Tag archive: feil

Om ulver og redsel

Den store facebook/twittersnakkisen i går var en status som bredte seg om en mann som går rundt og legger ut gift rundt St.Hanshaugen. Jeg må innrømme at jeg gikk fem på selv og postet statusen, sånn for å være på den sikre siden. Jeg har jo tross alt mange venner med hunder.

Hos mange av de jeg kjenner som har lagt ut samme status ser jeg mest kommentarer av typen «uff, så fælt» og «syke mennesker!» osv. I mitt, derimot, ber folk om «kilde, please» og opplysning at det er veldig lite som er såpass akutt giftig for hunder, ihvertfall av omnomnom-typen. (Takk, folkens).

Nå viser det seg at det (igjen) er de som forholder seg skeptiske som igjen har rett. Takk til dagbladet for oppklaringen. Sagflisen som har skapt hysteri viser seg å være løypemarkeringer for et litt spesielt løpekonsept der løypa ikke er oppgitt på forhånd, men man har en «hare» som drar rundt rett før løpet og legger igjen markeringer for hvor løpet går. Arrangørene her bruker sagflis og mel fordi dette er miljøvennlig og ufarlig. Altså ikke gift.

På den ene siden er jeg veldig glad for at jeg har venner som klarer å dra meg ned på jorda når jeg blir litt hysterisk i advarslene. På den andre siden er jeg litt lei av at man skal tolke alt mulig negativt og spre om seg med slike teorier og påstander der det ikke finnes grunnlag. For meg, som ikke er ekspert på gift eller ekspert på hva hunder kan dø av, virker det naturlig å heller prøve å være på den sikre siden og dermed i et heller svakt øyeblikk være med på å spre slik frykt.

Så, gift på bakken er heller usannsynlig. Men om du vil være helt sikker kan det være greit å uansett ta en tur til dyrlegen om kreket begynner å bli dårlig etter en tur.

Men at du ikke skal være redd for gift på bakken betyr ikke at du ikke skal være redd for noe når det gjelder hunden din. Enkelte ting med dyrehold burde være selvsagte. Som at du ikke lar noen du ikke kjenner mate hunden din. Det finnes mye hunden din ikke burde spise, og veldig mye av dette igjen er ting folk som aldri har hatt hunder eller aldri har lært om hundeernæring ikke vet. Det kan være ting som er helt ufarlig for oss å spise, som sjokolade og kebab, som kan gjøre hunden din skikkelig dårlig. Eller, for å rette det mot de som virkelig burde høre det: Ikke mat andres hunder uten tillatelse fra eieren, ok?

En annen ting jeg ser så altfor ofte, er hunder som er bundet utenfor et bygg mens eieren «bare er inne en veldig kjapp tur». I Oslo. Folk (igjen, på facebook) er bekymret for hvor «ille stelt» det er når man faktisk må tenke på at bikja kan bli tatt. Vel, så «ille stelt» har det vært så lenge jeg kan huske, og ikke bare i Oslo.

Jeg kommer fra en relativt liten plass, Hokksund. For meg som har vokst opp i området og siden flyttet til Oslo er Hokksund en doven, ufarlig plass. «Alle kjenner alle» og det er veldig lite som skjer.

Da jeg var mindre hadde mormora mi en hund som het Cockie. En fin russisk mynde, om jeg husker riktig, så ikke akkurat en veskehund. I rådhusbygget i Hokksund har du en offentlig svømmehall der mormora mi jobbet, og en dag hun bare skulle innom i et veldig kjapt ærend (av typen «levere dette» eller «hente det der», rett inn og rett ut igjen) bestemte hun seg for å slå to fluer i en smekk og gjøre det mens hun luftet Cockie. Hun var inne i et minutt, og da hun kom ut igjen så hun en mann gå bort derfra med Cockie i band. I bittelille, ufarlige Hokksund. Nå var heldigvis mormora mi kjapt nok ute til at hun fikk tak i mannen og fikk hunden sin tilbake, men hva om hun hadde stoppet for å prate litt til med kollegaer før hun gikk ut igjen? Hva da?

For ikke å snakke om muligheten for at noen, med eller uten vilje, kan finne på å skade hunden din mens du «bare er inne et ærend». Det finnes mange forskjellige folk i en by. Det finnes barn som ikke har lært seg å ikke uten videre gå bort til fremmede hunder, og ikke har lært hvordan du kan klappe en. Det finnes folk med nedsatt syn som bare ikke ser hunden din. Det finnes folk som synes hunden din er en pest og en plage. Det finnes mye som kan skje med hunden din når du ikke har den under tilsyn. Det kan være at du er en god hundeeier, men jeg synes allikevel synd på en hund som står alene utenfor en butikk eller lignende i et høyt befolket område.

Jeg har vært hundeeier selv, og jeg vet hvor lett det er å tenke «men det går sikkert bra, jeg skal jo bare inn hit i to minutter». Og jeg kan gjerne være den første til å innrømme at jeg har bundet hunden min utenfor en butikk selv. Jeg har kommet ut igjen til en hund jeg gikk fra med båndet festet på en måte det er umulig å løsne uten å ta av og på igjen, for å se henne stå løs da jeg kom ut igjen (det var siste gang jeg lot henne stå sånn i «bare to minutter»). Jeg var heldig, mormora mi og Cockie var heldige, men hva om du ikke er?

