Tag archive: irritasjon
Ungdommen nå til dags og samfunnets fordervelse
Er det én ting som har kommet frem som en etablert sannhet gjennom tidene, er det at “ungdommen nå til dags” holder på med noe som kommer til å forderve samfunnet. Det har vært swing, det har vært voldelige filmer, det har vært Marilyn Manson og annen musikk og nå er det spill.- La vær å oppleve No Russian. Du kan si nei. Du kan hoppe over det. Det er helt greit, vi skjønner deg.
- Si ja til å oppleve No Russian, men gå gjennom med våpenet senket, uten å avfyre en eneste kule mot sivile mål. Du er fortsatt med på terroristenes side. Du ser hva “dine” gjør mot folk og du har fortsatt følelsen av å være på de slemmes side i en konflikt og får kjenne på hvordan dette får deg til å føle. De fleste jeg kjenner velger denne varianten.
- Spill No Russian og skyt. Skyt en eller så mange du kan, alt er ditt valg. Du kan være en av de slemme, og atpåtil en av de slemme som faktisk er med på å skade og drepe sivile.
Dette er et spillsegment som er satt inn i historien for å få deg som sitter med kontrollen i hendene dine til å bli kjent med hovedskurken. Du skal lære han å kjenne, og du skal se hvor kalkulerende og ond han er. Du er en amerikansk agent som infiltrerer en terrorcelle, og som denne agenten blir du tatt med på et oppdrag i cellen som består i å skape en massakre på en flyplass.
Uansett, når du kommer deg gjennom brettet, er du død. Ja, det er sant, karakteren du spiller dør. Det spiller ingen rolle om du skyter eller ikke, du blir skutt og du dør. Og når du ligger der, ligger du der som en amerikaner, og dermed blir det Amerika som får skylda for massakren. Og der starter den egentlige historien. Anslag kaller de det i filmverdenen.
Denne evnen til å få deg til å føle deg som en så stor del av historien er noe jeg synes er mest spennende med spill. Ikke en eneste person jeg har snakket med har følt noe annet enn vemmelse når de har gått gjennom No Russian. Klart, enkelte vil kjenne følelser de fleste av oss vil fordømme og kalle feil, men disse får ikke slike følelser på grunn av et spill. Det er også viktig å peke på at ikke alle som får “feil” følelser av ekstreme spillopplevelser som No Russian ikke ender opp med å ta livet av en haug mennesker. Eller en katt, for den saks skyld. Å skylde på en tendens til å foretrekke interaktiv underholdning blir for billig.
Spill har kommet så langt nå at vi kan begynne å se på det som mer enn bare underholdning. Da jeg gikk på skolen hendte det stadig at vi brukte kommersielle filmer i undervisningen for å få et tettere forhold til det vi lærte om. Jeg så American History X, og etterpå diskuterte vi nynasizme i klassen. På ungdomsskolen. Schindlers Liste kom stadig opp da vi hadde om andre verdenskrig. Jeg vil ikke si at noen av disse er filmer du ser kun for underholdningens del. Ikke alle deler av disse filmer gir deg gode følelser. De provoserer frem noe som er verdt å diskutere. Hva mener vi om det her? Hvorfor reagerer vi slik?
Hva må til for at vi skal få slike holdninger ovenfor spill? Det finnes allerede eksempler på gode spill brukt i undervisning for å underbygge emnet man skal igjennom. Magnus Sandberg ved Stovner Videregående Skole brukte Assassins Creed 2 i historieundervisningen i et prosjekt der elevene fikk sette seg inn i forskjellige aspekter ved livet i Italia under renessansen. Kunnskapene elevene tilegnet seg under prosjektet brukte de til å lage en egen wiki – et slags nettleksikon.
Tanken på å koble spill opp mot historieundervisning er en jeg vet flere har hatt mens jeg har vokst opp. Å spille gjennom Age of Empires sine kampanjer basert på forskjellige store hærførere gjennom tidene ga meg lyst til å fordype meg i historien rundt disse allerede før jeg var stødig nok i engelsk til å få med meg alt som ble sagt i spillet. Civilisation fikk meg til å sette meg inn i hvordan infrastruktur i det gamle romerriket fungerte og var en god kilde til å la meg lære om samfunnsøkonomi. Dette var ting jeg gjorde og satt meg inn i på fritiden, fordi jeg ble interessert i hvordan ting hang sammen. Det tok en lærer som Magnus Sandberg for å finne potensialet til å bruke denne muligheten til å skape interesse for et fag som ellers kan være veldig tørt for ungdom.
