Tag archive: rant

Om ulver og redsel

Den store facebook/twittersnakkisen i går var en status som bredte seg om en mann som går rundt og legger ut gift rundt St.Hanshaugen. Jeg må innrømme at jeg gikk fem på selv og postet statusen, sånn for å være på den sikre siden. Jeg har jo tross alt mange venner med hunder.

Hos mange av de jeg kjenner som har lagt ut samme status ser jeg mest kommentarer av typen «uff, så fælt» og «syke mennesker!» osv. I mitt, derimot, ber folk om «kilde, please» og opplysning at det er veldig lite som er såpass akutt giftig for hunder, ihvertfall av omnomnom-typen. (Takk, folkens).

Nå viser det seg at det (igjen) er de som forholder seg skeptiske som igjen har rett. Takk til dagbladet for oppklaringen. Sagflisen som har skapt hysteri viser seg å være løypemarkeringer for et litt spesielt løpekonsept der løypa ikke er oppgitt på forhånd, men man har en «hare» som drar rundt rett før løpet og legger igjen markeringer for hvor løpet går. Arrangørene her bruker sagflis og mel fordi dette er miljøvennlig og ufarlig. Altså ikke gift.

På den ene siden er jeg veldig glad for at jeg har venner som klarer å dra meg ned på jorda når jeg blir litt hysterisk i advarslene. På den andre siden er jeg litt lei av at man skal tolke alt mulig negativt og spre om seg med slike teorier og påstander der det ikke finnes grunnlag. For meg, som ikke er ekspert på gift eller ekspert på hva hunder kan dø av, virker det naturlig å heller prøve å være på den sikre siden og dermed i et heller svakt øyeblikk være med på å spre slik frykt.

Så, gift på bakken er heller usannsynlig. Men om du vil være helt sikker kan det være greit å uansett ta en tur til dyrlegen om kreket begynner å bli dårlig etter en tur.

Men at du ikke skal være redd for gift på bakken betyr ikke at du ikke skal være redd for noe når det gjelder hunden din. Enkelte ting med dyrehold burde være selvsagte. Som at du ikke lar noen du ikke kjenner mate hunden din. Det finnes mye hunden din ikke burde spise, og veldig mye av dette igjen er ting folk som aldri har hatt hunder eller aldri har lært om hundeernæring ikke vet. Det kan være ting som er helt ufarlig for oss å spise, som sjokolade og kebab, som kan gjøre hunden din skikkelig dårlig. Eller, for å rette det mot de som virkelig burde høre det: Ikke mat andres hunder uten tillatelse fra eieren, ok?

En annen ting jeg ser så altfor ofte, er hunder som er bundet utenfor et bygg mens eieren «bare er inne en veldig kjapp tur». I Oslo. Folk (igjen, på facebook) er bekymret for hvor «ille stelt» det er når man faktisk må tenke på at bikja kan bli tatt. Vel, så «ille stelt» har det vært så lenge jeg kan huske, og ikke bare i Oslo.

Jeg kommer fra en relativt liten plass, Hokksund. For meg som har vokst opp i området og siden flyttet til Oslo er Hokksund en doven, ufarlig plass. «Alle kjenner alle» og det er veldig lite som skjer.

Da jeg var mindre hadde mormora mi en hund som het Cockie. En fin russisk mynde, om jeg husker riktig, så ikke akkurat en veskehund. I rådhusbygget i Hokksund har du en offentlig svømmehall der mormora mi jobbet, og en dag hun bare skulle innom i et veldig kjapt ærend (av typen «levere dette» eller «hente det der», rett inn og rett ut igjen) bestemte hun seg for å slå to fluer i en smekk og gjøre det mens hun luftet Cockie. Hun var inne i et minutt, og da hun kom ut igjen så hun en mann gå bort derfra med Cockie i band. I bittelille, ufarlige Hokksund. Nå var heldigvis mormora mi kjapt nok ute til at hun fikk tak i mannen og fikk hunden sin tilbake, men hva om hun hadde stoppet for å prate litt til med kollegaer før hun gikk ut igjen? Hva da?

For ikke å snakke om muligheten for at noen, med eller uten vilje, kan finne på å skade hunden din mens du «bare er inne et ærend». Det finnes mange forskjellige folk i en by. Det finnes barn som ikke har lært seg å ikke uten videre gå bort til fremmede hunder, og ikke har lært hvordan du kan klappe en. Det finnes folk med nedsatt syn som bare ikke ser hunden din. Det finnes folk som synes hunden din er en pest og en plage. Det finnes mye som kan skje med hunden din når du ikke har den under tilsyn. Det kan være at du er en god hundeeier, men jeg synes allikevel synd på en hund som står alene utenfor en butikk eller lignende i et høyt befolket område.

Jeg har vært hundeeier selv, og jeg vet hvor lett det er å tenke «men det går sikkert bra, jeg skal jo bare inn hit i to minutter». Og jeg kan gjerne være den første til å innrømme at jeg har bundet hunden min utenfor en butikk selv. Jeg har kommet ut igjen til en hund jeg gikk fra med båndet festet på en måte det er umulig å løsne uten å ta av og på igjen, for å se henne stå løs da jeg kom ut igjen (det var siste gang jeg lot henne stå sånn i «bare to minutter»). Jeg var heldig, mormora mi og Cockie var heldige, men hva om du ikke er?

En innrømmelse

I lys av at en viss terrorist sine preferanser når det gjelder forskjellige medier stadig kommer opp i lyset, fant jeg ut at jeg like gjerne kunne få mine bekymringsverdige interesser frem på det rene. Du vet, sånn at dere har noe å skylde på om jeg noensinne skulle klikke i vinkel og gjøre noe grufult. Da vet dere ihvertfall hva dere kan skylde på.

Spill

Om jeg skulle finne på å gjøre noe grufult, vil nok noen kanskje først se på hvilke spill jeg foretrekker. Her kan jeg ikke skilte med World of Warcraft, siden jeg fant det utrolig kjedelig etter en drøy halvtime, men jeg har spilt Warhammer: Age of Reckoning, som er ca i samme gaten. Det ble kjedelig det og etter hvert. Her spilte jeg for det meste en stor ork som gikk rundt og var stor og klubbet ned andre vesener.

Innenfor Warhammer-universet har jeg også en lang historie med Dawn of War, som er litt mer Sci-fi. Gikk mest i orker her også, siden de bare flyr rett på (også er de så søte!). Nå for tiden holder jeg på å bygge en orkehær i Warhammer 40.000. Modeller, altså, små minifigurer som jeg setter sammen og maler for så å utfordre alle andre jeg kjenner med lignende armeer for å finne ut hvem av oss som er best på strategi.

Jeg liker også slåssespill av typen Dead or Alive, Street Fighter og Mortal Kombat. En gang for lenge siden er jeg dessuten sikker på at jeg har spilt Grand Theft Auto.

Blant favorittspillene mine finner du Assassins Creed. Da spesielt de to spillene om Ezio Auditoire da Firenze. Dette er spill der du går rundt og tar hevn over familien din som har blitt drept fordi de konspirerer mot tempelridderne som egentlig er en ond skyggeorganisasjon med grener helt inn til paven som vil ha slutt på kunnskap. Eller noe. Ja, det innebærer dreping. Og løping over hustak. Ja, du er en snikmorder (men du dreper ihvertfall ikke uskyldige, for da straffer spillet deg).

Ja, også pleide jeg å virkelig like skytespillet Golden Eye da jeg var mindre. Også synes jeg Half-Life er ganske kult.

Om jeg skulle gå etter biler, må jeg bare si at Burnout er noe av det morsomste jeg har spilt på den fronten, også er jeg glad i spill der jeg kan kjøre fort.

TV-serier

Her har vi den kategorien der jeg tror jeg har minst å skilte med, så å si.

Jeg liker Chuck. Han er en klønete tilfeldig CIA-agent som reiser verden rundt og redder verden. I serien liker jeg best dama hans, Sarah, som stadig må drepe for å redde både han og verden. En skikkelig femme fatale, altså.

Dexter synes jeg er ganske fascinerende og egentlig helt ok, selv om jeg ikke akkurat henger over hver eneste episode.

…egentlig er jeg ganske uskyldig på TV-fronten. Det er voldelige elementer i det meste, men selv om jeg liker Game of Thrones, tror jeg nok det vil være litt vel absurd å koble inn vold derfra.

Film

Man skal jo ikke kimse av film heller, og selv om jeg liker mye uskyldig her også, er det visse filmer man kan finne på å synes er bekymringsverdige.

American Psycho, for eksempel. Filmen som fikk meg til å like Christian Bale som skuespiller. Av filmer med èn morder har vi også Serial Mom, som er en komedie, men man vet aldri. Ja, også liker jeg From Hell, som handler om Jack the Ripper.

Fight Club er en selvfølgelig klassiker i hylla mi. Her har vi mennesker som vil røske opp i det behagelige samfunnet vi har ved bl.a å sprenge bygninger og sånn. Ja, også denger de hverandre i hemmelige kjellere. Fordi det er befriende.

Oldboy er en utrolig bra film som får det til å vrenge seg inni ganske mange. Andre filmer i kategorien «mye vold» er blant annet True Romance, Natural Born Killers og A Clockwork Orange.

Jeg er veldig glad i å slappe av til actionfilmer. Shoot’Em Up, for eksempel, som har 106 dødsfall på sine 80 minutter. En av dem ganske spektakulært gjort med en gulrot. Ellers har vi jo også Transporter-serien, Mr. and Mrs Smith, Crank, Kick Ass og Smokin Aces.

Om jeg skulle finne på å begå ran, er det sikkert fordi jeg liker både den nye og den gamle versjonen av The Italian Job og fordi jeg koste meg med The Bank Job. Også er The Inside Man en veldig bra film den og.

Mange av filmene jeg liker er filmer der de gode vinner, selv om de må gjøre mye fælt, men om det klikker for meg, vil jeg ikke tro at jeg er den gode i saken?

Bøker

Litteratur er noe som ikke bør glemmes. Jeg har alltid vært glad i å lese, og i tenåra likte jeg spesielt krim. Etter å ha lest meg gjennom Frøken Detektiv gikk det mye i bøker av Agatha Christie og Dick Francis. Sistnevnte med mye krim fre hestemiljøer.

I senere tid har smaken utvidet seg litt, men det er fortsatt voldelige saker å finne i bokhylla mi. Jeg har f.eks lest boka til Fight Club. En bok som forøvrig ga en ganske annen opplevelse enn filmen, men så mener jeg da også at sånt bør kunne oppleves uavhengig av hverandre.

