Tag archive: oslo
Er kvotering virkelig så bra?
Jeg har nettopp kommet hjem fra nok en interessant kveld med Girl Geek Dinners. Hele konseptet slår meg hver eneste gang som en slags koselig, intellektuell utstrekning av den relativt gamledagse syklubben, og jeg går derfra hver gang med tusen nye tanker i hodet og på en buzz av «så jeg er ikke unormal jeg heller». Det er fint å ha en plass der vi teknologiinteresserte berter kan diskutere ting som engasjerer oss. Og det er tydeligvis mye som engasjerer.
Nå, jeg skal ikke snakke for mye om hva som skjedde, hvem som sa hva, osv annet enn at det var en veldig koselig kveld (som vanlig), og at jeg igjen har gått derfra i en fin gladboble av å ha tilbrakt enda en kveld med smarte, interessante jenter av mange forskjellige slag. Selv om vi alle definerer oss som geeks på et nivå (hvorfor ellers skulle vi vært der?), er det tydelige forskjeller på interessefeltene og hvordan vi er geeks. Og det er masse rom til alle. Nå, kveldens tema var «Åpen kildekode, makt og kjønn«. Et tema som kan se ut som om det egentlig er flere termer satt sammen til ei mølje, men som allikevel blir ganske interessant når man begynner å snakke om og tenke over hva det egentlig betyr. Hva er makt? Hvordan relaterer makt til åpen kildekode? Og hva har det der med kjønn å gjøre?
Personlig er jeg litt lei hele greia med å dra kvinnekamp og likestilling inn i alt. Det finnes felter der dette kan være nyttig, men før man begynner med kvotering kan det være en idè å tenke etter hvorfor man vil ha flere kvinner inn i en type stilling. Hva har disse å tilføre? Har vi kvinner noe biologisk oppi hodet vårt som gir ethvert team vi kommer inn i en stor fordel på feltet de driver i? Eller er det heller det at mange av oss har blitt oppdratt til å bli kvinner? Vil ikke en gutt som har blitt oppdratt i bilverkstedet og som plutselig bestemmer seg for å bli systemutvikler også komme med en ny måte å se ting på i forhold til de andre systemutviklerne han møter? Eller hva med en gutt som har blitt oppdratt til å ta seg av det mange vil kalle klassiske kvinneoppgaver? Vi snakker stadig om at »vi trenger flere kvinner i X!» — ja, gjør vi det? Vi får kanskje et bedre utvalgsgrunnlag om vi oppfordrer jenter til å søke seg til mannsdominerte steder, men får vi bedre arbeidere av å kvotere inn damene? Jeg er veldig for å ha et mangfold i alt, men jeg er enda mer opptatt av at vi skal ha kompetente mennesker i rollene de tar. Den beste/mest egnede personen bør få sjansen. Uansett. Det høres kanskje litt naivt ut, men det er nå det jeg mener.
Hele tanken på kvotering er noe som har plaget meg i flere år. I Aftenposten forteller de i dag at ASA selskaper går over til AS for å slippe kravet om 40% kvinner i styret. (Men slapp av, vi er visst også nest best i verden på likestilling).
En annen sak jeg har blitt gjort oppmerksom på i det siste når det gjelder kvotering kommer fra sidene til Arbeiderpartiet. Vår forsvarsminister, Grete Faremo, vil ha flere jenter i førstegangstjenesten. Dette er i prinsippet en veldig fin tanke. Igjen har vi større grunnlag for å velge riktige personer om vi lar flere søke seg til stillinger som det du til slutt vil få i forsvaret (i denne sammenhengen). Jeg er veldig for at alle skal på sesjon. Hadde jeg i det hele tatt hatt peiling på hvordan jeg skulle komme meg dit da jeg gikk på videregående, hadde jeg mest sannsynlig dratt. Nå var dette riktignok tida da jeg trente taekwondo og sånn, men allikevel. Hadde jeg kvalifisert til å komme inn i en interessant avdeling hadde jeg nok vurdert det. Problemet mitt er enkelte av uttalelsene til Faremo, som f.eks denne:
«Vi har behov for mer kvinnekompetanse i Forsvaret, og da må vi ikke legge for eksempel unødvendige strenge fysiske krav som motarbeider dette, sier hun.»
