Tag archive: nerd? jeg?
«Hvem tror du at du er? Tror du lissom at du skal redde verden?»
Hei, Jantelovlandet, jeg er veldig glad i deg.
Jeg er glad i deg fordi du stadig får meg til å innse at det finnes så mye forskjellig det er verdt å kjempe for. Når du gir meg motstand, trigger du eselgenet mitt og får meg til å jobbe hardere. Du er nådeløs og du gir ikke etter. Aldri.
I Girl Geek Dinners Oslos spede barndom var jeg så frelst at jeg snakket med ca alle om det. Hvor gøy det er, hvor interessant, hvor fantastisk smart. For hvor bra er det ikke å ha en gjeng med ca likesinnede jenter i et miljø der mannfolka til nå har vært så overdøvende dominerende? Hvor godt er det ikke å få samlet seg litt i stereotypiske bokser og plapret seg i mellom om alt og ingenting?
Jeg prøver stadig å overbevise både andre og meg selv at sånne ting som kjønn o.l ikke bør gjelde, og det bør det heller ikke. Ihvertfall ikke når det gjelder evner og kunnskaper. Et konsept som Girl Geek Dinners, der man har firmaer som sponsorer for en kveld med foredrag om interessante emner innenfor teknologi og får god mat og tid til å bli kjent med andre, tror jeg kunne vært veldig fint i et format der begge kjønn får like mye plass.
Uansett, i min nyfrelste periode fikk jeg tilbakemeldinger av alle mulige slag. En av de som påvirket meg mest var ei som virkelig ikke skjønte hva som var vitsen, eller hvorfor det absolutt måtte være bare nerder der. «Hvem tror dere at dere er? Tror dere lissom at dere skal redde verden eller noe?» sa hun, og det traff. Det traff så hardt at jeg ikke har turt å snakke med henne om konseptet igjen. Sånn annet enn å forklare at det ikke er en eksklusiv greie. Det er mer snakk om en slags syklubb for jenter som liker teknologi, bare med foredrag. Jeg begynte rett og slett å snakke ned konseptet igjen før jeg sluttet helt å nevne det.
I det siste har jeg begynt å tenke på den kommentaren igjen, og prøvd å finne ut hvorfor jeg nesten ble såret av den. Hvorfor ble jeg så paff? Er det så ille å tro man kan redde verden, eller var det indignasjon i stemmen hennes som fikk meg til å reagere sånn? Eller er det bare snakket som så ut til å gå rundt der jeg var om at alt er bra for noe? Er det optimismen det var noe feil med? Hva?
En gang, for lenge siden, var jeg litt mindre myk i kantene. Jeg sa det jeg mente uten å ville pakke noe inn, og dekket meg med argumentet at «om man blir støtt av noe av det jeg sier, er det kanskje fordi man føler seg truffet, da». Heldigvis for folk rundt meg har jeg lempet litt på dette, og nå prøver jeg ihvertfall å komme med en skikkelig måte å snakke om ting på. Men allikevel er det kanskje noe i det gamle argumentet mitt? Kanskje jeg følte meg litt truffet? Kanskje hadde jeg endelig funnet et sted der jeg kunne være med på å legge inn energi til å redde det jeg kan av verdenen vi lever i? Kanskje hun bare så gjennom meg og fant den lille håpefulle klumpen som har lyst til å gjøre verden til et bedre sted.
Også slo det meg: Jeg snakker stadig varmt om å ha hårete mål. Jeg sa opp jobben min uten å ha noe nytt å gå til, og regnet med at jeg kom til å lande på beina. Det gjør jeg og, men det er en helt annen historie. For meg er hårete mål uansett mål som kanskje kan være vanskelige å nå, men det er fortsatt verdt å prøve. Å redde verden må være et av de mest hårete målene vi kan ha.
Så for å svare på spørsmålet: JA, jeg tror at jeg er noen. Jeg er Nadia, jeg kan alt jeg kan og JA jeg tror lissom at jeg skal redde verden ellerno. Fordi, tenk.
Neste Girl Geek Dinners Oslo er 1. Mars og handler om sosialt entreprenørskap. Om vi jentenerder skal samle oss og redde verden, er vel det et godt sted som noe å begynne. En del av det å redde verden er tross alt å gjøre den bedre for de som bor her.
Det finnes mange flere måter å prøve å redde verden på. Gi litt mat til en som sulten, lån bort skulderen din til en som gråter, kildesorter og tenk på miljøet… Du trenger ikke gjøre mye, men du kan gjøre litt, og sammen kan vi redde verden.
Så, hvem flere tror at de er noe og vil være med på å redde verden?
DetailsUngdommen nå til dags og samfunnets fordervelse
Er det én ting som har kommet frem som en etablert sannhet gjennom tidene, er det at “ungdommen nå til dags” holder på med noe som kommer til å forderve samfunnet. Det har vært swing, det har vært voldelige filmer, det har vært Marilyn Manson og annen musikk og nå er det spill.- La vær å oppleve No Russian. Du kan si nei. Du kan hoppe over det. Det er helt greit, vi skjønner deg.
- Si ja til å oppleve No Russian, men gå gjennom med våpenet senket, uten å avfyre en eneste kule mot sivile mål. Du er fortsatt med på terroristenes side. Du ser hva “dine” gjør mot folk og du har fortsatt følelsen av å være på de slemmes side i en konflikt og får kjenne på hvordan dette får deg til å føle. De fleste jeg kjenner velger denne varianten.
- Spill No Russian og skyt. Skyt en eller så mange du kan, alt er ditt valg. Du kan være en av de slemme, og atpåtil en av de slemme som faktisk er med på å skade og drepe sivile.
Dette er et spillsegment som er satt inn i historien for å få deg som sitter med kontrollen i hendene dine til å bli kjent med hovedskurken. Du skal lære han å kjenne, og du skal se hvor kalkulerende og ond han er. Du er en amerikansk agent som infiltrerer en terrorcelle, og som denne agenten blir du tatt med på et oppdrag i cellen som består i å skape en massakre på en flyplass.
Uansett, når du kommer deg gjennom brettet, er du død. Ja, det er sant, karakteren du spiller dør. Det spiller ingen rolle om du skyter eller ikke, du blir skutt og du dør. Og når du ligger der, ligger du der som en amerikaner, og dermed blir det Amerika som får skylda for massakren. Og der starter den egentlige historien. Anslag kaller de det i filmverdenen.