Jeg liker også bøkene skrevet under navnet Abo Rasul om Skandinavisk Misantropi. Disse bøkene er veldig bra, men burde kanskje holdes unna de som er for lettpåvirkelige, som så mye annet.

Jeg holder også 1984 som en av yndlingsbøkene mine. Den er bra skrevet, og gir et syn på et samfunn der alt du gjør blir overvåket, der sensur er sterkt til stede. George Orwell var i det hele tatt en bra forfatter, for jeg liker også Animal Farm.

Skyldplassering

Nå liker jeg riktignok mye de fleste vil anse som ekstremt uskyldig. Jeg liker for eksempel filmer som Eurotrip og Dodgeball. Jeg koser meg med animasjoner som Up, Wall-E, Istid, Den Lille Havfruen, Snehvit og de Syv Dvergene, osv. Jeg synes Marie Antoinette-filmen med Kirsten Dunst. Jeg synes Inception er veldig bra og jeg synes Shutter Island er en veldig spennende thriller.

Av bøker liker jeg også Alice in Wonderland og Through The Looking Glass. Jeg synes The Curious Incident About the Dog in the Nighttime er veldig søt, og lar meg bli bekymret over den stakkars lille gutten med aspbergers som er hovedpersonen. Da jeg var yngre leste jeg også kjærlighetsromanene til Barbara Cartland og alt som kom i posten fra Penny-klubben. Også leser jeg mye bøker av typen Quantum Theory Cannot Hurt You, som er en veldig spennende bok som forklarer kvantefysikk på en forståelig måte. Også liker jeg Ben Goldacres Bad Science, der han tar for seg alternativmedisinen og hvordan den klarer seg opp mot forskning, med greie forklaringer på hvorfor ting virker som det funker før det blir mye verre igjen. Nå for tiden er jeg på tur gjennom en bok skrevet av Kate Fox om engelsk kultur. Watching The English, heter den, og jeg skulle virkelig ønske jeg gadd å lese den før jeg flyttet til England. Den hadde nok spart meg for mye frustrasjon.

I spillhylla mi er det også mye søtt. Det er for eksempel ikke veldig mange som ville trukket en mine til at jeg liker Super Mario. At jeg kjøpte meg en Nintendo 3DS for å spille The Legend of Zelda: Ocarina of Time i ny innpakning er heller ikke veldig bekymringsverdig. Joa, det er elementer av vold der og, men for det meste går du rundt i en tegneserieverden og bruker våpnene du har til å løse visuelle gåter av typen «der er det en knapp jeg ikke kommer til. Hva skjer om jeg skyter den med en pil?» Om du er venn med meg på PSN vil du også se at jeg har spilt gjennom Monkey Island, et spill der slåsskampene innebærer å ha gode nok kommentarer å møte fornærmelsene du får fra de du kjemper mot med. Åjada.

Ja, det er helt greit å ta opp interessene til en person som har forårsaket så mye skade og lidelse. Det er en fin måte å få laget et helt bilde av en person vi har problemer med å forstå. Men å gjøre favorittserie til hovedoppslag på nettavisen din? Kom igjen’a! Også dagen etter dere har publisert sak om at spillere er lei av å bli stigmatisert? Jeg gir meg ende over.

Man kan diskutere til man blir blå i trynet hvorvidt innslag av vold i underholdning er en bra ting eller ikke. Jeg mener nå uansett at dette kommer an på personen som blir eksponert, og at en viss grense på modenhet bør holdes. Det er greit å vente til etter leggetid for unger flest å vise Pulp Fiction på TV. Om du er mor/far/tante/onkel/gavegivende person til en unge som liker dataspill, vit at det tallet som står i hjørnet foran på spillet ikke er et tilfeldig tall. Det er en anbefalt aldersgrense. Om ungen er 11, ikke gi spill det står 18 på. Klart, noen unger er modnere enn andre og enkelte spill med høye aldersgrenser er snillere enn andre med samme grense, men anbefalte aldersgrenser er virkelig en fin pekepinn å gå etter.

Spill, filmer, bøker og annen underholdning er neppe en utløsende årsak til å begå kriminalitet. Joa, det finnes de som drar inspirasjon til måter å begå gjerningen de utfører fra diverse medier, men mest sannsynlig er dette også folk som hadde funnet en annen måte om de ikke hadde sett akkurat hvordan den skurken der gjorde det.

I dag ler de fleste av oss av folk som mener du finner beskjeder fra satan som kommanderer deg til ting dersom du spiller enkelte låter baklengs, men samtidig er vi kjappe med å peke på filmer og spill som både årsak og inspirasjon og dermed et problem uansett. «Hadde han gjort sånn om ikke…»?

Manusforfatterne til The Dark Knight sier det veldig greit gjennom figuren Alfred Pennyworth:

[quote]Because some men aren’t looking for anything logical, like money. They can’t be bought, bullied, reasoned or negotiated with. Some men just want to watch the world burn.[/quote]

Skremmende

Èn mann har revet et hull i byen min. Èn mann har satt en mengde engasjerte ungdom i livsfare og fått tatt livet av så altfor mange av dem. Èn mann.

Èn mann som stiller krav av typen en kun skulle tro man fant fra karakterer i en bok. Èn mann som ser ut til å tro at forhandlinger for informasjon under avhør skjer som på film. Èn mann som nærer et så enormt hat for samfunnet han har vokst opp i at han ser det som «grusomt, men nødvendig» å sette av en bombe ved regjeringskvartalet som tar livet av relativt få, men allikevel altfor mange, for så å dra ut til idylliske Utøya for å skyte rolig ned så mange han bare kan før han blir stoppet. Èn mann som har forårsaket en så enorm landesorg at jeg tror hjertet mitt snart ikke tåler mer.

Den siste drøye uken har jeg gått gjennom mange ekstreme følelser. Jeg har vært så sint at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg har vært så lei meg at jeg trodde jeg skulle grine meg tom for tårer, og når jeg trodde jeg måtte være tom kom det bare enda fler. Jeg har vært så sjokkert at jeg har blitt handlingslammet. Jeg har vært så stolt av så mange mennesker at jeg har trodd jeg skulle sprekke. Måten så mange nordmenn tar en sånn krise på, måten ungdommene på Utøya har stått på for hverandre, måten Statsministeren og Kongefamilien har fremstått i ettertid, alle heltene som slapp alt de hadde i hendene for å hjelpe til med det de kunne. Det er så mange helter fra den siste tiden nå at jeg rett og slett ikke trodde det skulle være mulig. Også er jeg stolt over å komme fra et land der folk flest mener at dødsstraff blir for billig, de vil heller vite at han er sperret inne resten av livet, gjerne uten tilgang til annet av media enn bevis på at vi tross alt står sammen. Vi tar oss av hverandre. Vi knekker ikke så lett.

Også kommer tankene. Dette er ikke kun èn manns meninger. Det som siver ut i media om manifestet, det som siver ut av skriverier han har lagt ut i kommentarfelter her og der, de han har dratt inspirasjon fra… Det er ikke et spesielt miljø vi må holde øyne oppe for. Det er ikke bare disse islamfiendtlige nettstedene som pøser ut slik edder og galle. Nei, det skumle her, er at mange av argumentene like gjerne kommer fra de som sitter bak deg på bussen. De kommer plutselig fra noen på en fest du er på. Noen hører dem i kantina på jobben, andre rundt kafèbordet fra venner av venner. Naboen som slår av en prat ved postkassa som mener løsningen på alt er å få «disse problemkulturene ut av landet». Bestefaren som sitter innerst i hjørnet i familieselskapet som du bare smiler til for å holde familiefreden selv om innvollene dine vrenger seg av meningene han ytrer. Dette er meninger som finnes i vanlige mennesker. Det er dette som er skummelt.

Folk flest setter seg ikke ned i ni år og planlegger en slik forferdelig aksjon. Kun èn av nærmere fem millioner nordmenn gjorde det.

For min egen del kan jeg innrømme at tanken «muslimske terrorister» streifet så vidt innom hodet mitt og. Mens folk prøvde å følge med på nyhetene og finne ut av hva som har skjedd og hvorfor og hvem, satt jeg på vei fra Oslo og fulgte med på twitter og så all synsingen. Jeg husker jeg sa til noen (var det til kjæresten eller noen av de som ringte, tro? Eller noen av de jeg ringte til?) at dette, om det viser seg å faktisk være en bombe, ser ut som litt dårlig planlegging. Etter 15 på en fredag i fellesferien i et kontorstrøk er ikke plassen om det er spektakulære dødstall du er ute etter. Det måtte være en propantank eller noe, tenkte jeg, og flere jeg snakket med som ikke hadde vært i området var enige i den teorien.

Da jeg fikk høre om skytingen vel en halvtime etter den hadde begynt slo det meg. Var dette et tilfeldig sammentreff? Noen som ville slå mynt på kaoset i Oslo, eller var det en sammenheng her? Gikk det virkelig an å komme seg fra Regjeringskvartalet til Utøya med så mye utstyr i rushen på såpass kort tid? Her må jeg innrømme at tidsregningen min var litt på bærtur, men jeg slet såpass med å komme meg til toget i tide og med å finne veier til Hokksund der jeg hadde en bursdag å dra i at jeg rett og slett ikke hadde kontroll på hvor mye tid som gikk.

Jeg skal ikke late som om jeg ikke var lettet da jeg fant ut at det var en nordmann som sto bak. Jeg skal ikke late som om dette ikke skremmer meg. Jo mer jeg får vite om mannen og livet han hadde før, jo mer kjenner jeg igjen elementer fra helt vanlige mennesker. Det er en mann med mange meninger som er delt av veldig mange. Det er en mann med interesser helt normale mennesker jeg kjenner deler. Det er en mann som oppgir at en av favorittbøkene hans er den samme som en av favorittbøkene mine. Barndommen det blir vitnet om er en flere barn deler. Ønsket det ser ut til at han har vist om å være noe er et ønske mange kjenner på hver dag. Forskjellen er at det er bare denne mannen som har gjort noe så drastisk. Til nå.

Det skumle med denne mannen er ikke at han anser det som et greit krav å komme med at han skal ta over styringen av landet under rettssaken. Det skumle er at han er som så mange andre av oss. Han er litt som meg, og han er litt som deg.

Jeg tror at det er viktigere enn noensinne å stille spørsmål ved meninger vi ikke liker fra andre. Det er viktig å identifisere de delene av oss selv som ikke er bra og prøve å gjøre noe med de. Det er viktig å se hverandre og gi hverandre den omtanken og støtten vi trenger.