HVORFOR har vi behov for mer kvinnekompetanse i Forsvaret? HVA er det disse kvinnene skal gjøre som rettferdiggjør at vi skal lempe på de fysiske kravene? Hvorfor blir ikke behovet for kvinnekompetanse bedre begrunnet? Eller begrunnet i det hele tatt? Klart det ser bedre ut på papiret å kunne si at »vi er så tøffe at 25% av de som er i førstegangstjenesten er kvinner. Samme gjelder 20% av befalet vårt», men hva gjør det i praksis? Vi er ikke Israel, og vi har vel strengt tatt ikke behov for å bli som Israel når det gjelder forsvaret vårt heller. Ja, jenter duger til veldig mye, men må vi lempe sånn på kravene for å slippe de inn over alt? Er det ikke bedre å ha fokus på egnethet heller enn på tall? Klart, Faremo presiserer i artikkelen at man kun må ta inn kvalifiserte til førstegangstjenesten, men hva hjelper vel det når vi senker grensen for hva som er kvalifisert? Jeg vil ihvertfall se at de beste er de som skal forsvare meg om russerne, kineserne eller i det hele tatt noen med ønske, vilje og styrke til å angripe Norge kommer. (Og ja, jeg vet vi sikkert ikke hadde klart oss lenge alene mot røkla her.)
Uansett, tilbake til teknologien. Under diskusjonen i kveld ga jeg uttrykk for noe jeg har ment lenge. Det er ikke viktig om du har pupper eller ikke på internett. Det er ikke alltid en viktig del av identiteten din hvilket kjønn du skriver deg til, og det bør det ikke være heller. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har tatt meg for å være hankjønn her og der. Det kommer ikke fordi jeg vet «hvordan menn uttrykker seg», for der finnes det like mange svar som det finnes menn. Det kommer fordi jeg setter meg inn i terminologien som blir brukt, kunnskapene som er forventet i miljøet og fordi på enkelte nivåer har jeg kanskje litt stereotypisk guttete interesser. Det betyr ikke at jeg har løst en kode eller at jeg nødvendigvis kommer til å ha et annet syn på ting enn gutter jeg omgir meg med. Jeg kommer til å ha et annet syn på ting enn folk fra en annen bakgrunn og med et annet preferansebilde. Helt enkelt.
Jeg tror ikke vi kommer noen vei med å hevde oss som «kvinner i <insert guttebransje>» før vi slutter å se på oss selv som akkurat det. Vi er individer i en verden full av andre individer. Det er tullete å snakke om at »han tenker som ei jente» eller «hun er like god som menn i faget sitt» eller «jeg tenker ikke på vennene mine av motsatt kjønn som om de er av motsatt kjønn». Det fører deg ikke fremover. Først når vi lar kjønn være et ikke-tema i det at vi ikke gjør et poeng ut av det kan vi komme ut av denne store kvoteringsgrøfta. Slutt med å rekruttere jenter til alt mulig. Hva med å rekruttere mennesker med et interessefelt man ikke ser mye av i feltet du rekrutterer til? Nå DER har du nye perspektiver.
(Sjeldent jeg takker her, men nå har jeg faktisk veldig lyst til å takke Javadama for å holde et foredrag som satt tankene mine såpass mye i spinn — du er bra!)
DetailsTilfeldige torsdagsmøter
Det er torsdag kveld, og jeg er på vei hjem fra en øl ute med koselige folk. På tur over Akerselva opplever jeg dette:
» Unnskyld? Vet du hvem Dionne Warwick er?»
Jeg ser litt rart på fyren, som sakte beveger seg mot meg og effektivt sperrer det tynne fortauet jeg går på, så jeg må ut i veien om jeg skal forbi han. «Ja», svarer jeg kort, uten å stoppe.
«Vet du om hun er død?»
«Ehh?» plopper ut av munnen min mens jeg lurer på hva i alle dager slags fyr jeg har støtt på. Han ser ikke farlig ut, er ganske glad i tonefallet og virker hellet litt … tja, hva skal jeg si? Han er vel ikke akkurat den skarpeste skjea i skuffen.
