Tag archive: inspirasjon
Det er èn ting jeg skulle ønske de hadde slått inn i skallen min på skolen…
…og det er hvor viktig det er å skape et nettverk.
Ikke nødvendigvis å ha et, men å kunne skape. Å snakke med folk om alt og ingenting, vite hvordan man knytter kontakter, identifisere hvem man må ha i kontaktnettet sitt for å oppnå det man vil.
Å ha et nettverk er veldig bra og like viktig, men når du kan å skape et, har du også verktøyene som skal til for å pleie og beholde de personene du bør spare på.
Et nettverk har de fleste. Familien. Det er tanta du kan komme til en helg når du trenger en pause, pappa’n du kan ringe til når alle på jobben er teite, bestemora som alltid vet hvordan du kan fikse sausen du nettopp ødela, mora som alltid snakker deg ned på jorda når du er supernervøs og trenger å høre gode ord. Ta vare på dette nettverket. For de aller heldigste er familien et godt utgangspunkt for et profesjonelt nettverk, men det de er best på, det er å være familie. De er folka du drar til for å feire hyggelige ting, og folka du kan komme til når livet er kjipt. De er der for det viktige og det uviktige. Og det nettverket er uvurderlig.
Det er bare det at å ha kun et nettverk kun får deg så langt. Det nytter ikke å løpe maraton om tilgangen på vann slutter halvveis. Er du superheldig har du noen i familien som kan få deg frem det siste stykket, men til syvende og sist er det du som må lære deg nettverksbygging og bli flink i faget ditt og jobbe hardt. Med mindre du er født med gullhår en viss plass. Isåfall er jeg skikkelig sjalu på deg. Så innmari sjalu at det blir reint usaklig.
Nei, det du må kunne er nettverksbygging. Og en del av nettverksbyggingen består i å ikke ta deg selv så høytidelig. Det gjør ingenting om du er like grasiøs som en elefant inne på Glassmagasinet. Det gjør ingenting om du sier noe feil. Om den du snakker med nå ikke liker det, vel da får den bare gå videre. Du finner alltids noen andre.
Jeg bodde i England i tre år. Nærmere bestemt i Bournemouth. Jeg studerte (og gjennomførte) en grad som gjør at jeg nå kan kalle meg selv Bachelor of Arts (honors) Graphic Design. Ikke at det er så veldig spennende i seg selv. Det eneste jeg har, som ikke enhver kid med uendelig leselyst og tilgang på all verdens designblogger og tutorialer kan skaffe, er et papir og det å ha hatt tre fokuserte år med profesjonelle designere som har utfordret meg på hver minste lille ting jeg har gjort. De har tvunget meg til å tenke nøye over alt, til det punktet der jeg ikke lenger tenker over hvilke regler jeg bruker, men heller har en ryggmargsrefleks som får meg til å konstant lure på hvordan det jeg gjør akkurat nå kan bli enda bedre. For det må det. Bli bedre, altså. De blogglesende kidsa puster meg tross alt i nakken hvert eneste sekund.
Mesteparten av kunnskapen jeg har fra Bournemouth er ryggmargsreflekser, men det er et uttrykk som stadig ble hørt fra lederen over linja for Grafisk Design da jeg gikk der, Roger Gould: «Work Hard, Party Hard». Det virket som om et av målene hans var at hver gang du går ut i Bournemouth, skal du møte minst èn av elevene hans. Og det gjorde du. Jeg var aldri den eneste fra linja mi som var ute på byen. Vi var alltid flere. Det hendte at vi spøkte med at vi var den mest sosiale linja på skolen (en sannhet for oss som helt sikkert kan bestrides), men det vi lærte av dette var å kunne være ute halve natta og snakke med folk og samtidig være på skolen dagen etter og argumentere for arbeidet vi gjorde. Ja, for ingen av lærerne lempet på kravene fordi noen var fyllesjuke. Om noe ble alt strengere da. Strengere fordi du tross alt må levere, uansett form.
