Tag archive: Spill
Åh, Ezio
Det er lite som egentlig handler om «blod og gørr» og «å drepe flest mulig». Ikke en gang Assassins Creed, en serie der du styrer en snikmorder rundt mens han gjør sitt for å gjøre verden til et bedre sted (ja.).
Det handler om et landskap flere hundre år tilbake med fantastisk arkitektur å bli begeistret over. Det handler om å kjenne suget i magen i det du hopper fra den høyeste bygningen du finner og ned i en høystakk. Det handler om å sitte ytterst på sofaen og bite deg i tunga mens du tror at «nå, nå detter jeg, og da er det ute».
Det handler om måten et spill klarer å styre følelsene dine fra å bygge forhold til andre mennesker til å kjenne at adrenalinet pumper mens du prøver å komme deg ut fra en leir med soldater etter å ha infiltrert den for å skaffe informasjon.
Det handler om å bli forelsket i enda en by du aldri har vært i. Denne gangen var det en by jeg strengt tatt ikke har hatt på topplisten over byer å besøke, men når du står på toppen av Hagia Sophia/Ayasofia og ser utover Konstantinopel/Istanbul og oppdager at også denne plassen er magisk, ja da får denne også en plass på listen.
Det handler også om å legge merke til småting, som at når du løper over en mann i all din hast blir han unnskyldende og sier ting som «forgive my insignificance» og lover å komme seg vekk fra deg, mens damene blir aggressive og spør hva i alle dager problemet ditt er. Også litt senere legger du merke til at de fleste aspirantene du rekrutterer er damer. Om dette er meg som velger sånt ubevisst eller spillet som bare er fullt av kick-ass damer vet jeg ikke. Men kult er det.
Det handler om å skrike ut i forferdelse når du henger i en snor i full fart på vei over en stri elv mens du prøver å nå hemmeligheter før tempelridderne finner dem, og om å puste ut i lettelse når du endelig står på trygg grunn igjen uten noe spesielt hastverk med å komme deg noen steder.
«Immersion» er et ord jeg stadig snubler over når jeg leser om og diskuterer spill. Innlevelse, altså. Et godt spill baserer seg ofte på denne. Du føler det karakteren du styrer føler, du har fått dens evner til å bruke når du bestemmer deg for hva som er det smarteste trekket. Slik innlevelse vil du få i de gode spillene, enten det er en med en historie å leve seg inn i, som i Assassins Creed, eller om det er mer taktisk som Tetris, Sjakk og Angry Birds. Ofte vil du oppleve å feile i det du gjør og må tilbake til start eller siste save point (og som jeg skulle ønske livet mitt hadde et sånt). I et godt spill gjør det ingenting å måtte gå tilbake og prøve på nytt. I et godt spill vil dette bare gjøre deg mer innbitt på å klare det. Ihvertfall etter du har satt det på pause litt og tatt en tur på butikken etter mer mat for å roe deg ned.
Et spill handler ikke nødvendigvis om å ta en pause fra virkeligheten, men heller om å oppleve mer. Å spille er å gi hjernen noe å jobbe med, nye impulser og en avkobling fra det vi vanligvis gjør. Om du gjør det samme dag ut og dag inn er det ikke sikkert at det er å slenge seg ned i sofaen for å slappe av er det du helst vil. Noen ganger føles det bedre å ha noe å bryne seg på.
Det er kanskje derfor jeg synes det er mye mer avslappende å legge kabal enn å se på det som er på TV i øyeblikket. Det er kanskje også derfor at jeg denne helgen valgte å dykke inn i 1500-tallets Konstantinopel heller enn å ringe en venn for å finne på noe. Det er kanskje innimellom mye bedre å spille gjennom en slik historie enn å gå rundt og klage over at man kjeder seg, så kan jeg heller ha nye idèer når morgendagen kommer for ting jeg vil få gjennomført. Ja, for det er det slike spill faktisk gjør med meg – late Nadia som ikke egentlig bryr seg om så mye blir en idealist igjen. Og godt er det.