Han kommer med samme regla på et par dameartister til før han spør meg om jeg vet om Marilyn Monroe er død.
«Ja», svarer jeg, «hun er definitivt død».
«Vet du når hun døde?»
Jeg vet det er lenge siden, men helt ærlig er ikke årstallene for død på kjendiser (eller familie og venner, for den saks skyld) noe jeg går rundt og husker på.
«Hun døde i to-ogseksti, og jeg er født i to-ogåtti og bor i omsorgsbolig på Hauketo» (aha, det forklarer kanskje den første antagelsen min litt mer nøyaktig?) Han spør videre om jeg vet hvem et kvinnemenneske med et navn jeg aldri har hørt før er, og jeg må bare beklage det og. Han begynner på en historie om hvor damen kommer fra og at hun er ansatt for å lage mat til han, og han fortsetter med noe som høres mistenkelig ut som begynnelsen på en livshistorie. Klokken nærmer seg 11 på kvelden, og jeg er ivrig etter å komme hjem, så jeg avbryter han før han kommer skikkelig i gang.
«Åh, beklager, har du en avtale du må rekke?»
«Ehh, ja, noe sånt. Jeg bare må løpe»
«Ok, men du? Vet du hvem Agnetha Fältskog er?»
Tilbake til navn jeg kjenner, ja. Jeg nikker bekreftende og sier at »jada, hun vet jeg hvem er».
«Vet du om hun er i live fortsatt?»
«Så vidt jeg vet lever hun i beste velgående, ja» svarer jeg mens jeg setter opp tempoet for å komme meg hjem fort.
Det her er helt ærlig den særeste opplevelsen jeg har hatt i løpet av mine to år i Oslo. Jeg har enda ikke (bank i bordet) opplevd noe truende på mine turer hjem om kvelden. Han her kunne sikkert vært ganske truende, og jeg har sett nok Criminal Minds til å vite at man ikke bør stole for mye på noen, men det var ikke helt riktig å bare begynne å løpe med en gang heller.
Jeg er litt nysgjerrig på denne fyren. Hva gjorde han på Grünerløkka? Hvor var han på vei? Hva var bakhistorien for disse spørsmålene? Samme hvem han er håper jeg han kom seg dit han skulle i et stykke.
DetailsMusikk til å starte opp uken
Enkelte dager ser ut til å «bare bli sånn». Disse er gjerne mandager. Ofte er de grå i tillegg. Du må opp på jobb, kanskje har du forsovet deg. På jobben venter det samme, gamle kontoret, med det samme, gamle rotet (vent nå litt, hadde jeg ikke tenkt å rydde opp i dette forrige uke en gang?). Du har kanskje en jobb du liker, men akkurat nå er det mandag. Og mandager er til for å hate. Hate å måtte opp av sengen, hate å måtte ut av døra, hate å måtte løpe etter bussen, hate at det er nesten en hel uke igjen til fredag.
Så skjer det. Du kommer på et bilde, noen ord, et musikkstykke, et minne som får deg ut av gruffet og inn i en tilstand som menneske igjen. Halleluja, verden er ikke så kjip allikevel!
For min del kom dette da jeg kom på en tweet i twitterfeeden min fra i natt. Noen hadde nevnt fuck buttons. Var ikke dette et band jeg likte, mon tro? Hvorfor har jeg ikke hørt på dem i det siste? På tide å flekke opp youtube.
Fuck Buttons — Surf Solar
Å høre sangen minner meg på en lørdag før jul. De hadde konsert på Blå og jeg var der med et par gode venner. Vi var vel ca de eneste i lokalet som danset, men det gjorde ingenting. Fuck Buttons klarte å gi nok stemning til at jeg koste meg. At jeg fikk hjernerystelse senere den kvelden har ingenting med bandet å gjøre. Selv med en skade som gjorde meg sykmeldt fra jobben i en uke, har jeg kun gode minner fra kvelden.
Albumet Surf Solar har jeg liggende lett tilgjengelig, og med rytmene og minnene blir jeg sittende å vippe med hodet mens jeg jobber. Det er mandag, men det er tross alt ikke så ille.