Nemi er © Lise Myhre
Jeg tror på at man kan bruke mye av disse mediene som normalt sett brukes til underholdning kan ha et stort potensiale i undervisning og i å hjelpe oss med å skaffe et samfunn der vi får oppegående og tenkende mennesker. Jeg tror på et samfunn der vi ikke trekker en debatt på et helt medium på bakgrunn av noe vi ikke liker i et eksempel.
Om et menneske som gjør avskyelige handlinger viser seg å ha spilt et spill som kan relateres til handlingene, kan man neppe anse spillet som en årsak. Det har man heller ikke kunnet gjøre med voldelige filmer eller musikk. Man kan, derimot, bruke preferanser i kartleggingen av hvem et menneske er. Det kan ligge forklaringer der når man også setter dette sammen med annet fakta om personen, men en interesse kan aldri forklare alt. Det som er noe jeg gjør for å slappe av etter en lang dag på jobb er noe du gjør for å gire deg opp til du skal på fest og noe en terrorist gjør fordi han tror det gir han god trening til en handling ingen av oss kan forestille oss. Uten sammenhengen gir det ingen mening.
Vi bør ta debatten rundt det som provoserer, og vi bør fortsette å være uenige om disse tingene. Men vi bør ta det på riktige premisser. Vi som et samfunn bør bli flinkere til å vise en vilje til forståelse heller enn å stikke ut piggene der vi forsvinner inn i hvert vårt skall. Vi må kunne se på et spill som akkurat det det er. Enda et medium vi kan bruke til ettertanke. Et spill gjør deg ikke til noe annet enn en person som har spilt det spillet. I november 2009, i USA alene, ble det solgt 4,2 millioner kopier til Xbox360 og 1,87 millioner kopier til PS3 av Call of Duty: Modern Warfare 2, spillet du finner den mye omtalte terroristsekvensen på. Om det å spille et spill gjør en til en terrorist, har vi 6 millioner kjøpere fra én måned med salg i én del av verden. I tillegg har du alle eksemplarene av spillet som har blitt solgt i resten av verden de siste to årene.
Ja, fæle ting skjer. Ja, det er urettferdig. La nå de som gjør fæle ting bli tatt for det de gjør uten at vi begynner en heksejakt på alle som deler en interesse eller to med han.
Når twitter ikke burde være best
photo credit: Kalexanderson
Jeg har en case som har fått gå litt for lenge før noe har blitt gjort.
For noen år siden, mens jeg enda bodde hos mamma om somrene, skulle hun få seg nett inn i leiligheten sin. Leverandøren trengte et telefonnummer til noen som var hjemme, og siden mamma var borte på ferie og fordi fasttelefon til en husholdning med hovedsakelig en person som knapt er hjemme store deler av året er litt tull, fikk montøren nummeret mitt.
Under hele prosessen fikk de høre at nummeret de fikk for å bruke på dagen var kun for monteringens del og her har dere nummeret til alle andre henvendelser om abonnementet. Så langt er alt vel og bra, og jeg flytter tilbake til England etter sommeren, vel vitende om at mer stabilt nett gjør det enklere å ha skypesamtaler o.l med mamma.
Etter et par år begynner det å tikke inn meldinger nå og da fra leverandøren. Ikke veldig ofte, kanskje en eller to ganger i halvåret. Meldingene er en vennlig påminnelse om å huske å betale inn beløp X innen dato Y, ellers blir hastigheten redusert. En helt ok melding som jeg hadde blitt glad for å få fra min nettleverandør. Det er jo fort gjort å glemme en regning nå og da, mener jeg. Meldingene kommer ikke ofte nok til at det er plagsomt, så jeg nøyer meg med å sende en litt morsom melding til mamma om at hun får betale nettregningen, så jeg slipper å få flere meldinger og alt er vel.
Mamma tar igjen kontakt med nettleverandøren sin og gjør det hun får beskjed om å gjøre for at mobilnummeret knyttet til abonnementet skal være hennes eget. Jeg har jo flyttet ut for lengst og skal ikke være nødt til å formidle beskjeder mellom nettleverandøren og henne. Det går enda en stund og begge tror alt er helt greit. Klart, de har jo ikke behov for å sende sånne purremeldinger når det ikke er noe å purre på. Eneste muligheten til å sjekke om alt endelig er riktig er å ikke betale regningen, noe som blir litt søkt for de fleste.