Denne evnen til å få deg til å føle deg som en så stor del av historien er noe jeg synes er mest spennende med spill. Ikke en eneste person jeg har snakket med har følt noe annet enn vemmelse når de har gått gjennom No Russian. Klart, enkelte vil kjenne følelser de fleste av oss vil fordømme og kalle feil, men disse får ikke slike følelser på grunn av et spill. Det er også viktig å peke på at ikke alle som får “feil” følelser av ekstreme spillopplevelser som No Russian ikke ender opp med å ta livet av en haug mennesker. Eller en katt, for den saks skyld. Å skylde på en tendens til å foretrekke interaktiv underholdning blir for billig.
Spill har kommet så langt nå at vi kan begynne å se på det som mer enn bare underholdning. Da jeg gikk på skolen hendte det stadig at vi brukte kommersielle filmer i undervisningen for å få et tettere forhold til det vi lærte om. Jeg så American History X, og etterpå diskuterte vi nynasizme i klassen. På ungdomsskolen. Schindlers Liste kom stadig opp da vi hadde om andre verdenskrig. Jeg vil ikke si at noen av disse er filmer du ser kun for underholdningens del. Ikke alle deler av disse filmer gir deg gode følelser. De provoserer frem noe som er verdt å diskutere. Hva mener vi om det her? Hvorfor reagerer vi slik?
Hva må til for at vi skal få slike holdninger ovenfor spill? Det finnes allerede eksempler på gode spill brukt i undervisning for å underbygge emnet man skal igjennom. Magnus Sandberg ved Stovner Videregående Skole brukte Assassins Creed 2 i historieundervisningen i et prosjekt der elevene fikk sette seg inn i forskjellige aspekter ved livet i Italia under renessansen. Kunnskapene elevene tilegnet seg under prosjektet brukte de til å lage en egen wiki – et slags nettleksikon.
Tanken på å koble spill opp mot historieundervisning er en jeg vet flere har hatt mens jeg har vokst opp. Å spille gjennom Age of Empires sine kampanjer basert på forskjellige store hærførere gjennom tidene ga meg lyst til å fordype meg i historien rundt disse allerede før jeg var stødig nok i engelsk til å få med meg alt som ble sagt i spillet. Civilisation fikk meg til å sette meg inn i hvordan infrastruktur i det gamle romerriket fungerte og var en god kilde til å la meg lære om samfunnsøkonomi. Dette var ting jeg gjorde og satt meg inn i på fritiden, fordi jeg ble interessert i hvordan ting hang sammen. Det tok en lærer som Magnus Sandberg for å finne potensialet til å bruke denne muligheten til å skape interesse for et fag som ellers kan være veldig tørt for ungdom.
Nemi er © Lise Myhre
Jeg tror på at man kan bruke mye av disse mediene som normalt sett brukes til underholdning kan ha et stort potensiale i undervisning og i å hjelpe oss med å skaffe et samfunn der vi får oppegående og tenkende mennesker. Jeg tror på et samfunn der vi ikke trekker en debatt på et helt medium på bakgrunn av noe vi ikke liker i et eksempel.
Om et menneske som gjør avskyelige handlinger viser seg å ha spilt et spill som kan relateres til handlingene, kan man neppe anse spillet som en årsak. Det har man heller ikke kunnet gjøre med voldelige filmer eller musikk. Man kan, derimot, bruke preferanser i kartleggingen av hvem et menneske er. Det kan ligge forklaringer der når man også setter dette sammen med annet fakta om personen, men en interesse kan aldri forklare alt. Det som er noe jeg gjør for å slappe av etter en lang dag på jobb er noe du gjør for å gire deg opp til du skal på fest og noe en terrorist gjør fordi han tror det gir han god trening til en handling ingen av oss kan forestille oss. Uten sammenhengen gir det ingen mening.
Vi bør ta debatten rundt det som provoserer, og vi bør fortsette å være uenige om disse tingene. Men vi bør ta det på riktige premisser. Vi som et samfunn bør bli flinkere til å vise en vilje til forståelse heller enn å stikke ut piggene der vi forsvinner inn i hvert vårt skall. Vi må kunne se på et spill som akkurat det det er. Enda et medium vi kan bruke til ettertanke. Et spill gjør deg ikke til noe annet enn en person som har spilt det spillet. I november 2009, i USA alene, ble det solgt 4,2 millioner kopier til Xbox360 og 1,87 millioner kopier til PS3 av Call of Duty: Modern Warfare 2, spillet du finner den mye omtalte terroristsekvensen på. Om det å spille et spill gjør en til en terrorist, har vi 6 millioner kjøpere fra én måned med salg i én del av verden. I tillegg har du alle eksemplarene av spillet som har blitt solgt i resten av verden de siste to årene.
Ja, fæle ting skjer. Ja, det er urettferdig. La nå de som gjør fæle ting bli tatt for det de gjør uten at vi begynner en heksejakt på alle som deler en interesse eller to med han.
Mer eller mindre sammenhengende tanker om Google+ så langt
Nå er det vel neppe noen som har klart å unngå å finne ut at det finnes noe som heter Google+, og for en del av oss har det gått vel en ukes tid eller to med bruk (og allerede er folk eksperter?)
Noen mener at dette tar over for twitter, andre facebook, noen lurer på hvilken av de sosiale profilene sine de skal forlate til fordel for G+ og andre igjen setter seg på gjerdet til folk slutter å plusse om denne forbanna plussinga. Noen sa første dag at «Nå er det G+ jeg åpner på telefonen og poster til når jeg er ute på tur!» (og en uke senere er det knapt en post å se fra enkelte av disse). Andre sa tidlig at «dette er ikke noe for meg», for så å gå over til å bli av de som legger til mest i strømmen.
Personlig tror jeg G+ kommer til å bli veldig spennende så fort folk slutter å skulle lære hverandre G+ ved å reposte de samme tipsene som har gått runden fra dag 1. Dvs det samme bildet som forklarer nyttige G+-snarveier. Ja, for det kan jo være noen som ikke har fått se den enda, ikke sant?
Det som er det store med G+, er nok muligheten til å sirkle kontakter. Du trenger ikke bare ta disse etter de forhåndslagde sirklene heller (jeg, f.eks, synes familie er litt teit når eneste lignende familie jeg har der er kjæresten). Jeg oppdager stadig nye måter å bruke sirklene på. Charles Warren fra Google, f.eks melder om at han innimellom kopierer en post han har skrevet til en sirkel over i en annen, sånn at han kan holde to forskjellige diskusjoner. Nå ser ikke jeg none grunn til å bruke dette til mitt bruk, men jeg kan se hvordan det kan være nyttig i enkelte sammenhenger.