DetailsPhotoshoot with Paulina Palian and Lisa Lindøe
A couple weeks ago I was contacted on Model Mayhem asking if I could spare some time to model the clothes of amazing polish fashion designer Paulina Palian, with Lisa Lindøe behind the camera. This sounded like a great idea, so I met up and had a fabulous day in the park wearing pretty clothes and generally having fun.
Here’s a few of the pictures taken:
DetailsValgfrustrasjon
Denne valgkampen har vært noe av det mest forvirrende jeg har vært borti. Jeg har prøvd å få med meg alle saker som er viktige for meg og hva de enkelte partiene mener om dem, og det hjelper ikke. Jeg prøver å være engasjert, men ender bare opp med å bli oppgitt.
DetailsTwestival Oslo
Den første bloggposten min brukte jeg til å fortelle om farene ved ekorn. Denne skal jeg bruke til det første jeg har involvert meg i av veldedighet på lenge.
For å være helt ærlig, så får jeg mark av veldedigheter flest. Jeg har vært involvert i for mange av dem, og refererer til deler av disse erfaringene som «da jeg solgte sjela mi». Nå, derimot, har det kommet en sak i mitt nærmiljø som jeg ikke ser på som en rein pengeinnsamling, og heller ikke noe jeg «må» gjøre for «menneskehetens skyld». Twestival for meg er en dugnad. Vi i twittermiljøet går sammen, bruker de egenskapene vi har og gjør noe. For noen.
For meg handler dette ikke om å redde verden, eller å lette på samvittigheten. Det har noe med det sosiale å gjøre. Vi samler en gjeng folk som kan noe, bruker all kunnskapen og egenskapene vi har samlet og gjør noe. Sammen. En ekstra bonus er at en utvalgt veldedig organisasjon får litt ekstra å rutte med. Organisasjonene som har blitt nominert er heller ikke den typen organisasjoner som er oppi trynet på deg hele tida når du går på butikken, nedover Karl Johan eller når du sitter på bussen.
Kan det hende jeg faktisk får sansen for veldedighet igjen?
Avstemmingen om hvilken organisasjon vi skal støtte er ikke avgjort enda, og du kan være med på avgjørelsen. Det blir to avstemminger, der den første avsluttes i morgen kl12 og vi finner ut hvilke organisasjoner som går videre til en finale. Finalen har stemmefrist innen søndag kl12.
Du kan lese om de forskjellige sakene her.
DetailsInspiration on a Thursday
We all need it, and we all crave it, so here you go: Some typographic animated inspiration set to music. Take a break for a couple minutes now and clear you mind a bit, will you?
I don’t know what does it, but I myself has been devoid of drive for a short while now. I need to recharge the batteries. This morning has been slow, and I’ve been doing work, I don’t feel satisfied with anything I make. Just one of those days, eh? Wrong. I’m not doing AWESOME because I haven’t bothered looking for that little piece of energy I have somewhere. And now, short before lunch, I think I found it.
A video like the one above opens doors. I remember a few of my entrepreneurial (what a word!) dreams, and actually believe that some of them are within reach. Granted, I’ll need to find the right people to cooperate with, but those exist. In fact, you might be one of them! There are a huge mass of ideas in there.
And to wake myself up: I have my current dream job at the moment. I’m a graphic designer, and I’m sitting on top of a warehouse filled with candy. Life is great!
So why this lack of inspiration? It’s not just me. I see it everywhere. I see so many fantastic people not striving to reach their full potential. I try to kick some arses and make people see the opportunities that lies ahead. Some of them don’t want to try because «I’m not good enough, I need to make this piece perfect before I try» and «I need a complete showreel» and «I don’t have enouugh experience». WAKE UP PEOPLE! YOU have the potential of becoming AWESOME!
I fear I might sound like a preacher here, but it’s true!
In the creative business, there’s always a certain chance you won’t get the job/placement you’re applying for. Even being invited to an interview doesn’t grant you a job at once. But are all the employers looking at how perfect your portfolio/showreel is? How about jobs relying more on personality and what your CV/cover letter says?