Det jeg ikke skjønte før flere år etterpå er en annen del av denne praksisen. Det å sikte ut hvem du vil drikke øl med. Du kan dra ut bare for å ha det gøy, men du kan også dra nytte av det etterpå. Bli kjent med folk, lær deg hva de gjør til vanlig, lær deg hva de gjør for å ha det gøy, lær deg hvordan de slapper av og følg med på dem. Hør på hva de har å si, og husk så mye du klarer av det de sier. Alle liker å bli lagt merke til. Dette gjelder uansett hvor du står i hvilket hierarki. Alle elsker (velfortjent) ros.
Dra ut av boksen din, snakk med folk, hør på hva de har å si. Du trenger ikke ta vurderingen om de er/kan være nyttige for deg en gang, for på et nivå er alle nyttige. Den dagen du har behov for det sitter du sterkere igjen om du har et nettverk av forskjellige mennesker du trives rundt.
Jeg vet ikke helt når jeg skjønte det, men da det traff bestemte jeg meg for å gå på eventer som passer mine interesser. Dra steder der jeg veit folk jeg allerede synes er bra er, for jeg vet at sjansen for å møte nye øker der jeg allerede liker folk. Jeg begynte å snakke litt mindre og høre litt mer.
Så, til ungdommen i dag: Lær dere å lage nettverk. Finn ut hvilke fester folka du vil imponere drar på som du kan komme inn på. Finn ut hvilke konferanser som gjelder på fagfeltet ditt. Finn ut hvilke workshops du kan komme på der folk du vil bli kjent med er. Engasjer deg i alt som interesserer deg, og engasjer deg hardt. Gjør gratisarbeid for events og frivillige organisasjoner – vær generøs med både tid og komplimenter. Gjør det du kan for de du kan og pass på å ha det gøy på veien.
Og fremst av alt: HUSK AT DU ER BRA.
For det er du. Du har muligheten til å bli alt du vil, men du har muligheten til å komme dit fortere om de rette folka vet hvem du er. Det viktigste er uansett at du tør.
DetailsNadias topp 5 designressurser
På nyåret er det helt greit å lage slike topplister, tror jeg. Uansett så har visse steder jeg stadig går for å få tak i ressurser til det jeg gjør av grafisk arbeid. Her har du lista i tilfeldig rekkefølge:
- SXC.hu – en plass der du kan få tak i gratis stock. En del av disse kan du bruke til hva du vil, en del må du kreditere (det er uansett god folkeskikk), mens noen må du spørre om lov først. Uansett er dette den plassen jeg ofte går til om jeg trenger et kjapt bilde av noe til en bakgrunn eller et bilde jeg manipulerer eller hva det nå enn er. Klart, du finner bedre tjenester for stock om du er villig til å betale, men innimellom vil ihvertfall jeg bare ha en kjapp skisse, og da er amatørfotografene hos sxc helt greie.
- DeviantArts «resources and stock images«-kategori. DeviantArt er en plass jeg har et berg-og dalbaneforhold til, men det er ikke til å komme unna at det finnes flinke folk der og. Om du I ressursdelen kan du lete deg frem til mange skatter. Jeg har funnet actions til PhotoShop som har gitt meg en kul effekt jeg ikke har tenkt over, jeg har funnet nydelige bilder til å lage noe rundt, jeg finner stadig pensler til photoshop som gir bildene mine det lille ekstra. Folk legger rett og slett ut alt mulig av elementer som du kan bruke. Bare pass på å sjekk om de har noen regler eller preferanser for bruk. Hos de fleste holder det med å linke til dem når du legger ut arbeidet ditt en plass og kreditere som du ville gjort ellers.
- dafont.com – en side full av gratisfonter til alskens bruk. Her finner du mest kule gimmickfonter, og lite ting som funker til mengdetekst, men dafont har stadig vært fin å ha når jeg skal lage et flygeblad og trenger en font til overskrift som gir en spesiell følelse.
- myfonts.com – Yndlingssiden min når det kommer til fonter. De sender ut fine, inspirerende nyhetsbrev, har et stort bibliotek med fonter og er i det hele tatt en superressurs. De har flere gratisfonter her og der, som regel en vekt eller to av en større fontpakke, men fortsatt i god kvalitet. Jeg tror dette er den plassen der jeg har brukt mest penger på fonter de siste årene.