Nadia er ei kjøkkenkløne

Jeg innrømmer det, folk har kalt meg snublefot og sølekopp med god grunn i flere år. Jeg har klart å søle tomatsaus i taket på mammas gamle kjøkken, jeg har smeltet stekespader mens jeg har passet på eggerøre og jeg har oversvømt stekeovner med flytende, varmt sukker.

Og jeg har gjort dette:

Neida, mamma, det er ingen som har måttet bøte med livet her. Jeg har bare prøvd å lage tyrker. Vel, alkofytter, kalte vi det, siden jeg brukte Sismofytter istedenfor Tyrkisk Pepper.

Et bilde av benken er kanskje ikke helt dekkende for hvor stort omfanget var, så her kommer et bilde av skyldneren og resten av kjøkkenet:

Jessda, det er meg. Som har skullet blande ut lakrisen skikkelig ved å riste på plastbeholderen. Uten å sjekke om lokket satt på.

Jeg har definitivt lært. Og nå, etter det har godt en stund over et år siden det skjedde, tør jeg endelig å poste bildene her. Kjøkkenet ble vasket ned, leiligheten er fraflytt (men ikke pga lakriskjøkken – den bare lakk for mye varme om vinteren), og så vidt jeg vet er den nyrenovert og greier.

Og bare sånn at du vet det: lakris+vodka i øynene svir. Veldig. Au.

En innrømmelse

I lys av at en viss terrorist sine preferanser når det gjelder forskjellige medier stadig kommer opp i lyset, fant jeg ut at jeg like gjerne kunne få mine bekymringsverdige interesser frem på det rene. Du vet, sånn at dere har noe å skylde på om jeg noensinne skulle klikke i vinkel og gjøre noe grufult. Da vet dere ihvertfall hva dere kan skylde på.

Spill

Om jeg skulle finne på å gjøre noe grufult, vil nok noen kanskje først se på hvilke spill jeg foretrekker. Her kan jeg ikke skilte med World of Warcraft, siden jeg fant det utrolig kjedelig etter en drøy halvtime, men jeg har spilt Warhammer: Age of Reckoning, som er ca i samme gaten. Det ble kjedelig det og etter hvert. Her spilte jeg for det meste en stor ork som gikk rundt og var stor og klubbet ned andre vesener.

Innenfor Warhammer-universet har jeg også en lang historie med Dawn of War, som er litt mer Sci-fi. Gikk mest i orker her også, siden de bare flyr rett på (også er de så søte!). Nå for tiden holder jeg på å bygge en orkehær i Warhammer 40.000. Modeller, altså, små minifigurer som jeg setter sammen og maler for så å utfordre alle andre jeg kjenner med lignende armeer for å finne ut hvem av oss som er best på strategi.

Jeg liker også slåssespill av typen Dead or Alive, Street Fighter og Mortal Kombat. En gang for lenge siden er jeg dessuten sikker på at jeg har spilt Grand Theft Auto.

Blant favorittspillene mine finner du Assassins Creed. Da spesielt de to spillene om Ezio Auditoire da Firenze. Dette er spill der du går rundt og tar hevn over familien din som har blitt drept fordi de konspirerer mot tempelridderne som egentlig er en ond skyggeorganisasjon med grener helt inn til paven som vil ha slutt på kunnskap. Eller noe. Ja, det innebærer dreping. Og løping over hustak. Ja, du er en snikmorder (men du dreper ihvertfall ikke uskyldige, for da straffer spillet deg).

Ja, også pleide jeg å virkelig like skytespillet Golden Eye da jeg var mindre. Også synes jeg Half-Life er ganske kult.

Om jeg skulle gå etter biler, må jeg bare si at Burnout er noe av det morsomste jeg har spilt på den fronten, også er jeg glad i spill der jeg kan kjøre fort.

TV-serier

Her har vi den kategorien der jeg tror jeg har minst å skilte med, så å si.

Jeg liker Chuck. Han er en klønete tilfeldig CIA-agent som reiser verden rundt og redder verden. I serien liker jeg best dama hans, Sarah, som stadig må drepe for å redde både han og verden. En skikkelig femme fatale, altså.

Dexter synes jeg er ganske fascinerende og egentlig helt ok, selv om jeg ikke akkurat henger over hver eneste episode.

…egentlig er jeg ganske uskyldig på TV-fronten. Det er voldelige elementer i det meste, men selv om jeg liker Game of Thrones, tror jeg nok det vil være litt vel absurd å koble inn vold derfra.

Film

Man skal jo ikke kimse av film heller, og selv om jeg liker mye uskyldig her også, er det visse filmer man kan finne på å synes er bekymringsverdige.

American Psycho, for eksempel. Filmen som fikk meg til å like Christian Bale som skuespiller. Av filmer med èn morder har vi også Serial Mom, som er en komedie, men man vet aldri. Ja, også liker jeg From Hell, som handler om Jack the Ripper.

