Tag archive: slag i trynet
Skremmende
Èn mann har revet et hull i byen min. Èn mann har satt en mengde engasjerte ungdom i livsfare og fått tatt livet av så altfor mange av dem. Èn mann.
Èn mann som stiller krav av typen en kun skulle tro man fant fra karakterer i en bok. Èn mann som ser ut til Ã¥ tro at forhandlinger for informasjon under avhør skjer som pÃ¥ film. Èn mann som nærer et sÃ¥ enormt hat for samfunnet han har vokst opp i at han ser det som «grusomt, men nødvendig» Ã¥ sette av en bombe ved regjeringskvartalet som tar livet av relativt fÃ¥, men allikevel altfor mange, for sÃ¥ Ã¥ dra ut til idylliske Utøya for Ã¥ skyte rolig ned sÃ¥ mange han bare kan før han blir stoppet. Èn mann som har forÃ¥rsaket en sÃ¥ enorm landesorg at jeg tror hjertet mitt snart ikke tÃ¥ler mer.
Den siste drøye uken har jeg gått gjennom mange ekstreme følelser. Jeg har vært så sint at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg har vært så lei meg at jeg trodde jeg skulle grine meg tom for tårer, og når jeg trodde jeg måtte være tom kom det bare enda fler. Jeg har vært så sjokkert at jeg har blitt handlingslammet. Jeg har vært så stolt av så mange mennesker at jeg har trodd jeg skulle sprekke. Måten så mange nordmenn tar en sånn krise på, måten ungdommene på Utøya har stått på for hverandre, måten Statsministeren og Kongefamilien har fremstått i ettertid, alle heltene som slapp alt de hadde i hendene for å hjelpe til med det de kunne. Det er så mange helter fra den siste tiden nå at jeg rett og slett ikke trodde det skulle være mulig. Også er jeg stolt over å komme fra et land der folk flest mener at dødsstraff blir for billig, de vil heller vite at han er sperret inne resten av livet, gjerne uten tilgang til annet av media enn bevis på at vi tross alt står sammen. Vi tar oss av hverandre. Vi knekker ikke så lett.
OgsÃ¥ kommer tankene. Dette er ikke kun èn manns meninger. Det som siver ut i media om manifestet, det som siver ut av skriverier han har lagt ut i kommentarfelter her og der, de han har dratt inspirasjon fra… Det er ikke et spesielt miljø vi mÃ¥ holde øyne oppe for. Det er ikke bare disse islamfiendtlige nettstedene som pøser ut slik edder og galle. Nei, det skumle her, er at mange av argumentene like gjerne kommer fra de som sitter bak deg pÃ¥ bussen. De kommer plutselig fra noen pÃ¥ en fest du er pÃ¥. Noen hører dem i kantina pÃ¥ jobben, andre rundt kafèbordet fra venner av venner. Naboen som slÃ¥r av en prat ved postkassa som mener løsningen pÃ¥ alt er Ã¥ fÃ¥ «disse problemkulturene ut av landet». Bestefaren som sitter innerst i hjørnet i familieselskapet som du bare smiler til for Ã¥ holde familiefreden selv om innvollene dine vrenger seg av meningene han ytrer. Dette er meninger som finnes i vanlige mennesker. Det er dette som er skummelt.
Folk flest setter seg ikke ned i ni år og planlegger en slik forferdelig aksjon. Kun èn av nærmere fem millioner nordmenn gjorde det.
For min egen del kan jeg innrømme at tanken «muslimske terrorister» streifet sÃ¥ vidt innom hodet mitt og. Mens folk prøvde Ã¥ følge med pÃ¥ nyhetene og finne ut av hva som har skjedd og hvorfor og hvem, satt jeg pÃ¥ vei fra Oslo og fulgte med pÃ¥ twitter og sÃ¥ all synsingen. Jeg husker jeg sa til noen (var det til kjæresten eller noen av de som ringte, tro? Eller noen av de jeg ringte til?) at dette, om det viser seg Ã¥ faktisk være en bombe, ser ut som litt dÃ¥rlig planlegging. Etter 15 pÃ¥ en fredag i fellesferien i et kontorstrøk er ikke plassen om det er spektakulære dødstall du er ute etter. Det mÃ¥tte være en propantank eller noe, tenkte jeg, og flere jeg snakket med som ikke hadde vært i omrÃ¥det var enige i den teorien.