- Colourlovers.com – søketjeneste for fargepaletter, mønstre, osv. Som regel plassen jeg går når jeg ikke helt vet hva slags fargeskjema jeg vil bruke, eller lurer på hvilke farger som passer til den fine blå jeg vil bruke der. Her finner jeg alltid noe fint. (også heter jeg nakri der, om noen vil være venn med meg). En sosiale medier-plass for folk som liker farger, rett og slett. Colourlovers lar deg tilogmed vise frem farger og fargeskjemaer og mønstre og det som er over alt:
Color by COLOURlovers Vector Patterns by COLOURlovers
Details
Om å hoppe utfor
Dette må være favorittbildet mitt. Mannen som hopper heter Yves Klein, og bildet heter Le Saut Dans Le Vide / Leap Into The Void og er fotografert av Harry Shunk og Janos Kender.
Yves hadde en visjon om å kunne bevise at det var en mulighet for at månelandingen aldri har vært ved å skape et annet mulig/umulig bilde. Og det er akkurat det de fleste jeg har snakket med har trodd dette er – et helt vanlig foto.
For meg er dette det mest spennende bildet jeg kjenner til. Hvorfor hopper han? Hva skjer etter hoppet? Hvordan lander han? Rullende, på beina, paddeflat i asfalten? Hva føler han i svevet? Er det frihet eller er det den følelsen der alt går galt?
Nå vet jeg at dette er en teknikk jeg liker å bruke selv, nemlig fotomanipulasjon. Det er ikke vanskelig å se for meg hvordan jeg ville duplikert dette i dag, med photoshop og en haug kamerautstyr som gjør at kameraet ikke beveger seg i det hele tatt mellom bildene jeg tar. Kamerautstyret eksisterte nok da og, og med en tjukkas eller lignende for Yves å lande på og en nøyaktig hand i mørkerommet til å klippe bildet korrekt.
Til tross for hva jeg vet om hvordan bildet ble laget er dette et av bildene som inspirerer meg mest. Det er rett og slett et bilde med en åpen slutt. Alle muligheter er åpne.
Første gangen jeg oppdaget dette bildet var det i en bok av Paul Arden som jeg kjøpte mens jeg følte alt gikk i stå. Jeg var på slutten av mine tre år ved The Arts University College at Bournemouth og det føltes som om alt jeg tok i ble gjørme. Så snubler jeg innom en bokbutikk, og fra en av hyllene lyser denne boken mot meg, Whatever You Think Think The Opposite. Det er en bok full av merkelige oppnedløsninger på det aller meste, og en bok jeg stadig tar frem når jeg begynner å føle at jeg går i stå. Boka er full av eksempler på situasjoner der noen har tatt en sjanse og tenkt litt annerledes.
Bildet her er satt til en liten tekst med overskriften «The case for being reckless». Den handler om hvordan vi tok flere sjanser da vi var barn. Vi hoppet uti vannet uten samme om vi kunne svømme eller ei. Enten svømte vi, ellers druknet vi. Også vokser vi opp og blir voksne og drar inn alle mulige risikofaktorer. Kan vi svømme? Er vannet kaldt? Hvor dypt er det? Er det sterk strøm?
Dette bildet er en oppfordring til å løsne snippen innimellom. Hoppe utfor den metaforiske kanten uten å vite hva som er på den andre siden. Hvem vet, kanskje gresset er grønnere der?
Details
Ikea og katter (og internett)
At internett elsker katter er ingen hemmelighet. De er jo så søte og sære og uberegnelige og sånn!
Dette gjør Ikea god nytte av i et eksperiment av en reklamefilm der de lar 100 katter få lov til å være i butikken deres på Wembley i Storbritannia en natt. I butikken hadde de satt ut diverse kameraer. Det var infrarød filming, varmefilming, high-speed-filming og hurramegrundt, og bildene? De ble fantastiske.
I snutten ser vi en horde katter som løper rundt og utforsker alt de kan. De ser oppi skuffer, de sloss litt med hverandre, de forsker på lys og lamper og det som er før de til slutt slår seg til ro og du ser en tagline «Home — it’s how it makes you feel» før vi går over til Ikealogoen med en liten linje under — «Happy inside» alt satt til vakre den vakre låten Pianni av Mara Carlyle.