Fight Club er en selvfølgelig klassiker i hylla mi. Her har vi mennesker som vil røske opp i det behagelige samfunnet vi har ved bl.a å sprenge bygninger og sånn. Ja, også denger de hverandre i hemmelige kjellere. Fordi det er befriende.

Oldboy er en utrolig bra film som får det til å vrenge seg inni ganske mange. Andre filmer i kategorien «mye vold» er blant annet True Romance, Natural Born Killers og A Clockwork Orange.

Jeg er veldig glad i å slappe av til actionfilmer. Shoot’Em Up, for eksempel, som har 106 dødsfall på sine 80 minutter. En av dem ganske spektakulært gjort med en gulrot. Ellers har vi jo også Transporter-serien, Mr. and Mrs Smith, Crank, Kick Ass og Smokin Aces.

Om jeg skulle finne på å begå ran, er det sikkert fordi jeg liker både den nye og den gamle versjonen av The Italian Job og fordi jeg koste meg med The Bank Job. Også er The Inside Man en veldig bra film den og.

Mange av filmene jeg liker er filmer der de gode vinner, selv om de må gjøre mye fælt, men om det klikker for meg, vil jeg ikke tro at jeg er den gode i saken?

Bøker

Litteratur er noe som ikke bør glemmes. Jeg har alltid vært glad i å lese, og i tenåra likte jeg spesielt krim. Etter å ha lest meg gjennom Frøken Detektiv gikk det mye i bøker av Agatha Christie og Dick Francis. Sistnevnte med mye krim fre hestemiljøer.

I senere tid har smaken utvidet seg litt, men det er fortsatt voldelige saker å finne i bokhylla mi. Jeg har f.eks lest boka til Fight Club. En bok som forøvrig ga en ganske annen opplevelse enn filmen, men så mener jeg da også at sånt bør kunne oppleves uavhengig av hverandre.

Jeg liker også bøkene skrevet under navnet Abo Rasul om Skandinavisk Misantropi. Disse bøkene er veldig bra, men burde kanskje holdes unna de som er for lettpåvirkelige, som så mye annet.

Jeg holder også 1984 som en av yndlingsbøkene mine. Den er bra skrevet, og gir et syn på et samfunn der alt du gjør blir overvåket, der sensur er sterkt til stede. George Orwell var i det hele tatt en bra forfatter, for jeg liker også Animal Farm.

Skyldplassering

Nå liker jeg riktignok mye de fleste vil anse som ekstremt uskyldig. Jeg liker for eksempel filmer som Eurotrip og Dodgeball. Jeg koser meg med animasjoner som Up, Wall-E, Istid, Den Lille Havfruen, Snehvit og de Syv Dvergene, osv. Jeg synes Marie Antoinette-filmen med Kirsten Dunst. Jeg synes Inception er veldig bra og jeg synes Shutter Island er en veldig spennende thriller.

Av bøker liker jeg også Alice in Wonderland og Through The Looking Glass. Jeg synes The Curious Incident About the Dog in the Nighttime er veldig søt, og lar meg bli bekymret over den stakkars lille gutten med aspbergers som er hovedpersonen. Da jeg var yngre leste jeg også kjærlighetsromanene til Barbara Cartland og alt som kom i posten fra Penny-klubben. Også leser jeg mye bøker av typen Quantum Theory Cannot Hurt You, som er en veldig spennende bok som forklarer kvantefysikk på en forståelig måte. Også liker jeg Ben Goldacres Bad Science, der han tar for seg alternativmedisinen og hvordan den klarer seg opp mot forskning, med greie forklaringer på hvorfor ting virker som det funker før det blir mye verre igjen. Nå for tiden er jeg på tur gjennom en bok skrevet av Kate Fox om engelsk kultur. Watching The English, heter den, og jeg skulle virkelig ønske jeg gadd å lese den før jeg flyttet til England. Den hadde nok spart meg for mye frustrasjon.

I spillhylla mi er det også mye søtt. Det er for eksempel ikke veldig mange som ville trukket en mine til at jeg liker Super Mario. At jeg kjøpte meg en Nintendo 3DS for å spille The Legend of Zelda: Ocarina of Time i ny innpakning er heller ikke veldig bekymringsverdig. Joa, det er elementer av vold der og, men for det meste går du rundt i en tegneserieverden og bruker våpnene du har til å løse visuelle gåter av typen «der er det en knapp jeg ikke kommer til. Hva skjer om jeg skyter den med en pil?» Om du er venn med meg på PSN vil du også se at jeg har spilt gjennom Monkey Island, et spill der slåsskampene innebærer å ha gode nok kommentarer å møte fornærmelsene du får fra de du kjemper mot med. Åjada.

Ja, det er helt greit å ta opp interessene til en person som har forårsaket så mye skade og lidelse. Det er en fin måte å få laget et helt bilde av en person vi har problemer med å forstå. Men å gjøre favorittserie til hovedoppslag på nettavisen din? Kom igjen’a! Også dagen etter dere har publisert sak om at spillere er lei av å bli stigmatisert? Jeg gir meg ende over.

