videre. Du finner alltids noen andre.

Jeg bodde i England i tre år. Nærmere bestemt i Bournemouth. Jeg studerte (og gjennomførte) en grad som gjør at jeg nå kan kalle meg selv Bachelor of Arts (honors) Graphic Design. Ikke at det er så veldig spennende i seg selv. Det eneste jeg har, som ikke enhver kid med uendelig leselyst og tilgang på all verdens designblogger og tutorialer kan skaffe, er et papir og det å ha hatt tre fokuserte år med profesjonelle designere som har utfordret meg på hver minste lille ting jeg har gjort. De har tvunget meg til å tenke nøye over alt, til det punktet der jeg ikke lenger tenker over hvilke regler jeg bruker, men heller har en ryggmargsrefleks som får meg til å konstant lure på hvordan det jeg gjør akkurat nå kan bli enda bedre. For det må det. Bli bedre, altså. De blogglesende kidsa puster meg tross alt i nakken hvert eneste sekund.

Mesteparten av kunnskapen jeg har fra Bournemouth er ryggmargsreflekser, men det er et uttrykk som stadig ble hørt fra lederen over linja for Grafisk Design da jeg gikk der, Roger Gould: «Work Hard, Party Hard». Det virket som om et av målene hans var at hver gang du går ut i Bournemouth, skal du møte minst èn av elevene hans. Og det gjorde du. Jeg var aldri den eneste fra linja mi som var ute på byen. Vi var alltid flere. Det hendte at vi spøkte med at vi var den mest sosiale linja på skolen (en sannhet for oss som helt sikkert kan bestrides), men det vi lærte av dette var å kunne være ute halve natta og snakke med folk og samtidig være på skolen dagen etter og argumentere for arbeidet vi gjorde. Ja, for ingen av lærerne lempet på kravene fordi noen var fyllesjuke. Om noe ble alt strengere da. Strengere fordi du tross alt må levere, uansett form.

Det jeg ikke skjønte før flere år etterpå er en annen del av denne praksisen. Det å sikte ut hvem du vil drikke øl med. Du kan dra ut bare for å ha det gøy, men du kan også dra nytte av det etterpå. Bli kjent med folk, lær deg hva de gjør til vanlig, lær deg hva de gjør for å ha det gøy, lær deg hvordan de slapper av og følg med på dem. Hør på hva de har å si, og husk så mye du klarer av det de sier. Alle liker å bli lagt merke til. Dette gjelder uansett hvor du står i hvilket hierarki. Alle elsker (velfortjent) ros.

Dra ut av boksen din, snakk med folk, hør på hva de har å si. Du trenger ikke ta vurderingen om de er/kan være nyttige for deg en gang, for på et nivå er alle nyttige. Den dagen du har behov for det sitter du sterkere igjen om du har et nettverk av forskjellige mennesker du trives rundt.

Jeg vet ikke helt når jeg skjønte det, men da det traff bestemte jeg meg for å gå på eventer som passer mine interesser. Dra steder der jeg veit folk jeg allerede synes er bra er, for jeg vet at sjansen for å møte nye øker der jeg allerede liker folk. Jeg begynte å snakke litt mindre og høre litt mer.

Så, til ungdommen i dag: Lær dere å lage nettverk. Finn ut hvilke fester folka du vil imponere drar på som du kan komme inn på. Finn ut hvilke konferanser som gjelder på fagfeltet ditt. Finn ut hvilke workshops du kan komme på der folk du vil bli kjent med er. Engasjer deg i alt som interesserer deg, og engasjer deg hardt. Gjør gratisarbeid for events og frivillige organisasjoner – vær generøs med både tid og komplimenter. Gjør det du kan for de du kan og pass på å ha det gøy på veien.

Og fremst av alt: HUSK AT DU ER BRA.

For det er du. Du har muligheten til å bli alt du vil, men du har muligheten til å komme dit fortere om de rette folka vet hvem du er. Det viktigste er uansett at du tør.

Jeg har en grunnoppskrift på saus, som aldri slår feil. Det blir alltid god mat av den, og den blir aldri helt lik, for jeg slumper mye. Med basisen av denne sausen er mye gjort, resten er bare smak. Så, without further ado, her kommer en gjennomgang av hvordan jeg lager spaghetti, eller ihvertfall hvordan den ble da den plutselig smakte en del bedre enn den pleier.

Grunnoppskrift:

• 2 bokser hakkede tomater
• 1 boks fløte
• 1-2 løk (rød eller gul etter smak)
• 1 buljongterning
• ca 500g kjøttdeig
• 1 hvitløksfedd (kan sløyfes)
• 1 rød chili (kan sløyfes)
• Krydder etter smak (jeg bruker som regel chili/limekrydder, provencekrydder, paprika og gastromat)

Løk, chili og hvitløk finhakkes og brunes lett i panna før det helles i gryta med tomater, fløte og krydder. Kjøttdeigen brunes og has oppi. Kokes opp og småkoker til smaken får satt seg (ca 10 min, tenker jeg).

Spaghetti lages som det står på pakka, men gjerne med litt olivenolje og en buljongterning i vannet.

Omnomnomvariant:

Spaghetti lages som på pakka, gjerne med olje og buljong oppi.

