Nye begynnelser

Denne uken var det å si opp jobben. Uten noen sementlagt plan for veien videre. Det er en avgjørelse som er like skummel som den er riktig. Riktig til tross for gode kollegaer og en stabil hverdag og alle sånne ting som høres koselige ut. Men riktig fordi jeg vil noe mer. Riktig fordi veien som er riktig for stillingen jeg har hos Norsk Chokolade Import AS ikke er en vei som er riktig for meg. Riktig fordi innimellom er det greit å innse at du ikke er riktig person for der du er, og der du er ikke er riktig for deg. Til tross for koselige lunsjer med fine kollegaer, altså. Riktig til tross for at det kanskje virker lurere å vente med oppsigelse til en ny jobb ligger på bordet. Riktig fordi det er det du innimellom trenger.

Så, hva nå?

Jeg, som dro til England for å studere da jeg mente Norge var for lite og som kom tilbake etter endt Bachelor i grafisk design fordi jeg, tross alt, elsker Norge. Vi har en egen måte å tenke på, vi. Det ble hele tiden påpekt av andre designere jeg snakket med der borte og folk som ikke kan design i det hele tatt at vi, som et designfolk fra Norge har en egen evne til å alltid være minimalister. Selv når vi pøser på med detaljer. Vi lager noe stort også tar vi bort til det ikke er mer å ta bort annet enn kjernen av det vi vil få frem. Uansett hva vi gjør, om det er design eller ikke. Vi har et rykte på oss for å være nøysommelige, på godt og vondt. Men det er på siden av saken.

Saken er jo hva jeg vil nå. Vil jeg begynne som en frilanser, eller vil jeg inn i en ny fast ansettelse? Vil jeg jobbe som en designer, eller som en slags «potet» (slik jeg har gjort de siste årene). De tre årene som har gått siden jeg flyttet «hjem» til Oslo har jeg fått være med på mye spennende. Jeg har fått øve meg på produktfoto og stadig blitt flinkere på å få frem det beste i produktet foran objektivet mitt. Jeg har fått skrive spillanmeldelser og fått de publisert på plasser som ikke er min egen lille blogg. Jeg har fått designet plakater og logoer for frivillige organisasjoner og arrangementer som jeg føler jeg brenner for, og jeg har sittet i kulda i Vikersund og rapportert live fra prøve-VM i skiflyving på twitter og facebook med bilder og video tatt av gode medarbeidere, flotte innsendere (og litt meg selv) under et event med høyt tempo og mye som skjer. Meg, som ikke vanligvis interesserer meg for sport, men som satt meg ned og leste meg opp på hopptrivia fordi «dette er jo faktisk veldig spennende».

Hvor vil jeg?

Det er mye jeg kan si at jeg kan, og mest sannsynlig vil jeg la mye utebli, for det er simpelthen ikke alt jeg klarer å huske. Men jeg kan merkevarebygging. Jeg kan designe en logo og brevhoder og visittkort og det du trenger for bedriften din. Jeg kan også sprite opp allerede eksisterende design. Jeg kan bruke designtenking til å dytte merkevaren din i nye retninger. Jeg finner fort frem til idèer for hva du kan gøre for at flere skal se deg. Jeg er en grafisk designer som også har jobbet som både lærer og mentor (begge mens jeg enda bodde i England, dog). Jeg er et kommunikasjonsmenneske som elsker å skrive, men som også brenner for at lesbarheten i designet skal være på topp.

Jeg er også en racer på PhotoShop og InDesign, som kan å bruke begge til å dytte budskapet det ørlite grann steget lengre fram som du kanskje trenger. En gang i tiden lærte jeg meg dessuten både å få til ting i DreamWeaver og Flash (både actionscript og animasjon), og jeg er ikke redd for å sette meg ned og friske opp i dette. Hodet mitt er tross alt for ungt til å holde seg fast til det jeg kan i dag.

Jeg elsker å lære nye ting. Jeg elsker å få til ting, og jeg elsker å se resultater. Ingenting gleder meg mer med jobben jeg har i dag enn å se produkter jeg har jobbet med ligge i godtehylla der jeg handler. Unntatt kanskje å se de rase ut av lageret vårt. Ingenting gleder meg mer når jeg kommer hjem fra jobb og jeg setter meg ned og prøver meg på et nytt triks med photoshop eller lignende som jeg har snublet over, og innser hvor mye kult jeg kan bruke det til.

Ingenting interesserer meg mer enn muligheten til å pushe grenser. Både mine egne og andres.

Det er det denne avgjørelsen egentlig handler om. Det finnes grenser å dytte på der ute, det finnes mennesker å påvirke, og det finnes utfordringer som kan sette meg i fyr og flamme. Hvor jeg finner disse utfordringene aner jeg ikke, men kanskje du har dem?

Er det deg jeg vil jobbe hos?

Akkurat det er litt vanskelig å vite uten å ha hilst på deg og snakket med deg, men det kan vi kanskje få til?

En CV i PDF-format finner du tilgjengelig for nedlastning her.

Om det er noe du lurer på om jeg kan, som jeg kan ha utelatt i CVen (helt sikkert ikke med vilje), så spør meg. Det verste du kan få er et ærlig svar. Og akkurat det kan jeg garantere at du får. Et ærlig svar, altså.

Så, ta kontakt! Jeg er tilgjengelig på telefon (47641129), e-mail (nakrissimo@gmail.com), twitter, facebook og linkedin. Blant annet.

Om ulver og redsel

Den store facebook/twittersnakkisen i går var en status som bredte seg om en mann som går rundt og legger ut gift rundt St.Hanshaugen. Jeg må innrømme at jeg gikk fem på selv og postet statusen, sånn for å være på den sikre siden. Jeg har jo tross alt mange venner med hunder.

Hos mange av de jeg kjenner som har lagt ut samme status ser jeg mest kommentarer av typen «uff, så fælt» og «syke mennesker!» osv. I mitt, derimot, ber folk om «kilde, please» og opplysning at det er veldig lite som er såpass akutt giftig for hunder, ihvertfall av omnomnom-typen. (Takk, folkens).

Nå viser det seg at det (igjen) er de som forholder seg skeptiske som igjen har rett. Takk til dagbladet for oppklaringen. Sagflisen som har skapt hysteri viser seg å være løypemarkeringer for et litt spesielt løpekonsept der løypa ikke er oppgitt på forhånd, men man har en «hare» som drar rundt rett før løpet og legger igjen markeringer for hvor løpet går. Arrangørene her bruker sagflis og mel fordi dette er miljøvennlig og ufarlig. Altså ikke gift.

På den ene siden er jeg veldig glad for at jeg har venner som klarer å dra meg ned på jorda når jeg blir litt hysterisk i advarslene. På den andre siden er jeg litt lei av at man skal tolke alt mulig negativt og spre om seg med slike teorier og påstander der det ikke finnes grunnlag. For meg, som ikke er ekspert på gift eller ekspert på hva hunder kan dø av, virker det naturlig å heller prøve å være på den sikre siden og dermed i et heller svakt øyeblikk være med på å spre slik frykt.

Så, gift på bakken er heller usannsynlig. Men om du vil være helt sikker kan det være greit å uansett ta en tur til dyrlegen om kreket begynner å bli dårlig etter en tur.

Men at du ikke skal være redd for gift på bakken betyr ikke at du ikke skal være redd for noe når det gjelder hunden din. Enkelte ting med dyrehold burde være selvsagte. Som at du ikke lar noen du ikke kjenner mate hunden din. Det finnes mye hunden din ikke burde spise, og veldig mye av dette igjen er ting folk som aldri har hatt hunder eller aldri har lært om hundeernæring ikke vet. Det kan være ting som er helt ufarlig for oss å spise, som sjokolade og kebab, som kan gjøre hunden din skikkelig dårlig. Eller, for å rette det mot de som virkelig burde høre det: Ikke mat andres hunder uten tillatelse fra eieren, ok?

En annen ting jeg ser så altfor ofte, er hunder som er bundet utenfor et bygg mens eieren «bare er inne en veldig kjapp tur». I Oslo. Folk (igjen, på facebook) er bekymret for hvor «ille stelt» det er når man faktisk må tenke på at bikja kan bli tatt. Vel, så «ille stelt» har det vært så lenge jeg kan huske, og ikke bare i Oslo.

Jeg kommer fra en relativt liten plass, Hokksund. For meg som har vokst opp i området og siden flyttet til Oslo er Hokksund en doven, ufarlig plass. «Alle kjenner alle» og det er veldig lite som skjer.