Vi er et såret folk, og i motsetning til hva man skulle trodd, har såret kommet innenfra. Nå er det opp til oss å jobbe for å få disse meningene og sidene ved hverandre frem i lyset og diskutere dem. Nå er ikke tiden for intoleranse, ikke en gang mot slike brutale tanker. Nå er det tid for å møte disse meningene med undring og gode motargumenter.

Tanker om en savnete sommernatt

Jeg liker Oslo, altså. Jeg liker å ha kollektivtransport som funker. Jeg liker å kunne vite når på minuttet bussen kommer og om den er forsinket. Jeg liker å ikke trenge å planlegge mye for å komme meg ut på byen, ut på en koselig kafè, spise god mat, komme meg på kino, dra på en konsert (gjerne med band jeg aldri har hørt om), osv. Jeg liker å ha muligheten til å gå til en annen kafè/spisested/uteplass om den jeg er på ikke funker for meg. Jeg liker å bo en plass der jeg kan sette meg ned en plass og bare kikke. På folk.

Oslo er akkurat passe folksomt til at jeg aldri trenger å føle meg helt alene, men samtidig får jeg være i fred. Om jeg vil, altså. Det hender folk prøver å engasjere meg i prat. Det hender jeg får en interessant samtale ut av disse tilfeldige menneskene. De jeg har snublet over har også vist respekt når jeg har gitt uttrykk for at jeg helst vil fortsette med å sitte/gå i mine egne tanker. Ja, unntatt rom-folket, da. «Pliiiiis, pliiiiis» sier de, der de ser så fattig ut som du bare kan virke når du virkelig prøver. Også prøver de å selge deg ei rose. Eller en hatt som ser ut som om de har knabbet fra Festmagasinet Standard. Hadde de bare skjønt nok norsk til å forstå hva «jeg har ikke penger på meg» betyr, hadde nok det og vært greit. Ja, også har vi selgerne. Disse som vil prakke på deg et billigere strømabonnement, krillolje, medlemsskap i organisasjonen de står der for eller på et treningssenter. Du skjønner de sliter med å fylle kvoten sin for dagen når de sier «men det tar bare to minutter» og du ser skjemaet de vil få deg inn på etter å ha forklart saken sin vil ta tre minutter aleine og du tydelig haster forbi. Jeg har vært der, jeg kjenner desperasjonen. Jeg vet også nok om jobben deres til å vite at de burde kjenne meg igjen som en du ikke bruker energi på. Men så er det litt gøy allikevel, da, når damen med krilloljen som er «sååå mye bedre enn tran» prøver å overbevise meg om at hun vet bedre enn legen min, som for øyeblikket behandlet meg for alvorlig mangel på vitamin D.

Oslo har mange fine steder å utforske. Hver gate har sitt uttrykk, på en måte. Sin stil. «Her er jeg». Det finnes ikke to like parker, og alle duger til sitt. Det finnes mange fine steder å gå. Folk som kommer til byen og er her et par dager blir forundret over hvor mye forskjellig vi har, og ikke minst muligheten alle byboerne har til å komme seg ut i skogen. Vi har store naturområder nært nok til at det faktisk ikke krever så mye energi å komme seg ut i naturen. Sognsvann og nordmarka ligger en kort tur unna med diverse kollektivtrafikk. I vinter kunne du se ski-VM gratis, om du bare sto i skogen. Ja, for sånn liker vi å ha det, vi nordmenn. Selv oss som velger å bosette oss i Oslo liker å vite at det er vår egen latskap og ikke plassen vi velger å bo som hindrer oss fra å ta en løpetur blant trær og dyr.

Jeg har alltid vært en særing sånn. Jeg liker meg best blant bebyggelse, og jeg liker å gå og kikke på rare bygninger. Jeg storkoser meg riktignok når jeg er på familiehytta langt inne i skogen ved Hokksund vet et lite skogsvann uten strøm. Radio får man så vidt inn. Er du heldig får du mobilsignaler. Er du ekstra heldig får du kanskje bittelitt nettsignaler og. Sånn en gang om dagen. Du kan like gjerne bare skru av all direktekontakt med omverdenen. Kommer det ikke på radio, kan det vente til du velger å dra ned igjen. Hytta på Himsjø er et lite paradis i seg selv. En god ferie når man nå en gang vil vekk fra Oslo. Men det er fortsatt Oslo jeg vil tilbake til.

Noen mener kanskje jeg er litt luksusdyr her, som koser meg med kollektivforbindelse flere ganger i timen, søndagsåpne matbutikker i gangavstand hjemmefra, døgnåpne kiosker ikke for langt unna, utesteder såpass nært at taxituren hjem ikke ruinerer meg osv. Det er kanskje mulig, men det jeg faktisk koser meg mest med her er tilgjengeligheten på folk. Jeg trenger ikke å ha en bil for å kunne være sosial. Om jeg ikke har noen å være sosial med, kan jeg også gå ut av huset alene. Jeg kan sette meg ned i en park med ei bok og slappe av. Jeg kan prøve ut en sær klesstil i dag uten for mange rare blikk. Jeg kan slappe av og være meg selv på en måte jeg aldri følte meg bekvem med når jeg bodde i Hokksund. Her i Oslo er det ikke hovedsakelig en sirkel jeg hører hjemme i. Jeg beveger meg gjennom stadig flere sirkler, og jeg trives med det. Jeg møter stadig nye folk å lære om og fra. Det er alltid noen med en historie jeg kommer til å like å høre. Det er alltid noen jeg kan diskutere med, og alltid noen jeg kan le med.

Faktisk så er det kun en ting ved Hokksund (sånn reint bortsett fra den obligatoriske familien og de gode vennene jeg fortsatt har derfra) jeg virkelig savner.

Nattlige gå/løpeturer.

Da jeg fortsatt bodde i Hokksund og hunden min, Bella, fortsatt var i live var det en ting vi virkelig elsket å gjøre. Nemlig å gå lange turer nattestid. Det var da jeg fikk vesla til å løpe (om dagen på sommeren var det for varmt til at hun orket sånt tull). Om det regnet litt, var det enda bedre. Jeg fikk frisk luft og sjansen til å bare la tankene løpe og verden til å snurre litt saktere, om enn bare for en times tid. Bella fikk lov til å boltre seg omtrent som hun ville. Det var ingen biler ute, så om vi ville, kunne vi løpe midt i veien. Innimellom gikk disse turene ned mot elven, der jeg satt meg til å se på vannet som bare suser forbi, mens Bella snuste rundt etter spennende lukter. Det er en spesiell ro som legger seg på sånne tider av døgnet. Alt virker som om det går litt saktere. Sommernetter i Norge er virkelig noe av det fineste jeg veit om.

Seinest i fjor fikk jeg tatt sånne sene turer her hjemme på Grünerløkka. Riktignok uten hund, men jeg fikk allikevel litt av den samme rolige følelsen. Om jeg var frustrert følte jeg meg trygg nok til å ta en løpetur ut for frisk luft og for å få ut energien. Om jeg bare trengte en tenkepause, kunne jeg gå ut og gå det til.

Noe har skjedd i år. For de som har lest aviser virker det  klart. Jeg, som aldri har følt meg utrygg går ikke ut sent alene lengre. Jeg tar ikke like mange sjanser. Nå har jeg ingen garanti for at det er verre nå enn før, Etter all sannsynlighet er det ikke det, men når folk jeg er glad i er bekymret for meg og helst vil at jeg ikke går ut sånn aleine, gjør jeg ikke det. Når kvinneskrik har blitt hørt utenfor huset jeg bor i etterfulgt av synet av en kvinne som tilsynelatende løper i panikk hjelper det ikke om jeg vet hvor liten sannsynligheten er at det kan skje meg. Sannheten er at det kan skje. Mest sannsynlig skjer det ikke. Om jeg løper en tur oppover akerselva og hjem igjen nå, eller bestemmer meg for å utforske området bortover mot Carl Berner eller andre veien mot St. Hanshaugen vil jeg nok etter all sannsynlighet komme meg helskinnet hjem uten store traumer. Jeg er tross alt en voksen kvinne som vet å ta på seg et skikkelig antrekk for løpetur i den kjølige sommernatten.

Men her sitter jeg, da. Vel vitende om alle skriveriene som blir gjort om området jeg bor i. Vel vitende om at muligheten er der for at det kan være kraftig overdrevet. Vel vitende om at muligheten er der for at det kan være kraftig underdrevet. Uansett er det ikke helt greit å føle seg nødt til å be om selskap bare fordi du vil ut og nyte sommernatta.

Så hei, Oslo, kan jeg være så snill å få oppleve sommernatta di igjen uten at familien skal være redde for meg?

Det er sikkert pandaenes skyld, alt sammen.

Jeg finnes ikke forfengelig. Så det så.

Foto: Alasan N. Paulsen

Jeg er en sånnen guttejente. Og en sånnen jentejente. Jeg liker å si at jeg er en sånnen Nadia. En sånn som strengt tatt er glad for at hun kan leve som hun vil med de interessene hun vil. En sånn som nyter å kunne gjøre litt opprør innimellom mot hva folk tror om henne uten å være redd for at de skal tro hun er gal. Et sånt menneske, vet du.

Jeg nekter beint for at jeg har for mange par sko (jeg trenger strengt tatt flere), enda jeg ikke aner akkurat hvor mange par jeg har.

Jeg har aldri noe å ha på meg når jeg skal noen steder. Greit, akkurat nå sitter jeg oppå en stor haug med klær med laptopen i fanget og skriver for å utsette sorteringen enda mer. Men jeg har ikke nok riktige klær. Jeg har ingen antrekk som passer til de dagene der jeg vil komme inn på en plass og føle at alle snur seg etter den fantastiske skapningen som nettopp kom inn (ja, meg, ja). Ja, for alle damer er jo eeegentlig helt fantastisk nydelige skapninger, som kun trenger den riktige blandingen av klær, accessories og attitude for å være showstoppers i enhver sammenheng.

På den annen side er yndlingsantrekket mitt akkurat nå en pysjbukse og en løen t-skjorte. Hovedgrunnen til at jeg rydder (vel, later som) akkuat nå er for å få mer plass rundt den stasjonære PCen min, så jeg kan banke folk i Team Fortress 2 (som Heavy, fuckyeah). Mest sannsynlig kommer dagen til å ende i at jeg jobber hardere med å finne ut hvilke planter jeg må ha i hagen min for å virkelig holde zombiene unna.