Hvordan kom jeg nå på dette?

Lærdommen her er enkel. Det skal SMAKE godt. Sånn skikkelig godt. Du lager ei gryte som like gjerne kan være full av restemat. Bare ta det som slenger i kjøleskapet. Lukt på ting og gjett på hva du tror smaker godt sammen. Ikke vær redd for å smake på ting mens du lager sausen, det er i ditt hode magien skjer. Om maten er laget korrekt er det strengt tatt ingen som bryr seg om, så lenge smaken er god. Bare husk å ikke salte for mye sausen begynner å koke. Og om det blir for mye hvitløk, chili eller salt, prøv med ei spiseskje sukker. Funker for meg.

Blir det for sterkt kan du alltids servere med rømme. Det er absolutt aldri feil!

Hei, Jantelovlandet, jeg er veldig glad i deg.

Jeg er glad i deg fordi du stadig får meg til å innse at det finnes så mye forskjellig det er verdt å kjempe for. Når du gir meg motstand, trigger du eselgenet mitt og får meg til å jobbe hardere. Du er nådeløs og du gir ikke etter. Aldri.

I Girl Geek Dinners Oslos spede barndom var jeg så frelst at jeg snakket med ca alle om det. Hvor gøy det er, hvor interessant, hvor fantastisk smart. For hvor bra er det ikke å ha en gjeng med ca likesinnede jenter i et miljø der mannfolka til nå har vært så overdøvende dominerende? Hvor godt er det ikke å få samlet seg litt i stereotypiske bokser og plapret seg i mellom om alt og ingenting?

Jeg prøver stadig å overbevise både andre og meg selv at sånne ting som kjønn o.l ikke bør gjelde, og det bør det heller ikke. Ihvertfall ikke når det gjelder evner og kunnskaper. Et konsept som Girl Geek Dinners, der man har firmaer som sponsorer for en kveld med foredrag om interessante emner innenfor teknologi og får god mat og tid til å bli kjent med andre, tror jeg kunne vært veldig fint i et format der begge kjønn får like mye plass.

Uansett, i min nyfrelste periode fikk jeg tilbakemeldinger av alle mulige slag. En av de som påvirket meg mest var ei som virkelig ikke skjønte hva som var vitsen, eller hvorfor det absolutt måtte være bare nerder der. «Hvem tror dere at dere er? Tror dere lissom at dere skal redde verden eller noe?» sa hun, og det traff. Det traff så hardt at jeg ikke har turt å snakke med henne om konseptet igjen. Sånn annet enn å forklare at det ikke er en eksklusiv greie. Det er mer snakk om en slags syklubb for jenter som liker teknologi, bare med foredrag. Jeg begynte rett og slett å snakke ned konseptet igjen før jeg sluttet helt å nevne det.

I det siste har jeg begynt å tenke på den kommentaren igjen, og prøvd å finne ut hvorfor jeg nesten ble såret av den. Hvorfor ble jeg så paff? Er det så ille å tro man kan redde verden, eller var det indignasjon i stemmen hennes som fikk meg til å reagere sånn? Eller er det bare snakket som så ut til å gå rundt der jeg var om at alt er bra for noe? Er det optimismen det var noe feil med? Hva?

En gang, for lenge siden, var jeg litt mindre myk i kantene. Jeg sa det jeg mente uten å ville pakke noe inn, og dekket meg med argumentet at «om man blir støtt av noe av det jeg sier, er det kanskje fordi man føler seg truffet, da». Heldigvis for folk rundt meg har jeg lempet litt på dette, og nå prøver jeg ihvertfall å komme med en skikkelig måte å snakke om ting på. Men allikevel er det kanskje noe i det gamle argumentet mitt? Kanskje jeg følte meg litt truffet? Kanskje hadde jeg endelig funnet et sted der jeg kunne være med på å legge inn energi til å redde det jeg kan av verdenen vi lever i? Kanskje hun bare så gjennom meg og fant den lille håpefulle klumpen som har lyst til å gjøre verden til et bedre sted.

Også slo det meg: Jeg snakker stadig varmt om å ha hårete mål. Jeg sa opp jobben min uten å ha noe nytt å gå til, og regnet med at jeg kom til å lande på beina. Det gjør jeg og, men det er en helt annen historie. For meg er hårete mål uansett mål som kanskje kan være vanskelige å nå, men det er fortsatt verdt å prøve. Å redde verden må være et av de mest hårete målene vi kan ha.

Så for å svare på spørsmålet: JA, jeg tror at jeg er noen. Jeg er Nadia, jeg kan alt jeg kan og JA jeg tror lissom at jeg skal redde verden ellerno. Fordi, tenk.

Neste Girl Geek Dinners Oslo er 1. Mars og handler om sosialt entreprenørskap. Om vi jentenerder skal samle oss og redde verden, er vel det et godt sted som noe å begynne. En del av det å redde verden er tross alt å gjøre den bedre for de som bor her.

Det finnes mange flere måter å prøve å redde verden på. Gi litt mat til en som sulten, lån bort skulderen din til en som gråter, kildesorter og tenk på miljøet… Du trenger ikke gjøre mye, men du kan gjøre litt, og sammen kan vi redde verden.