Noen er litt bekymret over at folk skal begynne å skille mye på hva de poster til hvem, og det forstår jeg. Det er, som Aslak Borgersrud sier i en kommentar, interressant å finne ut at han der liker sånn musikk, selv om musikk aldri har vært et tema i kretsene du kjenner dem fra. Det er mye folk deler uten deg og gruppen du tilhører i tankene som forteller mye om dem du kan synes er interessant.
For min del, merker jeg at så langt så er det lite bruk av sirkler til deling. Jeg deler til utvidede sirkler uansett, og bruker sirklene mer til å skille mellom hvor jeg har folk fra og hvilke temaer jeg kan kunne se oppdateringer om. Litt greit om jeg er i hjørnet der jeg gjerne vil ha musikktips å kunne se gjennom sirkelen med de som hender kommer med musikk. Ja, også har jeg en sirkel for hvert av de to språkene jeg pleier å kommunisere på. Disse er ikke tatt i bruk helt ennå, men om det blir nok av de som ikke kan norsk som jeg blir å dele med, kommer jeg nok til å skille ut norske oppdateringer til sin egen sirkel.
Den sirkelen jeg bruker mest er en slags innboks-sirkel. Her ligger de jeg kjenner igjen og som oftest oppdaterer med ting jeg synes er interessant. For å være ærlig så ligger de aller fleste i denne sirkelen, med unntak av de som deler ekstremt mye og «kjendisene». Det er litt spennende å følge med på hva Neil Gaiman og Google-toppene deler, men når jeg har fem minutter å avse vil jeg fortsatt helst se de som er nærmest meg. Når bussen kommer om et minutt har jeg mer lyst til å lese vittigheter og store nyheter fra folk jeg faktisk har hatt toveiskontakt med enn å se på feriebildene til Larry Page, selv om han har en del fine bilder fra reiser. Sånn sett kunne det kanskje vært greit å hatt muligheten til å lage en sirkel som består av alle unntatt de i denne sirkelen, eller en sirkelen bestående av folk BÅDE i sirkel x OG i sirkel y. Smarte sirkler, altså, det er noe jeg kunne likt.
Som alle andre greier på internett bruker folk G+ som de vil, og det synes jeg er fint. Det er litt koselig å se de som er blodseriøse sosiale-medier folk som diskuterer hvordan få best mulig utbytte fra G+ og hvordan bedrifter kanskje kan bruke dette i fremtiden. Det er koselig å se folk dele utsikten fra der de er fordi de synes den er så fin. Det er i det hele tatt koselig å se folk dele det de bryr seg om. Dette er jo også grunnen til at jeg er såpass glad i Twitter og til en viss grad Facebook. De som kommer med mye fjas jeg ikke liker forsvinner ut av strømmen når jeg innser at jeg faktisk har sluttet å lese det de skriver. Enkelt og greit.
Alt i alt, Google+ er en fin fjaseplass. Det er ting jeg savner og ting jeg gjerne skulle hatt på en litt bedre måte, men nå er det sånn med denne betaversjonen, at Googlefolket har vært snille nok til å gi meg en sånn fin tilbakemeldingsknapp nede i hjørnet. Jeg bruker denne flittig selv, og synes du bør det og, om du har forslag og sånn.
Om du er nysgjerrige på Google+, men ikke har fått kommet seg på tjenesten enda, så har jeg nok av invites. Bare sleng over en google-mailadresse jeg kan sende på (ser ut til at det kun funker på google-kontoer så langt, serru), så slenger jeg tilbake en invitasjon. Det er bare gøy med flere å følge med på!
DetailsI’ve got Balls of Steel
Bilde: http://dukenukem.com
Duke Nukem Forever har endelig kommet. Pakken er hentet, og jeg er ganske overbevist om at regnet som har vært de siste dagene egentlig kommer av snøballkrigen de har et visst varmt sted nå.
Så fort jeg fikk høre om at forhåndsbestillingen var åpnet og masterdiskene var sendt til kopiering så spillere rundt omkring i verden kunne få spille verdens et av verdens mest beryktede vaporware. Balls of Steel edition ble bestilt, masse penger forsvant ut av kontoen, og jeg gikk hjem med en lapp det sto «First Access Club» på og en kvittering på at jeg har betalt for et spill jeg strengt tatt ikke hadde veldig høye forhåpninger om at skulle komme til meg i det hele tatt.
Jeg har spøkt mye med at jeg har kastet bort penger, jeg kom til å fly gris hjem fra jobb, osv. En teori var at forhåndsbestilling av Duke Nukem Forever må være spillverdenens Nigeriascam. En annen teori er at dette virkelig er et endetidstegn. 1997-2011 er ganske lang utviklingstid, og med tanke på at det eksisterer kvitteringer på forhåndsbestilling av spillet fra 2001 kan man jo virkelig ikke være sikker på at åpnet forhåndsbestilling i 2011 garanterer at spillet noensinne kommer deg i hende. At man veit sånt gjør jo at en føler seg litt dum og blåøyd når man går på spøken.
Det var med en sær magefølelse jeg gikk inn på GameStop, og med stor lettelse jeg byttet kvittering mot Balls of Steel edition-boksen. Nå gjelder det bare å finne ut om den virkelig er verdt det. Hva om spillet suger? Hva om den ikke er så kul som den høres ut som? Hva om, hva om, hva om? Er dette en pakke verdt 800 spenn?
Og hva er egentlig i pakken? Etter å ha dratt ut en stk byste, et par terninger, en kortstokk, et par pokersjetonger, en bok med konsepttegninger og skriverier, et tegneseriehefte, et klistremerke, et numerert limited edition autensitetsbevis, papirleke som skal monteres, en liten haug postkort… Ja, også spillet, da. Allerede før plasten ble tatt av coveret til selve spillet var det klart at dette er definitivt verdt pengene. Etter plasten er tatt av og plata satt inn og one-linerne hagler og machoosen bare syder ut av TVen er det veldig klart at dette er et spill verdt pengene. Som The Duke selv sier: «After 12 fucking years, it better be!» (et tegn på at spillet burde vært ute for to år siden, kanskje?)
En ting veit jeg ihvertfall sikkert. Vi har såvidt begynt på spillet i Labyrinten, og det virker allerede fett. Det er fullt av popkulturelle referanser av typen som du ikke helt vet om er hentet fra 4chan eller om 4chan en gang har hentet fra Duke Nukem-franchisen. Spøkene er velkjente, selv om de virker interne til spillet. I tillegg til alle metareferansene finner du referanser til diverse saker fra de siste 15 årene. It’s time to kick some ass and chew bubble gum…and I’m all outta gum.
Hail to the king, baby.