Da jeg var mindre hadde mormora mi en hund som het Cockie. En fin russisk mynde, om jeg husker riktig, så ikke akkurat en veskehund. I rådhusbygget i Hokksund har du en offentlig svømmehall der mormora mi jobbet, og en dag hun bare skulle innom i et veldig kjapt ærend (av typen «levere dette» eller «hente det der», rett inn og rett ut igjen) bestemte hun seg for å slå to fluer i en smekk og gjøre det mens hun luftet Cockie. Hun var inne i et minutt, og da hun kom ut igjen så hun en mann gå bort derfra med Cockie i band. I bittelille, ufarlige Hokksund. Nå var heldigvis mormora mi kjapt nok ute til at hun fikk tak i mannen og fikk hunden sin tilbake, men hva om hun hadde stoppet for å prate litt til med kollegaer før hun gikk ut igjen? Hva da?

For ikke å snakke om muligheten for at noen, med eller uten vilje, kan finne på å skade hunden din mens du «bare er inne et ærend». Det finnes mange forskjellige folk i en by. Det finnes barn som ikke har lært seg å ikke uten videre gå bort til fremmede hunder, og ikke har lært hvordan du kan klappe en. Det finnes folk med nedsatt syn som bare ikke ser hunden din. Det finnes folk som synes hunden din er en pest og en plage. Det finnes mye som kan skje med hunden din når du ikke har den under tilsyn. Det kan være at du er en god hundeeier, men jeg synes allikevel synd på en hund som står alene utenfor en butikk eller lignende i et høyt befolket område.

Jeg har vært hundeeier selv, og jeg vet hvor lett det er å tenke «men det går sikkert bra, jeg skal jo bare inn hit i to minutter». Og jeg kan gjerne være den første til å innrømme at jeg har bundet hunden min utenfor en butikk selv. Jeg har kommet ut igjen til en hund jeg gikk fra med båndet festet på en måte det er umulig å løsne uten å ta av og på igjen, for å se henne stå løs da jeg kom ut igjen (det var siste gang jeg lot henne stå sånn i «bare to minutter»). Jeg var heldig, mormora mi og Cockie var heldige, men hva om du ikke er?

Historien om Føggle

Denne historien starter da jeg kom hjem fra jobb i dag. Utenfor inngangen til bygget jeg bor i, satt herr Føggle på en benk. Hvem er her Føggle, sier du? Jo, han her:

Så jeg fniste litt og tok bilde, og valgte å ikke ta ham med inn. Man vet jo aldri hvor den rosa styggingen har vært, mener jeg.

Vel hjemme brukte jeg noen timer på å slappe av, spise is, høre på The Knife, skrive forrige post… Så i det jeg trykker «publish» ringer det på døra.

Så jeg grynter litt for meg selv, og lurer på hvem av gutta jeg bor med (er så glad i dere, så) som har glemt nøklene sine eller hvilken venn de har sendt hjem til oss for å vente (jada, har venner jeg og, men de avtaler som regel på forhånd). I det jeg åpner døra finner jeg ikke et eneste menneske i gangen utenfor. Dette er synet som møter meg:

Så, den skulle visst til oss i Labyrinten allikevel?

Ninjaen var på Games Workshop for å spille mot en av kundene der, Tigern kom hjem rett etter jeg åpna døra og så like forvirra ut som jeg følte meg, og Shaggy har vi ikke sett eller hørt noe særlig til. Ingen av vennene våre bor i bygget, eller kjenner folk i bygget heller, så vidt jeg vet. Ikke av de som vet hvilken leilighet vi bor i, ihvertfall.

Så, det mest sannsynlige her er at vi har en eller annen nabo som vil være morsom. Eller at noen har sluppet inn noen moroklumper som kjenner en av oss fire Labyrintinere. Uansett har vi veldig lyst til å vite hvem du er. Hvorfor Labyrinten? Er vi tilfeldig utvalgt? Har du lagt merke til en av oss og hvor vi bor? Kjenner vi deg? Er du noen vi burde kjenne? Så mange spørsmål.

Ja, og Labyrintens første stygge bamse, Derp Herpson måtte inspisere Herr Føggle før han fikk komme nærmere døra vår.

Konklusjon: Joa, Føggle er definitivt interessant, men Derp foretrekker noen med lange nok armer til å gi han en skikkelig klem. Han er jo en worrible, tross alt, og lever av å absorbere engstelse og andre ting som får folk til å klemme.

Føggles skjebne er enda ikke helt bestemt. Han har ihvertfall et midlertidig hjem nå. Om du kjenner han, eller har noen gode idèer for hva vi kan gjøre med han, si gjerne ifra. F.eks i kommentarfeltet.

Nadia er ei kjøkkenkløne

Jeg innrømmer det, folk har kalt meg snublefot og sølekopp med god grunn i flere år. Jeg har klart å søle tomatsaus i taket på mammas gamle kjøkken, jeg har smeltet stekespader mens jeg har passet på eggerøre og jeg har oversvømt stekeovner med flytende, varmt sukker.

Og jeg har gjort dette:

Neida, mamma, det er ingen som har måttet bøte med livet her. Jeg har bare prøvd å lage tyrker. Vel, alkofytter, kalte vi det, siden jeg brukte Sismofytter istedenfor Tyrkisk Pepper.

Et bilde av benken er kanskje ikke helt dekkende for hvor stort omfanget var, så her kommer et bilde av skyldneren og resten av kjøkkenet:

Jessda, det er meg. Som har skullet blande ut lakrisen skikkelig ved å riste på plastbeholderen. Uten å sjekke om lokket satt på.

Jeg har definitivt lært. Og nå, etter det har godt en stund over et år siden det skjedde, tør jeg endelig å poste bildene her. Kjøkkenet ble vasket ned, leiligheten er fraflytt (men ikke pga lakriskjøkken – den bare lakk for mye varme om vinteren), og så vidt jeg vet er den nyrenovert og greier.

Og bare sånn at du vet det: lakris+vodka i øynene svir. Veldig. Au.

En måned

Det har gått en måned nå. En måned med frustrasjoner, en måned med motløshet, en måned med lettelser, en måned med skyldfølelser, en måned med sorg, en måned med gleder, en måned på en helvetes berg og dalbane av følelser.

Skyldfølelse over mange sære ting. Skyldfølelse over lettelsen av at terroristen var like norsk som meg. Skyldfølelse over lettelsen og gleden over at alle mine har overlevd og klart seg greit når så mange ikke har gjort det. Skyldfølelse over tanker som «hadde det bare vært den ene bomba i Oslo og ikke mer», når den ene bomba skapte så mye ødeleggelser og lidelse alene. Skyldfølelse over å ikke vite hva jeg skal gjøre eller hva jeg skal si.

Lettelse over så sinnsykt mye. Det har tross alt gått greit med de nærmest meg. Lettelse over hvor skånet jeg og familien min tross alt er, alt kunne jo gått så mye verre. Lettelse over at selv om jeg står til knærne i rådløshet, går verden fortsatt videre. De vanlige problemene skjer fortsatt. De vanlige gledene i hverdagen er der fortsatt. En klem varmer like mye og det er fortsatt koselig å sitte og pusle med diverse hobbyer.

En måned med mange sleivete uttalelser fra alle kanter. Folk som provoserer for å provosere, folk som blir provosert av småting, folk som er like teite som folk gjerne kan være.

Tallet 77 virker ikke så veldig stort når du ser på det for seg. 77, hva er det, liksom? Det kunne tross alt vært mye verre. Men så hører man dem, alle sammen. Man hører alle navnene lest opp, hver for seg. Man ser bildene. Man innser sakte, men sikkert at dette er 77 mennesker med 77 familier. 77 sett med pårørende. Det er ikke snakk om meg og mine lengre, det er snakk om så sinnsykt mye mer. Det er så sårt, så vondt. Også jeg som kjente så få av dem, da. Men allikevel, når 77 fra hele landet blir borte, er vi alle berørt. Nordahl Grieg hadde helt rett.

[quote]Vi er så få i dette landet, hver fallen er en bror og venn.[/quote]

77 mennesker. 77 grunner til å kjempe videre for alt som er godt.

Jeg kjente ikke veldig mange av dere, hverken av dere som ikke kom tilbake, dere som ble skadet eller dere som bare var så altfor nær, men jeg føler med dere alle for det. Jeg får så lyst til å oppsøke dere alle for å gi dere verdens beste klemmer. For jeg veit virkelig ikke hva annet jeg kan gjøre.