Da jeg fikk høre om skytingen vel en halvtime etter den hadde begynt slo det meg. Var dette et tilfeldig sammentreff? Noen som ville slå mynt på kaoset i Oslo, eller var det en sammenheng her? Gikk det virkelig an å komme seg fra Regjeringskvartalet til Utøya med så mye utstyr i rushen på såpass kort tid? Her må jeg innrømme at tidsregningen min var litt på bærtur, men jeg slet såpass med å komme meg til toget i tide og med å finne veier til Hokksund der jeg hadde en bursdag å dra i at jeg rett og slett ikke hadde kontroll på hvor mye tid som gikk.
Jeg skal ikke late som om jeg ikke var lettet da jeg fant ut at det var en nordmann som sto bak. Jeg skal ikke late som om dette ikke skremmer meg. Jo mer jeg får vite om mannen og livet han hadde før, jo mer kjenner jeg igjen elementer fra helt vanlige mennesker. Det er en mann med mange meninger som er delt av veldig mange. Det er en mann med interesser helt normale mennesker jeg kjenner deler. Det er en mann som oppgir at en av favorittbøkene hans er den samme som en av favorittbøkene mine. Barndommen det blir vitnet om er en flere barn deler. Ønsket det ser ut til at han har vist om å være noe er et ønske mange kjenner på hver dag. Forskjellen er at det er bare denne mannen som har gjort noe så drastisk. Til nå.
Det skumle med denne mannen er ikke at han anser det som et greit krav å komme med at han skal ta over styringen av landet under rettssaken. Det skumle er at han er som så mange andre av oss. Han er litt som meg, og han er litt som deg.
Jeg tror at det er viktigere enn noensinne å stille spørsmål ved meninger vi ikke liker fra andre. Det er viktig å identifisere de delene av oss selv som ikke er bra og prøve å gjøre noe med de. Det er viktig å se hverandre og gi hverandre den omtanken og støtten vi trenger.
Vi er et såret folk, og i motsetning til hva man skulle trodd, har såret kommet innenfra. Nå er det opp til oss å jobbe for å få disse meningene og sidene ved hverandre frem i lyset og diskutere dem. Nå er ikke tiden for intoleranse, ikke en gang mot slike brutale tanker. Nå er det tid for å møte disse meningene med undring og gode motargumenter.
DetailsEn «sÃ¥nn» dag
photo credit: anguila40 / Alejandro Groenewold
Noen dager er ment til å gå til helvete. Man veit aldri helt hvorfor, men det virker som om hele verden er i mot en. Eksempel? Vel, dagen i dag.
Jeg vÃ¥kner, og finner ingenting. Ingen klær Ã¥ ha pÃ¥ meg, finner ikke telefon, ikke briller, ingenting. Jeg ender opp med Ã¥ finne det meste og løper ut døra litt vel i siste liten (som vanlig, vil noen kanskje si?), kommer meg pÃ¥ trikken og alt er som vanlig. Kommer til busstoppet med 3–4 minutter til overs (som vanlig) og rekker fint en tur innom Rimi for Ã¥ skaffe lunsj.
Så kommer bussen. Og dagen slutter å være det vanlige ok som dager flest er.
Jeg kommer pÃ¥, legger flexuskortet mitt pÃ¥ maskinen som jeg pleier Ã¥ gjøre hver morgen. For to dager siden fyllte jeg pÃ¥ kortet som jeg pleier nÃ¥r tiden gÃ¥r ut. I gÃ¥r scannet jeg det bÃ¥de pÃ¥ vei ut av byen og pÃ¥ vei inn til byen (hvorfor all denne scanningen? Christ). I dag, derimot, ble den rød. Flott. Det hender. Jeg legger kortet pÃ¥ igjen. Og igjen. Og bussjÃ¥føren legger det pÃ¥. BussjÃ¥føren skriver ut en rapport eller noe og sier til meg at kortet kun gjelder pÃ¥ GjellerÃ¥sen. Det stÃ¥r tross alt «Fra: Ø-03″ pÃ¥ det. Det stÃ¥r ogsÃ¥ «Til: OS», men det tror jeg ikke han ser. Han stÃ¥r hardt pÃ¥ at kortet mitt ikke gjelder, jeg stÃ¥r like hardt pÃ¥ at det burde, siden jeg ikke har gjort noe annerledes enn det jeg vanligvis gjør. Etter en del om og men kommer jeg meg allikevel med, og er sÃ¥ sint at jeg dirrer hele veien til Nittedal.