Så, hvem flere tror at de er noe og vil være med på å redde verden?

2012, day 5



, a photo by nakrissimo



on Flickr.

Omnomnom, hjemmelagde fiskepinner!

Via Flickr:
These are slippery roads, stay safe.

2012, day 3


, a photo by nakrissimo


on Flickr.

Ice and rain…

• SXC.hu – en plass der du kan få tak i gratis stock. En del av disse kan du bruke til hva du vil, en del må du kreditere (det er uansett god folkeskikk), mens noen må du spørre om lov først. Uansett er dette den plassen jeg ofte går til om jeg trenger et kjapt bilde av noe til en bakgrunn eller et bilde jeg manipulerer eller hva det nå enn er. Klart, du finner bedre tjenester for stock om du er villig til å betale, men innimellom vil ihvertfall jeg bare ha en kjapp skisse, og da er amatørfotografene hos sxc helt greie.
• DeviantArts «resources and stock images«-kategori. DeviantArt er en plass jeg har et berg-og dalbaneforhold til, men det er ikke til å komme unna at det finnes flinke folk der og. Om du I ressursdelen kan du lete deg frem til mange skatter. Jeg har funnet actions til PhotoShop som har gitt meg en kul effekt jeg ikke har tenkt over, jeg har funnet nydelige bilder til å lage noe rundt, jeg finner stadig pensler til photoshop som gir bildene mine det lille ekstra. Folk legger rett og slett ut alt mulig av elementer som du kan bruke. Bare pass på å sjekk om de har noen regler eller preferanser for bruk. Hos de fleste holder det med å linke til dem når du legger ut arbeidet ditt en plass og kreditere som du ville gjort ellers.
• dafont.com – en side full av gratisfonter til alskens bruk. Her finner du mest kule gimmickfonter, og lite ting som funker til mengdetekst, men dafont har stadig vært fin å ha når jeg skal lage et flygeblad og trenger en font til overskrift som gir en spesiell følelse.
• myfonts.com – Yndlingssiden min når det kommer til fonter. De sender ut fine, inspirerende nyhetsbrev, har et stort bibliotek med fonter og er i det hele tatt en superressurs. De har flere gratisfonter her og der, som regel en vekt eller to av en større fontpakke, men fortsatt i god kvalitet. Jeg tror dette er den plassen der jeg har brukt mest penger på fonter de siste årene.
• Colourlovers.com – søketjeneste for fargepaletter, mønstre, osv. Som regel plassen jeg går når jeg ikke helt vet hva slags fargeskjema jeg vil bruke, eller lurer på hvilke farger som passer til den fine blå jeg vil bruke der. Her finner jeg alltid noe fint. (også heter jeg nakri der, om noen vil være venn med meg). En sosiale medier-plass for folk som liker farger, rett og slett. Colourlovers lar deg tilogmed vise frem farger og fargeskjemaer og mønstre og det som er over alt:

Color by COLOURlovers Vector Patterns by COLOURlovers

Back to work…

photo credit: jonrawlinson

Hvert år i romjulsuken hører jeg stadig smell fra fyrverkeri når jeg går ute. Folk har kjøpt ting som smeller høyt og higer etter å få testet det. Man vil se alle de sprakende fargene, høre om smellet er bra nok og gjøre alt klart til nyttårsaften. Såpass er forståelig.

Men hvert år sitter jeg med en litt uggen følelse av den delen av tradisjonen. Det er liksom ikke like mye fryd over smell igjen til nyttårsaftenen kommer, synes jeg. Jeg har liksom sett så mye av dette før, den siste uken. Nå er det riktignok langt fra den ene uken vi skyter opp mye her i Norge til den britiske tradisjonen med fyrverkeri 5. November. Da jeg bodde i Bournemouth begynte fyrverkeriene tidlig i oktober og endte i et eneste brak hele kvelden på bonfire night. Du vet, «Remember, remember, the fifth of November». Man kan alltid argumentere med at «vi er ikke like ille som…», men det ender alltid med å høres ut som en barnehagediskusjon. Ja, det eksisterer folk som er teitere enn deg, men det betyr ikke at du skal te deg som en idiot for det.

De som har hatt dyr rundt seg i deler av livet kjenner til hvordan livet med smell for noen som er skuddredd kan være. Mange av oss har hatt hunder og andre dyr i nærheten og sett hvordan disse reagerer. En gang var jeg på hyttetur med en hund som var så redd at alt som var i nærheten av senga hun søkte tilflukt i under en tordenstorm ristet. En annen gang, med en annen hund, ble jeg hengende etter et par kvartaler før jeg fikk kontroll over den lille collien etter noen hadde sendt opp èn rakett noen dager før nyttår.

photo credit: Julia Manzerova

Hunder kan til en viss grad trenes, men mange av disse vil være stresset når det smeller utenfor og de ikke klarer å skjønne hvorfor. Det kan du neppe gjøre med ville dyr. Husdyrene våre lærer vi opp til at skal stole på oss. Til en viss grad kan vi roe disse ned med å være trygge og en plass de kan søke ly, så heldige er ikke de ville dyrene og andre dyr som for det meste lever ute. I tillegg har du små barn og andre som ikke har så stor forståelse av verden utenfor, men som er nok bevisste til å høre salvene. Smell kan være skikkelig skummelt når du ikke forstår hvorfor.