DetailsAssassins Creed i skolen
Det er ingen hemmelighet at jeg liker spill, og er interessert i å spille for opplevelsens skyld, heller enn kun det å spille. En serie som har truffet meg akkurat der det gjelder her, spesielt med de to siste utgavene, er Assassins Creed. Dette er en serie som blander actionfylt fiksjon med historiske hendelser og personer (og steder).
Fra flere hold kommer tegn på at mye av historien vi ser i spillene er korrekt. Greit nok, så har kanskje ikke Autitorefamilien fra Assassins Creed 2 og Assassins Creed: Brotherhood neppe eksistert, og hvorvidt DaVinci skapte mange våpen og andre saker for snikmordere er i beste fall noe vi neppe får høre om med det første, men dette er kun krydder i et stort teppe av Italias historie.
Det som virkelig slår meg, er at når jeg har rolige passasjer i spillet og trenger en pause, bruker jeg ofte den til å sjekke ut personer som dukker opp, bygninger jeg har sett, ting som har skjedd, osv. Dette er en reaksjon jeg sjeldent har fått fra å se filmer eller serier, men nå har jeg faktisk lyst til å lære mer historie.
Da jeg gikk på skolen, ble filmer til stadighet dratt inn i undervisningen. Vi så Prinsen av Egypt i kristendomstimene, vi så American History X i samfunnsfagtimene, vi så diverse fjernsynsteater i norsktimene, og dette er bare eksemplene jeg kommer på ut av det blå. Men hva med å dra inn noe elevene blir dratt inn i? Og hvordan kan dette gjøres forsvarlig?
Her må jeg bare takke @monografi på twitter, for å ha delt denne perlen av en video. Magnus Sandberg (lærer på Stovner, om jeg ikke tolker tittelen på videoen feil) har dratt inn nettopp Assassins Creed 2 i historieundervisningen og funnet ut en måte elevene kan lære av å spille på. Veldig bra initiativ, og jeg gleder meg til å se flere gode eksempler på bruk av kommersielle spill på denne måten.
Om du vil lese mer om akkurat denne saken, vil jeg anbefale et blogginlegg hos KNIRK om videoen.
DetailsKonsoll vs PC-spill, hva skal man velge?
photo credit: gnackgnackgnack
PC eller PS3 eller Xbox360 (eller mac)? Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har utsatt spillkjøp kun fordi jeg ikke klarer å bestemme meg. Som regel er det PC eller PS3 det står mellom til slutt, og de fleste spillene jeg vil spille kommer ut til begge. Noen ganger er valget enkelt, som med Assassins Creed:Brotherhood, som nylig kom ut til PS3 og Xbox360, men ikke kommer ut til PC før en gang over nyttår. Jeg vil jo spille det fortest mulig. I fjor, da Assassins Creed 2 kom ut, derimot, var kvalene mellom Xbox360 og PS3 (siden vi har det første spillet i serien til Xbox360). Men hva når spillene kommer ut likt? Hva velger man, og hva er egentlig best?
Tidligere i år fikk jeg en super sjanse til å teste spillopplevelsen på samme spill på PC og PS3, nemlig Sam & Max sesong 3. En av få spill som tåler flere gjennomspillinger relativt kort etter hverandre. Det at serien er brutt opp i kapitler som kom med en måneds mellomrom, og at det tok tid mellom jeg var ferdig med siste til PC til jeg fikk det på PS3 hjalp jo. Jeg hadde strengt tatt glemt det meste av løsninger innen jeg kom til dem på nytt, og gråt like mye av slutten ved andre gjennomspilling. Så langt er det likt.
Det jeg merket ved andre gjennomspilling, derimot, var at jeg slappet av mer. Noen vil kanskje påstå at dette er fordi første gjennomspilling på PC strengt tatt var for å anmelde for n4f.no, men jeg er ikke like enig. Joda, jeg tok nok notater og hadde en viss analytisk tone i hodet mitt og hadde mange diskusjoner med meg selv om hver enkelt episode, men bortsett fra notatene er dette noe jeg ofte bare gjør. Jeg liker å diskutere det jeg holder på med. Jeg liker drøfting, og jeg liker å få andres synspunkter. Og det er nettopp på det siste PS3 vinner.
I husholdningen min er det et uttrykk som burde nå resten av verden snart. Baksetegaming. Det er alltid en eller annen som forviller seg inn i stua mens jeg spiller og setter seg ned og roper forslag til skjermen om hva jeg skal gjøre. Innimellom bytter vi på hvem som styrer, og det blir som regel liv når dette skjer. Spilling på konsoller kan altså være sosialt, selv om det ikke innebærer ting som samarbeidsmuligheter og muligheter til å spille mot hverandre.
Jeg er kanskje i overkant nostalgisk her, men dette minner meg litt om den tida da jeg var lita og pappa ofte spilte Super Mario og forbløffet meg og brodern med hvor langt han kom i forhold til hva vi klarte. Det var ikke grenser for hvor spennende det kunne være å se på pappa spille. Da vi var små kunne det nesten være mer gøy å se på pappa runde Golden Eye og Zelda: Ocarina of Time enn å spille gjennom selv (og det var veldig gøy å snike seg til å spille på pappas gamle lagrede spill — tenk, hit kan jo vi og kanskje komme, bare vi øver nok).
PCspill for meg ble egentlig ikke så veldig kult før jeg oppdaget Age of Empires 2 en eller annen gang i løpet av ungdomsskolen. Strategispill definerte vel egentlig mye av den perioden der spillmessig for meg. Etter hvert har jeg også fått en liten forkjærlighet for å spille ork i Warhammer 40.000 (de er jo så søte i all barskheten sin!). Etter hvert oppdaget jeg også LAN partyer, og det er nok her mesteparten av sjarmen ligger i PCspilling for min del. Det er mye kulere å spille mot folk i Counter Strike og andre spill når du hører høylytte kommentarer om hva som skjer rundt deg.
Og der var vi tilbake til hva jeg liker med konsoller. Følelsen av at man er i noe sammen, selv om man kanskje egentlig er aleine.
Jeg har nok vokst en del siden jeg syntes det var ok å sitte i en relativt vond stol og spille flere timer i strekk. Det var den tiden da man faktisk klarte å sove på de merkeligste steder, og grandiosa og sjokomelk var et velbalansert og godt måltid.
Nå vil jeg helst ha en god middag med litt mer smak og næring enn du finner i en pizza Grandiosa, jeg sover best på en god madrass, og når jeg skal bruke flere timer på en fritidsaktivitet, er sofaen den beste plassen i huset.