Jeg kommer meg på jobb, setter over kaffe og bruker altfor lang tid på å prøve å forstå hvor jeg skal klage, til hvem og hva jeg skal si. Dagen er en normal arbeidsdag. Jeg har enten absolutt ingenting å gjøre fordi jeg venter på alt mulig fra over alt, eller jeg har sinnsykt mye å gjøre. Jeg liker den siste best, igrunn. Det tar en time før nesa mi er i normal temperatur, ihvertfall.
Vel, jeg slipper sinnet fra morgenen i løpet av dagen, ihvertfall, og blir ferdig med dagen. Noen kommenterer at det ser ut som jeg kommer til å fryse, enda jeg mener jakken min er mer enn varm nok.
Jeg kommer litt tidlig til busstoppet og går videre til neste (vel, forrige ifølge bussen) for å holde varmen. Da jeg kommer frem finner jeg ut at det er ti minutter til bussen min kommer, men en som går opp til en plass der det går flere busser kommer forbi. Så jeg hopper på, kommer frem og det er fortsatt ti minutter til neste kommer. Bare å flekke opp musikk, da, så får jeg danse litt. Etter fem minutter går batteriet ut.
Tavla sier at bussen kommer om 4 minutter, 3, 2, 1, 2, 1, 3, 4, 2, 3, 2, 1, nÃ¥, nÃ¥, nÃ¥, nÃ¥… Plutselig ser jeg bussen stÃ¥r stille i bakken sÃ¥nn ca 300 meter unna. Etter en stund kommer det en menneskestrøm ut. Hurra, motorstopp. Vel, det er ihvertfall bare 8 minutter til den andre bussen som gÃ¥r her kommer, da. Jeg begynner Ã¥ lure pÃ¥ om jeg i det hele tatt fÃ¥r sitteplass. Jeg hopper litt rundt mens jeg følger med pÃ¥ tavla og ser at bussen kommer om 7, 9, 5, 6, 7, 6, 5, 6, 4, 5, 6, 7, 9, 6, 5, 4, 3, 4, 3, 5, 4, 3, 2, 3, 2, 1, 3, 4, 3, 2, 1, nÃ¥. I mellomtiden mister jeg følelse i de to ytterste leddene i alle fingre, og jeg er ikke helt sikker pÃ¥ hvor tærne er. Jeg gjør en avtale med en dame og barnebarnet hennes at dersom det kommer en drosje forbi, deler vi den inn til byen. Det kommer ingen drosje. Vi lurer litt pÃ¥ om det i det hele tatt kommer en buss. Vel, flere kommer forbi, men ingen stopper og ingen skal vÃ¥r vei. En time etter jeg gikk ut døra pÃ¥ kontoret kommer bussen. Det er flere enn 20 negative grader ute, jeg har stampet i en time, og jeg vet egentlig ikke om nesa fortsatt sitter pÃ¥.
På bussen flekker jeg av meg sko, klarer på en eller annen måte å slå nummeret til min bedre halvdel og spør pent om han kan sørge for at det er noe varmt å spise hjemme, for jeg er sulten og frossen. Svaret er negativt. Jaja. Får håpe det finnes mat hjemme? Bussen er ihvertfall framme lenge før jeg er tint opp, og trikken hjem (hele to stopp, men likevel) kommer ikke før om et kvarter. Jeg blir litt irritert, men kommer på at det er en sushiplass jeg har vært litt nysgjerrig over på veien. For alt jeg vet finnes det ikke mat hjemme, så hvorfor ikke? Alltids greit å få en varmepause på veien.