Jeg vet ikke med deg, men jeg blir faktisk litt lykkelig og varm på innsiden av å se denne. Musikken passer kjempefint, og kattene gir en liten hjemmefølelse. Ikea virker rett og slett som en koselig plass å handle husting på! Hvem bryr seg om at jeg som regel stresser ihjel av å være rundt de andre Ikeakundene, og at jeg alltid sliter litt med logistikken om jeg handler der? Hvem bryr seg om at jeg setter i gang et superprosjekt bare for å få satt sammen møblene etter en Ikeatur? Hvem bryr seg om alt det negative? Tenk på kosen og den avslappede følelsen du får når alt er over, og kattene slår seg til ro.
Her har dere gjort en god jobb, Ikea. Ikke bare har dere laget en utrolig pen reklamesnutt, dere har også klart å skape et godt grunnlag for å kjøre den viralt. Vi elsker jo katter her på internett. (Vel, noen av oss elsker katter, selv om ikke alle er icanhascheezburgerjunkies eller vil ha pus selv.)
Jeg anbefaler også folk å se bakomfilmen, Herding Cats. Den gir et flott bilde på tanken bak og prosessen med å lage en film som dette. Ja, også får du se flere kattebilder, da, som ikke er i reklamefilmen.
Også får vi håpe at de var flinke nok med å rengjøre butikken etterpå. Ellers er det sikkert ikke så greit å være katteallergiker i den butikken, nei.
DetailsMusikk til en sulten jente
Om du leser dette, vet du noe om meg. Det trenger ikke være mye i det hele tatt, men du har nå kommet frem til bloggen min på et vis. Dette er nok til at du kanskje har en formening om hva slags musikk du mener jeg bør sjekke ut.
Det er alt jeg trenger at du vet akkurat nå. Jeg trenger musikkanbefalinger.
Jeg vil ikke si hva jeg liker og ikke. Jeg vil ikke fortelle hva slags humør jeg er ute etter (dette blir en liste med ting jeg kommer til å sjekke ut etter hvert, humøret mitt nå betyr fint lite. Det bruker jeg twitter til uansett). Jeg vil bare vite hva slags musikk du mener jeg burde forsøke å høre på. Du kan gi meg hele album eller bare en sang eller to, det er opp til deg. Du kan gi meg youtubelinker, wimplinker eller helt enkelt legge til sanger i denne spotify listen. Eller du kan legge igjen en kommentar. Bare jeg får anbefalingen er alt greit i min bok.
Om jeg får noen fine
På forhånd tusen takk!
DetailsSuperhelter
Jeg har sett mange blogge om den ene de siste månedene. Mennesker som har sett de i tider der andre ikke har gjort det. Mennesker som betyr mye for en. Sånne har jeg og. Mennesker som, når de døde, etterlot et krater inni meg, som fort ble fyllt opp igjen av alle de gode minnene jeg tross alt har.
Jeg er såpass heldig at jeg har vokst opp med oldeforeldre. To av disse, heretter kalt Mor og Far, døde ikke før høsten da jeg var 20. I far sitt tilfelle var han kjempefrisk til ca et halvt år før han døde og han fikk kreft. Før det kunne han løpe rundt i skogen, gjøre hagearbeid, kjøre bil helt uten problemer… Han var friskere enn mange unge jeg kjenner. I Mor sitt tilfelle, var hun like frisk helt til Far døde. Etter begravelsen hans gikk det nedover, og hun bare savnet og ville til han. Det tok ca to måneder, så måtte vi begrave henne og. Disse to har betydd sinnsykt mye for meg, og jeg føler meg som verdens heldigste jente som har vokst opp med så fantastiske personer rundt meg.