Man kan diskutere til man blir blå i trynet hvorvidt innslag av vold i underholdning er en bra ting eller ikke. Jeg mener nå uansett at dette kommer an på personen som blir eksponert, og at en viss grense på modenhet bør holdes. Det er greit å vente til etter leggetid for unger flest å vise Pulp Fiction på TV. Om du er mor/far/tante/onkel/gavegivende person til en unge som liker dataspill, vit at det tallet som står i hjørnet foran på spillet ikke er et tilfeldig tall. Det er en anbefalt aldersgrense. Om ungen er 11, ikke gi spill det står 18 på. Klart, noen unger er modnere enn andre og enkelte spill med høye aldersgrenser er snillere enn andre med samme grense, men anbefalte aldersgrenser er virkelig en fin pekepinn å gå etter.

Spill, filmer, bøker og annen underholdning er neppe en utløsende årsak til å begå kriminalitet. Joa, det finnes de som drar inspirasjon til måter å begå gjerningen de utfører fra diverse medier, men mest sannsynlig er dette også folk som hadde funnet en annen måte om de ikke hadde sett akkurat hvordan den skurken der gjorde det.

I dag ler de fleste av oss av folk som mener du finner beskjeder fra satan som kommanderer deg til ting dersom du spiller enkelte låter baklengs, men samtidig er vi kjappe med å peke på filmer og spill som både årsak og inspirasjon og dermed et problem uansett. «Hadde han gjort sånn om ikke…»?

Manusforfatterne til The Dark Knight sier det veldig greit gjennom figuren Alfred Pennyworth:

[quote]Because some men aren’t looking for anything logical, like money. They can’t be bought, bullied, reasoned or negotiated with. Some men just want to watch the world burn.[/quote]

Når twitter ikke burde være best

photo credit: Kalexanderson

Jeg har en case som har fått gå litt for lenge før noe har blitt gjort.

For noen år siden, mens jeg enda bodde hos mamma om somrene, skulle hun få seg nett inn i leiligheten sin. Leverandøren trengte et telefonnummer til noen som var hjemme, og siden mamma var borte på ferie og fordi fasttelefon til en husholdning med hovedsakelig en person som knapt er hjemme store deler av året er litt tull, fikk montøren nummeret mitt.

Under hele prosessen fikk de høre at nummeret de fikk for å bruke på dagen var kun for monteringens del og her har dere nummeret til alle andre henvendelser om abonnementet. Så langt er alt vel og bra, og jeg flytter tilbake til England etter sommeren, vel vitende om at mer stabilt nett gjør det enklere å ha skypesamtaler o.l med mamma.

Etter et par år begynner det å tikke inn meldinger nå og da fra leverandøren. Ikke veldig ofte, kanskje en eller to ganger i halvåret. Meldingene er en vennlig påminnelse om å huske å betale inn beløp X innen dato Y, ellers blir hastigheten redusert. En helt ok melding som jeg hadde blitt glad for å få fra min nettleverandør. Det er jo fort gjort å glemme en regning nå og da,  mener jeg. Meldingene kommer ikke ofte nok til at det er plagsomt, så jeg nøyer meg med å sende en litt morsom melding til mamma om at hun får betale nettregningen, så jeg slipper å få flere meldinger og alt er vel.

Mamma tar igjen kontakt med nettleverandøren sin og gjør det hun får beskjed om å gjøre for at mobilnummeret knyttet til abonnementet skal være hennes eget. Jeg har jo flyttet ut for lengst og skal ikke være nødt til å formidle beskjeder mellom nettleverandøren og henne. Det går enda en stund og begge tror alt er helt greit. Klart, de har jo ikke behov for å sende sånne purremeldinger når det ikke er noe å purre på. Eneste muligheten til å sjekke om alt endelig er riktig er å ikke betale regningen, noe som blir litt søkt for de fleste.

Så begynner leverandøren å komme med oppdateringer på når noe kan være ustabilt og andre viktige driftsmeldinger. Jeg tar kontakt med mamma igjen (det er jo ryddigere om abonnementets eier prøver å ordne opp, mener jeg) og hun prøver igjen å forandre nummeret som er koblet til abonnementet. Igjen tror vi alt er i orden, og enda noen måneder går. Så kommer en melding til tikkende inn på min mobil. Nå finner jeg fram sidene til leverandøren, og etter mye om og men finner jeg en måte å få kontakt med noe som ligner på kundeservice uten å ha en login på kundesidene deres (for hvorfor skulle jeg det? Jeg er jo ikke kunde). Jeg sender en kort mail med forklaring på nummerforvirringen og gir kundenummeret til mamma (som de oppgir i alle meldingene de sender), gir dem nummeret som skal slettes og samtidig nummeret de skal bruke isteden. Jeg slapper av igjen i god tro om at bare de kommer seg frem til mailen jeg sendte, vil alt bli bra.

Det går to dager. «Hei! Vi vil gjerne minne om <tjeneste urelatert til nummerbytte>.»  Igjen, en melding jeg hadde likt å få fra et av selskapene jeg er kunde hos. Igjen, jeg er ikke kunde hos dette selskapet. Mamma er. Jeg blir lei, søker selskapet opp på twitter og spør hvordan jeg får fikset dette rælet. De svarer i løpet av minutter. Det tar kortere tid å fikse det den veien enn det tok meg å finne frem en e-postadresse jeg kunne sende det samme spørsmålet, bare med litt skryt av tjenesten.