(Også ble jeg så forelska i spillet igjen at jeg måtte lage min egen versjon av Keep Calm-plakaten det allerede finnes for mange versjoner av)
DetailsUngdommen nå til dags og samfunnets fordervelse
Er det én ting som har kommet frem som en etablert sannhet gjennom tidene, er det at “ungdommen nå til dags” holder på med noe som kommer til å forderve samfunnet. Det har vært swing, det har vært voldelige filmer, det har vært Marilyn Manson og annen musikk og nå er det spill.- La vær å oppleve No Russian. Du kan si nei. Du kan hoppe over det. Det er helt greit, vi skjønner deg.
- Si ja til å oppleve No Russian, men gå gjennom med våpenet senket, uten å avfyre en eneste kule mot sivile mål. Du er fortsatt med på terroristenes side. Du ser hva “dine” gjør mot folk og du har fortsatt følelsen av å være på de slemmes side i en konflikt og får kjenne på hvordan dette får deg til å føle. De fleste jeg kjenner velger denne varianten.
- Spill No Russian og skyt. Skyt en eller så mange du kan, alt er ditt valg. Du kan være en av de slemme, og atpåtil en av de slemme som faktisk er med på å skade og drepe sivile.
Dette er et spillsegment som er satt inn i historien for å få deg som sitter med kontrollen i hendene dine til å bli kjent med hovedskurken. Du skal lære han å kjenne, og du skal se hvor kalkulerende og ond han er. Du er en amerikansk agent som infiltrerer en terrorcelle, og som denne agenten blir du tatt med på et oppdrag i cellen som består i å skape en massakre på en flyplass.
Uansett, når du kommer deg gjennom brettet, er du død. Ja, det er sant, karakteren du spiller dør. Det spiller ingen rolle om du skyter eller ikke, du blir skutt og du dør. Og når du ligger der, ligger du der som en amerikaner, og dermed blir det Amerika som får skylda for massakren. Og der starter den egentlige historien. Anslag kaller de det i filmverdenen.
Denne evnen til å få deg til å føle deg som en så stor del av historien er noe jeg synes er mest spennende med spill. Ikke en eneste person jeg har snakket med har følt noe annet enn vemmelse når de har gått gjennom No Russian. Klart, enkelte vil kjenne følelser de fleste av oss vil fordømme og kalle feil, men disse får ikke slike følelser på grunn av et spill. Det er også viktig å peke på at ikke alle som får “feil” følelser av ekstreme spillopplevelser som No Russian ikke ender opp med å ta livet av en haug mennesker. Eller en katt, for den saks skyld. Å skylde på en tendens til å foretrekke interaktiv underholdning blir for billig.
Spill har kommet så langt nå at vi kan begynne å se på det som mer enn bare underholdning. Da jeg gikk på skolen hendte det stadig at vi brukte kommersielle filmer i undervisningen for å få et tettere forhold til det vi lærte om. Jeg så American History X, og etterpå diskuterte vi nynasizme i klassen. På ungdomsskolen. Schindlers Liste kom stadig opp da vi hadde om andre verdenskrig. Jeg vil ikke si at noen av disse er filmer du ser kun for underholdningens del. Ikke alle deler av disse filmer gir deg gode følelser. De provoserer frem noe som er verdt å diskutere. Hva mener vi om det her? Hvorfor reagerer vi slik?
Hva må til for at vi skal få slike holdninger ovenfor spill? Det finnes allerede eksempler på gode spill brukt i undervisning for å underbygge emnet man skal igjennom. Magnus Sandberg ved Stovner Videregående Skole brukte Assassins Creed 2 i historieundervisningen i et prosjekt der elevene fikk sette seg inn i forskjellige aspekter ved livet i Italia under renessansen. Kunnskapene elevene tilegnet seg under prosjektet brukte de til å lage en egen wiki – et slags nettleksikon.
Tanken på å koble spill opp mot historieundervisning er en jeg vet flere har hatt mens jeg har vokst opp. Å spille gjennom Age of Empires sine kampanjer basert på forskjellige store hærførere gjennom tidene ga meg lyst til å fordype meg i historien rundt disse allerede før jeg var stødig nok i engelsk til å få med meg alt som ble sagt i spillet. Civilisation fikk meg til å sette meg inn i hvordan infrastruktur i det gamle romerriket fungerte og var en god kilde til å la meg lære om samfunnsøkonomi. Dette var ting jeg gjorde og satt meg inn i på fritiden, fordi jeg ble interessert i hvordan ting hang sammen. Det tok en lærer som Magnus Sandberg for å finne potensialet til å bruke denne muligheten til å skape interesse for et fag som ellers kan være veldig tørt for ungdom.