Av de som har mulighet til å forstå hva som skjer finnes det også nok av de som reagerer negativt på høye smell. Et klart og tydelig eksempel av det aktuelle slaget her er alle de som var på utøya, og mange av de som var i nærheten da det smalt en bombe i Oslo den 22.7. I tillegg har du mange andre som har opplevd krigssituasjoner og andre traumatiske episoder som gjør at de også reagerer på skuddlyder. Èn ting er når de kan forberede seg på det, som når det nærmer seg midnatt på nyttårsaften. En annen ting er når de må gå flere dager i beredskap fordi det kan smelle rundt ørene dems når som helst.

Neida, en uke av 52 er ikke så mye, og det er enklere å resonnere seg frem til at det er fyrverkeri akkurat denne uken, men det går vel an å vise litt medmenneskelighet? Og å ta hensyn også til de som ikke klarer å be om det selv?

Spar pengene dine heller til fyrverkeri av bedre kvalitet som du kan sende opp ved midnatt på nyttårsaften. Du får mer glede av det, og de som trenger klarer å forberede både seg selv mentalt og de rundt seg på best mulig måte. Det er tross alt jul, en tid av året da vi godt kan vise litt mer omtanke for hverandre.

For folk som kjenner meg er det ingen stor overraskelse at mye av livet mitt skjer delvis over nett. Eller, ikke så mye som man innimellom tror, men jeg bruker utrolig mange timer per dag koblet til av en god del grunner.

Klart, man trenger mennesker til viktige ting i livet, og jeg foretrekker nok kanskje heller å dra ut med venner eller besøke familie og snakke med dem i rommet heller enn å chatte med dem på facebook eller msn eller gtalk eller hva nå enn som er det store akkurat nå.

Men midt oppi alt dette «er jo ikke noe sosialt å være på nett hele dagen» og annet lignende pjatt, er det noen ting jeg mener internett har vært kjempefint for.

Da jeg var 15-16, supersjenert og ikke turte helt å bare møte opp steder for å skaffe venner, for eksempel. Eneste jeg bevegde meg ut av huset var for å gå tur med Bella, hunden jeg hadde på den tida. På den tiden fant jeg kanalen #Hokksund på IRC Undernet. Kanalen fant jeg takket være noen jeg tilfeldigvis fant på Spray som var det store på den tiden. Litt som Facebook i dag, og lenge før Nettby. Et par gutter på alderen min fant meg og kjente meg igjen som «hu med bikja». Vi begynte å snakke litt, de viste meg dette fantastiske greiene de kalte «mIRC» og jeg snakket videre med dem der. Her møtte jeg flere andre jevnaldrende fra Hokksund og, og snart var jeg ikke «hu med bikja» lengre. Plutselig var det «Nadia, det er fest til helga i garasjen til PK, du kommer, eller?». En helt ny verden åpnet seg. Plutselig kunne jeg sitte hjemme og sture, logge på IRC og se at flere andre også satt og sturet. Plutselig hadde vi planer om å møtes på ungdomsskolen for å spille volleyball, eller på «Valuta’n» Hokksunds den gang svært så populære gatekjøkken blant oss fjortiser. Fra å være Viggo Venneløs gikk jeg til å bli del av en vennegjeng. Vi gikk gjennom tykt og tynt sammen i noen år før vi gled fra hverandre igjen. Jeg flyttet til England, og de andre fløt vel litt videre de og. Men minnene har vi nok fremdeles, og jeg kaller meg fortsatt NaKri på nett.

Det som skjedde med meg i denne perioden var såpass drastisk at jeg gikk fra å være hun som helst gjemmer seg i hjørnet med ei bok til å bli hun som kan finne på å stille seg midt inni en menneskeflokk når noe sosialt skjer. Jeg kan nok fortsatt være ganske sjenert og usikker på hvordan andre oppfatter meg og om jeg egentlig har noe å komme med, men jeg lærte noe av å skaffe et godt vennemiljø. Det er faktisk ikke så farlig hvordan folk oppfatter deg. Det handler ikke om å bli den du burde være, men å fremstå som den du er. Klart, det kommer alltid til å være folk som ikke liker det, men for hver som ikke liker deg finnes det flere som synes du er bra.

Uten internett hadde jeg neppe funnet ut dette.

Senere, da jeg flyttet til England, var MSN den store greia for å snakke med folk som ikke var i rommet. Her fikk jeg snakket litt med mamma og pappa innimellom, her fikk jeg holdt kontakt med en del av vennene mine hjemmefra, og her satt jeg sene kvelder og klaget over oppgava vi måtte levere inn dagen etter til klassekamerater og andre som gadd å høre på.

Jeg begynte å blogge litt mer seriøst enn jeg hadde gjort før (uten å egentlig ha et konsept om hva dette «blogg» greiene var, men der var jeg). Jeg blogget litt i begynnelsen for å fortelle de hjemme hva som foregikk i England, men etter hvert mer og mer på engelsk for å trene denne til oppgaveinnleveringene. På LiveJournal fikk jeg enda flere slike internettvenner. Noen av dem kom og gikk mens jeg var på mitt mest aktive der, andre var venner jeg hadde fra før av som jeg har sterkere bånd til nå, og andre igjen er venner jeg fikk og har beholdt som gode venner.