Det er i sofaen jeg slenger meg når jeg trenger å slappe av, og det er i sofaen jeg bruker mesteparten av tiden når jeg er hjemme. Kontorstol og PCskjerm har jeg jo på jobb og, så det er greit å ha et synlig annerledes miljø når en kommer hjem, mener nå jeg. Også er det så utrolig mye mer behagelig med tilskuere når de kan sitte tilbakelent på sin plass og følge med heller enn å kikke over skuldrene dine. Det siste er spesielt behagelig på spill som funker for tilskuere.
Når det gjelder Sam & Max sesong 3 var det ikke noen nevneverdig stor forskjell mellom PC og PS3-versjonene. Det var litt forskjell i hvordan kontrollene virket, av åpenbare grunner, men ellers var de ekstremt like. Det som utgjør forskjellen er rett og slett settingen. Hvilket humør er du i? Hvor føler du deg mest vel? Hvor kan du slappe best av?
Spill bør være avkobling. Litt som når du leser en bok, ser en film, eller graver deg ned i et hvilket som helst medium. Du gjør det fordi det fenger, og det blir opp til deg selv å finne ut hvilken setting som passer deg best.
Det jeg har lært her, er at jeg som regel liker PS3en bedre enn PCen. Det finnes noen hederlige unntak, men sofaen roper som regel høyere enn pulten med PCen på. Faktisk tror jeg at jeg liker konsollen såpass bra at jeg vurderer å skaffe meg Orange Box på nytt. Hadde jo vært kult å spille gjennom portal en gang til før oppfølgeren kommer? Hvorfor ikke bare ta den på PS3 denne gangen?
Så, i fare for å høres ut som en rosablogger føler jeg for å avslutte med et spørsmål. Hva foretrekker du? Konsoll eller PC (eller mac)? Eller hva med noe håndholdt? Og hvorfor?
DetailsZombiegalskap
Zombier er en sak som «alltid» har vært der, og som neppe kommer til å forsvinne helt. Nå og da spekuleres det i om det er mulig at Zombiene kan finne på å komme og ta oss. Innimellom har vi ras av Zombier her og der. De kommer gjerne i klynger, de hjernesultne. En kommer sjeldent alene.
Innimellom virker det som om idèprosessen som ender opp i nye zombieting går i gaten «ok, vi har en kul greie, hva kan vi gjøre for å få den ENDA tøffere? Aha! Gjør dem grønnlige, få kjøttet til å råtne av (hjerne med litt avfallende lemmer og sånn), og gjør dem sultne på hjerner». Oppskrift på suksess.
Et godt eksempel er spillet Red Dead Redemption. Litt flåsete sagt er dette en slags GTA satt i en westernsetting. Kjempekult opplegg, igrunn. Også er det jo sånn med spill nå om dagen at det er hipt å komme med nedlastbare greier. Enkelte spill nøyer seg med nye karakterer og kostymer, mens andre gjerne har nye oppdrag og vinkler på spillet. Rockstar-folka fant like gjerne ut at de ville gi ut nytt innhold til Halloween. Og hva er innholdet? Zombier, selvfølgelig. Ifølge beskrivelsen på Playstation Network Store, følger vi hovedfiguren mens han prøver å finne en måte å stoppe pesten av udøde som lurer over steppene.
Red Dead redemption er ikke alene om å være zombierelatert på PSN store. Call of Duty har nazizombier (hei, Død Snø!) i en av tilleggspakkene sine, og enda er det flere spill med zombieinnhold og alenestående zombiespill. Du har også større spill som drar nytte av zombiefascinasjonen vår. Left4Dead og Dead Rising er flotte eksempler på spill med zombier i hovedrollen. I tillegg har vi også en gammel klassiker, Monkey Island: LeChucks Revenge, der Piraten LeChuck ikke lengre er en spøkelsespirat, men en levende død. (Tillegg: Også kan man selvfølgelig ikke unngå Resident Evil-serien, som også har blitt en filmserie.)
Om vi går utenfor spillverdenen finner vi fortsatt flere tilfeller av zombier. Her om dagen fant jeg for eksempel tegneserien Victorian Undead på Outland. Med løfter om Sherlock Holmes som slåss mot zombier, måtte jeg bare kjøpe. (I tillegg fra akkurat den plassen har vi også sjangerblandingen Pride, Prejudice and Zombies, som jeg ikke har fått summet meg til å lese enda.)
Det finnes såpass mange filmer, tegneserier, bøker, spill, kunst, låter og i det hele tatt at det blir sjanseløst å nevne alt her. Zombiewalks er stadig populært verden over (det er for eksempel en årlig en i Oslo, arrangert av Children of the Night). Du kan kjøpe zombiepynt i alle mulige former og estetiske kvaliteter.
Zombier er tydeligvis noe som fenger. I perioder lurer jeg kanskje på om det ikke er litt vel mange av dem der ute, som med så mange andre ting. Det er kanskje ikke så rart. De er den perfekte fienden om du vil ha underholdning der du ikke trenger å plage samvittigheten for mye. De er jo tross alt døde, så at du nyter synet av zombieslakting, er jo det kun fordi du heier på de gode gutta, ikke sant? De som prøver å redde menneskeheten fra å gå rundt og spise av hverandre, vet du? Også så lett kostyme til Halloween’a gitt. Ta klær du ikke bryr deg så mye om, riv de litt i filler og bruk teatersminke og sånn for å få det til å se ut som om du er full av sår og byller og råtnende kjøtt. Tada!
Nei, mørk underholdning er gøy. Ikke alt trenger å handle om realisme og ting som faktisk skjer. Innimellom er en zombie en zombie — hjerneløs underholdning — og ofte er det akkurat det jeg trenger. Bare det ikke blir hjerneløs (haha) bruk av zombier fordi noen i markedsavdelingen har hørt at kidsa liker sånt, er det greit for meg. Om du drar inn zombier som en snarvei til moro, kan du like gjerne gi opp. Zombier er ikke garantert suksess. BRA zombier får deg et stykke på veien. Sånn er det jo med alt.
Næh, i bunn og grunn tror jeg at jeg skal si meg fornøyd så lenge zombiene ikke begynner å glitre og bli pene de og. Heldigvis tror jeg vi har en god vei å gå før noen klarer det (og nei, det er IKKE en utfordring).
Eller kanskje jeg bare er helt på jordet i alt og at zombier i popkultur er et grep de gjør for å pasifisere oss, så vi er enda enklere å overvinne? (Hvem vet, de KAN ha en zombie overlord MED hjernekapasitet til sånt.)
Ja, og om du er interessert i Zombiemusikk, har jeg lagd en spotifyliste som jeg har hørt på hele veien mens jeg skrev dette.