Den attende onsdagselgen

Om du går langs Karenslyst Allé på Skøyen kan det hende du går forbi en lampebutikk. Denne lampebutikken ser ut til å ha litt av hvert interessant, men ingenting slår det jeg vil ha på veggen til min fremtidige bolig. Yeah, that’s right, om du føler du er av de som bør gi meg innflytningspresang den gangen jeg endelig får kjøpt meg en plass jeg kan skru i veggene uten å være redd for hva huseier måtte si, dette står på toppen av ønskelista.

What scares me now

This post was originally written on for my Norwegian blog, but upon request (hi, mum!), I’ve decided to translate it into English.

One man has tore a hole in my city. One man has put a huge amount of good youths in life threatening danger and killed way too many of them. One man.

One man is putting out demands of the kind you’d only think you’d find from a character in a book. One man who seems to believe that negotiations for information during questioning should happen like in the movies. One man who feels such hate for the society he grew up in, he finds it «gruesome, but necessary» to set off a bomb by the government which kills relatively few, but still too many, and then goes to the idyllic Utøya to calmly shoot and kill as many as he possibly can until someone’s able to stop him. One man who has caused so much grief in this country I doubt my heart can take much more.

This last week and a bit I’ve been on a rollercoaster of extreme emotions. I’ve been so angry I haven’t had a clue what to do. I’ve been so sad I thought I’d cry myself dry of tears, and when I thought I was finally empty, even more tears came. I’ve been so shocked that I’ve lost the ability to take action on anything at all. I’ve been so proud of so many people, I’d thought I would burst. The way so many fellow Norwegians deals with a crisis like this, the way the youths who were on Utøya have been and still are there for each other, the way the Prime Minister and the Royal Family have been behaving showing they too feel grief and are as affected by this as the rest of us, all the heroes who let go of everything they were doing to help with whatever they could. There are so many heroes from the last couple weeks now I never thought it could be possible. And on top of that, I’m proud of coming from a country where most people believe a death penalty would simply be too cheap, they would rather have him locked up for life, preferably with no access to media part from the proofs that we in spite of everything still stick together. We take care of each other. We won’t break that easily.

And then comes the thinking. This isn’t just one mans opinions. What the media says about his socalled manifesto, what flows out from his writings on certain places online, those he draws inspiration from… This isn’t just one scary grouping we need to keep our eyes on. It’s not just the anti-islam websites spewing out this crap. The scary thing is, I find, that many of his arguments might as well come from the person behind you on the bus home. Suddenly they come out of someone at this party you’re at. Someone hear them during lunch at work, other in a coffeshop from friends of friends. It may be the kind neighbour chatting to you over your nice picket fence about the solution to everything is «getting all these problem cultures out of our country». It’s the grandfather who sits in the corner at the family gathering who recieves your sweetest smiles (just to keep the family peace, mind you), even though your innards twists and turns from hearing him voice his opinions. These are opinions you’ll find in ordinary people. That’s the scary bit.

Most people won’t sit down for nine years to plan such a heinous act. Only one of about five million Norwegians did.

For my own part, I’ll admit that the thought «muslim terrorists» did strife by my head too. While people were trying to figure out what was going on, gathering every bit of news they could find about what happened, why and with/by whom, I was on my way from Oslo, sitting on a train watching Twitter and reading about all these rumours and theories. I remember saying to someone (was it my boyfriend or someone on the phone? I can’t quite remember) that this, if it in fact was a bomb, looks like bad planning. After 3pm on a Friday in a month where most of Norway’s on summer vacation in an area with mostly offices is not the place if you want a spectacular death toll. It had to be a gas explosion of some sort, an accident, I said, and a few people who hadn’t been near the blast agreed on this theory.

I found out about the shootings at Utøya about half an hour after it started. It hit me then, was this a strange coincidence? Was it someone who wantet to take advantage of the chaos in Oslo, or was there a connection? Was it really possible to get from the blast in the government district to Utøya with that much equipment during rush hour in such a short time? I guess my account for time wasn’t at its best here, but I have the chaos of getting out of town to blame, I was so delayed I simply lost track of time.

I won’t pretend I wasn’t relieved when I found out there was a Norwegian behind it all. I won’t pretend it doesn’t frighten me. The more I find out about the man and the life he used to lead, the more I recognise elements from completely ordinary people. This is a man with a lot of opinions a lot of people share with him. This is a man who shares some interests with perfectly normal people I know. This is a man who says that one of his favorite books is the same as one of my favorite books. The childhood we hear about is one several children shares. His wanting to be something is a wish many feel every day. The difference is this, that only this man has done something so drastically about it. So far.

The scary thing about this man is not the fact that he thinks it’s a fair demand to take control of this country during his trial. The scary thing is that he’s a bit like so many of us. He’s a bit like me, and he’s a bit like you.

I think it’s more important than ever to question the opinions we don’t particularily like from others. It’s important to identify the parts of ourselves we find are not good and try to do something about them. It’s important to see each others and give each other the support needed.

We are a wounded people, and in spite of what you’d think this wound has its source from within our ranks. Now it’s up to us to work on bringing these opinions out into the light and discuss them. Now is not the time for intolerance, not even towards suchs brutal thoughts. Now it’s time for meeting these opinions with questions and good arguments.

Den søttende onsdagselgen

Da @AstridVU sjekket inn på Hotel Comfort Xpress i går, fant hun en fin overraskelse i gulvteppet. Denne synes hun var så koselig at hun tok bilde og tvitret, til min store glede. Jeg ble så begeistret at jeg fikk lyst til å ta en natt hos dem selv, til tross for at jeg bor et par steinkast unna.

Comfort Xpress har et såpass interessant konsept at det er verdt å sjekke dem ut for å se hva mer enn elger i teppet de har å by på, altså. Jeg gleder meg til å høre dommen fra Astrid etter hennes natt hos dem.

(Fotoet her er tatt av Astrid selv, ikke av meg)

Skremmende

Èn mann har revet et hull i byen min. Èn mann har satt en mengde engasjerte ungdom i livsfare og fått tatt livet av så altfor mange av dem. Èn mann.

Èn mann som stiller krav av typen en kun skulle tro man fant fra karakterer i en bok. Èn mann som ser ut til å tro at forhandlinger for informasjon under avhør skjer som på film. Èn mann som nærer et så enormt hat for samfunnet han har vokst opp i at han ser det som «grusomt, men nødvendig» å sette av en bombe ved regjeringskvartalet som tar livet av relativt få, men allikevel altfor mange, for så å dra ut til idylliske Utøya for å skyte rolig ned så mange han bare kan før han blir stoppet. Èn mann som har forårsaket en så enorm landesorg at jeg tror hjertet mitt snart ikke tåler mer.

Den siste drøye uken har jeg gått gjennom mange ekstreme følelser. Jeg har vært så sint at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg har vært så lei meg at jeg trodde jeg skulle grine meg tom for tårer, og når jeg trodde jeg måtte være tom kom det bare enda fler. Jeg har vært så sjokkert at jeg har blitt handlingslammet. Jeg har vært så stolt av så mange mennesker at jeg har trodd jeg skulle sprekke. Måten så mange nordmenn tar en sånn krise på, måten ungdommene på Utøya har stått på for hverandre, måten Statsministeren og Kongefamilien har fremstått i ettertid, alle heltene som slapp alt de hadde i hendene for å hjelpe til med det de kunne. Det er så mange helter fra den siste tiden nå at jeg rett og slett ikke trodde det skulle være mulig. Også er jeg stolt over å komme fra et land der folk flest mener at dødsstraff blir for billig, de vil heller vite at han er sperret inne resten av livet, gjerne uten tilgang til annet av media enn bevis på at vi tross alt står sammen. Vi tar oss av hverandre. Vi knekker ikke så lett.

Også kommer tankene. Dette er ikke kun èn manns meninger. Det som siver ut i media om manifestet, det som siver ut av skriverier han har lagt ut i kommentarfelter her og der, de han har dratt inspirasjon fra… Det er ikke et spesielt miljø vi må holde øyne oppe for. Det er ikke bare disse islamfiendtlige nettstedene som pøser ut slik edder og galle. Nei, det skumle her, er at mange av argumentene like gjerne kommer fra de som sitter bak deg på bussen. De kommer plutselig fra noen på en fest du er på. Noen hører dem i kantina på jobben, andre rundt kafèbordet fra venner av venner. Naboen som slår av en prat ved postkassa som mener løsningen på alt er å få «disse problemkulturene ut av landet». Bestefaren som sitter innerst i hjørnet i familieselskapet som du bare smiler til for å holde familiefreden selv om innvollene dine vrenger seg av meningene han ytrer. Dette er meninger som finnes i vanlige mennesker. Det er dette som er skummelt.