Jeg kan sikkert nevne hauger av steder på internett jeg har vært som har bidratt til noe sterkt tydelig i livet mitt, og jeg kan sikkert si en del om nettlivet mitt fra før jeg ble 15, men det blir bare fyllstoff. Før jeg var 15 var internett mest et morsomt leketøy. Jeg satt og lagde hjemmesider på homestead, snakket på sol sin barnechat, lekte spill på Spray og Spraydate og så Hamsterdance til jeg ble kvalm av å høre låta. MySpace, blink og nettby og sikkert en haug andre steder jeg har vært innom har vært fine til å holde kontakten med folk som også er der, men det er på Facebook jeg virkelig har fått muligheten til å samle alle bekjentskapene mine. Det er så altomfattende at jeg nesten blir svimmel.

Også har vi Twitter. En tjeneste jeg har fiklet med siden jeg fikk øynene opp for den for straks tre år siden. Jeg finner ikke stort med ord for å beskrive tjenesten og hva menneskene her har hjulpet meg med å oppnå, men mange av mine personlige bragder har blitt gjort via twitter eller folk jeg har blitt kjent med via dette verktøyet. Jeg tror egentlig hva jeg mener om twitter best kan beskrives med et eksempel fra i natt, mellom 1 og 2 natt til 3. dag jul.

Jeg innser plutselig at jeg har bestilt flybilletter for å besøke mormor på Gran Canaria sånn at jeg reiser dagen før en konferanse jeg har billetter til og egentlig hadde ganske lyst til å dra på. Å vurdere hva jeg prioriterer bort her tar et brøkdel av et sekund, men der står jeg, da, med en billett til wordcamp som ikke kan brukes av meg og jeg vet ikke om noen som ikke har billett, men som kanskje kunne vært interessert jeg kan dytte den over på. Så jeg legger ut en status på twitter. Etter maks 10 minutter er billetten min solgt til kostpris. Jeg er i null og det blir ingen tomme seter på grunn av meg.

Derfor, akkurat derfor, er internett såpass bra.

Vi må bare huske på at det er ikke internettet i seg selv som er gull, men alle menneskene som utgjør dette store nettverket. De er der ute, akkurat som deg sitter de bak en skjerm med sine egne tanker og følelser og opplevelser.

Det jeg elsker med internett er rett og slett deg. Du som sitter der og leser disse ordene jeg har skrevet. Du som jeg kanskje har møtt ute en plass, eller som bare har snublet over nettidentiteten min. Du, som av alle ting har valgt å komme deg inn på bloggen min, selv om ingen truer deg til det.

God jul og godt nyttår til deg, måtte du få et 2012 fyllt av mange fantastiske opplevelser.

photo credit: Darin House

Innimellom får jeg sånne pussige innfall. En del ganger handler de om mat. Det er sånn, f.eks at jeg har fått den fiskehatende kjæresten min til å spørre om vi «ikke kan ha sånn laks som du lager» til middag. Fordi jeg bare antar at jeg sikkert kan lage noe.

Denne gangen gjelder det nyttårsaften. Pga litt mangel på spiseplasser foreslo jeg for de andre Labyrinterne at vi begrenser antall spisere, men lager noe godt. Jeg foreslo kalkun. «Det høres godt ut!» sa de, så da blir det kalkun.

Det er bare et problem her: Ingen av oss har noe særlig peiling på hvordan man tilbreder en kalkun, jeg har på en måte sagt ok til å lage maten (så lenge folk betaler for sin del, finnes jo grenser for hvor snill jeg er), og ingen har idèer til tilbehør.

Det eneste som er klart er at stuffing må til. Men her har jeg ingen plan på hvor mye, om den skal inni kalkunen eller i en brødform eller noe utenfor. Også skal kalkunen i stekeovnen. Hvor lenge aner jeg ikke, men om jeg begynner planleggingen nå slipper jeg kanskje å bli så stresset at jeg sovner før midnatt og går glipp av alt fyrverkeriet.

Som Pippi Langstrømpe en gang sa:

Enkelte ganger burde jeg kanskje vite bedre, men det gjenstår å se. Regner med at dette skal gå greit. Ihvertfall til det motsatte er bevist.

Siden kalkun er såpass vanlig å lage regner jeg med at det finnes en haug eksperter der ute. Eller ihvertfall folk som kan dette bedre enn meg. Kanskje noen av dere kan hjelpe? For isåfall har jeg noen spørsmål jeg gjerne vil ha svar på (og gjerne i kommentarfeltet her i bloggen, så har jeg alle smarte tips på en plass når jeg står der og prøver å unngå å replikere en viss episode av Mr. Bean):

• Hvor mye kalkun trenger jeg til meg og fire gutter?
• Hva skal jeg servere som tilbehør? Hva er vanlig, eller hva pleier du å ha?
• Hvordan tilbereder jeg beistet? (Jeg er helt seriøst helt grønn her. Aner ingenting null og niks. Nada. Pleier å unngå ting som ikke er shepherds pie og skal stekes i ovn)
• Hva slags utstyr må/bør jeg ha til prosjektet? Skjønner jeg bør til innkjøp av steketermometer, men ellers, er det noe mer enn ei rist og ei langpanne jeg trenger til fuglen?
• Har du noen supertips jeg ikke har tenkt på å spørre etter?