If you find that dream job, go for it! If the job seems perfect to you, you’ll be able to seem perfect for the job! And when you get there, strive to be greater than anticipated!
And now I’ll go back to the entrepreneurial parts. I have a few ideas. Some of them I want to see put to life in or around Oslo within a few years time. Some of them relates purely to design, some are more game related, and all of them are my babies. I can still put them to life. They are within my reach.
Now wake up and smell the flowers, you fools!
DetailsReasons for happiness #4
Some days, alcohol packaging is the way to go to ensure my happiness.
This one’s from my dads collection of miniature bottles: Yumyum, spunk with vodka. Sounds delicious.
The next two are from the beer department at Centra Colosseum in Oslo:
Public transport advertisements
In Amsterdam, a fitness studio decided to make people really want to go to their studio, so what do they do? They do some nice guerilla advertising and install a weight on the seating of the bus stop shelter. The weight is displayed in large, red letters in the ad space. Clever. The campaign is done by N=5. Well done, guys! Here’s a photo (found via coolhunter):
Bus shelter advertising are often boring posters showing some beautiful girl wearing some clothes or a coke bottle with some illustrations round it or some other thing you’ve seen «a thousand times before». That’s why it’s so great every time someone does something out of the ordinary.
I live in the middle of Oslo. Somewhere not too far from my house, there’s a stop where they keep having interesting ads. A couple weeks ago, a Norwegian film called «Appelsinpiken» (the Orange Girl) had its grand opening. The days before the opening night, this was seen on this particular tram stop:
I should perhaps mention that they also had a booth close to it where they handed out free oranges. Great initiative! I hope this will be a trend in the future. (You hear that, ad designers out there? Innovation is awesome!)
After a couple weeks, I went by this stop again, and here’s an interesting Beatles spoof:
The text says «Alle har vikeplikt for trikken, også i fotgjengerfeltet» (everyone must give way to the tram, even in the zebra crossings). This is shown by a nice spoof on the famous Abbey Road image of the Beatles. Here we see the tram in the distance, and one of the «Beatles» guys stops to let the tram past him. This is not a lecturing ad, although it tells you to stop when you see the tram coming. It does not really scare you into stopping, but rather serves as a gentle reminder. The placement of this one in particular is very clever. This is one of the few spots in Oslo where you see tramlines going absolutely everywhere.
I’m looking forward to seeing more of what JCDecaux puts up around the buses, trams and subways in Oslo in the future.
DetailsReasons for happiness #2
In November or something I was walking home from the tram when this met me. It was just lying there, on the ground, broken. Poor thing. I wonder who stepped on it and broke it. Damn heartbreakers. Hurr hurr.
Reasons for happiness #1
Unfortunately, it’s not there anymore, but finding kirby on the descent to Jernbanetorget subway station in Oslo (the one by Oslo Spektrum), was a laugh for sure.
Oslo Burning
Today I witnessed a demo.
I think it started with the pro-israel demonstration in front of the government, by the anti-Israelians who decided to make a counter-demo, only with firebombs and the likes.
Later in the evening there was a parade of people with lit torches. Now, that was an amazing sight. Simply a bunch of people demonstrating peacefully against the gaza-situation and for world peace in general. And by «a bunch» I mean somewhere around 10.000.
The demo I’m talking about was later.
After the thing with the torches, some people started moving towards the national theatre and the castle (maybe they were moving towards the Israeli embassy?). They came to the roundabout by the national theatre station, in the city centre. Me and my mate went around the police barricades and found some safe places to stand behind the police, but not directly in the aiming range of the angry mob.
We saw fireworks being thrown towards the police and the people (one even hit a policewoman in the leg), various rocks being thrown, pipes, stuff, small balls of some sort, smoke grenades, etc.
All while the police stood there in their SWAT-gear, trying to figure out what to do with the MANY people gathered in front of them.
A journalist nearly got hit by … something … and stood behind a police truck covering for quite a while before he managed to get into safety with me and my friend. «This is the worst fucking thing I’ve ever experienced!» was his words. I don’t suspect he was signing up for that, no.