Så begynner leverandøren å komme med oppdateringer på når noe kan være ustabilt og andre viktige driftsmeldinger. Jeg tar kontakt med mamma igjen (det er jo ryddigere om abonnementets eier prøver å ordne opp, mener jeg) og hun prøver igjen å forandre nummeret som er koblet til abonnementet. Igjen tror vi alt er i orden, og enda noen måneder går. Så kommer en melding til tikkende inn på min mobil. Nå finner jeg fram sidene til leverandøren, og etter mye om og men finner jeg en måte å få kontakt med noe som ligner på kundeservice uten å ha en login på kundesidene deres (for hvorfor skulle jeg det? Jeg er jo ikke kunde). Jeg sender en kort mail med forklaring på nummerforvirringen og gir kundenummeret til mamma (som de oppgir i alle meldingene de sender), gir dem nummeret som skal slettes og samtidig nummeret de skal bruke isteden. Jeg slapper av igjen i god tro om at bare de kommer seg frem til mailen jeg sendte, vil alt bli bra.
Det går to dager. «Hei! Vi vil gjerne minne om <tjeneste urelatert til nummerbytte>.» Igjen, en melding jeg hadde likt å få fra et av selskapene jeg er kunde hos. Igjen, jeg er ikke kunde hos dette selskapet. Mamma er. Jeg blir lei, søker selskapet opp på twitter og spør hvordan jeg får fikset dette rælet. De svarer i løpet av minutter. Det tar kortere tid å fikse det den veien enn det tok meg å finne frem en e-postadresse jeg kunne sende det samme spørsmålet, bare med litt skryt av tjenesten.
Hvorfor bryr jeg meg i det hele tatt med å prøve kundeservice andre steder enn twitter? Hvorfor gidder jeg i det hele tatt å gi selskaper sjansen til å fikse sånne her filleting i det stille før jeg spør i åpne fora? Hvorfor gidder jeg å kaste bort tid på å finne frem korrespondansemuligheter utenfor offentligheten når jeg like gjerne bare kan tusle opp til den digitale frontdøra med en ropert?
Det er her begrensningene til twitter kommer lett til syne. 140 tegn er ikke nok til å både forklare problem og nyansere det. Ingen av tekstmeldingene jeg har fått hadde vært plagsomme om jeg hadde vært den riktige mottakeren. De har heller ikke kommet ofte nok til å bli mer enn en liten filleirritasjonssak på linje med doruller som er vendt inn mot veggen. Jeg har enkelt kunne sende disse videre til mamma og deretter slette uten å ruinere meg helt hva tekstmeldinger angår. For mammas del hadde det nok vært greit å få vite selv om nettet skal være nede et par timer mandag morgen, så hun kan planlegge ting rundt det. Om hun får et par uker med flere kanaler på TVen er dette også ting hun vil vite fra selskapet hun er kunde hos, ikke datteren sin. Om hun ikke har betalt regningen sin i tide, vil hun kanskje ikke at jeg nødvendigvis skal vite det, uavhengig av grunn. Altså, nå er det ytterst skjeldent den siste gjelder, da, men dere skjønner hvor jeg vil. Det er ikke sensitiv informasjon jeg får, men det er informasjon om ting som ikke er min sak. Det er informasjon som er nyttig for den det gjelder, og svært få andre om noen.
Sånn bortsett fra denne ene fillesaken har jeg kun gode ting å si om selskapet. Det er bare denne ene lille filletingen som gjorde at jeg måtte klage åpenlyst så alle kunne se før jeg fikk noen reaksjon fra selskapet. Og det gir meg en flau smak i munnen.
Så min oppfordring til alle dere der ute som driver med kundeservice: Gi alle kundene deres gode alternativer for å kunne rette kritikk i skjul, så blir det lettere for oss å konsentrere positiv oppmerksomhet mot dere offentlig. Jeg vil ikke være nødt til å unnskylde en fillesak på deres vegne med at dere vanligvis er så bra. Det er sånt oldemora mi gjorde da jeg ikke grodde en sær form for dreads. Det nytter ikke å være helt konge på twitter og facebook om resten av kundeserviceopplevelsen føles råtten.
DetailsÅ overleve en tur hjem fra byen
For snart tre år siden, da jeg flyttet til Oslo skrev jeg en overlevelsesguide på den engelske bloggen min. Den handlet om å overleve å flytte til en ny by og består av en rekke punkter jeg fortsatt prøver å følge så godt jeg kan. I dag, med alle voldtektene vi stadig hører om igjen, virker det som om en lignende guide bør inneholde «hvordan ikke bli voldtatt». En sånn guide tror jeg nok kun blir synsing. Den uhyggelige sannheten her er nok dessverre «overgriperen fikk tak i deg først». Det er ikke din feil, og strengt tatt kan det like gjerne skje midt på dagen som seint på kvelden. Det kan like gjerne skje når du er tildekt fra topp til tå som når du går rundt i miniskjørt og korte topper. Det kan like gjerne skje meg som deg. Nei, om du vil ha en liste over hvordan unngå voldtekt, tror jeg Sparrowgirl på Tumblr har truffet de fleste punktene i listen sin her (obsobs, liste på engelsk).