I dag er jeg virkelig på toppen av verden. Jeg trenger ikke gå utenfor døren for annet enn litt mulig søppelmat, om jeg ikke orker å lage skikkelig. Jeg kan skru opp volumet på favorittmusikken uten å tenke på at min bedre halvdel synes den er urteit for tida, og jeg trenger virkelig ikke tenke på at jeg går rundt og ser halvshabby ut med fett hår, i pysj. Klokken 18.00 på en søndag.

Og hva fikk meg til å skrive alt det her? Jo, fordi jeg snublet over en «hvor gammel ser du ut på profilbildet ditt?»-greie noen tok på facebook, og tenkte «hvorfor ikke?» og tok den. Og testen mener jeg er 29. Heldigvis er jeg frisk nok i hodet til å vite at de færreste ville bommet på alderen min med en 4–5 år på den måten, men en plass langt inni bakhodet sitter hun som aldri har nok sko, og ihvertfall ikke nok klær og skriker. Mens jeg sitter her og sorterer det forbanna rotet hennes.

I dag skulle jeg virkelig veldig gjerne vært helt guttejente.

…kanskje det blir bedre om jeg vasker håret og sminker meg?

Er kvotering virkelig så bra?

photo credit: έŁέ¢τяøиί¢ έγέ

Jeg har nettopp kommet hjem fra nok en interessant kveld med Girl Geek Dinners. Hele konseptet slår meg hver eneste gang som en slags koselig, intellektuell utstrekning av den relativt gamledagse syklubben, og jeg går derfra hver gang med tusen nye tanker i hodet og på en buzz av «så jeg er ikke unormal jeg heller». Det er fint å ha en plass der vi teknologiinteresserte berter kan diskutere ting som engasjerer oss. Og det er tydeligvis mye som engasjerer.

Nå, jeg skal ikke snakke for mye om hva som skjedde, hvem som sa hva, osv annet enn at det var en veldig koselig kveld (som vanlig), og at jeg igjen har gått derfra i en fin gladboble av å ha tilbrakt enda en kveld med smarte, interessante jenter av mange forskjellige slag. Selv om vi alle definerer oss som geeks på et nivå (hvorfor ellers skulle vi vært der?), er det tydelige forskjeller på interessefeltene og hvordan vi er geeks. Og det er masse rom til alle. Nå, kveldens tema var «Åpen kildekode, makt og kjønn«. Et tema som kan se ut som om det egentlig er flere termer satt sammen til ei mølje, men som allikevel blir ganske interessant når man begynner å snakke om og tenke over hva det egentlig betyr. Hva er makt? Hvordan relaterer makt til åpen kildekode? Og hva har det der med kjønn å gjøre?

Personlig er jeg litt lei hele greia med å dra kvinnekamp og likestilling inn i alt. Det finnes felter der dette kan være nyttig, men før man begynner med kvotering kan det være en idè å tenke etter hvorfor man vil ha flere kvinner inn i en type stilling. Hva har disse å tilføre? Har vi kvinner noe biologisk oppi hodet vårt som gir ethvert team vi kommer inn i en stor fordel på feltet de driver i? Eller er det heller det at mange av oss har blitt oppdratt til å bli kvinner? Vil ikke en gutt som har blitt oppdratt i bilverkstedet og som plutselig bestemmer seg for å bli systemutvikler også komme med en ny måte å se ting på i forhold til de andre systemutviklerne han møter? Eller hva med en gutt som har blitt oppdratt til å ta seg av det mange vil kalle klassiske kvinneoppgaver? Vi snakker stadig om at »vi trenger flere kvinner i X!» — ja, gjør vi det? Vi får kanskje et bedre utvalgsgrunnlag om vi oppfordrer jenter til å søke seg til mannsdominerte steder, men får vi bedre arbeidere av å kvotere inn damene? Jeg er veldig for å ha et mangfold i alt, men jeg er enda mer opptatt av at vi skal ha kompetente mennesker i rollene de tar. Den beste/mest egnede personen bør få sjansen. Uansett. Det høres kanskje litt naivt ut, men det er nå det jeg mener.

Hele tanken på kvotering er noe som har plaget meg i flere år. I Aftenposten forteller de i dag at ASA selskaper går over til AS for å slippe kravet om 40% kvinner i styret. (Men slapp av, vi er visst også nest best i verden på likestilling).

En annen sak jeg har blitt gjort oppmerksom på i det siste når det gjelder kvotering kommer fra sidene til Arbeiderpartiet. Vår forsvarsminister, Grete Faremo, vil ha flere jenter i førstegangstjenesten. Dette er i prinsippet en veldig fin tanke. Igjen har vi større grunnlag for å velge riktige personer om vi lar flere søke seg til stillinger som det du til slutt vil få i forsvaret (i denne sammenhengen). Jeg er veldig for at alle skal på sesjon. Hadde jeg i det hele tatt hatt peiling på hvordan jeg skulle komme meg dit da jeg gikk på videregående, hadde jeg mest sannsynlig dratt. Nå var dette riktignok tida da jeg trente taekwondo og sånn, men allikevel. Hadde jeg kvalifisert til å komme inn i en interessant avdeling hadde jeg nok vurdert det. Problemet mitt er enkelte av uttalelsene til Faremo, som f.eks denne:

«Vi har behov for mer kvinnekompetanse i Forsvaret, og da må vi ikke legge for eksempel unødvendige strenge fysiske krav som motarbeider dette, sier hun.»

HVORFOR har vi behov for mer kvinnekompetanse i Forsvaret? HVA er det disse kvinnene skal gjøre som rettferdiggjør at vi skal lempe på de fysiske kravene? Hvorfor blir ikke behovet for kvinnekompetanse bedre begrunnet? Eller begrunnet i det hele tatt? Klart det ser bedre ut på papiret å kunne si at »vi er så tøffe at 25% av de som er i førstegangstjenesten er kvinner. Samme gjelder 20% av befalet vårt», men hva gjør det i praksis? Vi er ikke Israel, og vi har vel strengt tatt ikke behov for å bli som Israel når det gjelder forsvaret vårt heller. Ja, jenter duger til veldig mye, men må vi lempe sånn på kravene for å slippe de inn over alt? Er det ikke bedre å ha fokus på egnethet heller enn på tall? Klart, Faremo presiserer i artikkelen at man kun må ta inn kvalifiserte til førstegangstjenesten, men hva hjelper vel det når vi senker grensen for hva som er kvalifisert? Jeg vil ihvertfall se at de beste er de som skal forsvare meg om russerne, kineserne eller i det hele tatt noen med ønske, vilje og styrke til å angripe Norge kommer. (Og ja, jeg vet vi sikkert ikke hadde klart oss lenge alene mot røkla her.)

Uansett, tilbake til teknologien. Under diskusjonen i kveld  ga jeg uttrykk for noe jeg har ment lenge. Det er ikke viktig om du har pupper eller ikke på internett. Det er ikke alltid en viktig del av identiteten din hvilket kjønn du skriver deg til, og det bør det ikke være heller. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har tatt meg for å være hankjønn her og der. Det kommer ikke fordi jeg vet «hvordan menn uttrykker seg», for der finnes det like mange svar som det finnes menn. Det kommer fordi jeg setter meg inn i terminologien som blir brukt, kunnskapene som er forventet i miljøet og fordi på enkelte nivåer har jeg kanskje litt stereotypisk guttete interesser. Det betyr ikke at jeg har løst en kode eller at jeg nødvendigvis kommer til å ha et annet syn på ting enn gutter jeg omgir meg med. Jeg kommer til å ha et annet syn på ting enn folk fra en annen bakgrunn og med et annet preferansebilde. Helt enkelt.

Jeg tror ikke vi kommer noen vei med å hevde oss som «kvinner i <insert guttebransje>» før vi slutter å se på oss selv som akkurat det. Vi er individer i en verden full av andre individer. Det er tullete å snakke om at »han tenker som ei jente» eller «hun er like god som menn i faget sitt» eller «jeg tenker ikke på vennene mine av motsatt kjønn som om de er av motsatt kjønn». Det fører deg ikke fremover. Først når vi lar kjønn være et ikke-tema i det at vi ikke gjør et poeng ut av det kan vi komme ut av denne store kvoteringsgrøfta. Slutt med å rekruttere jenter til alt mulig. Hva med å rekruttere mennesker med et interessefelt man ikke ser mye av i feltet du rekrutterer til? Nå DER har du nye perspektiver.

(Sjeldent jeg takker her, men nå har jeg faktisk veldig lyst til å takke Javadama for å holde et foredrag som satt tankene mine såpass mye i spinn — du er bra!)

Og hva me’ræ sjæl?

photo credit: phunkstarr

Vi antar, alle sammen. Hele tida. Vi bor inne i hver vår boks full av antakelser. Vi er kanskje åpne på utsiden. Du vet, vi pryder oss i å vise hvor generøse og tålmodige vi er med alle sammen. Vi tåler alt, vi vet litt om alt, vi takler alt.

På samme måte som vi liker å si at vi er åpne liker vi også å anta at alt angår oss. En enkel tweet som «jeg liker rosa» blir gjerne besvart av en tre-fire «Det gjør ikke jeg!». Enda verre er det når noen kommer med et spørsmål som begynner med «har noen peiling på om…» eller lignende, og får svaret «jeg aner ikke» eller helt enkelt «nei». Det skremmende med den siste er at jeg ikke har funnet på eksemplet. Jeg blir like overrasket hver gang det skjer.

Alt angår alle, og vi er alle trangsynte. Jeg kjenner stadig det bobler inni meg av lyst til å svare når noen på trikken spør noen andre høyt om noe jeg kan svaret på. Hver gang begynner jeg å vurdere frem og tilbake. Er dette noe jeg bør svare på? Bør jeg holde kjeft? Virker jeg påtrengende eller hjelpsom? Er dette egentlig min sak?

En ting er samtaler på diverse diskusjonsforum. Der er det liksom greit å bryte inn med en «unnskyld meg, men jeg har faktisk svaret her». Livet utenfor nettet er litt annerledes. Vi går ikke på gata for å dele av kunnskapen vi har. Og hvem tror folk at de er når de kommer opp og sier «Sorry, ass, men sola er ingen planet. Den er en stjerne». Det er helt greit å kommentere bilder folk legger ut av seg selv på nettet (helst positivt, da), men hvordan reagerer man når noen kommer opp til deg på gata og kommenterer? Det blir litt rart, ikke sant?