Om jeg får noen tips eller noe hjelp fra internett i det hele tatt her lover jeg å lage en bloggpost av prosessen. Det kan bli underholdende, med tanke på at jeg er en katastrofemagnet på kjøkkenet, sånn egentlig.

Og nei, jeg skal ikke finne en måte å ro meg unna på. Har jeg først foreslått å gjøre noe sånt her selv, får jeg gjennomføre det og. Kalkun har jeg sagt, og kalkun skal det bli. Spørsmålet blir bare hvor tradisjonelt eller ikke, eller om jeg skal gjøre noe helt annet med den.

This video of a brave kid is doing the rounds now, this is my reply, my message to him and all others in his situation.

It gets better.

Too many are going and have been going through a too hard time in school. Too many kids are living under a too high pressure every day. This makes me sad and furious and makes me feel helpless.

Seeing you, Jonah, put into words what so many are feeling makes me want to give you a huge hug and try to convince you that it will get better. The life after school is well worth fighting for.

Take it from someone who has moved away from her home town (and, for a time, even left the country) and who felt she was going to give up several times during school: Life is worth fighting for.

You might not believe it right now, but you will meet people who will take a huge part in your life, who will see you as the great person you are. People who will recognise the strength you are showing simply by putting your face and your words and your feelings out there for everyone to see. People who will catch you when you fall and cheer you on as you reach new and even greater heights.

By admitting to yourself that the situation you are in is intolerable, you have done what I believe everyone in every similar situation to yours should. Take life into your own hands. Find the things that will make you happy – even for just a short while. Find your goals in life and start working towards them.

Because you know what? Whoever’s bullying you, they’re not worth your time. There is no reason for you to let them be right. They have no right to demean you for anything that makes you the one you are. They are not worth the energy it takes to listen to their bullshit.

You are better than that.

Every now and then I decide I kinda actually like some of the music I’ve heard of a band and that I really should’ve started listening to them sooner. Moby is one of them.

It started in the record shop. I suddenly got the urge to buy a Moby album, but which one? As usual when I do this, I go for the hits and go from there later, so a best of-album it was. And then I came home. And then I turned the music on. And after a while, this song hit me like a wall of bricks.

I started dancing, singing «lift me up, lift me up, higher now Ama», turning it into somewhat of a chant. This. Is. Beautiful.

Where did all these movements come from? How did this song hit me this hard? It just came out of nowhere and I was sold. I finally found another song to fix any bad day, making me dance around my living room, dance in the shower, dance while cooking… I tried listening to the album while trying to go to sleep, but I couldn’t. As soon as this song came on, I had to dance.

After all, isn’t that what life is about? Joy so strong you can’t help but move your body? Who cares if you know how to dance or not, no one has to see you!

Plain talking – served us so well.

No excuse me while I dance all this energy off. Again.

Dette må være favorittbildet mitt. Mannen som hopper heter Yves Klein, og bildet heter Le Saut Dans Le Vide / Leap Into The Void og er fotografert av Harry Shunk og Janos Kender.

Yves hadde en visjon om å kunne bevise at det var en mulighet for at månelandingen aldri har vært ved å skape et annet mulig/umulig bilde. Og det er akkurat det de fleste jeg har snakket med har trodd dette er – et helt vanlig foto.

For meg er dette det mest spennende bildet jeg kjenner til. Hvorfor hopper han? Hva skjer etter hoppet? Hvordan lander han? Rullende, på beina, paddeflat i asfalten? Hva føler han i svevet? Er det frihet eller er det den følelsen der alt går galt?

Nå vet jeg at dette er en teknikk jeg liker å bruke selv, nemlig fotomanipulasjon. Det er ikke vanskelig å se for meg hvordan jeg ville duplikert dette i dag, med photoshop og en haug kamerautstyr som gjør at kameraet ikke beveger seg i det hele tatt mellom bildene jeg tar. Kamerautstyret eksisterte nok da og, og med en tjukkas eller lignende for Yves å lande på og en nøyaktig hand i mørkerommet til å klippe bildet korrekt.

Til tross for hva jeg vet om hvordan bildet ble laget er dette et av bildene som inspirerer meg mest. Det er rett og slett et bilde med en åpen slutt. Alle muligheter er åpne.

Første gangen jeg oppdaget dette bildet var det i en bok av Paul Arden som jeg kjøpte mens jeg følte alt gikk i stå. Jeg var på slutten av mine tre år ved The Arts University College at Bournemouth og det føltes som om alt jeg tok i ble gjørme. Så snubler jeg innom en bokbutikk, og fra en av hyllene lyser denne boken mot meg, Whatever You Think Think The Opposite. Det er en bok full av merkelige oppnedløsninger på det aller meste, og en bok jeg stadig tar frem når jeg begynner å føle at jeg går i stå. Boka er full av eksempler på situasjoner der noen har tatt en sjanse og tenkt litt annerledes.