Hvorfor bryr jeg meg i det hele tatt med å prøve kundeservice andre steder enn twitter? Hvorfor gidder jeg i det hele tatt å gi selskaper sjansen til å fikse sånne her filleting i det stille før jeg spør i åpne fora? Hvorfor gidder jeg å kaste bort tid på å finne frem korrespondansemuligheter utenfor offentligheten når jeg like gjerne bare kan tusle opp til den digitale frontdøra med en ropert?

Det er her begrensningene til twitter kommer lett til syne. 140 tegn er ikke nok til å både forklare problem og nyansere det. Ingen av tekstmeldingene jeg har fått hadde vært plagsomme om jeg hadde vært den riktige mottakeren. De har heller ikke kommet ofte nok til å bli mer enn en liten filleirritasjonssak på linje med doruller som er vendt inn mot veggen. Jeg har enkelt kunne sende disse videre til mamma og deretter slette uten å ruinere meg helt hva tekstmeldinger angår. For mammas del hadde det nok vært greit å få vite selv om nettet skal være nede et par timer mandag morgen, så hun kan planlegge ting rundt det. Om hun får et par uker med flere kanaler på TVen er dette også ting hun vil vite fra selskapet hun er kunde hos, ikke datteren sin. Om hun ikke har betalt regningen sin i tide, vil hun kanskje ikke at jeg nødvendigvis skal vite det, uavhengig av grunn. Altså, nå er det ytterst skjeldent den siste gjelder, da,  men dere skjønner hvor jeg vil. Det er ikke sensitiv informasjon jeg får,  men det er informasjon om ting som ikke er min sak. Det er informasjon som er nyttig for den det gjelder, og svært få andre om noen.

Sånn bortsett fra denne ene fillesaken har jeg kun gode ting å si om selskapet. Det er bare denne ene lille filletingen som gjorde at jeg måtte klage åpenlyst så alle kunne se før jeg fikk noen reaksjon fra selskapet. Og det gir meg en flau smak i munnen.

Så min oppfordring til alle dere der ute som driver med kundeservice: Gi alle kundene deres gode alternativer for å kunne rette kritikk i skjul, så blir det lettere for oss å konsentrere positiv oppmerksomhet mot dere offentlig. Jeg vil ikke være nødt til å unnskylde en fillesak på deres vegne med at dere vanligvis er så bra. Det er sånt oldemora mi gjorde da jeg ikke grodde en sær form for dreads. Det nytter ikke å være helt konge på twitter og facebook om resten av kundeserviceopplevelsen føles råtten.

Uffda…

Mens jeg skulle oppdatere til WordPress 5 har jeg vært max klønete. Alle bildene som skulle vært i upload-mappa har forsvunnet, fordi jeg ikke har klart å følge med på hva jeg holder på med. Sorry! Prøver å finne igjen ting og tang og få greia opp igjen så fort som mulig.

Har en haug bloggposter svømmende rundt i hodet og, så kan godt hende det bare kommer mer innhold her før jeg fikser det gamle.

Sorry!

Om du kom hit for å se porteføljearbeid, er store deler av det på deviantArt. Alt annet må jeg nesten bare lete frem.

Dask på lanken til KløneNadia.

Men for å gå over til noe annet helt plutselig. Jeg har en bacheloroppgave om elg i solnedgang liggende i skuffen, og en haug elgebilder på en harddisk jeg ikke har slettet til å backe den opp og samler fortsatt på bilder av teite elgting (send meg gjerne! nakrissimo er navnet mitt hos gmail!) Hvem vil ha en spalte ala ukas elg?

(Egentlig er det pandaenes feil, alt sammen)

Bloggplakater og synsing

Innen nå har vel de fleste fått med seg denne bloggplakaten som Thomas Moen og Rafiq Charania har satt sammen. Tanken bak skal være en slags Vær Varsom-plakat for bloggere, som visstnok har vært ganske etterspurt flere steder.

De fleste har vel også fått med seg den store skepsisen som råder, representert av blant annet @HvaHunSa og @fenilsen på twitter. Det finnes visstnok også folk som er positive til plakaten, men disse har jeg til nå bare funnet i bloggen til Moen, som jeg lenket til i forrige paragraf.

Det meste i saken er allerede sagt. Moen mener folk ikke trenger å forholde seg til denne plakaten, mens opposisjonen lurer på hva poenget her er, hva Moen har å tjene på dette, hvor stort behovet egentlig er, hvem som egentlig er målgruppen…

Hvem som tjener på hva og hvor annonsørene holder til bryr meg ikke, for å være ærlig. Jeg er mer bekymret for hva slags signaler dette sender ut. Bloggplakaten har, via Charania, et godkjentstempel fra blogg.no. Via Moen har den godkjentstempel fra iPublish. Moen har i tillegg en ny karriere som bloggmanager (der har du noe jeg ikke trodde jeg skulle få se i Norge, gitt), han har startet opp festivalen BloggCamp og han livnærer seg av å dele ut kunnskap om sosiale medier. Ganske tung fyr på feltet, altså. Når han i tillegg drar inn både forbrukerombudet og Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, bidrar han til å gi plakaten enda mer autoritet. Også sier han at »dere trenger ikke bry dere hvis dere ikke vil, altså»?