Da Far døde, hadde jeg nettopp kommet tilbake til England etter sommerferie i Norge og et par uker på Jersey. Timingen var merkelig bra, som om han tenkte på at jeg skulle få minst mulig stress med skole. Jeg rakk en hel uke hjemme i Norge i forbindelse med begravelsen før jeg måtte begynne på skolen igjen. Det hadde vært en veldig typisk ting for han å gjøre, når jeg tenker etter. Da han døde var jeg ikke direkte lei meg. Jeg sørget, selvfølgelig, men pga at jeg bodde i England på den tiden hadde jeg gjort unna det vondeste. Jeg var lettet. Lettet over å vite at han hadde hatt et langt og innholdsrikt liv og at han ikke led lengre. Jeg var lettet over at jeg hadde fått bli kjent med han, og at jeg hadde vært så heldig å få tatt et skikkelig farvel. Jeg visste det da vi sa hadet. Da jeg gikk var det ingenting jeg ville mer enn å løpe tilbake i rommet, holde rundt han og aldri slippe, men det gjorde jeg ikke. Et farvel er et farvel.
Det jeg virkelig ville, var at han skulle dø med stolthet i hjertet. Jeg ville at han skulle vite at jeg klarer å ta vare på meg selv, lede mitt eget liv og at jeg er på vei opp og ut i verden. Jeg kan vedde på at dette er ting han visste. For meg var han supermann, allvitende, pater familias. Jeg kan bare håpe på at jeg klarte å få gjennom hvor mye han betyr for meg og hvor mye han har gitt meg.
Da jeg forlot rommet den siste gangen jeg sa farvel, måtte jeg bite meg hardt i leppen hele veien ned til bilen der jeg knakk sammen i tårer. Jeg hadde aldri sagt hadetbra på denne måten før. Jeg har aldri visst at dette er siste gang jeg ser en person. Jeg hadde heller aldri vært nødt til å innse at en person som er så viktig i livet mitt ikke kommer til å være der lengre. Han var en stor mann hele livet sitt, og for meg er han fortsatt stor. Selv i døden. De siste dagene og ukene av livet sitt sov han for det meste. Han fikk en god dose smertestillende da han trengte det og ble ellers veldig godt tatt vare på. Han likte seg på Eikertun, der han tilbrakte de siste månedene, og jeg er usigelig takknemlig for hvor godt de tok vare på han.
På denne tiden studerte jeg i England, og dagen før jeg dro tilbake hadde jeg middag med Mor. Jeg husker godt hvor bekymret hun var over at jeg ikke klarte å spise. Jeg hadde en sterk følelse av at hun følte seg ensom. Hun pratet mye om hva jeg syntes om at hun kanskje kunne skaffe seg en kommunal leilighet nærmere sentrum. På denne måten kunne hun være nærmere familien, butikker, vennene sine… Hun kunne være mer uavhengig og livet kunne kanskje være litt enklere for både henne og familien. Men hun ville være nødt til å forlate huset. Et hus fullt av minner som er vevd inn i veggene. Hun hadde hagen, der hun og Far og hele familien har brukt så mange timer. I hagen var det et rundt blomsterbed, som egentlig hadde vært et basseng. Hagen var stoltheten deres. Den var full av perfekte blomster hele sommeren. Han brukte vinteren til å planlegge og begynne å gro ting han ville ha i hagen og drivhuset i kjelleren, sånn at alt ville være perfekt når sommeren kom. Blomsterbedene var alltid plettfrie. Det er mange minner overalt på den eiendommen. Jeg husker døren med tiuren. Jeg husker den trange, bratte trappa ned til kjelleren med alle rommene. Jeg husker den store peisestua der vi hadde julemiddager da jeg var liten. Her kunne jeg sitte i timesvis og spille på keyboard og danse rundt og kikke på alle geværene Far hadde på veggen (den kuleste var piratpistolen). Jeg husker drivhuset. Det var fullt av alskens tomater, og jeg husker hvordan Far pleide å snike meg med seg inn dit for å gi meg en cherrytomat eller lignende. Jeg elsker fortsatt tomater og kan gjerne spise dem som frukt. Ingen smaker som tomatene til Far, dog, ingen er dyrket med like mye kjærlighet. Jeg har heller aldri smakt en så god tomatsuppe som den Mor lagde av tomatene. Å vokse opp rundt det huset var som å være på et eviglangt eventyr. Det var alltid en eller annen krok jeg fant eller Far ville vise meg.