Bildet her er satt til en liten tekst med overskriften «The case for being reckless». Den handler om hvordan vi tok flere sjanser da vi var barn. Vi hoppet uti vannet uten samme om vi kunne svømme eller ei. Enten svømte vi, ellers druknet vi. Også vokser vi opp og blir voksne og drar inn alle mulige risikofaktorer. Kan vi svømme? Er vannet kaldt? Hvor dypt er det? Er det sterk strøm?

Dette bildet er en oppfordring til å løsne snippen innimellom. Hoppe utfor den metaforiske kanten uten å vite hva som er på den andre siden. Hvem vet, kanskje gresset er grønnere der?

Do one thing every day that scares you.

- Eleanor Roosevelt

Denne uken var det å si opp jobben. Uten noen sementlagt plan for veien videre. Det er en avgjørelse som er like skummel som den er riktig. Riktig til tross for gode kollegaer og en stabil hverdag og alle sånne ting som høres koselige ut. Men riktig fordi jeg vil noe mer. Riktig fordi veien som er riktig for stillingen jeg har hos Norsk Chokolade Import AS ikke er en vei som er riktig for meg. Riktig fordi innimellom er det greit å innse at du ikke er riktig person for der du er, og der du er ikke er riktig for deg. Til tross for koselige lunsjer med fine kollegaer, altså. Riktig til tross for at det kanskje virker lurere å vente med oppsigelse til en ny jobb ligger på bordet. Riktig fordi det er det du innimellom trenger.

Så, hva nå?

Jeg, som dro til England for å studere da jeg mente Norge var for lite og som kom tilbake etter endt Bachelor i grafisk design fordi jeg, tross alt, elsker Norge. Vi har en egen måte å tenke på, vi. Det ble hele tiden påpekt av andre designere jeg snakket med der borte og folk som ikke kan design i det hele tatt at vi, som et designfolk fra Norge har en egen evne til å alltid være minimalister. Selv når vi pøser på med detaljer. Vi lager noe stort også tar vi bort til det ikke er mer å ta bort annet enn kjernen av det vi vil få frem. Uansett hva vi gjør, om det er design eller ikke. Vi har et rykte på oss for å være nøysommelige, på godt og vondt. Men det er på siden av saken.

Saken er jo hva jeg vil nå. Vil jeg begynne som en frilanser, eller vil jeg inn i en ny fast ansettelse? Vil jeg jobbe som en designer, eller som en slags «potet» (slik jeg har gjort de siste årene). De tre årene som har gått siden jeg flyttet «hjem» til Oslo har jeg fått være med på mye spennende. Jeg har fått øve meg på produktfoto og stadig blitt flinkere på å få frem det beste i produktet foran objektivet mitt. Jeg har fått skrive spillanmeldelser og fått de publisert på plasser som ikke er min egen lille blogg. Jeg har fått designet plakater og logoer for frivillige organisasjoner og arrangementer som jeg føler jeg brenner for, og jeg har sittet i kulda i Vikersund og rapportert live fra prøve-VM i skiflyving på twitter og facebook med bilder og video tatt av gode medarbeidere, flotte innsendere (og litt meg selv) under et event med høyt tempo og mye som skjer. Meg, som ikke vanligvis interesserer meg for sport, men som satt meg ned og leste meg opp på hopptrivia fordi «dette er jo faktisk veldig spennende».

Hvor vil jeg?

Det er mye jeg kan si at jeg kan, og mest sannsynlig vil jeg la mye utebli, for det er simpelthen ikke alt jeg klarer å huske. Men jeg kan merkevarebygging. Jeg kan designe en logo og brevhoder og visittkort og det du trenger for bedriften din. Jeg kan også sprite opp allerede eksisterende design. Jeg kan bruke designtenking til å dytte merkevaren din i nye retninger. Jeg finner fort frem til idèer for hva du kan gøre for at flere skal se deg. Jeg er en grafisk designer som også har jobbet som både lærer og mentor (begge mens jeg enda bodde i England, dog). Jeg er et kommunikasjonsmenneske som elsker å skrive, men som også brenner for at lesbarheten i designet skal være på topp.

Jeg er også en racer på PhotoShop og InDesign, som kan å bruke begge til å dytte budskapet det ørlite grann steget lengre fram som du kanskje trenger. En gang i tiden lærte jeg meg dessuten både å få til ting i DreamWeaver og Flash (både actionscript og animasjon), og jeg er ikke redd for å sette meg ned og friske opp i dette. Hodet mitt er tross alt for ungt til å holde seg fast til det jeg kan i dag.

Jeg elsker å lære nye ting. Jeg elsker å få til ting, og jeg elsker å se resultater. Ingenting gleder meg mer med jobben jeg har i dag enn å se produkter jeg har jobbet med ligge i godtehylla der jeg handler. Unntatt kanskje å se de rase ut av lageret vårt. Ingenting gleder meg mer når jeg kommer hjem fra jobb og jeg setter meg ned og prøver meg på et nytt triks med photoshop eller lignende som jeg har snublet over, og innser hvor mye kult jeg kan bruke det til.

Ingenting interesserer meg mer enn muligheten til å pushe grenser. Både mine egne og andres.