Vel hjemme finner jeg ut at sushien var heller skuffende og jeg er fortsatt irritert over hele dagen.
Jeg ender opp med å bruke resten av kvelden på å se Dead Like Me på sofaen og fundere på ting. Jeg innser at jeg har brukt vel mye tid i det siste på å irritere meg. Småting går meg så på nervene at jeg trenger utløp. Jeg trenger lange gåturer aleine med aggressiv musikk. Jeg trenger å skrike litt innimellom. Jeg bruker for mye tid på alt sammen. Jeg har ikke tid til å irritere meg så mye, sånn egentlig.
Varmen kommer sakte, men sikkert tilbake (håper jeg, det har gått nok timer og jeg er fortsatt kald. Varmere, men kald). Diverse gamle leddplager kommer tilbake, men denne gangen vet jeg at det er kulden.
Nå sitter jeg i sofaen med verdens varmeste ullteppe rundt meg, har cola i glasset og kan lett få i meg mer kakao om jeg vil. Nesa klør litt helt ytterst, men det er sikkert bare kulden det og.
Jeg har en helt merkelig ro i kroppen. Jeg er supersliten og har hatt en skikkelig drittdag. Og jeg er glad. Kanskje vi trenger sånne dager? En dag innimellom der alt går så på trynet at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av oss. En dag der du virkelig ikke tror ting kan gå verre med deg. En dag der du bare har lyst til å kollapse i krampegråt.
I flere filmer og serier jeg har sett i det siste har en tanke gÃ¥tt igjen. «You’ve gotta sshake things up a bit». Vi er nødt til Ã¥ bli pÃ¥mint hvor ille ting kan være for Ã¥ vite hvor godt vi har det. Vi er nødt til Ã¥ kjenne det pÃ¥ kroppen. Uten dÃ¥rlige dager har vi ingen mÃ¥te Ã¥ vite nÃ¥r vi har en skikkelig god dag.
Om du lever i konstant flyt, blir livet kjedelig. Om alt går bra, kan en lett bli lei. Jeg hører folk si at litt motgang er bra for karakteren. Det høres logisk ut.
Jeg sitter ihvertfall i sofaen og er mer sliten enn jeg har vært på lenge, og tror jeg kanskje endelig kan sovne fort når jeg nå legger meg. Jeg har hatt en skikkelig sugen dag, og livet er helt fantastisk.
Jeg håper du også får nok dårlige dager til å innse hvor mange gode dager du har. Jeg ønsker deg alt godt, med den viten om at det også innebærer vondt. For sånn er livet, og sånn burde livet være.
DetailsOm å gjøre ting feil
photo credit: Capture Queen â„¢
I bokhyllen min stÃ¥r to bøker jeg synes alle bør lese. Begge er skrevet av Paul Arden og har de tiltalende navnene Whatever You Think, Think The Opposite og It’s Not How Good You Are, It’s How Good You Want To Be. Han har ogsÃ¥ skrevet en bok kalt God Explained In A Taxi Ride, men den har jeg ikke lest, sÃ¥ den gÃ¥r jeg ikke inn pÃ¥ her.
Dette er bøker som har fÃ¥tt meg til Ã¥ forandre litt pÃ¥ hvordan jeg tenker. Jeg snublet over dem mens jeg gjorde en praktisk bacheloroppgave pÃ¥ konsepter rundt tabu (et meget interessant tema som er veldig mulig jeg kommer tilbake til her i bloggen). Etter Ã¥ ha lest disse bøkene og andre lignende tekster ble jeg veldig opptatt av Ã¥ snu ting pÃ¥ hodet. Tankegangen «om folk ikke leser det jeg vil si i det jeg lager, har jeg gjort feil» ble tydelig, og jeg ble veldig opptatt av Ã¥ analysere om folk leser feil bare fordi jeg ikke fikk sagt det jeg ville, eller om dette var en bra ting allikevel.