Jeg synes hele greia med å svare «jeg vet ikke» på generelle spørsmål på twitter er litt interessant. Dette er kanskje et litt døvt eksempel, men hva om noen får et illebefinnende på en offentlig plass og noen spør etter en doktor. Hva om alle som ikke er lege svarer «ikke meg!» — blir ikke det litt … teit?

Latsabb!

photo credit: ☻mrhappy☻

Internett er så greit, er det ikke? All informasjonen i verden ligger i fingertuppene våre. Det er bare å åpne google, så finner du ut av hva det skulle være. Og om du ikke finner ut av det der, finnes det alltids noen på twitter, facebook, eller et av de tusen andre sosiale nettstedene du har registrert deg på.

Hva trenger vi vel leksikon for når vi har wikipedia? Hva trenger vi ordbøker for når vi har google translate? Hva trenger vi logisk tenking til når det finnes så mange smartinger på twitter?

Sorry, ass, men vi begynner å bli late. Folk spør forumer om hvordan de kan finne ut om garantien på elektronikken dems har gått ut når de strengt tatt bare kan ta en tur til salgsstedet (i enkelte tilfeller er «ta en tur» tilogmed=»sjekke websidene»). Folk spør twitter om medisinske råd (hint: ting du ville gått til legen med før, kan du fortsatt gå til legen med).

Alle disse stedene på internett der vi spør andre mennesker om ting er fantastiske. Mengden med kunnskap som finnes der ute, vandrende rundt, er helt utrolig. Så hvorfor bruker vi den til banale ting? Hvorfor spør vi om banaliteter det tar kortere tid å google enn å vente på svar?

Hvor er hodet ditt, menneske?

Er det ikke bedre å spørre om noen kan anbefale en god optiker i området ditt enn å spørre twitter om du kunne trengt briller siden du ikke ser så bra lengre?

Er det fordi vi liker å gå rundt grøten at vi stiller disse banale spørsmålene? Tenk så lite effektivt! Også i disse dager der GTD (Getting Things Done) er så populært!

Det er ikke det at det er feil å spørre om ting, men vi burde kanskje lære oss å spørre smartere? Jeg nekter å tro at det går så mange tåkehoder av noen idioter rundt. Alle kan riktignok ha en dårlig dag, men å spørre internett når du egentlig vet svaret eller kan finne det fortere selv? Det er tullete. Hvorfor spørre internett når du har tilgang på eksperter?

Internett vet mye, men enkelte ting finner du lettere ved å spørre riktig person om riktige ting. Andre ting finner du kjappere ved å åpne google selv og plotte inn det du lurer på. Det siste der er kanskje også grunnen til at Let Me Google That For You har blitt en ganske populær tjeneste blant bedrevitere?

Tjukkebolla Spikern!

photo credit: Helga Weber

Bra humor, ikke sant?

Det ser ut til at vi er veldig opptatt av mobbing. Vi skal ikke mobbe noen for vekta, ihvertfall. Spesielt ikke påpeke det om noen er tyngre enn… ehh… den som mobber? Et fat smør? Hu derre som ser sånn ca ok ut som jobber på den derre kaffesjappa?

Nei, selvfølgelig skal vi ikke bemerke vekta til noen negativt. Det er vi vel alle enige om?

Men hva er det som gjør at vektbemerkningen blir negativ?

Jeg er superheldig. Helt fantastisk utrolig griseheldig, rett og slett. Jeg er født med en ugudelig forbrenning. I alle år har jeg kunnet spise hva jeg vil, når jeg vil, med hva jeg vil. Det har ihvertfall ikke vist seg på vekta. Men hva når forbrenningen roer seg? Hva skjer da?

Både jeg og mange andre jeg kjenner har fått bemerkninger som den helt øverst. Velment spøk, hver eneste gang. Innimellom kommer det også direkte beskjeder fra folk om at »du må spise mer». Ofte fra mennesker som ikke vet. De vet ikke at du har perioder der du er sulten hele tiden, og spiser mer enn du skulle tro var normalt, kun for å ha energien til å fungere i dagliglivet. De vet ikke at du er nødt til å sørge for at alle aktiviteter rett etter jobb har mulighet for noe å spise, for ellers kommer du til å segne sammen av utmattelse lenge før du kommer deg hjem. De vet ikke hvor kvalm du føler deg når du får beskjeden om at du «må spise mer» — selv om du faktisk sitter der og spiser. De vet ikke at du har, som alle andre, perioder der du spiser mye og perioder der du spiser lite. De vet ikke.

Når folk ser noen som ser tynne ut, er det lett å blande seg oppi hva de gjør. Det er lett å anta at det de ser er en anorektiker. Det er lett å komme med en liten slengkommentar. Det er lett å bry seg.

Ja, bry seg, ja.

Hvor går egentlig grensen mellom å bry seg med, og å bry seg om? Hva er forskjellen på et bekymret medmenneske og noen som absolutt skal stikke nesa si oppi alt? Jeg har fundert en del på de spørsmålene i det siste. Ikke bare i forhold til vekt.

På ungdomsskolen var det en dame som hadde mye med klassen min å gjøre. Hun var der alltid i storefri, og følte alltid at hun måtte kommentere hva jeg spiste. Eller, hun måtte kommentere hvor mye jeg spiste. For det er viktig for unge mennesker å få i seg næring, må vite. Resultatet? Jeg mistet totalt matlysten. Jeg klarte ikke å spise mens hun var i rommet. Til tider var jeg redd for å gå på toalettet etter lunsj, i tilfelle hun skulle sjekke om jeg kastet opp og.

Fremdeles hender det jeg får den følelsen. Den kommer gjerne de dagene jeg ikke har rukket mer enn å kjøpe meg en yoghurt på vei til jobb, eller noen kommenterer at jeg ikke spiser opp alt tilbehøret når jeg spiser ute. Sorry, altså, men noen ganger er jeg bare ikke så sulten. Noen ganger har jeg bare lyst til å spise det jeg klarer i fred.

Det er lett å bry seg. Det er lett å tro man bare er bekymret for mennesker. Det er lett å være drittsekk og.

Jeg synes faktisk at kropper litt større enn min er noe av det fineste som finnes. Å kalle meg spinkel og syltynn passer virkelig ikke med kroppsbildet jeg vil inn i.

Det er kun en person som vet hvor mye jeg spiser til hvilke tider. Meg. Er du meg?

Det upersonlige private

photo credit: Frederic Poirot

Det er en ting jeg har tenkt mer og mer på i det siste. Det har en liten sammenheng med diskusjonene som stadig dukker opp om hvem som har på seg hvilke hatter når, samtidig som vi diskuterer hva folk faktisk deler fra livet sitt.

Ja, for vi deler mye fra livene våre, de fleste av oss. Den siste uken har jeg avslørt at jeg har fugleavtrykk på vinduet mitt på jobben, og at jeg har en senebetennelse i armen jeg sliter litt med. Folk «livetvitrer» ting som skjer rundt dem hele tida. Under Eurovision kunne jeg avsløre at jeg hadde en femåring i rommet som ikke tålte lyden på det ene innslaget. På tvitter. Men hvem er egentlig interessert i dette? Hvem er det som sitter og venter på at jeg skal fortelle om ting som at jeg har smeltet stekespaden eller hatt en lakrisulykke på kjøkkenet? Og hvorfor deler jeg det?

I perioder ser jeg daglig diskusjoner om pupper på twitter. Folk snakker åpent om episoder der de har blitt mobbet. Folk tvitrer om hvor fornøyd de er med runda de akkurat hadde i høyet. Folk oppdaterer statusen sin her og der med info om intimpiercingen de tok her om dagen. Folk avslører i det hele tatt relativt private detaljer om seg selv. Innimellom blir jeg nødt til å spørre meg selv om jeg reagerer fordi jeg er meg og mest sannsynlig ikke hadde avslørt akkurat det jeg reagerer på i øyeblikket, eller om jeg reagerer fordi jeg faktisk synes denne intimkulturen har gått for langt.

Som regel ender jeg opp med et svar jeg enda ikke vet hva jeg synes om.

Jeg er oppriktig glad for at enkelte tidligere tabuemner er enklere å snakke om nå. Vi blir stadig mer modne og skaffer oss bedre og bedre evner til å takle «de store» temaene. Og det er jo bra. Men hva om vi blir så personlige at det blir upersonlig?

I flere år har jeg stadig sett folk legge frem egne erfaringer i diskusjoner for å gi seg selv mer vekt (og jeg må vel strengt tatt si meg skylding i å ha gjort det selv ved flere anledninger). Men er disse erfaringene alltid nødvendige? På et punkt virker det som om folk får nok. Det virker som om de ikke klarer å forholde seg til det de hører/leser som noe faktisk ekte lengre.

Jeg merker det selv når jeg leser saker jeg ikke har lyst til å forholde meg til. Mye av det som skjer av katastrofer rundt i verden virker mer som en slags skremmende eventyr for hodet mitt. Akkurat som når folk snakker om så mye penger at jeg kunne badet i det. Det skjer jo bare i Donald. Det skjer bare på film. Det skjer ihvertfall ikke her. «Jasså, så du ble påkjørt av en bil og har hatt problemer med å snu hodet siden? Jaja, det skjer nok ikke meg.»

Praten vi gjerne har rundt bordet når vi tar fredagspilsen hjemme med kompisgjengen har blitt dratt ut på internett. Mange deler ting jeg kun deler med mine nærmeste over en lav sko over alt. Hva får de ut av det? Hva hadde jeg fått ut av det? Hva gjør det med privatlivet vårt?

Kanskje vi kan diskutere pupper på twitter fordi det har blitt så abstrakt at ingen bryr seg lengre?

Vel, jeg har heldigvis enda muligheten til å la være å dele det jeg ikke vil dele. Så lenge jeg har den muligheten skal jeg ikke klage.

De fritidsvennlige dataspills fremgang

photo credit: Great Beyond

Det ser ut til at det begynner å bli en nisje av spill som er tilsynelatende tilpasset meg på alle vis. Eller kanskje jeg bare er en del av en stadig mer skrikende målgruppe? Vi som liker spill, men også liker å ha tid til det andre vi holder på med? Vi som ikke takler å bruke for lang tid på et spill alene, men gjerne vil gape over det vi kan av det som interesserer?

Telltale Games har gjort meg lykkelig med slikt i mange år nå. Det startet for min del med at jeg fant en DVD med en sesong av Sam & Max på Game i Krokstadelva og eskalerte da jeg fant ut at de gjorde mye for å beholde meg som kunde. Etter hvert har det blitt flere sesonger Sam & Max (akkurat nå står vi rett foran sesongavslutningen til sesong 3, som du kan finne anmeldelser skrevet av meg hos n4f.no). Akkurat nå holder de dessuten på med å utvikle sesongbaserte spill av Jurassic Park og Back To The Future. To franchiser mange både kjenner og elsker.