Det der er akkurat grunnen til at jeg bryr meg. Jeg er bekymret.

Av det jeg kan se, er bloggplakaten rettet mot rosabloggerne. De som gjerne blogger om hvor de var i helgen, hvilken leppestift som er in, hvor du får de kuleste skoene, hvor kult de har det med vennene sine… Noen av disse har blitt ganske populære etter hvert, og med populariteten kommer folk som vil tjene penger på deg. For en del år sida, da jeg gikk medier og kommunikasjon på videregående, lærte jeg noe fiffig om markedsføring. Det er helt normalt å gi trendsettere produkter for at de skal bruke de, snakke med vennene sine om de og skape litt subtil blest. Billig og bra, spør du meg, om du treffer på en person med et stort nettverk. Når man drar dette inn i bloggverdenen, forventer man at trendsetterne skal blogge om produktene sine. Og det er akkurat her bloggplakaten står sterkest. «Du må være ærlig og si fra når du blir sponset». Joa, sikkert greit det. «Husk at den som skriver kan være farget av penger eller gratis ting». Ja, for det er viktig å huske at folk kan prøve å selge deg noe. Hele tiden. Du slipper aldri unna det. «Vis god folkeskikk». Hvorfor det? Nei, takke meg til sunn fornuft. «God folkeskikk» betyr som regel «ikke fornærm noen i det hele tatt» etter min erfaring, og det gidder jeg ikke bry meg om. Jeg sier/skriver det jeg føler må sies/skrives, uavhengig av om du blir fornærmet eller ikke, gitt. Lev med det.

Navnet bloggplakaten får det til å høres ut som om den gjelder alle bloggere. Men hva sier det om oss, da? Hva slags forventninger gir dette til de framtidige bloggerne? Vi må huske på at det vi gjør nå, farger verdens syn av hva vi driver med. Om vi lar verden få tro at blogging, jo det er disse fjortissene som poster daglige bilder av hva de har på seg og som rapporterer om festene de var på i helgen, så er det akkurat det blogging vil bli. De som skriver faktiske gode blogger kommer til å benekte at det er blogging de driver med, fordi «vi bruker ikke tre tonn sminke om morran» og andre grunner ordlagt på en hånende måte.

Den oppvoksende skribentgenerasjonen ser ut til å vokse opp med et trangt syn på hva blogging er. Bloggplakaten gjør ikke stort annet enn å promotere dette synet for min del.

Hva skjedde med å skrive når du har noe å bidra med? Dele informasjon om ting du kan? Ja til flere fagblogger!

En «sånn» dag

photo credit: anguila40 / Alejandro Groenewold

Noen dager er ment til å gå til helvete. Man veit aldri helt hvorfor, men det virker som om hele verden er i mot en. Eksempel? Vel, dagen i dag.

Jeg våkner, og finner ingenting. Ingen klær å ha på meg, finner ikke telefon, ikke briller, ingenting. Jeg ender opp med å finne det meste og løper ut døra litt vel i siste liten (som vanlig, vil noen kanskje si?), kommer meg på trikken og alt er som vanlig. Kommer til busstoppet med 3–4 minutter til overs (som vanlig) og rekker fint en tur innom Rimi for å skaffe lunsj.

Så kommer bussen. Og dagen slutter å være det vanlige ok som dager flest er.

Jeg kommer på, legger flexuskortet mitt på maskinen som jeg pleier å gjøre hver morgen. For to dager siden fyllte jeg på kortet som jeg pleier når tiden går ut. I går scannet jeg det både på vei ut av byen og på vei inn til byen (hvorfor all denne scanningen? Christ). I dag, derimot, ble den rød. Flott. Det hender. Jeg legger kortet på igjen. Og igjen. Og bussjåføren legger det på. Bussjåføren skriver ut en rapport eller noe og sier til meg at kortet kun gjelder på Gjelleråsen. Det står tross alt «Fra: Ø-03″ på det. Det står også «Til: OS», men det tror jeg ikke han ser. Han står hardt på at kortet mitt ikke gjelder, jeg står like hardt på at det burde, siden jeg ikke har gjort noe annerledes enn det jeg vanligvis gjør. Etter en del om og men kommer jeg meg allikevel med, og er så sint at jeg dirrer hele veien til Nittedal.

Jeg kommer meg på jobb, setter over kaffe og bruker altfor lang tid på å prøve å forstå hvor jeg skal klage, til hvem og hva jeg skal si. Dagen er en normal arbeidsdag. Jeg har enten absolutt ingenting å gjøre fordi jeg venter på alt mulig fra over alt, eller jeg har sinnsykt mye å gjøre. Jeg liker den siste best, igrunn. Det tar en time før nesa mi er i normal temperatur, ihvertfall.

Vel, jeg slipper sinnet fra morgenen i løpet av dagen, ihvertfall, og blir ferdig med dagen. Noen kommenterer at det ser ut som jeg kommer til å fryse, enda jeg mener jakken min er mer enn varm nok.