(Om du skulle komme til å havne i midten av en zombieapokalypse, sånn forresten, kan det lønne seg å vite et par ting. Som at du bør holde deg i bevegelse, for eksempel, og at våpen er undervurdert.Filmen Zombieland har en del tips for å overleve. Flere tips kan du finne ute på det store, vide internettet.)
Tillegg:
Det er ganske mange nylige zombiesaker som ikke er nevnt her. Noen fordi de ble glemt, og noen fordi jeg rett og slett ikke tenkte på å ha dem med. Om du er interessert, kommer jeg til å legge til de jeg kommer over (fra den siste tiden, altså, Romeros zombiefilmer, Død Snø og sånt får du finne frem til selv).
Er kvotering virkelig så bra?
Jeg har nettopp kommet hjem fra nok en interessant kveld med Girl Geek Dinners. Hele konseptet slår meg hver eneste gang som en slags koselig, intellektuell utstrekning av den relativt gamledagse syklubben, og jeg går derfra hver gang med tusen nye tanker i hodet og på en buzz av «så jeg er ikke unormal jeg heller». Det er fint å ha en plass der vi teknologiinteresserte berter kan diskutere ting som engasjerer oss. Og det er tydeligvis mye som engasjerer.
Nå, jeg skal ikke snakke for mye om hva som skjedde, hvem som sa hva, osv annet enn at det var en veldig koselig kveld (som vanlig), og at jeg igjen har gått derfra i en fin gladboble av å ha tilbrakt enda en kveld med smarte, interessante jenter av mange forskjellige slag. Selv om vi alle definerer oss som geeks på et nivå (hvorfor ellers skulle vi vært der?), er det tydelige forskjeller på interessefeltene og hvordan vi er geeks. Og det er masse rom til alle. Nå, kveldens tema var «Åpen kildekode, makt og kjønn«. Et tema som kan se ut som om det egentlig er flere termer satt sammen til ei mølje, men som allikevel blir ganske interessant når man begynner å snakke om og tenke over hva det egentlig betyr. Hva er makt? Hvordan relaterer makt til åpen kildekode? Og hva har det der med kjønn å gjøre?
Personlig er jeg litt lei hele greia med å dra kvinnekamp og likestilling inn i alt. Det finnes felter der dette kan være nyttig, men før man begynner med kvotering kan det være en idè å tenke etter hvorfor man vil ha flere kvinner inn i en type stilling. Hva har disse å tilføre? Har vi kvinner noe biologisk oppi hodet vårt som gir ethvert team vi kommer inn i en stor fordel på feltet de driver i? Eller er det heller det at mange av oss har blitt oppdratt til å bli kvinner? Vil ikke en gutt som har blitt oppdratt i bilverkstedet og som plutselig bestemmer seg for å bli systemutvikler også komme med en ny måte å se ting på i forhold til de andre systemutviklerne han møter? Eller hva med en gutt som har blitt oppdratt til å ta seg av det mange vil kalle klassiske kvinneoppgaver? Vi snakker stadig om at »vi trenger flere kvinner i X!» — ja, gjør vi det? Vi får kanskje et bedre utvalgsgrunnlag om vi oppfordrer jenter til å søke seg til mannsdominerte steder, men får vi bedre arbeidere av å kvotere inn damene? Jeg er veldig for å ha et mangfold i alt, men jeg er enda mer opptatt av at vi skal ha kompetente mennesker i rollene de tar. Den beste/mest egnede personen bør få sjansen. Uansett. Det høres kanskje litt naivt ut, men det er nå det jeg mener.
Hele tanken på kvotering er noe som har plaget meg i flere år. I Aftenposten forteller de i dag at ASA selskaper går over til AS for å slippe kravet om 40% kvinner i styret. (Men slapp av, vi er visst også nest best i verden på likestilling).
En annen sak jeg har blitt gjort oppmerksom på i det siste når det gjelder kvotering kommer fra sidene til Arbeiderpartiet. Vår forsvarsminister, Grete Faremo, vil ha flere jenter i førstegangstjenesten. Dette er i prinsippet en veldig fin tanke. Igjen har vi større grunnlag for å velge riktige personer om vi lar flere søke seg til stillinger som det du til slutt vil få i forsvaret (i denne sammenhengen). Jeg er veldig for at alle skal på sesjon. Hadde jeg i det hele tatt hatt peiling på hvordan jeg skulle komme meg dit da jeg gikk på videregående, hadde jeg mest sannsynlig dratt. Nå var dette riktignok tida da jeg trente taekwondo og sånn, men allikevel. Hadde jeg kvalifisert til å komme inn i en interessant avdeling hadde jeg nok vurdert det. Problemet mitt er enkelte av uttalelsene til Faremo, som f.eks denne:
«Vi har behov for mer kvinnekompetanse i Forsvaret, og da må vi ikke legge for eksempel unødvendige strenge fysiske krav som motarbeider dette, sier hun.»
HVORFOR har vi behov for mer kvinnekompetanse i Forsvaret? HVA er det disse kvinnene skal gjøre som rettferdiggjør at vi skal lempe på de fysiske kravene? Hvorfor blir ikke behovet for kvinnekompetanse bedre begrunnet? Eller begrunnet i det hele tatt? Klart det ser bedre ut på papiret å kunne si at »vi er så tøffe at 25% av de som er i førstegangstjenesten er kvinner. Samme gjelder 20% av befalet vårt», men hva gjør det i praksis? Vi er ikke Israel, og vi har vel strengt tatt ikke behov for å bli som Israel når det gjelder forsvaret vårt heller. Ja, jenter duger til veldig mye, men må vi lempe sånn på kravene for å slippe de inn over alt? Er det ikke bedre å ha fokus på egnethet heller enn på tall? Klart, Faremo presiserer i artikkelen at man kun må ta inn kvalifiserte til førstegangstjenesten, men hva hjelper vel det når vi senker grensen for hva som er kvalifisert? Jeg vil ihvertfall se at de beste er de som skal forsvare meg om russerne, kineserne eller i det hele tatt noen med ønske, vilje og styrke til å angripe Norge kommer. (Og ja, jeg vet vi sikkert ikke hadde klart oss lenge alene mot røkla her.)