Jeg husker hyllene i ene kjellerrommet. Her pleide det alltid å være bokser med ananas. Jeg husker at Far pleide å snike meg med seg ned dit for å gi meg en boks jeg kunne mævle. Jeg husker da jeg hadde vannkopper, og det klareste tegnet på at jeg var syk var at jeg ikke en gang ville ha ananas. Jeg bare lå på divanen der i ørska i to uker. Jeg husker også den gangen jeg måtte ta tabletter mens jeg var der i et selskap. De prøvde alt. Det finnes ingen grenser for hva de prøvde å putte tabletten i før jeg endte opp i gangen som en annen surpadde. Fetteren til mamma kom ut til meg, husker jeg. «Nadia! Nå har vi puttet tabletten i is, så nå smaker du den ihvertfall ikke!» — vel, jeg fant den fortsatt, og ville fortsatt ikke ha. «Det går ikke her, det går bare hjemme i Vestfossen!» — Jeg var nok en sta liten frøken.
Far var baker rett før jeg ble født. Dette yrket førte ganske mye med seg. Han kunne knuse en levende veps mellom tommel og pekefinger, sånn helt uten videre. Han lagde verdens beste loff (og mor lagde verdens beste syltetøy). Kun han vet hvordan man lager den loffen, og bare hun vet hvordan man lager syltetøyet. De var eksperter, og de passet perfekt sammen. En gang i livet skal jeg ha min egen spesialitet på samme måte. Jeg må bare utvikle den først.
Jeg husker kakepyntdukkene han hadde igjen etter bakeriet. Jeg husker hvor mye jeg lekte med de og hvor mye jeg skulle ønske han kunne lage en kake til meg med en av de på. Det var et ønske jeg fikk oppfylt på konfirmasjonsdagen min. Han bakte loff i massevis og lagde en kransekake med en av de gamle kakedukkene på toppen. Istedenfor å være med i kirken, gjorde han ferdig disse. Vel, han var faktisk aldri i kirken. Jeg vet om en gang det skjedde. Det var dåpen min, da de gjorde han til fadder for meg for å få han med (jeg var tross alt første oldebarn).
Jeg husker dukkene de hadde med fra Tenerife, og hvor mye jeg lekte med de i stua. Jeg husker kamelen som hørte til og alle timene jeg underholdt dem med historier om hva disse tok seg til. Dukkene er slitne nå, og de er mine. Jeg arvet ikke mye fra huset, men jeg fikk det viktigste. Dukkene, kamelen, dolkeskjoldet, fyrstikkbrettet og puddingskåla. Jeg kan fortsatt kjenne lukten av Mors hjemmelagde aprikoskompott når jeg ser den siste, og fyrstikkbrettet gir fortsatt en eim av kaffe med sukkerbiter og dronningsjokolade.
Jeg husker hvor stolt jeg var av å få lov til å tegne på papiret far hadde igjen etter firmaet. På toppen sto navnet «Arnt Joh. Kristiansen» — det var skikkelig papir, med andre ord. Det hadde jo tross alt navnet til Far!
På Himsjø, like ovenfor Hokksund har vi en familiehytte, og på denne hytta har vi en hyttebok. På en av de første sidene står en setning som definerer Far på mange måter. «De kaller meg stedbunden, men jeg er ikke enig. Så lenge jeg kan se himsjøkollen har jeg det helt fint». Det ble lite av det den siste sommeren. Han fikk kreft tidlig det året og etter hvert ble det flere problemer. Han ble 89. Det synes jeg er godt jobbet.
Mannen er supermann. Han skremte meg godt da jeg var liten, men jeg har alltid beundret han. Han lærte meg å ro, han ga meg kjøretimer, han lærte meg at hverken utseende eller hvordan folk snakker betyr noe, så lenge innsiden er bra. Så lenge du holder motet oppe, kommer alt til å ordne seg, alltid. Det er alltid en morsom historie, samme hvor mørkt det ser ut.