Many journalists came prepared. I saw quite a few camerabearing people in «press»-vests and gasmasks. What a great idea that turned out to be when the police pulled out their teargas! In a few seconds, the whole area around the roundabout was filled with smoke (I was luckily standing behind the police with the wind at my back, which means no teargas in my face! Yay!). By the time the fog lifted, the area was a lot emptier. I could see a bunch of journalists running into this entrance to film and photograph something, which I later found out was some kids covering from the gas. It was slightly annoying not knowing that until later, realising I’d seen a bunch of photographers of both still and moving imaging running in there, getting their shot and run out. How about helping the poor kids getting away?
After this massive amount of gas, the riots spread. In front of the university, barricades were made by a bunch of trashbins and some fire, and someone made an attempt at burning down a tree. Que people throwing filled bottles at the police and trashing an empty policetruck (and then, some more gas). More barricades and riots were going on further down the Norwegian pride street Karl Johan. A lot of shops had their windows broken, all the way home to where I live.
In the middle of all this, the police brought dogs and horses into action. It seemed like every single person and animal in the force was on duty tonight.
It also seemed like every single idiot was out. This is an actual (translated) quote from a guy on the rioting side: «You call this a FREE NORWAY? HAH!»
- Yes, actually, I do. I call this a Norway where the freedom of speech is strong. I also call this a Norway who don’t agree with violence. If this wasn’t a free Norway, the police would have brought something way stronger than teargas. So, you disagree to having your face peppered after throwing objects at people? You disagree to having your face peppered when you’ve been involved in vandalising the centre of the capital of Norway? Well, I disagree with you, then.
On the way home, we even found a broken waterline. Don’t know if that has anything to do with this, but it sure was a bit funny to see the cafés and bars making bridges out of chairs.
Finally, just before we got home, we found a fountain full of candlelights, to «remember the fallen of Gaza». Now, that was a demonstration I could actually fancy seeing the police help out with. And how amazing wouldn’t it be to see a policeman in his SWAT-gear putting down a candle for that?
The violent demonstrations didn’t seem to be much other than a bunch of angry kids not really know what they were angry about, but attacking whoever just because. It was not a demonstration worthy of the Palestinian lives being lost. It was not a demonstration for peace, and it certainly was not a demonstration for the freedom of speech.
On the links below you can see pictures and videos of the event (all articles in Norwegian):
http://www.dagbladet.no/2009/01/08/nyheter/innenriks/demonstrasjon/oslo/4300558/
http://www.aftenposten.no/spesial/bildeserier/article2856510.ece
http://www.aftenposten.no/webtv/?id=12574 (video)
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=545932 (video and some images)
http://atvs.vg.no/player/?id=20637 (video)
http://atvs.vg.no/player/?id=20635 (video)
http://www1.vg.no/bildespesial/show/spesial.php?id=6615 (image album)
DetailsWays to survive relocating to a bigger city
Ok, I admit it, I’m a lister. And in these hectic days of moving to Oslo, starting a new job and stuff, there’s definitely things to do to make life in a new place a bit easier. At least for me.
- Make a wishlist for stuff you need/want for your apartment (mine mostly consists of furniture and gollywogs now).
- Go to a concert with a band you’ve hardly heard of before (White Lord Jesus turned out to be an amazing surprise AND I got a free CD).
- Bring extra shoes everywhere, especially if your primary pair is slightly uncomfortable after a couple hours on your feet. Chances are you’ll walk a lot.
- Invite people over for food, even if you have to sit on the floor. Floor just adds to the charm.
- Eat something new, try new places, explore your culinary taste. You’ll probably find out about food you didn’t know you liked.
- Bring a book in your bag. You never know if you’ll be sitting down for ages, or if you’ll need a break. Books tend to shorten down on the boredom scale.
- Learn the shortest route home from as many places as possible, and know where the nearest bus/tram stops and where it goes.
- Dress in new ways. No one knows you, they might not recognise you again and you just might find a new style to wear. Experiment!
- Work out. You’ll feel better and you might actually get to know someone while you’re at it.
- If all else fails: Turn your stereo on full blast and dance around your apartment. Who cares if you feel silly? Pull your curtains shut and dance naked if you feel like it!