Folk flest setter seg ikke ned i ni år og planlegger en slik forferdelig aksjon. Kun èn av nærmere fem millioner nordmenn gjorde det.

For min egen del kan jeg innrømme at tanken «muslimske terrorister» streifet så vidt innom hodet mitt og. Mens folk prøvde å følge med på nyhetene og finne ut av hva som har skjedd og hvorfor og hvem, satt jeg på vei fra Oslo og fulgte med på twitter og så all synsingen. Jeg husker jeg sa til noen (var det til kjæresten eller noen av de som ringte, tro? Eller noen av de jeg ringte til?) at dette, om det viser seg å faktisk være en bombe, ser ut som litt dårlig planlegging. Etter 15 på en fredag i fellesferien i et kontorstrøk er ikke plassen om det er spektakulære dødstall du er ute etter. Det måtte være en propantank eller noe, tenkte jeg, og flere jeg snakket med som ikke hadde vært i området var enige i den teorien.

Da jeg fikk høre om skytingen vel en halvtime etter den hadde begynt slo det meg. Var dette et tilfeldig sammentreff? Noen som ville slå mynt på kaoset i Oslo, eller var det en sammenheng her? Gikk det virkelig an å komme seg fra Regjeringskvartalet til Utøya med så mye utstyr i rushen på såpass kort tid? Her må jeg innrømme at tidsregningen min var litt på bærtur, men jeg slet såpass med å komme meg til toget i tide og med å finne veier til Hokksund der jeg hadde en bursdag å dra i at jeg rett og slett ikke hadde kontroll på hvor mye tid som gikk.

Jeg skal ikke late som om jeg ikke var lettet da jeg fant ut at det var en nordmann som sto bak. Jeg skal ikke late som om dette ikke skremmer meg. Jo mer jeg får vite om mannen og livet han hadde før, jo mer kjenner jeg igjen elementer fra helt vanlige mennesker. Det er en mann med mange meninger som er delt av veldig mange. Det er en mann med interesser helt normale mennesker jeg kjenner deler. Det er en mann som oppgir at en av favorittbøkene hans er den samme som en av favorittbøkene mine. Barndommen det blir vitnet om er en flere barn deler. Ønsket det ser ut til at han har vist om å være noe er et ønske mange kjenner på hver dag. Forskjellen er at det er bare denne mannen som har gjort noe så drastisk. Til nå.

Det skumle med denne mannen er ikke at han anser det som et greit krav å komme med at han skal ta over styringen av landet under rettssaken. Det skumle er at han er som så mange andre av oss. Han er litt som meg, og han er litt som deg.

Jeg tror at det er viktigere enn noensinne å stille spørsmål ved meninger vi ikke liker fra andre. Det er viktig å identifisere de delene av oss selv som ikke er bra og prøve å gjøre noe med de. Det er viktig å se hverandre og gi hverandre den omtanken og støtten vi trenger.

Vi er et såret folk, og i motsetning til hva man skulle trodd, har såret kommet innenfra. Nå er det opp til oss å jobbe for å få disse meningene og sidene ved hverandre frem i lyset og diskutere dem. Nå er ikke tiden for intoleranse, ikke en gang mot slike brutale tanker. Nå er det tid for å møte disse meningene med undring og gode motargumenter.

Griefstricken

I felt bad for not ever updating the English version of my blog, but after a while I decided to do that when I feel like it, just like my Norwegian blog is only updated whenever I feel like it (although, that does happen more often than here, if you’re curious and don’t understand Norwegian, try google translate on http://nakri.co.uk/ord)

I feel bad for the first post in nearly a year being about the pain I and my country are feeling, but these words needs to get out, and using my second language for it gives me the distance I need right now.

On Friday, when I came home from work, it was to the sound of something a little like thunder. At least according to my boyfriend and my housemate. We soon got calls telling us to check the Norwegian news. There’d been an explosion to our government headquarters/the headquarters of Norwegian newspaper VG. No one knew what caused it or why, but there were huge damages.

I was supposed to just come home, leave my workstuff and go straight for the trains to Hokksund, to celebrate a cousins 5th birthday, and so we did. The bus to our train came when it was supposed to, but the route was going past the hospital they were bringing all the injured to, so somewhere between my house and the train station we got delayed for about ten minutes, enough to just miss our train. No biggie, worse things were happening downtown, so I called mum to say we were going to be delayed, but I was trying to figure out the quickest route to Hokksund right now.

While on the bus, after getting the main gist going around twitter, I called my little brother to ask if this was the annual week of Utøya, or if he were coming to my aunts as well. I told him about the explosions, and we agreed that I would keep him updated, since they didn’t have that strong an internet connection on the island. He seemed slightly anxious, but as we both said, he was safe on an island in the middle of nowhere.

While trying to figure out how to get to Hokksund I got several calls from dad, my aunt and mum. My dad just wanted to make sure we were safe and thought, based on the rumours I’d managed to pick up by then that this might’ve been a propane explosion (the rumours at the time had it that the explosion was happening by the refectory of the government building). Not very unlikely, as the refectory is closed and unoccupied during July (according to twitter friends who work there). My aunt was equally relieved that we were heading out of town to my other aunt. She asked me if I knew wether my brother was in Oslo, but I told her he was safe at Utøya, so no worries there. She found the thing scary, but relieved that both me and my brother were safe, she continued to call loved ones in Oslo.

An hour after the train we were supposed to get on the train, we caught one, and I sat down to read my book while following my twitter feed with half-an eye (thank heavens for smart phones). I tried to safe power, but was ready to charge it as soon as I got to Hokksund (it is in fact smart to bring your charger when going further away than the shops – you never know what’ll happen).

When the train had reached Drammen, I got a text from my brother saying there were shooting and that he was in hiding, but scared. A couple texts went back and forth and I found out people had already been hurt, but he didn’t know how severly. I did not manage to fully believe this, so I asked friends on google talk and checked facebook/twitter for news about this. He was not joking. My little brother was in fact laying in hiding on an island fearing for his life. I was so glad to hear it from him first-hand, not having to worry if he’d been shot and being able to pull myself together before taking in the news from the regular sources.

I came to Hokksund, mum picked us up and we went to my aunt. That’s the saddest birthday party I’ve ever been to. Everyone adult were sitting staring at the news, hoping it was all a cruel dream. My cousin asked my mum why she was crying, and my mum couldn’t manage to tell the truth «I’m just a bit hurt», she said, using the Norwegian word for damage, not the internal heartbreak hurt she felt for her son, my brother. After all, the kid just turned five. She should be able to have a happy birthday, even if the world is going to the dogs.

I spent our time there religiously following twitter (I had updated both twitter and facebook as soon as I knew about my brother), I kept on telling people not to call their loved ones on Utøya, not draw attention to where the kids were hiding, not risk my brothers life.

After the first text from my brother people started asking me on all the medias they knew how to reach me on how he was, if I’d heard anything, if he was safe yet. Journalists started asking if I got put him in touch with them, and somehow Associated Press came through to me. I was so busy trying to gather all the information, I didn’t have time to react myself, or even talk about my own feelings. Letting people know all the news I could get about my brother was the most important thing.

When I got the text saying he was on a boat, I felt so relieved I really thought my heart would burst. I didn’t know whether he was unharmed, what he’d seen or anything other than the fact he had so far survived one of the worst situations I could ever imagine. I was in pain, but found it more important to paint whiskers on the cheeks of a five year old cousin wanting to be a cat. No one cared that they were painted with a blue eyeliner-pen. She and her two friends were meowing cats on the floor, we adults were just relieved that my brother was alive.

There were cake and food and drinks, but it was completely impossible to eat. I’d had strawberries for lunch, and I didn’t feel hunger or even want for anything eatable. The Associated Press came through, and their journalists were the first who properly got the wordings of my experience. They were patient, asked questions, but didn’t pry (thank you). Someone else from them called, and I gave mostly the same answers and were told to give my brother the biggest hug possible when I finally got to see him.

We went home to my mum and the cats she’s watching. It was intolerable sitting in Hokksund not knowing. I knew dad was in his car rushing to get up there, so he could care for my brother as soon as possible. We were considering trying to get up there as well, but my common sense told me there would be ambulances needing to get up there, lots of parents wanting their children back and the obvious press trying to cater for the worlds curiosity. We knew my brother were safe. My dad was on his way, he would be fine. There would be a team of people to take care of him, making sure he got what he needed, he didn’t need more family with a dire need to see he was safe. We could hold our pain and wait.