Til det siste har jeg et «godt» minne fra den siste sommeren. Vi fikk beskjed om at han var sendt til sykehus skrikende i smerte, og de trodde det var magesår. Jeg, mamma og Mor kastet oss i bilen, kjørte til Kongsberg en del fortere enn lovlig (med en mormor på telefon som roper «bare kom dere til Kongsberg! Jeg betaler boten!»), kommer fram, spør hvor han ligger og blir vist inn på et rom. Der ligger en gammel mann med surstoffmaske, og Mor løper inn og begynner å klappe og kjæle på han mens hun sier «Dette går bra Arnt, dette kommer til å gå så bra». Jeg og mamma snakker med legen hans ute på gangen og får høre relativt triste ting om tilstanden i det mannen i rommet over gangen blir kjørt ut. Han ser mistenkelig kjent ut, men jeg er mest opptatt av å høre hvordan det går med Far inne på rommet vi var, så jeg tenker ikke mer over det. De får tak i en mindre maske, så han får snakket med oss, og det første han sier er «Jeg kjenner ikke dere jeg!?» Vi ser forferdet på han, ser at uten masken så er det helt feil person, sier (i kor) «Arnt Kristiansen…?» rettet mot legen, som ser spørrende tilbake på oss, forsvinner fort ut av rommet og finner ut at han som ble kjørt ut fra over gangen, joda, det var Far. Vi får snakket med pleieren hans, som forteller at han fortsatt har humoren og glimtet i øyet. Hun vet ikke hvordan operasjonen kommer til å gå og ber oss dra hjem og vente på å få høre fra henne. Men det er humor der, så det er håp. Det viser seg å være en sprukket blindtarm. Jeg har aldri blitt glad for å høre om en sprukket blindtarm før, men denne gangen ble jeg det. Jeg fniser fortsatt litt når jeg tenker på den dagen.
Jeg er verdens heldigste jente. Jeg har 20 år fulle av minner om to vakre mennesker, og et liv fullt av historier om disse. De fikk meg til å føle meg ønsket og etterlengtet. Da jeg ble tatt med hjem fra sykehuset etter å ha blitt født løp Mor ut til bilen, rev meg ut av armene til pappa og løp inn igjen for å vise meg fram til Far. På mange måter anser jeg de som foreldre. Jeg har alltid vært ønsket i huset der. Jeg lærte å spille kort, lærte å legge kabal, mor lærte meg å strikke og hekle… De lærte meg om forskjellige dialekter, fortalte historier om krigen, trøstet meg da jeg var lei meg og var alltid flinke til å vise hvor stolte de var av meg. De tålte å høre på meg øve på klarinett og mor lærte meg det jeg kan på piano. Hun skal ha æren for at jeg kan lese noter.
I begravelsen til far fikk jeg høre om hvordan de ble kjent, og hvordan de ble et par. Mens de voksne satt rundt omkring og skravlet til kaffe, satt vi i den yngste generasjonen fjetret til Mor, som helt tydelig fortsatt var like forelsket. Etter en stund med fast følge hadde han stoppet bilen (bakerfamilie=priviligert familie, han hadde faktisk bil), sa til Mor at han hadde kjøpt ring, og hun svarer «Ja, da får vi gifte oss, da!» og sånn ble de forlovet. Så giftet de seg under krigen, fikk to døtre, fem barnebarn og seks oldebarn. Nå har det syvende oldebarnet blitt født, og det hender jeg tenker på hvor mye heldigere jeg er enn det. Jeg fikk tross alt bli kjent med oldeforeldrene våre.
Far var (og er) Supermann (uten den hemmelige identiteten og kryptonitten) og Mor er hans Lois Lane. Selv når alt var på sitt mørkeste holdt han motet oppe. Han var en ekte høvding. Han hadde tilogmed indianerfargen inne.
Jeg sørger ikke over noen av dem. De lever fortsatt. Så lenge jeg husker, er de med meg.
Noen fortjener en god død.
DetailsMitt budskap til verden
Thomas Moen har kommet med en utfordring i bloggen sin, og siden jeg er som jeg er, måtte jeg bare slå til.
Han sier det best selv:
Derfor utfordrer jeg DEG til å lage en bloggpost med et bilde av hånden din hvor du skriver et budskap du vil dele med verden, og oppfordrer andre bloggere til å gjøre det samme.
Mitt budskap er veldig enkelt. Det er et mantra jeg konstant sier til meg selv, og som har hjulpet meg gjennom mange situasjoner. Ta det, og bruk det. Alle har godt av positiv tenking.
Hva er ditt budskap?
Details