Jeg kommer litt tidlig til busstoppet og går videre til neste (vel, forrige ifølge bussen) for å holde varmen. Da jeg kommer frem finner jeg ut at det er ti minutter til bussen min kommer, men en som går opp til en plass der det går flere busser kommer forbi. Så jeg hopper på, kommer frem og det er fortsatt ti minutter til neste kommer. Bare å flekke opp musikk, da, så får jeg danse litt. Etter fem minutter går batteriet ut.

Tavla sier at bussen kommer om 4 minutter, 3, 2, 1, 2, 1, 3, 4, 2, 3, 2, 1, nå, nå, nå, nå… Plutselig ser jeg bussen står stille i bakken sånn ca 300 meter unna. Etter en stund kommer det en menneskestrøm ut. Hurra, motorstopp. Vel, det er ihvertfall bare 8 minutter til den andre bussen som går her kommer, da. Jeg begynner å lure på om jeg i det hele tatt får sitteplass. Jeg hopper litt rundt mens jeg følger med på tavla og ser at bussen kommer om 7, 9, 5, 6, 7, 6, 5, 6, 4, 5, 6, 7, 9, 6, 5, 4, 3, 4, 3, 5, 4, 3, 2, 3, 2, 1, 3, 4, 3, 2, 1, nå. I mellomtiden mister jeg følelse i de to ytterste leddene i alle fingre, og jeg er ikke helt sikker på hvor tærne er. Jeg gjør en avtale med en dame og barnebarnet hennes at dersom det kommer en drosje forbi, deler vi den inn til byen. Det kommer ingen drosje. Vi lurer litt på om det i det hele tatt kommer en buss. Vel, flere kommer forbi, men ingen stopper og ingen skal vår vei. En time etter jeg gikk ut døra på kontoret kommer bussen. Det er flere enn 20 negative grader ute, jeg har stampet i en time, og jeg vet egentlig ikke om nesa fortsatt sitter på.

På bussen flekker jeg av meg sko, klarer på en eller annen måte å slå nummeret til min bedre halvdel og spør pent om han kan sørge for at det er noe varmt å spise hjemme, for jeg er sulten og frossen. Svaret er negativt. Jaja. Får håpe det finnes mat hjemme? Bussen er ihvertfall framme lenge før jeg er tint opp, og trikken hjem (hele to stopp, men likevel) kommer ikke før om et kvarter. Jeg blir litt irritert, men kommer på at det er en sushiplass jeg har vært litt nysgjerrig over på veien. For alt jeg vet finnes det ikke mat hjemme, så hvorfor ikke? Alltids greit å få en varmepause på veien.

Vel hjemme finner jeg ut at sushien var heller skuffende og jeg er fortsatt irritert over hele dagen.

Jeg ender opp med å bruke resten av kvelden på å se Dead Like Me på sofaen og fundere på ting. Jeg innser at jeg har brukt vel mye tid i det siste på å irritere meg. Småting går meg så på nervene at jeg trenger utløp. Jeg trenger lange gåturer aleine med aggressiv musikk. Jeg trenger å skrike litt innimellom. Jeg bruker for mye tid på alt sammen. Jeg har ikke tid til å irritere meg så mye, sånn egentlig.

Varmen kommer sakte, men sikkert tilbake (håper jeg, det har gått nok timer og jeg er fortsatt kald. Varmere, men kald). Diverse gamle leddplager kommer tilbake, men denne gangen vet jeg at det er kulden.

Nå sitter jeg i sofaen med verdens varmeste ullteppe rundt meg, har cola i glasset og kan lett få i meg mer kakao om jeg vil. Nesa klør litt helt ytterst, men det er sikkert bare kulden det og.

Jeg har en helt merkelig ro i kroppen. Jeg er supersliten og har hatt en skikkelig drittdag. Og jeg er glad. Kanskje vi trenger sånne dager? En dag innimellom der alt går så på trynet at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av oss. En dag der du virkelig ikke tror ting kan gå verre med deg. En dag der du bare har lyst til å kollapse i krampegråt.

I flere filmer og serier jeg har sett i det siste har en tanke gått igjen. «You’ve gotta sshake things up a bit». Vi er nødt til å bli påmint hvor ille ting kan være for å vite hvor godt vi har det. Vi er nødt til å kjenne det på kroppen. Uten dårlige dager har vi ingen måte å vite når vi har en skikkelig god dag.

Om du lever i konstant flyt, blir livet kjedelig. Om alt går bra, kan en lett bli lei. Jeg hører folk si at litt motgang er bra for karakteren. Det høres logisk ut.

Jeg sitter ihvertfall i sofaen og er mer sliten enn jeg har vært på lenge, og tror jeg kanskje endelig kan sovne fort når jeg nå legger meg. Jeg har hatt en skikkelig sugen dag, og livet er helt fantastisk.

Jeg håper du også får nok dårlige dager til å innse hvor mange gode dager du har. Jeg ønsker deg alt godt, med den viten om at det også innebærer vondt. For sånn er livet, og sånn burde livet være.