Akkurat der har Telltale funnet en god oppskrift for å nå en del markedet av casual gamers. Oss som spiller på fritida. Hver episode tar omtrent fire timer å komme gjennom ved gjennomsnittlig spilling. I tillegg baserer de seg ofte på univers mange av oss allerede kjenner til. Wallace & Gromit har blitt en spillserie hos dem, og de har også dratt frem Lucas Arts Adventure Games gamle Monkey Island og tidligere nevnte Sam & Max. Ja, selv CSI har blitt spill gjennom Telltale.

Ja, og når vi først er inne på Lucas Arts Adventure Games, kan jeg jo i slengen nevne at de The Secret of Monkey Island og Monkey Island 2: LeChucks Revenge er ute på både Steam, Playstation Network, Xbox Live Arcade og i appstore for iPhone/iPad i Special Edition. Enda et godt eksempel på spill som ikke er for lange, men veldig underholdende å spille (men når får jeg Day of the Tentacle igjen? HMM?)

Oppi alle disse spillene som er tilsynelatende tilpasset meg og mitt liv har jeg bare en mangel. Muligheten for en god Co-op, lagt tilrette for å bli spilt på en konsoll, og ikke via nett. Jeg vil jo gjerne ha muligheten til å ha med samboeren min på det her, ikke sant?

FPS-spill der det meste kommer an på hvor flink jeg er til å sikte synes jeg for det meste er møkkjedelig (med mindre det er Team Fortress, da, og jeg spiller Heavy). Spill som Street Fighter og Dead or Alive er artige nok, men det er ingen historie der. Og hvorfor skal historien være kun for de som vil spille alene og lenge?

For et par uker siden kom et nytt spill som fikk meg til å få opp håpet. DeathSpank. Et spill der du kjemper deg gjennom mange farer og artige samtaler i jakten på The Artifact, sånn at du kan oppnå ditt fulle potensiale som blant annet «a hero to the downtrodden». Grafikken ligger rundt den nye Monkey Island-grafikken, med noen innslag av elementer du kan forvente å se i Little Big Planet. Alt er søt og tøft samtidig, og du får både brukt RPG(rollespill)- og hack&slash evner på veien.

DeathSpank lever på mange måter opp til hypen for min del. Jeg elsker spill som får meg til å brøle ut i latter, og som har en helt hinsides form for meta-humor. Da jeg fant ut at den også hadde en co-op funksjon ble jeg helt i hundre! Helt til jeg kom litt opp i level og fant ut hvor lite nyttig denne hjelperen faktisk var, da. Medhjelperen kommer i form av en rosa trollmann ved navn Sparkles (dritfett, tenkte jeg) som kan lage en klone av seg selv som eksploderer samt blåse ild, slenge ut et slags magiangrep og gi litt liv til DeathSpank. Klonene hadde det med å ta livet av oss, og liv fikk vi for det meste av potions som kom fra DeathSpank selv. Når Sparkles var nyttig, var han ganske nyttig, men man fikk ikke følelsen av at co-op funksjonen var utnyttet til det fulle. Sparkles var rett og slett ikke engasjerende nok for spiller nummer to til at han ble brukt så veldig mye. Men han er et steg i riktig retning.

Om noen i spillbransjen leser dette, vil jeg bare legge inn min stemme for å utvikle co-op funksjoner i fremtiden. Vi er på vei, men det er fortsatt et stykke å gå før jeg blir fornøyd. I det hele tatt blir jeg fornøyd av flere gode eventyrspill som ikke tar livet av fritida mi. Jeg vil jo gjerne komme meg gjennom alt?

Nadia rambler om kvinnedager

Hver 8. mars blir jeg vekt til gratulasjoner rettet mot meg og alle andre kvinner på grunn av at vi tilfeldigvis er født som hunkjønn (eller har blitt det etter hvert), og hvert år ender jeg opp med å tenke over hva dette egentlig innebærer.

Det finnes mye urettferdighet i verden, basert på veldig mye. Kjønn er en av dem. Her finnes det mange selvfølgeligheter for min del. Klart vi skal ha likelønn, klart vi skal ha like muligheter, klart jeg skal få min neste jobb basert på egenskapene mine heller enn det at jeg kan bruke rød leppestift og BH uten å bli sett rart på. Selvfølgelig skal jeg leve et liv som et menneske først, og kvinne litt etterpå. Selvfølgelig.

Jeg er fullt klar over at vi enda ikke har full likestilling, men det er ærlig talt ikke en av mine største bekymringer. I Norge er vi på god vei, men ting tar tid. Tankesett må endres, og det ikke bare i styrerommene. For hver generasjon blir vi likere og likere. Det er en prosess, og den kommer til å ta tid. En av mine yndlingsforelesere fortalte oss jentene i rommet en gang om glasstaket vi kom til å se. Et usynlig tak som går på lønn og status, som sørger for at vi som hunkjønn ikke kommer lengre. Målet for min generasjon må vel være å ta rennafart og gjøre alt vi kan for å knuse dette taket. Det er ikke sikkert vi lykkes, men vi har ihvertfall gjort vårt for å gjøre dette taket svakere, som så mange andre generasjoner før oss. Prosessene er i gang.

De store linjene er ikke alltid like interessante. Jeg synes det er mye mer spennende med hva som skjer når en person går inn i en gruppe den ikke tidligere ville turt. Nerdekulturen, for eksempel. Da jeg begynte å henge på IRC for ti år siden var det en greie med at »det finnes ikke jenter på internett». Da jeg slo folk så det ljomet i Age of Empires 2 var det ingen som kunne tenke seg at personen på den andre siden også var en reformert hestejente. Da jeg begynte å interessere meg for Dungeons & Dragons fikk jeg mange sære blikk. «Jenter er jo ikke interessert i sånt?»

I dag er jentenerder mye mer synlig. Vi har nettfenomener som RPGirl Zine og Spillpikene. Det er ikke lengre flaut å sitte på pub og snakke om forskjellige MMORPGer man spiller eller har prøvd. Jeg kjenner flere jenter som jobber som programmerere av diverse slag, reparerer maskiner over en lav sko, interesserer seg for »gutteting» og lever livet på sine premisser. Det disse har til felles er at veldig få av dem regner seg selv som feminister. De er seg selv til det fulle, og krever retten til å få lov til det. Dette er noe som burde være en selvfølge.

Kanskje det er nettopp det som kjennetegner en moderne feminist? Man snakker ikke lengre om å brenne BHer, vi sloss ikke for stemmerett, og vi jobber ikke hardt for å få lov til å jobbe. Det er fortsatt en vei å gå til full likestilling alle veier, men veien blir kortere for hver dag. Snart slutter vi å se på mennesker som «første kvinnelige…» og ser heller seirene deres som det de er: En seier for et flott menneske.

Jeg er mest for å åpne opp og gjøre flere vanlige fritidssysler akseptable. D&D er på god vei opp av kjelleren, og jeg kan sitte en kveld med «vanlige» mennesker i »vanlige» jobber og diskutere meg grønn på hva som er best av Assassins Creed og God of War uten å føle meg som et romvesen. Venner av meg som tidligere ble klasifisert som «svette nerder» som «bare sitter i kjelleren sin og laner» føler seg mer akseptert. De ser en verden der pene (OMG!) jenter prater om gaming. Folk drar på byen på lørdag og spiller half-life hele søndag. Gamle gullkorn av noen spill er fortsatt populære nok til at spillskaperne relanserer dem.

Nerd er ikke supernegativt lengre, for innerst inne er vi alle nerder på et vis. Innerst inne er vi alle mennesker.

Og morgendagen er uansett viktigere enn hva vi feirer i dag.

Bloggplakater og synsing

Innen nå har vel de fleste fått med seg denne bloggplakaten som Thomas Moen og Rafiq Charania har satt sammen. Tanken bak skal være en slags Vær Varsom-plakat for bloggere, som visstnok har vært ganske etterspurt flere steder.

De fleste har vel også fått med seg den store skepsisen som råder, representert av blant annet @HvaHunSa og @fenilsen på twitter. Det finnes visstnok også folk som er positive til plakaten, men disse har jeg til nå bare funnet i bloggen til Moen, som jeg lenket til i forrige paragraf.

Det meste i saken er allerede sagt. Moen mener folk ikke trenger å forholde seg til denne plakaten, mens opposisjonen lurer på hva poenget her er, hva Moen har å tjene på dette, hvor stort behovet egentlig er, hvem som egentlig er målgruppen…

Hvem som tjener på hva og hvor annonsørene holder til bryr meg ikke, for å være ærlig. Jeg er mer bekymret for hva slags signaler dette sender ut. Bloggplakaten har, via Charania, et godkjentstempel fra blogg.no. Via Moen har den godkjentstempel fra iPublish. Moen har i tillegg en ny karriere som bloggmanager (der har du noe jeg ikke trodde jeg skulle få se i Norge, gitt), han har startet opp festivalen BloggCamp og han livnærer seg av å dele ut kunnskap om sosiale medier. Ganske tung fyr på feltet, altså. Når han i tillegg drar inn både forbrukerombudet og Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, bidrar han til å gi plakaten enda mer autoritet. Også sier han at »dere trenger ikke bry dere hvis dere ikke vil, altså»?

Det der er akkurat grunnen til at jeg bryr meg. Jeg er bekymret.

Av det jeg kan se, er bloggplakaten rettet mot rosabloggerne. De som gjerne blogger om hvor de var i helgen, hvilken leppestift som er in, hvor du får de kuleste skoene, hvor kult de har det med vennene sine… Noen av disse har blitt ganske populære etter hvert, og med populariteten kommer folk som vil tjene penger på deg. For en del år sida, da jeg gikk medier og kommunikasjon på videregående, lærte jeg noe fiffig om markedsføring. Det er helt normalt å gi trendsettere produkter for at de skal bruke de, snakke med vennene sine om de og skape litt subtil blest. Billig og bra, spør du meg, om du treffer på en person med et stort nettverk. Når man drar dette inn i bloggverdenen, forventer man at trendsetterne skal blogge om produktene sine. Og det er akkurat her bloggplakaten står sterkest. «Du må være ærlig og si fra når du blir sponset». Joa, sikkert greit det. «Husk at den som skriver kan være farget av penger eller gratis ting». Ja, for det er viktig å huske at folk kan prøve å selge deg noe. Hele tiden. Du slipper aldri unna det. «Vis god folkeskikk». Hvorfor det? Nei, takke meg til sunn fornuft. «God folkeskikk» betyr som regel «ikke fornærm noen i det hele tatt» etter min erfaring, og det gidder jeg ikke bry meg om. Jeg sier/skriver det jeg føler må sies/skrives, uavhengig av om du blir fornærmet eller ikke, gitt. Lev med det.