Uansett, tilbake til teknologien. Under diskusjonen i kveld ga jeg uttrykk for noe jeg har ment lenge. Det er ikke viktig om du har pupper eller ikke på internett. Det er ikke alltid en viktig del av identiteten din hvilket kjønn du skriver deg til, og det bør det ikke være heller. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har tatt meg for å være hankjønn her og der. Det kommer ikke fordi jeg vet «hvordan menn uttrykker seg», for der finnes det like mange svar som det finnes menn. Det kommer fordi jeg setter meg inn i terminologien som blir brukt, kunnskapene som er forventet i miljøet og fordi på enkelte nivåer har jeg kanskje litt stereotypisk guttete interesser. Det betyr ikke at jeg har løst en kode eller at jeg nødvendigvis kommer til å ha et annet syn på ting enn gutter jeg omgir meg med. Jeg kommer til å ha et annet syn på ting enn folk fra en annen bakgrunn og med et annet preferansebilde. Helt enkelt.
Jeg tror ikke vi kommer noen vei med å hevde oss som «kvinner i <insert guttebransje>» før vi slutter å se på oss selv som akkurat det. Vi er individer i en verden full av andre individer. Det er tullete å snakke om at »han tenker som ei jente» eller «hun er like god som menn i faget sitt» eller «jeg tenker ikke på vennene mine av motsatt kjønn som om de er av motsatt kjønn». Det fører deg ikke fremover. Først når vi lar kjønn være et ikke-tema i det at vi ikke gjør et poeng ut av det kan vi komme ut av denne store kvoteringsgrøfta. Slutt med å rekruttere jenter til alt mulig. Hva med å rekruttere mennesker med et interessefelt man ikke ser mye av i feltet du rekrutterer til? Nå DER har du nye perspektiver.
(Sjeldent jeg takker her, men nå har jeg faktisk veldig lyst til å takke Javadama for å holde et foredrag som satt tankene mine såpass mye i spinn — du er bra!)
DetailsDe fritidsvennlige dataspills fremgang
Det ser ut til at det begynner å bli en nisje av spill som er tilsynelatende tilpasset meg på alle vis. Eller kanskje jeg bare er en del av en stadig mer skrikende målgruppe? Vi som liker spill, men også liker å ha tid til det andre vi holder på med? Vi som ikke takler å bruke for lang tid på et spill alene, men gjerne vil gape over det vi kan av det som interesserer?
Telltale Games har gjort meg lykkelig med slikt i mange år nå. Det startet for min del med at jeg fant en DVD med en sesong av Sam & Max på Game i Krokstadelva og eskalerte da jeg fant ut at de gjorde mye for å beholde meg som kunde. Etter hvert har det blitt flere sesonger Sam & Max (akkurat nå står vi rett foran sesongavslutningen til sesong 3, som du kan finne anmeldelser skrevet av meg hos n4f.no). Akkurat nå holder de dessuten på med å utvikle sesongbaserte spill av Jurassic Park og Back To The Future. To franchiser mange både kjenner og elsker.
Akkurat der har Telltale funnet en god oppskrift for å nå en del markedet av casual gamers. Oss som spiller på fritida. Hver episode tar omtrent fire timer å komme gjennom ved gjennomsnittlig spilling. I tillegg baserer de seg ofte på univers mange av oss allerede kjenner til. Wallace & Gromit har blitt en spillserie hos dem, og de har også dratt frem Lucas Arts Adventure Games gamle Monkey Island og tidligere nevnte Sam & Max. Ja, selv CSI har blitt spill gjennom Telltale.
Ja, og når vi først er inne på Lucas Arts Adventure Games, kan jeg jo i slengen nevne at de The Secret of Monkey Island og Monkey Island 2: LeChucks Revenge er ute på både Steam, Playstation Network, Xbox Live Arcade og i appstore for iPhone/iPad i Special Edition. Enda et godt eksempel på spill som ikke er for lange, men veldig underholdende å spille (men når får jeg Day of the Tentacle igjen? HMM?)
Oppi alle disse spillene som er tilsynelatende tilpasset meg og mitt liv har jeg bare en mangel. Muligheten for en god Co-op, lagt tilrette for å bli spilt på en konsoll, og ikke via nett. Jeg vil jo gjerne ha muligheten til å ha med samboeren min på det her, ikke sant?
FPS-spill der det meste kommer an på hvor flink jeg er til å sikte synes jeg for det meste er møkkjedelig (med mindre det er Team Fortress, da, og jeg spiller Heavy). Spill som Street Fighter og Dead or Alive er artige nok, men det er ingen historie der. Og hvorfor skal historien være kun for de som vil spille alene og lenge?
For et par uker siden kom et nytt spill som fikk meg til å få opp håpet. DeathSpank. Et spill der du kjemper deg gjennom mange farer og artige samtaler i jakten på The Artifact, sånn at du kan oppnå ditt fulle potensiale som blant annet «a hero to the downtrodden». Grafikken ligger rundt den nye Monkey Island-grafikken, med noen innslag av elementer du kan forvente å se i Little Big Planet. Alt er søt og tøft samtidig, og du får både brukt RPG(rollespill)- og hack&slash evner på veien.
DeathSpank lever på mange måter opp til hypen for min del. Jeg elsker spill som får meg til å brøle ut i latter, og som har en helt hinsides form for meta-humor. Da jeg fant ut at den også hadde en co-op funksjon ble jeg helt i hundre! Helt til jeg kom litt opp i level og fant ut hvor lite nyttig denne hjelperen faktisk var, da. Medhjelperen kommer i form av en rosa trollmann ved navn Sparkles (dritfett, tenkte jeg) som kan lage en klone av seg selv som eksploderer samt blåse ild, slenge ut et slags magiangrep og gi litt liv til DeathSpank. Klonene hadde det med å ta livet av oss, og liv fikk vi for det meste av potions som kom fra DeathSpank selv. Når Sparkles var nyttig, var han ganske nyttig, men man fikk ikke følelsen av at co-op funksjonen var utnyttet til det fulle. Sparkles var rett og slett ikke engasjerende nok for spiller nummer to til at han ble brukt så veldig mye. Men han er et steg i riktig retning.
Om noen i spillbransjen leser dette, vil jeg bare legge inn min stemme for å utvikle co-op funksjoner i fremtiden. Vi er på vei, men det er fortsatt et stykke å gå før jeg blir fornøyd. I det hele tatt blir jeg fornøyd av flere gode eventyrspill som ikke tar livet av fritida mi. Jeg vil jo gjerne komme meg gjennom alt?
DetailsFritidssysler
Når man får beskjed om å ta det skikkelig med ro og unngå ca alt man bruker tid på, er det bare en ting å gjøre: skaffe en ny hobby.
Så hva velger man? Jeg fant en haug barbiesko, øredobbdeler, tang og syl, og plutselig har jeg øredobber over alt. Kanskje jeg skal mekke en etsybutikk til dem før stua er full?