After having gone through my old closet, raiding it for clothes I’ve missed and having played with the cats and gotten in touch with friends from all over the world asking if I and my loved ones were safe and having received a phone call from my brother confirming he was safe, being taken care of and physically whole part from some bruises, I decided to take my boyfriend to my dads place and wait there to see if my brother would come home that night. With a cat-allergic boyfriend, I think that was the best place to be, no matter how you look at it.

We sat for hours waiting, until we could bear no more news. My boyfriend went to bed, my grandmother went home, and my stepmother started making the house ready for the night. After she’d gone to bed and I’d blown out the candles my dad came home. And the horrors. It was just dad, and he told of zombified youths traumatized beyond imagination telling stories I still can’t fathom. I hugged him, and we went to each our beds. I cried myself to sleep that night, for the first time in ages. I could not believe the cruelty. I could not believe the desperation coming from all channels. It was too much.

During the evening my boyfriend heard news of family members being at Utøya, not knowing how they were. He kept his worries about them from me, letting me worry about my closest. I asked my dad if he’d seen or heard anything about them, and he had only horror to tell about the one he’d heard of.

Needless to say, I didn’t sleep well. I hardly ate. Before breakfast I’d been contacted by more medias than I’m comfortable with, and I couldn’t care about them anymore. Dad was going back up to Sundvollen and I asked if I could join, if only to try see if I could do something – anything for my brothers and his friends. Our little sister demanded that she’d join as well, and I said I’d take care of her if need be. She needs her brother too. (Later that day she would greet the crown prince and refuse to greet the king, bringing a good round of needed laughter to us).

On our way up there I was still an information-junkie scouring twitter and facebook for any bits of news. I read blog posts written by survivors and cried. I tried to stay composed and smile and pull faces at my sister in the back seat. I let her play with my Nintendo 3DS and helped her with Zelda to keep her distracted enough.

I remember when we got close. There were blockades, but my dad just said «kin» and the police let us through. When we got to Sundvollen, I was annoyed at all the cars there, just wanting to see a parking spot sun, so we could run into the hotel. After parking the car, we went towards the hotel, but there were a crowd of journalists blocking our path. Another journalist (my dad had spoken to her the night before) barked at the others to let us through so we could find our dearest. They immediately divided, and we got into the area. There’d been press conferences that day, and I could see our grieved Prime Minister talking to someone. It’s amazing how calm everything was. Most of the rescued youths seemed to have been brought home or to hospital. The people still there were mostly the ones strong enough not to panic, just wanting to find the ones they were missing. And there were families, politicians and a huge amount of volunteers making sure everyone had whatever they needed.

When we came into the lobby, my brother called for us. I really wanted to push our sister forward, letting him hug her first, but I couldn’t help it. I was overwhelmed with emotion and was basically running. I’d never been so happy seeing that little brat. I hugged him close, held him tightly, not really wanting to let him go. My little traumatized brother. Why did he have to endure this while I was safe? Why not me instead? He’s doing so much more than me every day. He fights for our democracy every day. He’s an up and coming politician, being recognised by so many for the work he does for the Norwegian Labour Party. Why did HE have to go through this? Why?

After a while our mother came. And then the King, Queen and Crown Prince. They and the present ministers were hugging everyone who needed a hug, they were listening to the stories, they became totally human. Because that’s what we needed. I lingered in the background. It’s way more important to give attention to the poor souls who were out there. It’s more important showing praise to the rescuers who brought up so many swimming kids. There were so many saved from drowning because people in boats decided to go out there to pick them up.

My thoughts are going all over the place on this, but it needs to be written. I need to write it. I need to get it out.

After a while at Sundvollen we all went back. First to Hokkund where my boyfriend decided to catch the train back to Oslo, then to Drammen where there was another memorial. I wanted to get back to Oslo, but I knew I needed to be with friends first before being able to take the train. Well, I never got on the train. They made up a bed, and let me sleep until I woke today (Sunday). I spent the day trying to gather strength enough to go the meters over to the train station. I simply could not get on the train. I decided this really was not a big deal, and sent out a call for anyone going the same way by train or bus, so we could at least share the ride. Someone I don’t even know said they were going by car later in the evening, and if I didn’t find the strength sooner, I was welcome to join. Relief. I would get home, no matter what. And then dad called. He asked if I’d gotten home to Oslo and I just started crying. I hadn’t wanted to bother him, since he obviously had my brother to tend to, and a little daughter with lots of questions needing to be answered. I couldn’t bring myself to ask if he could take care of his grown-up daughter as well. After all, I’ve managed so much in my life, I should be able to manage this too. He was annoyed I hadn’t asked for help from him before and drove me home. I have the best dad ever.

I promised to get in touch with some kind of a crisis team (I’d already promised mum the same) but when I got home I couldn’t even find the strength to look up their number. A friend (THANK YOU) on msn asked me how I were, and I told him. He called up the national hotline telling them the really short version of my story and got a couple numbers. I got no reply. He found another, and they didn’t reply either. In the end I found the number for the emergency health care. They replied. I burst into tears with relief and had to tell them to wait a few moments.

It was so nice having someone outside this madness to talk to. Someone to pour all my thoughts and childhood memories and praise of all the heroes I see in this story and everything at. Having someone comforting me, saying I should take care of myself and those around me, take the time to let things calm down, just chatting me through my worst weekend. How I never thought I’d experience something so painful I felt my heart burst this bad. How I feel so sorry for the bastards mother, how worried I am about the fact that human people can get themselves to do this. How I worry for what will happen to these youths in a few months and hearing me urge her and the whole system to be there then, hearing her saying they’re building a system for that as we speak, even though they are focusing on the instant reactions at the moment. Just hearing a sound voice in all this. Having someone to admit I really can’t face going to work in the morning, and hearing from someone that it is perfectly ok to take a personal day, even if I’m just the sister of someone. Hearing that my reaction is understandable, and that it is ok to let it all out, hearing I can call them any time, day or night.

I am so undescribably proud of my brother. I am proud of the fact that these youths looked out for each other on the island while fearing for their lives, setting each others above themselves. I am proud of the fact that I belong to a country where the king and his family takes their time to mourn with us. I am proud of the fact that I’ve seen our king dressed down coming to Sundvollen more as a grandfather to everyone than their king. Seeing our king and queen there was comforting in the same way having my great grandfather comforting me when I fell as a child used to be. I am proud of the fact that this is possible in Norway. I am proud of the fact that our country instantly gathered to do everything possible for the victims of the bombings and the youths at Utøya.

It’s much simpler for me to dehumanize the guy who put my brother in such danger. Someone doing that cannot be proper human. I fear, though, that doing just that will let him win. He’s not a monster. He’s a very bad man, having performed monstrous actions. He’s caused a huge wound in my country and I have no respect for him. He’s still a human. I hope he’s kept away from all kinds of media, that he never gets the satisfaction of us talking about him, dissecting his manifesto in a desperate effort to understand him. I hope he only gets to know how much love there is going around now. How we are more inclined to support each other, that the society he hates so much he tried such desperate measures to destroy it has only grown stronger. How we’re looking at so much hope now. I hope he’s in pain. I found myself wishing all kinds of small irritations on him. I hope he gets a stomach ulcer, I hope he gets an infection in his toe, I hope he gets all these non-lethal pains because I don’t believe he’s capable of feeling all our actual pain. But I want him to feel it. I want him to feel the combined pain we all feel, but I don’t want him to die.

I know he should never be allowed out on the streets. At least I hope so, for his own sake. There are bound to be plenty of people reckoning the price they will pay for his life to be fully reasonable all things considered. I can’t wait until I am able to feel true indifference towards him. Right now I am just at a loss. He tried to hurt my little brother. The kid had proudly become the big sister of some 21 years ago. The kid who were either my worst enemy or my best friend. The kid I conspired to catch Santa with, but failed every year. My little baby brother.

I remember the first ultrasound image of him, how I ran into my grans workplace eager to show her how my baby brother looked like. How he only slept during his baby-hood the one time I wanted to show him to all the kids at this birthday party down the street, how he bit me once and I still have two white spots on my hand after his only two teeth. How he nearly pulled my earrings out and I am still scarred. How proud I was when I found out he were going to the same high school as me with mostly the same teachers. How proud I was when he got to be the leader of the labour partys youth faction in our home county. How proud I was hearing he got a placement in the communications department of the party he belonged to, how proud I was to hear that people in our home county can vote for him in the county AND council elections. How proud I was when he was younger and working for help to kids with emotional problems, being bullied and having mental issues, needing someone, how he was fighting for our council to keep having a place for these.