Navnet bloggplakaten får det til å høres ut som om den gjelder alle bloggere. Men hva sier det om oss, da? Hva slags forventninger gir dette til de framtidige bloggerne? Vi må huske på at det vi gjør nå, farger verdens syn av hva vi driver med. Om vi lar verden få tro at blogging, jo det er disse fjortissene som poster daglige bilder av hva de har på seg og som rapporterer om festene de var på i helgen, så er det akkurat det blogging vil bli. De som skriver faktiske gode blogger kommer til å benekte at det er blogging de driver med, fordi «vi bruker ikke tre tonn sminke om morran» og andre grunner ordlagt på en hånende måte.

Den oppvoksende skribentgenerasjonen ser ut til å vokse opp med et trangt syn på hva blogging er. Bloggplakaten gjør ikke stort annet enn å promotere dette synet for min del.

Hva skjedde med å skrive når du har noe å bidra med? Dele informasjon om ting du kan? Ja til flere fagblogger!

Surrealistisk uke

Jeg misliker å ha fri. Eller, det blir feil. Jeg misliker å være sykemeldt. Jeg gikk tre dager denne uka og trodde jeg nesten skulket fordi jeg følte meg for sliten og ekkel i kroppen til å jobbe. Så kommer jeg til legen og får høre at det er hjernerystelse og at det var riktig å bli hjemme. Yay! Og nå sitter jeg midt på natten og har veldig lyst til å jobbe i morgen, men får ikke lov. Jeg skal også egentlig på catwalk på søndag, men merker jeg har større problemer enn normalt med balansen, så kanskje ikke allikevel?

Vel, for at jeg skal bruke litt ekstra tid på å bli trøtt ser jeg gjennom gamle ting fra da det hendte jeg tegnet. Denne er et selvportrett fra da jeg akkurat hadde fått forsterker til bassen:

Bunny … me? by =nakri on deviantART

Diverse graviditeter

photo credit: h.koppdelaney

Gravid er et ord jeg har hørt mye i det siste. Ikke gravid som i «jeg er med barn» (vel, jo, litt det og. På søndag var jeg modell en plass der make-up artisten var gravid i 6. måned, men det er ikke poenget her). Jeg snakker om gravid med idèer og planer.

Folk er gravid med hunder, bøker, prosjekter, alt. Jeg hører folk rundt meg snakke om prosjektene sine som fødsler, og på sett og vis forstår jeg dem.

Jeg er jo gravid jeg og. Jeg har planer nok til å dekke ihvertfall det nærmeste tiåret. Jeg skal ha en hund (en Basenji, tenk) og bruker mye tid på å lese om rasen jeg har plukket ut, planlegge hva slags utstyr jeg må ha tak i, tenke ut hvordan jeg må planlegge ferie og sånt (for jeg må ha tid til å ta meg av den, en slags mammapermisjon til den er stor nok til å kanskje kunne klare seg litt alene). Jeg vil skrive masse. Jeg har mange bloggposter som lever oppe i hodet mitt en plass, samtidig som jeg ikke vil buse ut med alle samtidig. Heldigvis kan jeg holde poster på vent i wordpress.

Jeg har en kokebok i hodet. Eller, et kokebokkonsept. Jeg savner kokebøker med bilder av ALT. Sånn egentlig er jeg litt pyse på kjøkkenet. Kan alltids lage ting jeg vet smaker godt og ting jeg har smakt på som jeg får oppskriften til før jeg drar, men lage noe helt nytt helt alene? Glem det. Også tradisjonsmat som er så godt. Jeg hadde en oldemor som var flink til å skrive ned oppskrifter. Nå i disse juletider er det korianderkakeoppskriften hennes som er mest aktuell av arveoppskriftene mine, og de får jeg til kjempegodt! Men det kunne kanskje vært greit om noen fortalte meg at sukker+sirup sammen=lim, og at det kan hjelpe å ta det i kjele og varme det opp så man får rørt litt lettere? Jeg vil samle sånne oppskrifter og lage en bok med beskrivelser jeg kan forstå. Jeg kommer kanskje fra en bakerfamilie, men dette ligger definitivt ikke i genene.

Jeg var i en spesiell type arkade da jeg fortsatt bodde i Bournemouth. Denne var en gaming lounge, rett og slett, fyllt til randen av PS3-er med en enorm spillsamling. Tenk å ha en sånn plass å dra til her i Oslo? Jeg kommer ofte tilbake til denne. Hvor burde den være? Hva er prisene der? Hva er egentlig målgruppa? Skal vi gjøre det til en lukket klubb? Alkoholservering? Alkoholfritt? Ta med eget? Hvordan er lovgivingen her? Hvor/hvordan skal vi promotere? Hvem vil jeg ha med på laget? Finansiering? Samarbeidspartnere i bransjen? Så mange spørsmål. Denne graviditeten alene har vart i et par år nå. Jeg lurer fortsatt på når og om barnet kommer.

Jeg har, som sagt, tusen prosjekter. Jeg har plutselig fått forespørsler om å stå foran kamera, på catwalk, ol og dette gir meg bildeidèer. Nå og da tenker jeg å pitche disse til fotografer for å finne den ene som klarer å tenke ca som meg, som jeg kan få til magien inni hodet med. Jeg har tro på de fleste idèene, så noe kommer til å skje.

Jeg vil også bryte løs fra alt med jevne mellomrom. Gjøre akkurat som jeg vil. Jobbe fulltid for meg selv, så jeg har full frihet. Ha kun kunder som vil gi meg arbeid jeg har veldig lyst til å gjøre og uendelig med penger så jeg kan gjøre så store prosjekter jeg vil.

Jeg bruker all tiden jeg har nå til å male verden til den passer inn i mitt bilde. I min verden er jeg dronning, og det betyr at jeg har makt nok til å gjøre alt jeg vil få gjennomført.

De siste månedene har jeg fått mange flotte venner og kontakter som alle imponerer meg på hver sin måte. Jeg kjenner folk som skriver bøker, jeg kjenner helt fantastiske fotografer, og jeg kjenner i det hele tatt mange supre mennesker som tør å hoppe ut i det og leve livet sitt. Mennesker som inneholder mye kunnskap om sine felt og som er glade i å dele slik kunnskap med verden. Vi er alle gravide med våre idèer og følelser. Alle har vi våre barn å leke med og få til å vokse.

Alle disse drømmene som svever rundt omkring er viktige. Hvordan skal vi kunne bevege oss om vi ikke vet hvor vi skal gå? Hva skjer om vi stopper opp? Hva skjer om vi slutter med være gravide på denne måten og heller lar planene dør? «Nei, det kan ikke gjøres, det er umulig» – burde ikke det være en umulig tanke? Alt er mulig. The sky’s the limit, sier de. Og det er sødernmeg dit jeg har tenkt meg og. Langt opp i skyene. I turbojet. Håper jeg ser flere av dere der.

Valgfrustrasjon

Denne valgkampen har vært noe av det mest forvirrende jeg har vært borti. Jeg har prøvd å få med meg alle saker som er viktige for meg og hva de enkelte partiene mener om dem, og det hjelper ikke. Jeg prøver å være engasjert, men ender bare opp med å bli oppgitt.

Gøy på landet?

photo credit: Robb North

Ca annenhver helg drar jeg og kjæresten langt ut av byen for å besøke familie i indre Buskerud. Det finnes flere grunner for disse besøkene, men ingen av dem er viktige for det jeg har å si nå.

Jeg har innsett at «landet» er oppskrytt.

Feil

photo credit: horseace

En stund nå har jeg tidvis hørt mye på Depeche Mode og fått visse sanger på hjernen. Sånt blir det tankestrøm av.

Jeg gjør alt feil. Jeg har vært inne på det før. At det er greit å gjøre feil, altså. Og jeg synes fortsatt det er helt greit. Om du ikke tenker riktig, tenker du feil. Om det ikke går bra, går det dårlig.

Men hva om du gjør alt feil og det går bra? Da er det vel riktig?

There’s something wrong with me, chemically

Jeg kan ikke lage mat. Eller bake. Dette sier jeg som et avkom av en familie med bakere og eksepsjonelle matlagere. Men jeg har aldri blitt opplært i det. Jeg lærte meg selv å steke laks fordi jeg fikk lyst på det. Jeg leser sjeldent oppskrifter, og om jeg gjør det er det kun for å finne ut hva jeg kan forandre på. Jeg har en formening om hvordan ting skal se ut og smake, og går ut fra det. Oppskrifter er egentlig noe tull. Og samtidig sitter jeg og faren min med planer om å lage kokebok sammen. Jeg kan forresten fortsatt ikke lage hvit saus.

Something wrong with me, inherently.

Jeg kan ikke tegne. Jeg er en grafisk designer. Jeg lager logoer. Jeg har en lang liste med illustrasjoner bak meg. Jeg er anal når det gjelder å tegne bokstaver riktig, men jeg kan ikke tegne.

The wrong mix in the wrong genes.

Jeg er en jente som elsker bilprat, kjoler, å bli møkkete, høye hæler, godteri, stå modell, videospill, hår… Jeg er en ekte prinsesse av den ville sorten. Og jeg heter Rambo. Vel, jeg skulle hete Rambo en gang. Det var så seriøst at det en gang sto i Ringerikes blad at «Rambo var ei jente.» Jeg har alltid hatt kompiser, og aldri kommet godt overens med jenter generelt. Jeg synes jenter som en gruppe er sære, overlegne, vanskelige å komme innpå og i det hele tatt umulige. Om jeg i det hele tatt gidder å snakke med et hunkjønn i mer enn fem minutter, derimot, finner jeg fort ut at det finnes bra individer i den delen av befolkningen og. Jeg har en mistanke om at det er jeg som er sær.

I reached the wrong ends by the wrong means.

I perioder der jeg burde være ute blant folk har jeg vært hjemme og engasjert meg i sosiale medier. I perioder jeg kunne hatt nytte av å bruke på å pleie meg selv har jeg brukt tiden min på å ofre meg for andre. I perioder der livet har vært for hardt, har jeg kjørt på hardere. Jeg gjorde ikke lekser når jeg måtte, men tok gjerne på meg ekstralekser da jeg ville.