Mange gÃ¥r rundt og sier og tenker ting som «bare jeg hadde valg annerledes der» og «hva om jeg hadde gjort sÃ¥nn der da, hvor hadde jeg vært nÃ¥?» – Sannheten er at om du hadde realistisk sett kunne valgt annerledes, hadde du gjort det. Du tok din avgjørelse da fordi den var riktig for den personen du var pÃ¥ den tiden. Selv en avgjørelse du tok da som pÃ¥ alle mÃ¥ter var feil, var det mest riktige du kunne gjort. Du lærer av erfaringer. Det kan hende du hadde valgt annerledes da, hadde du visst det du vet nÃ¥, men hadde du valgt den andre veien da, hadde du ikke fÃ¥tt vite det du vet nÃ¥. Ergo var det en riktig avgjørelse.
En stor del av utdannelsen min går på feltet semiotikk. Hva du leser kommer an på hvem du er, hvor du er, når du er. Hva du ser har i seg selv ingen mening før du legger den der. Et bilde uten kontekst er verdiløst. Alt ligger i hvordan ting er pakket inn, hvor det er og hva slags forhold den som ser på (leseren) har til stedet og tingen. Med andre ord: Alt du gjør vil være feil, og alt du gjør vil være riktig. Så fort en kan innse at alt er like riktig som det er feil, kan man begynne å ta sjanser.
Jeg ser mye rundt meg som jeg er uenig i. Andre kreative jeg kjenner kommer til meg og spør hva jeg synes om deres nyeste kreasjon. De fleste blir skuffet. Jeg er ikke en person som lovpriser alt folk jeg kjenner lager. Jeg ser automatisk etter rom for forbedringer og som innimellom prøver Ã¥ pakke det inn i noe positivt som jeg finner. De fleste spør meg bare en gang, men noen ser nytten i dette. Teorien min her er at om du hele tida fÃ¥r høre at du er et geni, hvordan kan du da utvikle deg? Dessuten, finnes det noe mindre spesifikt spørsmÃ¥l i forhold til kritikk av arbeid enn «hva synes du?» Om jeg sier hva jeg synes, har jeg ikke gjort det du ber om? Selv har jeg begynt Ã¥ stille spørsmÃ¥let «hva er feil her?» – jeg kan jo alltids være uenig i kritikken jeg fÃ¥r. Det hender selvfølgelig at jeg har en dag der alt annet er feil og jeg gjerne vil ha litt lovprising. Disse dagene ber jeg ikke om et slag i trynet. Da er jeg heller ærlig og sier rett ut at «i dag trenger jeg litt ros. Finner du noe bra i dette?» Om svaret jeg fÃ¥r er «dessverre, nei» mÃ¥ jeg bare innse at jeg enten har spurt feil person (ie jeg har funnet en person som ikke liker stilen pÃ¥ det jeg viser fram) eller at jeg bare ikke har gjort noe bra.
Det finnes regler for hvordan du skal oppføre deg her og der, hva du kan kle deg i, osv. PÃ¥ twitter ser jeg ofte folk som snakker om hvordan du kan bli mer interessant for de som følger deg. Hva som er «korrekt». Retweet det du synes er interessant, forhold deg til mennesker, ikke spam, ikke kom med for mye profesjonelt, ikke kom med for mye personlig, vi vil ikke vite at du sitter og driter. Riktige regler for de som liker Ã¥ ta hensyn til dem, feil regler for de som ikke liker det. Du kan vokse selv om du gjør alt feil. Innimellom vokser du fordi du gjør alt feil.
Det finnes mange eksempler pÃ¥ ting som «ikke gÃ¥r som det skal». Jeg holdt pÃ¥ Ã¥ ødelegge meg som en promotør for SOS Barnebyer (nÃ¥ skal det sies at jeg hverken er veldig glad i barn eller en veldig veldedig person) og jeg jobbet for luselønn som personlig intervjuer. Promotørjobben mistet jeg pga manglende salg (det beste som skjedde meg i løpet av første kvartal i 2009, spør du meg) og intervjuerjobben gjorde at jeg knapt klarte meg, nesten. «Det skal jo ikke gÃ¥ sÃ¥nn?» Det var en fortvilt situasjon, og selv om jeg gjorde alt «riktig» havnet jeg i den. Jeg ble ikke innkalt til intervju pÃ¥ noen av jobbene jeg søkte pÃ¥ og jeg hadde ikke selvtillit nok til Ã¥ sende Ã¥pne søknader noen steder. SÃ¥ fikk jeg en mail fra firmaet jeg jobber for nÃ¥, og en uke etter var jeg i full jobb.