Among the youths at Utøya, there were several people like my brother. Too many of them never got to reach their full potential. Too many did not get home to their families, too many lost dear friends. These were everyday heroes working for a better Norway and a better world. Working to make this world a great place. The bastard used their concern for the government headquarters in Oslo to try gather them so he could shoot them down en masse. He used a police uniform, making these kids skittish of all people in police uniforms, especially those carrying weapons.

He made my little brother lay in hiding for an hour and a half fearing for his life. There is no way of explaining how I feel about that. I hope I never see him in real life. My brother got out safe with nothing but bruises and the memory of hearing gunshots. He was lucky enought not to see him. Not then. He heard gunfire and ran the other way. He was lucky. Too many others weren’t.

I don’t know whether I’ll be able to sleep tonight. It is four in the morning right now. In a few hours I’ll get up, call my work and check if they got my e-mail and confirm the fact that I won’t be able to work. I will go back to Hokksund again and join a memorial moment of silence there before going back to Oslo to join the people marching to mark the fact that our community still stands.

I love Oslo, the city in my heart, and I just want it to be well again. I will not let that bastard win.

And to all you who has shown concern: I remember you all, and am very grateful. All of you have helped in ways I can’t describe. You’ve let me deal with this in my own way, you’ve let me take care of what’s most important to me first, and you’ve shown me so much hospitality I can’t believe it’s even possible. You are all amazing.

Den sekstende onsdagselgen

I Markveien på Grünerløkka finnes det noen sære butikker med litt artige greier å finne. En av de har hatt tresko stående ute til å friste vindusshopperne med i det siste, og en av disse igjen fanget oppmerksomheten min.

Jeg må si, hadde jeg hatt oppimot 1200,- å bruke på sko jeg veit kommer til å drepe føttene mine, hadde jeg nok muligens kanskje gått for disse. Kun for de flotte elgillustrasjonene. Synd det så ut til at de kun hadde de i størrelse 38.

Litt merkelig da, at det ser ut til at disse, som så mye annet elgerier vi nordmenn elsker å kjøpe, er fra et svenskt merke.

Tanker om en savnete sommernatt

Jeg liker Oslo, altså. Jeg liker å ha kollektivtransport som funker. Jeg liker å kunne vite når på minuttet bussen kommer og om den er forsinket. Jeg liker å ikke trenge å planlegge mye for å komme meg ut på byen, ut på en koselig kafè, spise god mat, komme meg på kino, dra på en konsert (gjerne med band jeg aldri har hørt om), osv. Jeg liker å ha muligheten til å gå til en annen kafè/spisested/uteplass om den jeg er på ikke funker for meg. Jeg liker å bo en plass der jeg kan sette meg ned en plass og bare kikke. På folk.

Oslo er akkurat passe folksomt til at jeg aldri trenger å føle meg helt alene, men samtidig får jeg være i fred. Om jeg vil, altså. Det hender folk prøver å engasjere meg i prat. Det hender jeg får en interessant samtale ut av disse tilfeldige menneskene. De jeg har snublet over har også vist respekt når jeg har gitt uttrykk for at jeg helst vil fortsette med å sitte/gå i mine egne tanker. Ja, unntatt rom-folket, da. «Pliiiiis, pliiiiis» sier de, der de ser så fattig ut som du bare kan virke når du virkelig prøver. Også prøver de å selge deg ei rose. Eller en hatt som ser ut som om de har knabbet fra Festmagasinet Standard. Hadde de bare skjønt nok norsk til å forstå hva «jeg har ikke penger på meg» betyr, hadde nok det og vært greit. Ja, også har vi selgerne. Disse som vil prakke på deg et billigere strømabonnement, krillolje, medlemsskap i organisasjonen de står der for eller på et treningssenter. Du skjønner de sliter med å fylle kvoten sin for dagen når de sier «men det tar bare to minutter» og du ser skjemaet de vil få deg inn på etter å ha forklart saken sin vil ta tre minutter aleine og du tydelig haster forbi. Jeg har vært der, jeg kjenner desperasjonen. Jeg vet også nok om jobben deres til å vite at de burde kjenne meg igjen som en du ikke bruker energi på. Men så er det litt gøy allikevel, da, når damen med krilloljen som er «sååå mye bedre enn tran» prøver å overbevise meg om at hun vet bedre enn legen min, som for øyeblikket behandlet meg for alvorlig mangel på vitamin D.

Oslo har mange fine steder å utforske. Hver gate har sitt uttrykk, på en måte. Sin stil. «Her er jeg». Det finnes ikke to like parker, og alle duger til sitt. Det finnes mange fine steder å gå. Folk som kommer til byen og er her et par dager blir forundret over hvor mye forskjellig vi har, og ikke minst muligheten alle byboerne har til å komme seg ut i skogen. Vi har store naturområder nært nok til at det faktisk ikke krever så mye energi å komme seg ut i naturen. Sognsvann og nordmarka ligger en kort tur unna med diverse kollektivtrafikk. I vinter kunne du se ski-VM gratis, om du bare sto i skogen. Ja, for sånn liker vi å ha det, vi nordmenn. Selv oss som velger å bosette oss i Oslo liker å vite at det er vår egen latskap og ikke plassen vi velger å bo som hindrer oss fra å ta en løpetur blant trær og dyr.

Jeg har alltid vært en særing sånn. Jeg liker meg best blant bebyggelse, og jeg liker å gå og kikke på rare bygninger. Jeg storkoser meg riktignok når jeg er på familiehytta langt inne i skogen ved Hokksund vet et lite skogsvann uten strøm. Radio får man så vidt inn. Er du heldig får du mobilsignaler. Er du ekstra heldig får du kanskje bittelitt nettsignaler og. Sånn en gang om dagen. Du kan like gjerne bare skru av all direktekontakt med omverdenen. Kommer det ikke på radio, kan det vente til du velger å dra ned igjen. Hytta på Himsjø er et lite paradis i seg selv. En god ferie når man nå en gang vil vekk fra Oslo. Men det er fortsatt Oslo jeg vil tilbake til.

Noen mener kanskje jeg er litt luksusdyr her, som koser meg med kollektivforbindelse flere ganger i timen, søndagsåpne matbutikker i gangavstand hjemmefra, døgnåpne kiosker ikke for langt unna, utesteder såpass nært at taxituren hjem ikke ruinerer meg osv. Det er kanskje mulig, men det jeg faktisk koser meg mest med her er tilgjengeligheten på folk. Jeg trenger ikke å ha en bil for å kunne være sosial. Om jeg ikke har noen å være sosial med, kan jeg også gå ut av huset alene. Jeg kan sette meg ned i en park med ei bok og slappe av. Jeg kan prøve ut en sær klesstil i dag uten for mange rare blikk. Jeg kan slappe av og være meg selv på en måte jeg aldri følte meg bekvem med når jeg bodde i Hokksund. Her i Oslo er det ikke hovedsakelig en sirkel jeg hører hjemme i. Jeg beveger meg gjennom stadig flere sirkler, og jeg trives med det. Jeg møter stadig nye folk å lære om og fra. Det er alltid noen med en historie jeg kommer til å like å høre. Det er alltid noen jeg kan diskutere med, og alltid noen jeg kan le med.

Faktisk så er det kun en ting ved Hokksund (sånn reint bortsett fra den obligatoriske familien og de gode vennene jeg fortsatt har derfra) jeg virkelig savner.

Nattlige gå/løpeturer.

Da jeg fortsatt bodde i Hokksund og hunden min, Bella, fortsatt var i live var det en ting vi virkelig elsket å gjøre. Nemlig å gå lange turer nattestid. Det var da jeg fikk vesla til å løpe (om dagen på sommeren var det for varmt til at hun orket sånt tull). Om det regnet litt, var det enda bedre. Jeg fikk frisk luft og sjansen til å bare la tankene løpe og verden til å snurre litt saktere, om enn bare for en times tid. Bella fikk lov til å boltre seg omtrent som hun ville. Det var ingen biler ute, så om vi ville, kunne vi løpe midt i veien. Innimellom gikk disse turene ned mot elven, der jeg satt meg til å se på vannet som bare suser forbi, mens Bella snuste rundt etter spennende lukter. Det er en spesiell ro som legger seg på sånne tider av døgnet. Alt virker som om det går litt saktere. Sommernetter i Norge er virkelig noe av det fineste jeg veit om.