It was the wrong plan.

Jeg hadde aldri noen plan. Jeg ville drive med musikkdesign. Jeg ville levere konsertløsninger. Også ville jeg bli hestemassør. Også kom jeg ihvertfall alltid til å drive med hester, for jeg skulle bli travkusk. Også skulle jeg drive med motion graphics. Da jeg var fem ville jeg bli kalligraf. Drømmen jeg hadde som femåring er den som har blitt.

In the wrong hands.

Jeg hører sjeldent på leger. Jeg ble bedt om å slutte på taekwondo og begynte på Jiu Jitsu isteden. Derfra gikk jeg til Capoeira. Så ble det andre former for slossing. Før taekwondo måtte jeg slutte med street jazz.

The wrong theory for the wrong man.

Jeg har hørt for mye på folk. Og jeg har hørt for lite på andre folk. Et liv er ikke et liv er ikke et liv. Ingenting er feil. Alt er galt. Filosofi får hodet mitt til å spinne litt.

The wrong eyes on the wrong prize.

Jeg fokuserer for mye på feil. En burde tenke «riktig». Alt du gjør er riktig, ellers hadde du ikke gjort det. Du kan ikke gjøre annet enn det du gjør, ellers hadde du gjort det. Om du tenker at alt du gjør er feil, er alt du gjør også riktig. Ingenting er bastant.

The wrong questions with the wrong replies.

Alt går bra til slutt. Vi lever fortsatt. Vi er fortsatt supre. Jeg vil gå så langt som å fortelle deg at dersom du har lest det her, har du oppnådd noe. Du lærte deg å lese en gang. I en verden der analfabetisme eksisterer er det ganske fantastisk. Du har tilgang på internett på et vis. Dette er en da en oppnåelse. Du har garantert også gjort deg opp en mening om hva jeg sier. Det er mulig meningen sier «jaha» eller «jammen du tar feil» eller «du er kjedelig» eller «du er fantastisk». Den trenger ikke si mye, men bare det at du kan lese sammenheng, prosessere den og gjøre deg opp en personlig mening er ganske fantastisk.

Det er ikke veldig mye feil.

De engelske versene kommer forresten fra Depeche Mode-sangen Wrong.

Om å gjøre ting feil

photo credit: Capture Queen ™

I bokhyllen min står to bøker jeg synes alle bør lese. Begge er skrevet av Paul Arden og har de tiltalende navnene Whatever You Think, Think The Opposite og It’s Not How Good You Are, It’s How Good You Want To Be. Han har også skrevet en bok kalt God Explained In A Taxi Ride, men den har jeg ikke lest, så den går jeg ikke inn på her.

Dette er bøker som har fått meg til å forandre litt på hvordan jeg tenker. Jeg snublet over dem mens jeg gjorde en praktisk bacheloroppgave på konsepter rundt tabu (et meget interessant tema som er veldig mulig jeg kommer tilbake til her i bloggen). Etter å ha lest disse bøkene og andre lignende tekster ble jeg veldig opptatt av å snu ting på hodet. Tankegangen «om folk ikke leser det jeg vil si i det jeg lager, har jeg gjort feil» ble tydelig, og jeg ble veldig opptatt av å analysere om folk leser feil bare fordi jeg ikke fikk sagt det jeg ville, eller om dette var en bra ting allikevel.

Mange går rundt og sier og tenker ting som «bare jeg hadde valg annerledes der» og «hva om jeg hadde gjort sånn der da, hvor hadde jeg vært nå?» – Sannheten er at om du hadde realistisk sett kunne valgt annerledes, hadde du gjort det. Du tok din avgjørelse da fordi den var riktig for den personen du var på den tiden. Selv en avgjørelse du tok da som på alle måter var feil, var det mest riktige du kunne gjort. Du lærer av erfaringer. Det kan hende du hadde valgt annerledes da, hadde du visst det du vet nå, men hadde du valgt den andre veien da, hadde du ikke fått vite det du vet nå. Ergo var det en riktig avgjørelse.

En stor del av utdannelsen min går på feltet semiotikk. Hva du leser kommer an på hvem du er, hvor du er, når du er. Hva du ser har i seg selv ingen mening før du legger den der. Et bilde uten kontekst er verdiløst. Alt ligger i hvordan ting er pakket inn, hvor det er og hva slags forhold den som ser på (leseren) har til stedet og tingen. Med andre ord: Alt du gjør vil være feil, og alt du gjør vil være riktig. Så fort en kan innse at alt er like riktig som det er feil, kan man begynne å ta sjanser.

Jeg ser mye rundt meg som jeg er uenig i. Andre kreative jeg kjenner kommer til meg og spør hva jeg synes om deres nyeste kreasjon. De fleste blir skuffet. Jeg er ikke en person som lovpriser alt folk jeg kjenner lager. Jeg ser automatisk etter rom for forbedringer og som innimellom prøver å pakke det inn i noe positivt som jeg finner. De fleste spør meg bare en gang, men noen ser nytten i dette. Teorien min her er at om du hele tida får høre at du er et geni, hvordan kan du da utvikle deg? Dessuten, finnes det noe mindre spesifikt spørsmål i forhold til kritikk av arbeid enn «hva synes du?» Om jeg sier hva jeg synes, har jeg ikke gjort det du ber om? Selv har jeg begynt å stille spørsmålet «hva er feil her?» – jeg kan jo alltids være uenig i kritikken jeg får. Det hender selvfølgelig at jeg har en dag der alt annet er feil og jeg gjerne vil ha litt lovprising. Disse dagene ber jeg ikke om et slag i trynet. Da er jeg heller ærlig og sier rett ut at «i dag trenger jeg litt ros. Finner du noe bra i dette?» Om svaret jeg får er «dessverre, nei» må jeg bare innse at jeg enten har spurt feil person (ie jeg har funnet en person som ikke liker stilen på det jeg viser fram) eller at jeg bare ikke har gjort noe bra.

Det finnes regler for hvordan du skal oppføre deg her og der, hva du kan kle deg i, osv. På twitter ser jeg ofte folk som snakker om hvordan du kan bli mer interessant for de som følger deg. Hva som er «korrekt». Retweet det du synes er interessant, forhold deg til mennesker, ikke spam, ikke kom med for mye profesjonelt, ikke kom med for mye personlig, vi vil ikke vite at du sitter og driter. Riktige regler for de som liker å ta hensyn til dem, feil regler for de som ikke liker det. Du kan vokse selv om du gjør alt feil. Innimellom vokser du fordi du gjør alt feil.

Det finnes mange eksempler på ting som «ikke går som det skal». Jeg holdt på å ødelegge meg som en promotør for SOS Barnebyer (nå skal det sies at jeg hverken er veldig glad i barn eller en veldig veldedig person) og jeg jobbet for luselønn som personlig intervjuer. Promotørjobben mistet jeg pga manglende salg (det beste som skjedde meg i løpet av første kvartal i 2009, spør du meg) og intervjuerjobben gjorde at jeg knapt klarte meg, nesten. «Det skal jo ikke gå sånn?» Det var en fortvilt situasjon, og selv om jeg gjorde alt «riktig» havnet jeg i den. Jeg ble ikke innkalt til intervju på noen av jobbene jeg søkte på og jeg hadde ikke selvtillit nok til å sende åpne søknader noen steder. Så fikk jeg en mail fra firmaet jeg jobber for nå, og en uke etter var jeg i full jobb.

Etter jeg fikk denne jobben har jeg også sluttet å bry meg om ting som rating på twitter, hvem jeg «bør» følge, hvordan oppdateringene mine bør være osv, og hva har skjedd? Jeg har hatt mer interessante twittersamtaler, kvaliteten på twitterstreamen min i forhold til min personlige smak har blitt høyere og jeg får flere followers som faktisk er aktive i min twitterhverdag. Jeg får selvfølgelig også mye spam, men siden jeg ikke bryr meg om rating, koster det meg ingenting å ignorere/blokkere disse. Som regel er jeg en person som gir alle en sjanse, men igjen, om jeg merker mye uinteressant fra en person, koster det meg ingenting å unfollow’e. Om de ikke sier noe jeg finner interessant, er de ikke verdifulle for meg. Om de ikke er verdifulle for meg, er jeg neppe verdifull for dem.

Dette gjelder alt. Om man slutter å være redd for å bli venneløs, får man fort flere faktiske venner. Om du slutter å gjøre det som er «korrekt» og heller gjøre det du selv vil, kommer den du er til å skinne gjennom den du prøver å være. Resultatet av dette igjen er at de som faktisk er interessert i personen deg til å komme til deg. Resten er posører.

Mesteparten av dette innlegget har blitt stryket vekk med jevne mellomrom fordi det, ironisk nok, «ikke høres riktig ut». Dette er for det meste egne erfaringer og ting ved mitt eget liv som forsterker hele poenget mitt med at dårlig er bra. Hvorfor slettet jeg det egentlig? Fordi jeg ikke tror folk er interessert i sånt. Men hvorfor tror jeg slik? Hvordan kan jeg vite dette? Jeg er ikke allvitende, eller gammel nok til å ha enormt mye innsikt. Men jeg «bare vet». Dette er vel feil? Men allikevel var det rett å fjerne det da, og jeg har glemt såpass mye at jeg ikke kan skrive det på nytt.

Jeg har mange idéer om prosjekter jeg vil få til, og ofte tør jeg ikke fortelle disse videre fordi jeg er redd for at noen andre skal stjele dem. Men når noen av disse idéene er ting et publikum vil få glede av, og jeg vet at de vil ta meg i en retning jeg ikke har lyst til å dra, er det min rett å være gjerrig på det? Hva om jeg møter noen på en pub som kan få tankeslottet mitt til å bli et tankeimperie, sånn billedlig talt?

Poenget jeg tror jeg prøver å komme fram til her, er at ingenting trenger å bety så veldig mye. Går du på trynet kan du børste av deg støvet og komme deg opp igjen. Vi ser nok av historier om situasjoner som det. Sitter du fast i gjørma, kom deg ut. Skaff deg mål, omskoler deg om det føles riktig. ALT du gjør NÅ er riktig for deg nå. Om det er feil seinere, får du rette opp i det da. Lev nå. Elsk, hat, føl, lek nå.

Jeg avslutter med et sitat fra Whatever You Think, Think The Opposite som fikk meg til å begynne å snu problemene mine på hodet og gjøre dem om til utfordinger:

Det handler ikke om hva som skjer, men hva du gjør med det som skjer. Alt er opp til deg.