Etter jeg fikk denne jobben har jeg ogsÃ¥ sluttet Ã¥ bry meg om ting som rating pÃ¥ twitter, hvem jeg «bør» følge, hvordan oppdateringene mine bør være osv, og hva har skjedd? Jeg har hatt mer interessante twittersamtaler, kvaliteten pÃ¥ twitterstreamen min i forhold til min personlige smak har blitt høyere og jeg fÃ¥r flere followers som faktisk er aktive i min twitterhverdag. Jeg fÃ¥r selvfølgelig ogsÃ¥ mye spam, men siden jeg ikke bryr meg om rating, koster det meg ingenting Ã¥ ignorere/blokkere disse. Som regel er jeg en person som gir alle en sjanse, men igjen, om jeg merker mye uinteressant fra en person, koster det meg ingenting Ã¥ unfollow’e. Om de ikke sier noe jeg finner interessant, er de ikke verdifulle for meg. Om de ikke er verdifulle for meg, er jeg neppe verdifull for dem.
Dette gjelder alt. Om man slutter Ã¥ være redd for Ã¥ bli venneløs, fÃ¥r man fort flere faktiske venner. Om du slutter Ã¥ gjøre det som er «korrekt» og heller gjøre det du selv vil, kommer den du er til Ã¥ skinne gjennom den du prøver Ã¥ være. Resultatet av dette igjen er at de som faktisk er interessert i personen deg til Ã¥ komme til deg. Resten er posører.
Mesteparten av dette innlegget har blitt stryket vekk med jevne mellomrom fordi det, ironisk nok, «ikke høres riktig ut». Dette er for det meste egne erfaringer og ting ved mitt eget liv som forsterker hele poenget mitt med at dÃ¥rlig er bra. Hvorfor slettet jeg det egentlig? Fordi jeg ikke tror folk er interessert i sÃ¥nt. Men hvorfor tror jeg slik? Hvordan kan jeg vite dette? Jeg er ikke allvitende, eller gammel nok til Ã¥ ha enormt mye innsikt. Men jeg «bare vet». Dette er vel feil? Men allikevel var det rett Ã¥ fjerne det da, og jeg har glemt sÃ¥pass mye at jeg ikke kan skrive det pÃ¥ nytt.
Jeg har mange idéer om prosjekter jeg vil få til, og ofte tør jeg ikke fortelle disse videre fordi jeg er redd for at noen andre skal stjele dem. Men når noen av disse idéene er ting et publikum vil få glede av, og jeg vet at de vil ta meg i en retning jeg ikke har lyst til å dra, er det min rett å være gjerrig på det? Hva om jeg møter noen på en pub som kan få tankeslottet mitt til å bli et tankeimperie, sånn billedlig talt?
Poenget jeg tror jeg prøver å komme fram til her, er at ingenting trenger å bety så veldig mye. Går du på trynet kan du børste av deg støvet og komme deg opp igjen. Vi ser nok av historier om situasjoner som det. Sitter du fast i gjørma, kom deg ut. Skaff deg mål, omskoler deg om det føles riktig. ALT du gjør NÅ er riktig for deg nå. Om det er feil seinere, får du rette opp i det da. Lev nå. Elsk, hat, føl, lek nå.
Jeg avslutter med et sitat fra Whatever You Think, Think The Opposite som fikk meg til å begynne å snu problemene mine på hodet og gjøre dem om til utfordinger:
The right exposure
There is a story of a professor who was bathing in the River Cherwell in Oxford, at a place called Parson’s Pleasure, in which it was a custom to swim naked.
As the professor got out of the pool a punt of undergraduettes glided by, whereupon he grabbed his towel and wrapped it round his head.
Det handler ikke om hva som skjer, men hva du gjør med det som skjer. Alt er opp til deg.
Details