Seinest i fjor fikk jeg tatt sånne sene turer her hjemme på Grünerløkka. Riktignok uten hund, men jeg fikk allikevel litt av den samme rolige følelsen. Om jeg var frustrert følte jeg meg trygg nok til å ta en løpetur ut for frisk luft og for å få ut energien. Om jeg bare trengte en tenkepause, kunne jeg gå ut og gå det til.

Noe har skjedd i år. For de som har lest aviser virker det  klart. Jeg, som aldri har følt meg utrygg går ikke ut sent alene lengre. Jeg tar ikke like mange sjanser. Nå har jeg ingen garanti for at det er verre nå enn før, Etter all sannsynlighet er det ikke det, men når folk jeg er glad i er bekymret for meg og helst vil at jeg ikke går ut sånn aleine, gjør jeg ikke det. Når kvinneskrik har blitt hørt utenfor huset jeg bor i etterfulgt av synet av en kvinne som tilsynelatende løper i panikk hjelper det ikke om jeg vet hvor liten sannsynligheten er at det kan skje meg. Sannheten er at det kan skje. Mest sannsynlig skjer det ikke. Om jeg løper en tur oppover akerselva og hjem igjen nå, eller bestemmer meg for å utforske området bortover mot Carl Berner eller andre veien mot St. Hanshaugen vil jeg nok etter all sannsynlighet komme meg helskinnet hjem uten store traumer. Jeg er tross alt en voksen kvinne som vet å ta på seg et skikkelig antrekk for løpetur i den kjølige sommernatten.

Men her sitter jeg, da. Vel vitende om alle skriveriene som blir gjort om området jeg bor i. Vel vitende om at muligheten er der for at det kan være kraftig overdrevet. Vel vitende om at muligheten er der for at det kan være kraftig underdrevet. Uansett er det ikke helt greit å føle seg nødt til å be om selskap bare fordi du vil ut og nyte sommernatta.

Så hei, Oslo, kan jeg være så snill å få oppleve sommernatta di igjen uten at familien skal være redde for meg?

Det er sikkert pandaenes skyld, alt sammen.

Happy Raptor chiller’n på balkongen

Ny serie på bloggen! Happy Raptor (den ukjente fetteren til Happy Tom?) er et nytt tilskudd i kollektivet som er Labyrinten, og er gjerne med på det som skjer av liv. For øyeblikket drar han mest på boomboxen sin (drar han inspirasjon fra The Lonely Island/Julian Casablancas, mon tro?), men hvem vet? Kanskje han finner andre accessories å drasse på?

For nå skal jeg ihvertfall bare hilse fra Herr Happy Raptor og si: Chillax, man!

Den trettende onsdagselgen

(Bilder hentet fra norwegianwood.no)

I morgen sparker Norwegian Wood i gang, og hva er vel bedre enn å dedikere ukens elg til maskoten dems? Jeg er superfan av enkle, men detaljerte illustrasjoner av denne typen, og med elg i tillegg traff dette meg rett i hjerterota.

Dagsbilletter til torsdagen med Eric Clapton & co er visstnok utsolgt, men ellers finner du både 5-dagerspass og billetter til de andre dagene her. Det er ikke akkurat reint små band på plakaten heller…

Og ja, forresten: Gratulerer med 20-årsjubileet, Norwegian Wood!

Lykke anno juni 2011

Å sitte en fredag i Juni i sterkt solskinn på taket av bygningen du bor i sammen med gode venner og godt drikke. Å kunne slappe av etter en uke der du har presset deg til det ytterste i forhold til formen du trodde du var i. Å kunne se solen tusle over himmelen, vel vitende om at du strengt tatt burde sitte ved grillen og spise god mat, men utsikten er bare for fin til at du gidder å løfte en finger.

Å våkne lørdagen etter, utålmodig etter en tur ut i solskinnet. Å ta med seg gode venner og en kjølebag innom butikken for is og forfriskninger, for så å dra til nærmeste park der man tilbringer resten av dagen. Å riste av seg alle bekymringer, om så bare for en kveld og danse til musikken som kommer ut av høyttalerne på utestedet du ender opp på om kvelden.

Å innse at det er sommer, du bor i ny leilighet med bra folk og livet er ganske bra, egentlig. Å innse at den lykkefølelsen du har akkurat nå kommer til å komme igjen og igjen og igjen, så lenge du bare lar den komme.

Å bo i Oslo er ganske greit, egentlig.

Ting man gjerne helst unngår

Denne er til dere som trodde posten min om å komme trygt hjem fra byen handlet om voldtekter.

Tro det eller ei, men det er ikke en skummel mørkemann bak ethvert hjørne som venter på at du skal komme forbi full, lettkledd og alene så han kan gjøre akkurat hva han vil med deg. Det er mulig halvparanoide mennesker prøver å overbevise deg om det, men sannheten er at det ikke stemmer. Det som derimot stemmer, er at det kan være noen hvor som helst. Om du virkelig vil være sikker, bør du finne opp en måte der du kan låse deg inni en supersikker boks uten å dø av sult eller tørst. Eller du kan lære deg selv at det mest sannsynlig ikke skjer noe, og at om det skjer er det ikke din feil, og det er definitivt en smart ting å komme i kontakt med politiet fortest mulig, sånn at du får mest mulig bak deg fortest mulig. Det hender at vonde ting skjer, og med mindre du aktivt går inn for det, er det ingen som har noe med å si at det er din «feil» eller at du «burde gjort ting annerledes». Seriøst, kvinne, om du går stikkveien forbi Blå på tur hjem til løkka hver helg i et år før du blir voldtatt av noen som surrer rundt ved Akerselva – hvordan skulle du kunne vite at veien er utrygg? Den har vært trygg alle de andre gangene du har gått der, ikke sant?

Så, på de tre årene jeg har vært fest-aktiv i Oslo og gått hjem, kan jeg helt ærlig si at dette er det verste som har skjedd:

Bildet er tatt dagen derpå etter Halloween i fjor. Årsaken er et ublidt møte med gruset asfalt forårsaket av et par skyhøye stiletter og en lommebok som påsto den ikke hadde råd til/gadd drosje hjem. Strømpene måtte kastes, det tok noen dager å få ut alle grusrestene, og det største av dem fikk en lettere ufin infeksjon.

Det eneste jeg gjorde riktig den kvelden, var å ha med god og varm jakke og å ikke gå hjem alene. Det var veldig greit å ha med meg et par kompiser som kunne støtte meg resten av veien, kan du tro.

Ja, du kan bli overfalt, ja det finnes idioter der ute som kun er ute etter å forårsake faenskap. Men fakta er at hver eneste kveld står du i større fare for sinte skrubbsår og andre fylleskader enn en tur på voldektsmottaket etter en tur på byen i Oslo.

Og for de som lurer: Ja, de holder fortsatt på å gro skikkelig. Og nei, det finnes ikke bilde av dem fra kvelden før, det har du ikke lyst til å se heller. Men kostymet mitt var smashing.

Nam Sushi

For en god stund siden hadde jeg og ei venninne en plan om å begynne å blogge om alle sushiplassene vi dro på. Vi satt opp en blogg, skrev en post, og ellers ble det med tanken.

Siden har jeg ikke vært veldig inspirert til å skrive om noen nye sushiplasser før i dag.

Ca daglig drar jeg forbi en sushiplass som heter Nam Sushi (se! De har en webside!). Ca like ofte har jeg gjort en mental notis på at jeg må teste maten der en dag. Vel, i dag kom jeg hjem til lite godt i kjøleskapet og en ninja på jobb til seint. Med andre ord kom jeg hjem til et eneste stort påskudd for å teste nye spisesteder.

Nam Sushi kan beskrives ganske enkelt som kjapt, billig og passelig godt.

Jeg kom inn, bestilte litt maki og litt nigiri og satt meg ned med boka mi. Det så ut som en hvilken som helst annen sushisjappe. Det så reint ut, fisken så frisk og fin ut og prisene var på et helt ok nivå for et godt, kjapt måltid midt i uka. Også så fort maten kom, da. Jeg var passe bra fornøyd allerede før jeg fikk smakt på maten min.

Vel hjemme pakker jeg opp godsakene, og blir ikke skuffet. Greit nok, maten er litt mer spennende og smakfull på Jonoe, men dette er helt grei fast food. Ingefæren kommer rikelig i små biter, risen er passe fast og god og alt stemmer. Helt enkelt.