Edit: Etsybutikk fiks ferdig. Den finner du her. Kommer til å legge ut ca alle parene (minus de jeg bare ikke kan gi fra meg) i løpet av de neste dagene, tenker jeg. Har bare mobil å ta bilder med akkurat nå, men sånt tåler dere vel?
DetailsNadia rambler om kvinnedager
Hver 8. mars blir jeg vekt til gratulasjoner rettet mot meg og alle andre kvinner på grunn av at vi tilfeldigvis er født som hunkjønn (eller har blitt det etter hvert), og hvert år ender jeg opp med å tenke over hva dette egentlig innebærer.
Det finnes mye urettferdighet i verden, basert på veldig mye. Kjønn er en av dem. Her finnes det mange selvfølgeligheter for min del. Klart vi skal ha likelønn, klart vi skal ha like muligheter, klart jeg skal få min neste jobb basert på egenskapene mine heller enn det at jeg kan bruke rød leppestift og BH uten å bli sett rart på. Selvfølgelig skal jeg leve et liv som et menneske først, og kvinne litt etterpå. Selvfølgelig.
Jeg er fullt klar over at vi enda ikke har full likestilling, men det er ærlig talt ikke en av mine største bekymringer. I Norge er vi på god vei, men ting tar tid. Tankesett må endres, og det ikke bare i styrerommene. For hver generasjon blir vi likere og likere. Det er en prosess, og den kommer til å ta tid. En av mine yndlingsforelesere fortalte oss jentene i rommet en gang om glasstaket vi kom til å se. Et usynlig tak som går på lønn og status, som sørger for at vi som hunkjønn ikke kommer lengre. Målet for min generasjon må vel være å ta rennafart og gjøre alt vi kan for å knuse dette taket. Det er ikke sikkert vi lykkes, men vi har ihvertfall gjort vårt for å gjøre dette taket svakere, som så mange andre generasjoner før oss. Prosessene er i gang.
De store linjene er ikke alltid like interessante. Jeg synes det er mye mer spennende med hva som skjer når en person går inn i en gruppe den ikke tidligere ville turt. Nerdekulturen, for eksempel. Da jeg begynte å henge på IRC for ti år siden var det en greie med at »det finnes ikke jenter på internett». Da jeg slo folk så det ljomet i Age of Empires 2 var det ingen som kunne tenke seg at personen på den andre siden også var en reformert hestejente. Da jeg begynte å interessere meg for Dungeons & Dragons fikk jeg mange sære blikk. «Jenter er jo ikke interessert i sånt?»
I dag er jentenerder mye mer synlig. Vi har nettfenomener som RPGirl Zine og Spillpikene. Det er ikke lengre flaut å sitte på pub og snakke om forskjellige MMORPGer man spiller eller har prøvd. Jeg kjenner flere jenter som jobber som programmerere av diverse slag, reparerer maskiner over en lav sko, interesserer seg for »gutteting» og lever livet på sine premisser. Det disse har til felles er at veldig få av dem regner seg selv som feminister. De er seg selv til det fulle, og krever retten til å få lov til det. Dette er noe som burde være en selvfølge.
Kanskje det er nettopp det som kjennetegner en moderne feminist? Man snakker ikke lengre om å brenne BHer, vi sloss ikke for stemmerett, og vi jobber ikke hardt for å få lov til å jobbe. Det er fortsatt en vei å gå til full likestilling alle veier, men veien blir kortere for hver dag. Snart slutter vi å se på mennesker som «første kvinnelige…» og ser heller seirene deres som det de er: En seier for et flott menneske.
Jeg er mest for å åpne opp og gjøre flere vanlige fritidssysler akseptable. D&D er på god vei opp av kjelleren, og jeg kan sitte en kveld med «vanlige» mennesker i »vanlige» jobber og diskutere meg grønn på hva som er best av Assassins Creed og God of War uten å føle meg som et romvesen. Venner av meg som tidligere ble klasifisert som «svette nerder» som «bare sitter i kjelleren sin og laner» føler seg mer akseptert. De ser en verden der pene (OMG!) jenter prater om gaming. Folk drar på byen på lørdag og spiller
Nerd er ikke supernegativt lengre, for innerst inne er vi alle nerder på et vis. Innerst inne er vi alle mennesker.
Og morgendagen er uansett viktigere enn hva vi feirer i dag.
DetailsMin offisielle spillanmelderdebut
I dag kommer siste episode av Tales of Monkey Island ut. Dette er fortsettelsen på den fantastiske historien om Guybrush Threepwood, Mighty Pirate™, som begynte i The Secret of Monkey Island i 1990. Sistnevnte er et av mine aller fineste yndlingsspill gjennom tidene, kun toppet av Day of the Tentacle som topper ALT. The Secret of Monkey Island ble forøvrig pusset opp og gitt ut på Steam i sommer i ny OG gammel drakt. Absolutt en sak for store og små.
Vel, nå skriver ikke jeg dette for å mimre om tider foran skjermen som pirat, selv om det er veldig koselig. Nei. På lørdag fikk jeg en mail fra vår alles kjære Mullah Hastur om at den stakkars PCen hans ligger for døden og om jeg kan ta over anmeldelsen av denne sesongavslutningen vi har ventet så lenge på.
Og for en sesongavslutning! Nå skal jeg ikke si mye om den her. Hele posten er egentlig bare for å si «se på meg, jeg har anmeldt spill!» Så egentlig burde du bare gå til Hyperion sine sider for å lese anmeldelsen.
Jeg kan vel kanskje innrømme at det var en stund anmeldelsen holdt på å bli veldig kort. «GLED DERE» var hele teksten fra jeg var ferdig med introen til jeg begynte å prøve å skrive da jeg var ferdig med spillet.
I dag er jeg syk, men glad. Vurderer å spille gjennom episoden på nytt når public release kommer og jeg får episoden jeg har betalt for. DVDen med alle episodene skal definitivt skaffes, og om det kommer goodie bags til sesongen tar jeg gjerne det og.
Greit, jeg innrømmer det, jeg er en Monkey Island fangirl. Jeg elsker de gamle Lucas Arts Adventures-spillene, og nå har Telltale Games blitt de nye heltene mine. Når du har kommet gjennom Tales of Monkey Island kan du jo gjerne fortsette med begge sesongene av Sam&Max, for eksempel.
Jeg må innrømme at jeg blir litt stolt av å se navnet mitt i en slik byline. Jeg er kanskje syk og sitter inntullet i pledd med alt som hører til, men inni hodet mitt flyr et lite vesen rundt og roper «SQUEEEE!»
Details