Nei, dagens overlevelsesliste handler heller om hvordan jeg som regel kommer meg uskadet hjem fra byen.
- Ha med et par tøysko. Selv om det er vinter. Gnagsår og ellers såre bein dagen derpå er bare for kjipt. Også er de fine å løpe i, om du vil rekke nattbussen og sånn.
- Ha med en jakke av noe slag. En litt lang cardigan er bedre enn ingenting her. Det blir kaldere på nettene, selv om sommeren. Her er leggvarmere også et hett tips.
- Sørg for å ha nok cash til taxien hjem og andre relativt uforutsette utgifter. Legg dem gjerne i BHen el, så mister du de ikke.
- For sikkerhets skyld kan du også like gjerne legge igjen alt av kort du ikke bruker hjemme. Et debit-bankkort burde være nok for leg+penger.
- Unngå å gå alene hjem. Veien blir så mye kortere når dere er to. Selv har jeg stående avtale på at jeg kan ringe kjæresten de gangene jeg går hjem alene. Det er vel kanskje også litt beroligende for han å vite at nå er jeg ved den Narvesenkiosken der, så da burde jeg være hjemme om sånn.
- Det er ingen skam å ta drosje. Har du danset hele kvelden i de smashing høye hælene og du har glemt tøyskoene i første punkt, kommer tær, tåballer, knær og hofter mest sannsynlig til å takke deg.
- Om du har en tendens til å drikke (for) mye: Ha med lapp med adressen din hjem. Det er mye lettere for drosjesåføren å forstå edruskriften enn fyllestemmen din.
- Om du skulle bli overfalt, husk dette: Det er ikke din skyld. At du var for full/lettkledt/etc er en for billig unnskyldning. En må kunne regne med at alle med opphold i Norge skal følge norsk lov uten å unnskylde dem når de gjør grove overtramp. Selv om dere snakket sammen tidligere på kvelden. Selv om du ble så sjokkert at du ikke klarte å si nei. Selv om du har vært flørtete. Selv om du er en kvinne.
Jeg blir litt forbanna hver gang jeg hører argumenter som legger deler av skylden for voldtekter på offeret. Nå har problemet i Oslo i begynnelsen av april dreid seg rundt kvinner, men jeg ser ikke bort fra at menn også kan være offer. Offeret eier ingen skyld. Realistisk sett lever vi kanskje i et samfunn der enkelte har problemer med å forstå at synlige kvinnelige former ikke invitasjon til voldtekt, men det er fortsatt overgriperens skyld. Fullt og helt.
Slapp av, jenter, kos dere! Føler du deg utrygg kan du finne deg en litt sterk kompis å dra ut med.
Hurra, det er vår!
Edit, 18.05.11: Dette er ikke en «slik unngår du å bli voldtatt»-liste. Beklager, men jeg vet like lite om hvordan man unngår sånt som en hvem som helst annen. Det jeg bryr meg om her, er andre ting man burde ta hensyn til. Det handler om ting jeg, i kraft av å være en Oslo-kvinne i midten av 20-åra, har erfart at kan være smart å tenke på når jeg drar ut.
En ting som ikke har skjedd meg i løpet av mine år som borger av Oslo er voldtektsforsøk eller andre forsøk på overfall. Ting som har skjedd meg som følge av bytur er derimot frossen kropp, feilberegning av hvor lang veien hjem er, utallige vannblemmer som følge av sko som blir ubehagelige ved lengre tids bruk (og spesielt på veien hjem), blodige skrubbsår på begge knær, taxisjåfør som ikke helt har forstått hva jeg sier (med påfølgende stahet fra meg som endte i en gåtur hjem og null penger til nevnte sjåfør)… Min erfaring er at det er bedre å være flere på turen, samme om du kjenner de(n) andre godt eller ikke. Det er koselig med selskap, og om noen du er usikker på kommer bort til deg og begynner å spørre om ting, er dere ihvertfall flere til å prøve å lede dem bort og passe på hverandre. Dette gjelder samme om du er han eller hun.