For meg handler det meste om opplevelsen, og opplevelsen hos Nam Sushi var akkurat nok bedre enn forventet til at jeg faktisk fikk lyst til å skrive det her.

Men det er jo klart, plasser der de kommer bort til meg med maten jeg skal ta med ut heller enn å rope at den er klar får en spesiell plass i min bok. Så enkelt er det å sjarmere meg.

Den sjette onsdagselgen

Dette blinkskuddet er funnet på bussen i Oslo. Hvilken rute husker jeg ikke, men det er stor sannsynlighet for at denne har vært på ganske mange av bussene i byen. At elgen er glad i å gå på ski visste jeg virkelig ikke, men det har kanskje litt å gjøre med at han er grønn? (sorry, kunne ikke dy meg).

Uansett, dette bildet er fra en plakat om barnas ski-VM som foregikk i Oslo rett etter det vanlige ski-VMet var over. Godt å se at elgen er såpass kjent at den kan snike seg med inn i sånne her sammenhenger.

Er kvotering virkelig så bra?

photo credit: έŁέ¢τяøиί¢ έγέ

Jeg har nettopp kommet hjem fra nok en interessant kveld med Girl Geek Dinners. Hele konseptet slår meg hver eneste gang som en slags koselig, intellektuell utstrekning av den relativt gamledagse syklubben, og jeg går derfra hver gang med tusen nye tanker i hodet og på en buzz av «så jeg er ikke unormal jeg heller». Det er fint å ha en plass der vi teknologiinteresserte berter kan diskutere ting som engasjerer oss. Og det er tydeligvis mye som engasjerer.

Nå, jeg skal ikke snakke for mye om hva som skjedde, hvem som sa hva, osv annet enn at det var en veldig koselig kveld (som vanlig), og at jeg igjen har gått derfra i en fin gladboble av å ha tilbrakt enda en kveld med smarte, interessante jenter av mange forskjellige slag. Selv om vi alle definerer oss som geeks på et nivå (hvorfor ellers skulle vi vært der?), er det tydelige forskjeller på interessefeltene og hvordan vi er geeks. Og det er masse rom til alle. Nå, kveldens tema var «Åpen kildekode, makt og kjønn«. Et tema som kan se ut som om det egentlig er flere termer satt sammen til ei mølje, men som allikevel blir ganske interessant når man begynner å snakke om og tenke over hva det egentlig betyr. Hva er makt? Hvordan relaterer makt til åpen kildekode? Og hva har det der med kjønn å gjøre?

Personlig er jeg litt lei hele greia med å dra kvinnekamp og likestilling inn i alt. Det finnes felter der dette kan være nyttig, men før man begynner med kvotering kan det være en idè å tenke etter hvorfor man vil ha flere kvinner inn i en type stilling. Hva har disse å tilføre? Har vi kvinner noe biologisk oppi hodet vårt som gir ethvert team vi kommer inn i en stor fordel på feltet de driver i? Eller er det heller det at mange av oss har blitt oppdratt til å bli kvinner? Vil ikke en gutt som har blitt oppdratt i bilverkstedet og som plutselig bestemmer seg for å bli systemutvikler også komme med en ny måte å se ting på i forhold til de andre systemutviklerne han møter? Eller hva med en gutt som har blitt oppdratt til å ta seg av det mange vil kalle klassiske kvinneoppgaver? Vi snakker stadig om at »vi trenger flere kvinner i X!» — ja, gjør vi det? Vi får kanskje et bedre utvalgsgrunnlag om vi oppfordrer jenter til å søke seg til mannsdominerte steder, men får vi bedre arbeidere av å kvotere inn damene? Jeg er veldig for å ha et mangfold i alt, men jeg er enda mer opptatt av at vi skal ha kompetente mennesker i rollene de tar. Den beste/mest egnede personen bør få sjansen. Uansett. Det høres kanskje litt naivt ut, men det er nå det jeg mener.

Hele tanken på kvotering er noe som har plaget meg i flere år. I Aftenposten forteller de i dag at ASA selskaper går over til AS for å slippe kravet om 40% kvinner i styret. (Men slapp av, vi er visst også nest best i verden på likestilling).

En annen sak jeg har blitt gjort oppmerksom på i det siste når det gjelder kvotering kommer fra sidene til Arbeiderpartiet. Vår forsvarsminister, Grete Faremo, vil ha flere jenter i førstegangstjenesten. Dette er i prinsippet en veldig fin tanke. Igjen har vi større grunnlag for å velge riktige personer om vi lar flere søke seg til stillinger som det du til slutt vil få i forsvaret (i denne sammenhengen). Jeg er veldig for at alle skal på sesjon. Hadde jeg i det hele tatt hatt peiling på hvordan jeg skulle komme meg dit da jeg gikk på videregående, hadde jeg mest sannsynlig dratt. Nå var dette riktignok tida da jeg trente taekwondo og sånn, men allikevel. Hadde jeg kvalifisert til å komme inn i en interessant avdeling hadde jeg nok vurdert det. Problemet mitt er enkelte av uttalelsene til Faremo, som f.eks denne:

«Vi har behov for mer kvinnekompetanse i Forsvaret, og da må vi ikke legge for eksempel unødvendige strenge fysiske krav som motarbeider dette, sier hun.»

HVORFOR har vi behov for mer kvinnekompetanse i Forsvaret? HVA er det disse kvinnene skal gjøre som rettferdiggjør at vi skal lempe på de fysiske kravene? Hvorfor blir ikke behovet for kvinnekompetanse bedre begrunnet? Eller begrunnet i det hele tatt? Klart det ser bedre ut på papiret å kunne si at »vi er så tøffe at 25% av de som er i førstegangstjenesten er kvinner. Samme gjelder 20% av befalet vårt», men hva gjør det i praksis? Vi er ikke Israel, og vi har vel strengt tatt ikke behov for å bli som Israel når det gjelder forsvaret vårt heller. Ja, jenter duger til veldig mye, men må vi lempe sånn på kravene for å slippe de inn over alt? Er det ikke bedre å ha fokus på egnethet heller enn på tall? Klart, Faremo presiserer i artikkelen at man kun må ta inn kvalifiserte til førstegangstjenesten, men hva hjelper vel det når vi senker grensen for hva som er kvalifisert? Jeg vil ihvertfall se at de beste er de som skal forsvare meg om russerne, kineserne eller i det hele tatt noen med ønske, vilje og styrke til å angripe Norge kommer. (Og ja, jeg vet vi sikkert ikke hadde klart oss lenge alene mot røkla her.)

Uansett, tilbake til teknologien. Under diskusjonen i kveld  ga jeg uttrykk for noe jeg har ment lenge. Det er ikke viktig om du har pupper eller ikke på internett. Det er ikke alltid en viktig del av identiteten din hvilket kjønn du skriver deg til, og det bør det ikke være heller. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har tatt meg for å være hankjønn her og der. Det kommer ikke fordi jeg vet «hvordan menn uttrykker seg», for der finnes det like mange svar som det finnes menn. Det kommer fordi jeg setter meg inn i terminologien som blir brukt, kunnskapene som er forventet i miljøet og fordi på enkelte nivåer har jeg kanskje litt stereotypisk guttete interesser. Det betyr ikke at jeg har løst en kode eller at jeg nødvendigvis kommer til å ha et annet syn på ting enn gutter jeg omgir meg med. Jeg kommer til å ha et annet syn på ting enn folk fra en annen bakgrunn og med et annet preferansebilde. Helt enkelt.

Jeg tror ikke vi kommer noen vei med å hevde oss som «kvinner i <insert guttebransje>» før vi slutter å se på oss selv som akkurat det. Vi er individer i en verden full av andre individer. Det er tullete å snakke om at »han tenker som ei jente» eller «hun er like god som menn i faget sitt» eller «jeg tenker ikke på vennene mine av motsatt kjønn som om de er av motsatt kjønn». Det fører deg ikke fremover. Først når vi lar kjønn være et ikke-tema i det at vi ikke gjør et poeng ut av det kan vi komme ut av denne store kvoteringsgrøfta. Slutt med å rekruttere jenter til alt mulig. Hva med å rekruttere mennesker med et interessefelt man ikke ser mye av i feltet du rekrutterer til? Nå DER har du nye perspektiver.

(Sjeldent jeg takker her, men nå har jeg faktisk veldig lyst til å takke Javadama for å holde et foredrag som satt tankene mine såpass mye i spinn — du er bra!)