Gøy på landet?

photo credit: Robb North

Ca annenhver helg drar jeg og kjæresten langt ut av byen for å besøke familie i indre Buskerud. Det finnes flere grunner for disse besøkene, men ingen av dem er viktige for det jeg har å si nå.

Jeg har innsett at «landet» er oppskrytt.

Feil

photo credit: horseace

En stund nå har jeg tidvis hørt mye på Depeche Mode og fått visse sanger på hjernen. Sånt blir det tankestrøm av.

Jeg gjør alt feil. Jeg har vært inne på det før. At det er greit å gjøre feil, altså. Og jeg synes fortsatt det er helt greit. Om du ikke tenker riktig, tenker du feil. Om det ikke går bra, går det dårlig.

Men hva om du gjør alt feil og det går bra? Da er det vel riktig?

There’s something wrong with me, chemically

Jeg kan ikke lage mat. Eller bake. Dette sier jeg som et avkom av en familie med bakere og eksepsjonelle matlagere. Men jeg har aldri blitt opplært i det. Jeg lærte meg selv å steke laks fordi jeg fikk lyst på det. Jeg leser sjeldent oppskrifter, og om jeg gjør det er det kun for å finne ut hva jeg kan forandre på. Jeg har en formening om hvordan ting skal se ut og smake, og går ut fra det. Oppskrifter er egentlig noe tull. Og samtidig sitter jeg og faren min med planer om å lage kokebok sammen. Jeg kan forresten fortsatt ikke lage hvit saus.

Something wrong with me, inherently.

Jeg kan ikke tegne. Jeg er en grafisk designer. Jeg lager logoer. Jeg har en lang liste med illustrasjoner bak meg. Jeg er anal når det gjelder å tegne bokstaver riktig, men jeg kan ikke tegne.

The wrong mix in the wrong genes.

Jeg er en jente som elsker bilprat, kjoler, å bli møkkete, høye hæler, godteri, stå modell, videospill, hår… Jeg er en ekte prinsesse av den ville sorten. Og jeg heter Rambo. Vel, jeg skulle hete Rambo en gang. Det var så seriøst at det en gang sto i Ringerikes blad at «Rambo var ei jente.» Jeg har alltid hatt kompiser, og aldri kommet godt overens med jenter generelt. Jeg synes jenter som en gruppe er sære, overlegne, vanskelige å komme innpå og i det hele tatt umulige. Om jeg i det hele tatt gidder å snakke med et hunkjønn i mer enn fem minutter, derimot, finner jeg fort ut at det finnes bra individer i den delen av befolkningen og. Jeg har en mistanke om at det er jeg som er sær.

I reached the wrong ends by the wrong means.

I perioder der jeg burde være ute blant folk har jeg vært hjemme og engasjert meg i sosiale medier. I perioder jeg kunne hatt nytte av å bruke på å pleie meg selv har jeg brukt tiden min på å ofre meg for andre. I perioder der livet har vært for hardt, har jeg kjørt på hardere. Jeg gjorde ikke lekser når jeg måtte, men tok gjerne på meg ekstralekser da jeg ville.

It was the wrong plan.

Jeg hadde aldri noen plan. Jeg ville drive med musikkdesign. Jeg ville levere konsertløsninger. Også ville jeg bli hestemassør. Også kom jeg ihvertfall alltid til å drive med hester, for jeg skulle bli travkusk. Også skulle jeg drive med motion graphics. Da jeg var fem ville jeg bli kalligraf. Drømmen jeg hadde som femåring er den som har blitt.

In the wrong hands.

Jeg hører sjeldent på leger. Jeg ble bedt om å slutte på taekwondo og begynte på Jiu Jitsu isteden. Derfra gikk jeg til Capoeira. Så ble det andre former for slossing. Før taekwondo måtte jeg slutte med street jazz.

The wrong theory for the wrong man.

Jeg har hørt for mye på folk. Og jeg har hørt for lite på andre folk. Et liv er ikke et liv er ikke et liv. Ingenting er feil. Alt er galt. Filosofi får hodet mitt til å spinne litt.

The wrong eyes on the wrong prize.

Jeg fokuserer for mye på feil. En burde tenke «riktig». Alt du gjør er riktig, ellers hadde du ikke gjort det. Du kan ikke gjøre annet enn det du gjør, ellers hadde du gjort det. Om du tenker at alt du gjør er feil, er alt du gjør også riktig. Ingenting er bastant.

The wrong questions with the wrong replies.

Alt går bra til slutt. Vi lever fortsatt. Vi er fortsatt supre. Jeg vil gå så langt som å fortelle deg at dersom du har lest det her, har du oppnådd noe. Du lærte deg å lese en gang. I en verden der analfabetisme eksisterer er det ganske fantastisk. Du har tilgang på internett på et vis. Dette er en da en oppnåelse. Du har garantert også gjort deg opp en mening om hva jeg sier. Det er mulig meningen sier «jaha» eller «jammen du tar feil» eller «du er kjedelig» eller «du er fantastisk». Den trenger ikke si mye, men bare det at du kan lese sammenheng, prosessere den og gjøre deg opp en personlig mening er ganske fantastisk.

Det er ikke veldig mye feil.

De engelske versene kommer forresten fra Depeche Mode-sangen Wrong.