Som et menneske skal ikke du ta ansvar for andres handlinger. Dette gjelder uansett om du blir utsatt for lommetjuveri eller noen som helst form for overfall. Ideelt skal du kunne gå naken gjennom byen og veive med tusenlapper uten å være spesielt i fare. Om noe skjer deg hjelper det lite å diskutere om du kunne gjort noe for å forhindre det. Det er den som begår forbrytelsen som burde gjort noe for å forhindre. Det er mye viktigere å sørge for at den blir straffeforfulgt enn noe annet.
Det eneste ansvaret som ligger på borgere flest ellers, er å varsle politiet om dersom oppdager et lovbrudd. Gjør det du kan for å hjelpe, men ikke føl skyld om du står der maktesløs uten å kunne gjøre noe. Det er overgriperens skyld. Uansett.
DetailsUffda…
Mens jeg skulle oppdatere til WordPress 5 har jeg vært max klønete. Alle bildene som skulle vært i upload-mappa har forsvunnet, fordi jeg ikke har klart å følge med på hva jeg holder på med. Sorry! Prøver å finne igjen ting og tang og få greia opp igjen så fort som mulig.
Har en haug bloggposter svømmende rundt i hodet og, så kan godt hende det bare kommer mer innhold her før jeg fikser det gamle.
Sorry!
Om du kom hit for å se porteføljearbeid, er store deler av det på deviantArt. Alt annet må jeg nesten bare lete frem.
Dask på lanken til KløneNadia.
Men for å gå over til noe annet helt plutselig. Jeg har en bacheloroppgave om elg i solnedgang liggende i skuffen, og en haug elgebilder på en harddisk jeg ikke har slettet til å backe den opp og samler fortsatt på bilder av teite elgting (send meg gjerne! nakrissimo er navnet mitt hos gmail!) Hvem vil ha en spalte ala ukas elg?
(Egentlig er det pandaenes feil, alt sammen)
DetailsOg hva me’ræ sjæl?
Vi antar, alle sammen. Hele tida. Vi bor inne i hver vår boks full av antakelser. Vi er kanskje åpne på utsiden. Du vet, vi pryder oss i å vise hvor generøse og tålmodige vi er med alle sammen. Vi tåler alt, vi vet litt om alt, vi takler alt.
På samme måte som vi liker å si at vi er åpne liker vi også å anta at alt angår oss. En enkel tweet som «jeg liker rosa» blir gjerne besvart av en tre-fire «Det gjør ikke jeg!». Enda verre er det når noen kommer med et spørsmål som begynner med «har noen peiling på om…» eller lignende, og får svaret «jeg aner ikke» eller helt enkelt «nei». Det skremmende med den siste er at jeg ikke har funnet på eksemplet. Jeg blir like overrasket hver gang det skjer.
Alt angår alle, og vi er alle trangsynte. Jeg kjenner stadig det bobler inni meg av lyst til å svare når noen på trikken spør noen andre høyt om noe jeg kan svaret på. Hver gang begynner jeg å vurdere frem og tilbake. Er dette noe jeg bør svare på? Bør jeg holde kjeft? Virker jeg påtrengende eller hjelpsom? Er dette egentlig min sak?
En ting er samtaler på diverse diskusjonsforum. Der er det liksom greit å bryte inn med en «unnskyld meg, men jeg har faktisk svaret her». Livet utenfor nettet er litt annerledes. Vi går ikke på gata for å dele av kunnskapen vi har. Og hvem tror folk at de er når de kommer opp og sier «Sorry, ass, men sola er ingen planet. Den er en stjerne». Det er helt greit å kommentere bilder folk legger ut av seg selv på nettet (helst positivt, da), men hvordan reagerer man når noen kommer opp til deg på gata og kommenterer? Det blir litt rart, ikke sant?
Jeg synes hele greia med å svare «jeg vet ikke» på generelle spørsmål på twitter er litt interessant. Dette er kanskje et litt døvt eksempel, men hva om noen får et illebefinnende på en offentlig plass og noen spør etter en doktor. Hva om alle som ikke er lege svarer «ikke meg!» — blir ikke det litt … teit?
DetailsLatsabb!
Internett er så greit, er det ikke? All informasjonen i verden ligger i fingertuppene våre. Det er bare å åpne google, så finner du ut av hva det skulle være. Og om du ikke finner ut av det der, finnes det alltids noen på twitter, facebook, eller et av de tusen andre sosiale nettstedene du har registrert deg på.
Hva trenger vi vel leksikon for når vi har wikipedia? Hva trenger vi ordbøker for når vi har google translate? Hva trenger vi logisk tenking til når det finnes så mange smartinger på twitter?