Det er det denne avgjørelsen egentlig handler om. Det finnes grenser å dytte på der ute, det finnes mennesker å påvirke, og det finnes utfordringer som kan sette meg i fyr og flamme. Hvor jeg finner disse utfordringene aner jeg ikke, men kanskje du har dem?

Er det deg jeg vil jobbe hos?

Akkurat det er litt vanskelig å vite uten å ha hilst på deg og snakket med deg, men det kan vi kanskje få til?

En CV i PDF-format finner du tilgjengelig for nedlastning her.

Om det er noe du lurer på om jeg kan, som jeg kan ha utelatt i CVen (helt sikkert ikke med vilje), så spør meg. Det verste du kan få er et ærlig svar. Og akkurat det kan jeg garantere at du får. Et ærlig svar, altså.

Så, ta kontakt! Jeg er tilgjengelig på telefon (47641129), e-mail (nakrissimo@gmail.com), twitter, facebook og linkedin. Blant annet.

Det handler om et landskap flere hundre år tilbake med fantastisk arkitektur å bli begeistret over. Det handler om å kjenne suget i magen i det du hopper fra den høyeste bygningen du finner og ned i en høystakk. Det handler om å sitte ytterst på sofaen og bite deg i tunga mens du tror at «nå, nå detter jeg, og da er det ute».

Det handler om måten et spill klarer å styre følelsene dine fra å bygge forhold til andre mennesker til å kjenne at adrenalinet pumper mens du prøver å komme deg ut fra en leir med soldater etter å ha infiltrert den for å skaffe informasjon.

Det handler om å bli forelsket i enda en by du aldri har vært i. Denne gangen var det en by jeg strengt tatt ikke har hatt på topplisten over byer å besøke, men når du står på toppen av Hagia Sophia/Ayasofia og ser utover Konstantinopel/Istanbul og oppdager at også denne plassen er magisk, ja da får denne også en plass på listen.

Det handler også om å legge merke til småting, som at når du løper over en mann i all din hast blir han unnskyldende og sier ting som «forgive my insignificance» og lover å komme seg vekk fra deg, mens damene blir aggressive og spør hva i alle dager problemet ditt er. Også litt senere legger du merke til at de fleste aspirantene du rekrutterer er damer. Om dette er meg som velger sånt ubevisst eller spillet som bare er fullt av kick-ass damer vet jeg ikke. Men kult er det.

Det handler om å skrike ut i forferdelse når du henger i en snor i full fart på vei over en stri elv mens du prøver å nå hemmeligheter før tempelridderne finner dem, og om å puste ut i lettelse når du endelig står på trygg grunn igjen uten noe spesielt hastverk med å komme deg noen steder.

«Immersion» er et ord jeg stadig snubler over når jeg leser om og diskuterer spill. Innlevelse, altså. Et godt spill baserer seg ofte på denne. Du føler det karakteren du styrer føler, du har fått dens evner til å bruke når du bestemmer deg for hva som er det smarteste trekket. Slik innlevelse vil du få i de gode spillene, enten det er en med en historie å leve seg inn i, som i Assassins Creed, eller om det er mer taktisk som Tetris, Sjakk og Angry Birds. Ofte vil du oppleve å feile i det du gjør og må tilbake til start eller siste save point (og som jeg skulle ønske livet mitt hadde et sånt). I et godt spill gjør det ingenting å måtte gå tilbake og prøve på nytt. I et godt spill vil dette bare gjøre deg mer innbitt på å klare det. Ihvertfall etter du har satt det på pause litt og tatt en tur på butikken etter mer mat for å roe deg ned.

Et spill handler ikke nødvendigvis om å ta en pause fra virkeligheten, men heller om å oppleve mer. Å spille er å gi hjernen noe å jobbe med, nye impulser og en avkobling fra det vi vanligvis gjør. Om du gjør det samme dag ut og dag inn er det ikke sikkert at det er å slenge seg ned i sofaen for å slappe av er det du helst vil. Noen ganger føles det bedre å ha noe å bryne seg på.

Det er kanskje derfor jeg synes det er mye mer avslappende å legge kabal enn å se på det som er på TV i øyeblikket. Det er kanskje også derfor at jeg denne helgen valgte å dykke inn i 1500-tallets Konstantinopel heller enn å ringe en venn for å finne på noe. Det er kanskje innimellom mye bedre å spille gjennom en slik historie enn å gå rundt og klage over at man kjeder seg, så kan jeg heller ha nye idèer når morgendagen kommer for ting jeg vil få gjennomført. Ja, for det er det slike spill faktisk gjør med meg – late Nadia som ikke egentlig bryr seg om så mye blir en idealist igjen. Og godt er det.

(Også ble jeg så forelska i spillet igjen at jeg måtte lage min egen versjon av Keep Calm-plakaten det allerede finnes for mange versjoner av)

Denne gangen bestemte jeg meg for å gjøre det ganske enkelt, og lot siden med info på se sånn her ut:

Siden moo er såpass snille at de lar deg få en haug forskjellige baksider i tillegg, lagde jeg en haug kaniner som får bytte på å være med til nye eiere etter hvert som jeg kommer til å levere ut disse:

The Vorpal Bunny er en karakter jeg lagde mens jeg studerte. Kan du gjette hvem han har kledd seg ut som?