Sorry, ass, men vi begynner å bli late. Folk spør forumer om hvordan de kan finne ut om garantien på elektronikken dems har gått ut når de strengt tatt bare kan ta en tur til salgsstedet (i enkelte tilfeller er «ta en tur» tilogmed=»sjekke websidene»). Folk spør twitter om medisinske råd (hint: ting du ville gått til legen med før, kan du fortsatt gå til legen med).
Alle disse stedene på internett der vi spør andre mennesker om ting er fantastiske. Mengden med kunnskap som finnes der ute, vandrende rundt, er helt utrolig. Så hvorfor bruker vi den til banale ting? Hvorfor spør vi om banaliteter det tar kortere tid å google enn å vente på svar?
Hvor er hodet ditt, menneske?
Er det ikke bedre å spørre om noen kan anbefale en god optiker i området ditt enn å spørre twitter om du kunne trengt briller siden du ikke ser så bra lengre?
Er det fordi vi liker å gå rundt grøten at vi stiller disse banale spørsmålene? Tenk så lite effektivt! Også i disse dager der GTD (Getting Things Done) er så populært!
Det er ikke det at det er feil å spørre om ting, men vi burde kanskje lære oss å spørre smartere? Jeg nekter å tro at det går så mange tåkehoder av noen idioter rundt. Alle kan riktignok ha en dårlig dag, men å spørre internett når du egentlig vet svaret eller kan finne det fortere selv? Det er tullete. Hvorfor spørre internett når du har tilgang på eksperter?
Internett vet mye, men enkelte ting finner du lettere ved å spørre riktig person om riktige ting. Andre ting finner du kjappere ved å åpne google selv og plotte inn det du lurer på. Det siste der er kanskje også grunnen til at Let Me Google That For You har blitt en ganske populær tjeneste blant bedrevitere?
DetailsTjukkebolla Spikern!
Bra humor, ikke sant?
Det ser ut til at vi er veldig opptatt av mobbing. Vi skal ikke mobbe noen for vekta, ihvertfall. Spesielt ikke påpeke det om noen er tyngre enn… ehh… den som mobber? Et fat smør? Hu derre som ser sånn ca ok ut som jobber på den derre kaffesjappa?
Nei, selvfølgelig skal vi ikke bemerke vekta til noen negativt. Det er vi vel alle enige om?
Men hva er det som gjør at vektbemerkningen blir negativ?
Jeg er superheldig. Helt fantastisk utrolig griseheldig, rett og slett. Jeg er født med en ugudelig forbrenning. I alle år har jeg kunnet spise hva jeg vil, når jeg vil, med hva jeg vil. Det har ihvertfall ikke vist seg på vekta. Men hva når forbrenningen roer seg? Hva skjer da?
Både jeg og mange andre jeg kjenner har fått bemerkninger som den helt øverst. Velment spøk, hver eneste gang. Innimellom kommer det også direkte beskjeder fra folk om at »du må spise mer». Ofte fra mennesker som ikke vet. De vet ikke at du har perioder der du er sulten hele tiden, og spiser mer enn du skulle tro var normalt, kun for å ha energien til å fungere i dagliglivet. De vet ikke at du er nødt til å sørge for at alle aktiviteter rett etter jobb har mulighet for noe å spise, for ellers kommer du til å segne sammen av utmattelse lenge før du kommer deg hjem. De vet ikke hvor kvalm du føler deg når du får beskjeden om at du «må spise mer» — selv om du faktisk sitter der og spiser. De vet ikke at du har, som alle andre, perioder der du spiser mye og perioder der du spiser lite. De vet ikke.
Når folk ser noen som ser tynne ut, er det lett å blande seg oppi hva de gjør. Det er lett å anta at det de ser er en anorektiker. Det er lett å komme med en liten slengkommentar. Det er lett å bry seg.
Ja, bry seg, ja.
Hvor går egentlig grensen mellom å bry seg med, og å bry seg om? Hva er forskjellen på et bekymret medmenneske og noen som absolutt skal stikke nesa si oppi alt? Jeg har fundert en del på de spørsmålene i det siste. Ikke bare i forhold til vekt.
På ungdomsskolen var det en dame som hadde mye med klassen min å gjøre. Hun var der alltid i storefri, og følte alltid at hun måtte kommentere hva jeg spiste. Eller, hun måtte kommentere hvor mye jeg spiste. For det er viktig for unge mennesker å få i seg næring, må vite. Resultatet? Jeg mistet totalt matlysten. Jeg klarte ikke å spise mens hun var i rommet. Til tider var jeg redd for å gå på toalettet etter lunsj, i tilfelle hun skulle sjekke om jeg kastet opp og.
Fremdeles hender det jeg får den følelsen. Den kommer gjerne de dagene jeg ikke har rukket mer enn å kjøpe meg en yoghurt på vei til jobb, eller noen kommenterer at jeg ikke spiser opp alt tilbehøret når jeg spiser ute. Sorry, altså, men noen ganger er jeg bare ikke så sulten. Noen ganger har jeg bare lyst til å spise det jeg klarer i fred.
Det er lett å bry seg. Det er lett å tro man bare er bekymret for mennesker. Det er lett å være drittsekk og.
Jeg synes faktisk at kropper litt større enn min er noe av det fineste som finnes. Å kalle meg spinkel og syltynn passer virkelig ikke med kroppsbildet jeg vil inn i.
Det er kun en person som vet hvor mye jeg spiser til hvilke tider. Meg. Er du meg?
DetailsEn «sånn» dag
photo credit: anguila40 / Alejandro Groenewold
Noen dager er ment til å gå til helvete. Man veit aldri helt hvorfor, men det virker som om hele verden er i mot en. Eksempel? Vel, dagen i dag.
Jeg våkner, og finner ingenting. Ingen klær å ha på meg, finner ikke telefon, ikke briller, ingenting. Jeg ender opp med å finne det meste og løper ut døra litt vel i siste liten (som vanlig, vil noen kanskje si?), kommer meg på trikken og alt er som vanlig. Kommer til busstoppet med 3–4 minutter til overs (som vanlig) og rekker fint en tur innom Rimi for å skaffe lunsj.
Så kommer bussen. Og dagen slutter å være det vanlige ok som dager flest er.
Jeg kommer på, legger flexuskortet mitt på maskinen som jeg pleier å gjøre hver morgen. For to dager siden fyllte jeg på kortet som jeg pleier når tiden går ut. I går scannet jeg det både på vei ut av byen og på vei inn til byen (hvorfor all denne scanningen? Christ). I dag, derimot, ble den rød. Flott. Det hender. Jeg legger kortet på igjen. Og igjen. Og bussjåføren legger det på. Bussjåføren skriver ut en rapport eller noe og sier til meg at kortet kun gjelder på Gjelleråsen. Det står tross alt «Fra: Ø-03″ på det. Det står også «Til: OS», men det tror jeg ikke han ser. Han står hardt på at kortet mitt ikke gjelder, jeg står like hardt på at det burde, siden jeg ikke har gjort noe annerledes enn det jeg vanligvis gjør. Etter en del om og men kommer jeg meg allikevel med, og er så sint at jeg dirrer hele veien til Nittedal.
Jeg kommer meg på jobb, setter over kaffe og bruker altfor lang tid på å prøve å forstå hvor jeg skal klage, til hvem og hva jeg skal si. Dagen er en normal arbeidsdag. Jeg har enten absolutt ingenting å gjøre fordi jeg venter på alt mulig fra over alt, eller jeg har sinnsykt mye å gjøre. Jeg liker den siste best, igrunn. Det tar en time før nesa mi er i normal temperatur, ihvertfall.
Vel, jeg slipper sinnet fra morgenen i løpet av dagen, ihvertfall, og blir ferdig med dagen. Noen kommenterer at det ser ut som jeg kommer til å fryse, enda jeg mener jakken min er mer enn varm nok.
Jeg kommer litt tidlig til busstoppet og går videre til neste (vel, forrige ifølge bussen) for å holde varmen. Da jeg kommer frem finner jeg ut at det er ti minutter til bussen min kommer, men en som går opp til en plass der det går flere busser kommer forbi. Så jeg hopper på, kommer frem og det er fortsatt ti minutter til neste kommer. Bare å flekke opp musikk, da, så får jeg danse litt. Etter fem minutter går batteriet ut.
Tavla sier at bussen kommer om 4 minutter, 3, 2, 1, 2, 1, 3, 4, 2, 3, 2, 1, nå, nå, nå, nå… Plutselig ser jeg bussen står stille i bakken sånn ca 300 meter unna. Etter en stund kommer det en menneskestrøm ut. Hurra, motorstopp. Vel, det er ihvertfall bare 8 minutter til den andre bussen som går her kommer, da. Jeg begynner å lure på om jeg i det hele tatt får sitteplass. Jeg hopper litt rundt mens jeg følger med på tavla og ser at bussen kommer om 7, 9, 5, 6, 7, 6, 5, 6, 4, 5, 6, 7, 9, 6, 5, 4, 3, 4, 3, 5, 4, 3, 2, 3, 2, 1, 3, 4, 3, 2, 1, nå. I mellomtiden mister jeg følelse i de to ytterste leddene i alle fingre, og jeg er ikke helt sikker på hvor tærne er. Jeg gjør en avtale med en dame og barnebarnet hennes at dersom det kommer en drosje forbi, deler vi den inn til byen. Det kommer ingen drosje. Vi lurer litt på om det i det hele tatt kommer en buss. Vel, flere kommer forbi, men ingen stopper og ingen skal vår vei. En time etter jeg gikk ut døra på kontoret kommer bussen. Det er flere enn 20 negative grader ute, jeg har stampet i en time, og jeg vet egentlig ikke om nesa fortsatt sitter på.
På bussen flekker jeg av meg sko, klarer på en eller annen måte å slå nummeret til min bedre halvdel og spør pent om han kan sørge for at det er noe varmt å spise hjemme, for jeg er sulten og frossen. Svaret er negativt. Jaja. Får håpe det finnes mat hjemme? Bussen er ihvertfall framme lenge før jeg er tint opp, og trikken hjem (hele to stopp, men likevel) kommer ikke før om et kvarter. Jeg blir litt irritert, men kommer på at det er en sushiplass jeg har vært litt nysgjerrig over på veien. For alt jeg vet finnes det ikke mat hjemme, så hvorfor ikke? Alltids greit å få en varmepause på veien.
Vel hjemme finner jeg ut at sushien var heller skuffende og jeg er fortsatt irritert over hele dagen.
Jeg ender opp med å bruke resten av kvelden på å se Dead Like Me på sofaen og fundere på ting. Jeg innser at jeg har brukt vel mye tid i det siste på å irritere meg. Småting går meg så på nervene at jeg trenger utløp. Jeg trenger lange gåturer aleine med aggressiv musikk. Jeg trenger å skrike litt innimellom. Jeg bruker for mye tid på alt sammen. Jeg har ikke tid til å irritere meg så mye, sånn egentlig.
Varmen kommer sakte, men sikkert tilbake (håper jeg, det har gått nok timer og jeg er fortsatt kald. Varmere, men kald). Diverse gamle leddplager kommer tilbake, men denne gangen vet jeg at det er kulden.
Nå sitter jeg i sofaen med verdens varmeste ullteppe rundt meg, har cola i glasset og kan lett få i meg mer kakao om jeg vil. Nesa klør litt helt ytterst, men det er sikkert bare kulden det og.
Jeg har en helt merkelig ro i kroppen. Jeg er supersliten og har hatt en skikkelig drittdag. Og jeg er glad. Kanskje vi trenger sånne dager? En dag innimellom der alt går så på trynet at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av oss. En dag der du virkelig ikke tror ting kan gå verre med deg. En dag der du bare har lyst til å kollapse i krampegråt.
I flere filmer og serier jeg har sett i det siste har en tanke gått igjen. «You’ve gotta sshake things up a bit». Vi er nødt til å bli påmint hvor ille ting kan være for å vite hvor godt vi har det. Vi er nødt til å kjenne det på kroppen. Uten dårlige dager har vi ingen måte å vite når vi har en skikkelig god dag.
Om du lever i konstant flyt, blir livet kjedelig. Om alt går bra, kan en lett bli lei. Jeg hører folk si at litt motgang er bra for karakteren. Det høres logisk ut.
Jeg sitter ihvertfall i sofaen og er mer sliten enn jeg har vært på lenge, og tror jeg kanskje endelig kan sovne fort når jeg nå legger meg. Jeg har hatt en skikkelig sugen dag, og livet er helt fantastisk.
Jeg håper du også får nok dårlige dager til å innse hvor mange gode dager du har. Jeg ønsker deg alt godt, med den viten om at det også innebærer vondt. For sånn er livet, og sånn burde livet være.
DetailsValgfrustrasjon
Denne valgkampen har vært noe av det mest forvirrende jeg har vært borti. Jeg har prøvd å få med meg alle saker som er viktige for meg og hva de enkelte partiene mener om dem, og det hjelper ikke. Jeg prøver å være engasjert, men ender bare opp med å bli oppgitt.
DetailsGøy på landet?
photo credit: Robb North
Ca annenhver helg drar jeg og kjæresten langt ut av byen for å besøke familie i indre Buskerud. Det finnes flere grunner for disse besøkene, men ingen av dem er viktige for det jeg har å si nå.
Jeg har innsett at «landet» er oppskrytt.
Details