Nemi er © Lise Myhre
Jeg tror på at man kan bruke mye av disse mediene som normalt sett brukes til underholdning kan ha et stort potensiale i undervisning og i å hjelpe oss med å skaffe et samfunn der vi får oppegående og tenkende mennesker. Jeg tror på et samfunn der vi ikke trekker en debatt på et helt medium på bakgrunn av noe vi ikke liker i et eksempel.
Om et menneske som gjør avskyelige handlinger viser seg å ha spilt et spill som kan relateres til handlingene, kan man neppe anse spillet som en årsak. Det har man heller ikke kunnet gjøre med voldelige filmer eller musikk. Man kan, derimot, bruke preferanser i kartleggingen av hvem et menneske er. Det kan ligge forklaringer der når man også setter dette sammen med annet fakta om personen, men en interesse kan aldri forklare alt. Det som er noe jeg gjør for å slappe av etter en lang dag på jobb er noe du gjør for å gire deg opp til du skal på fest og noe en terrorist gjør fordi han tror det gir han god trening til en handling ingen av oss kan forestille oss. Uten sammenhengen gir det ingen mening.
Vi bør ta debatten rundt det som provoserer, og vi bør fortsette å være uenige om disse tingene. Men vi bør ta det på riktige premisser. Vi som et samfunn bør bli flinkere til å vise en vilje til forståelse heller enn å stikke ut piggene der vi forsvinner inn i hvert vårt skall. Vi må kunne se på et spill som akkurat det det er. Enda et medium vi kan bruke til ettertanke. Et spill gjør deg ikke til noe annet enn en person som har spilt det spillet. I november 2009, i USA alene, ble det solgt 4,2 millioner kopier til Xbox360 og 1,87 millioner kopier til PS3 av Call of Duty: Modern Warfare 2, spillet du finner den mye omtalte terroristsekvensen på. Om det å spille et spill gjør en til en terrorist, har vi 6 millioner kjøpere fra én måned med salg i én del av verden. I tillegg har du alle eksemplarene av spillet som har blitt solgt i resten av verden de siste to årene.
Ja, fæle ting skjer. Ja, det er urettferdig. La nå de som gjør fæle ting bli tatt for det de gjør uten at vi begynner en heksejakt på alle som deler en interesse eller to med han.
En innrømmelse
I lys av at en viss terrorist sine preferanser når det gjelder forskjellige medier stadig kommer opp i lyset, fant jeg ut at jeg like gjerne kunne få mine bekymringsverdige interesser frem på det rene. Du vet, sånn at dere har noe å skylde på om jeg noensinne skulle klikke i vinkel og gjøre noe grufult. Da vet dere ihvertfall hva dere kan skylde på.
Spill
Om jeg skulle finne på å gjøre noe grufult, vil nok noen kanskje først se på hvilke spill jeg foretrekker. Her kan jeg ikke skilte med World of Warcraft, siden jeg fant det utrolig kjedelig etter en drøy halvtime, men jeg har spilt Warhammer: Age of Reckoning, som er ca i samme gaten. Det ble kjedelig det og etter hvert. Her spilte jeg for det meste en stor ork som gikk rundt og var stor og klubbet ned andre vesener.
Innenfor Warhammer-universet har jeg også en lang historie med Dawn of War, som er litt mer Sci-fi. Gikk mest i orker her også, siden de bare flyr rett på (også er de så søte!). Nå for tiden holder jeg på å bygge en orkehær i Warhammer 40.000. Modeller, altså, små minifigurer som jeg setter sammen og maler for så å utfordre alle andre jeg kjenner med lignende armeer for å finne ut hvem av oss som er best på strategi.
Jeg liker også slåssespill av typen Dead or Alive, Street Fighter og Mortal Kombat. En gang for lenge siden er jeg dessuten sikker på at jeg har spilt Grand Theft Auto.
Blant favorittspillene mine finner du Assassins Creed. Da spesielt de to spillene om Ezio Auditoire da Firenze. Dette er spill der du går rundt og tar hevn over familien din som har blitt drept fordi de konspirerer mot tempelridderne som egentlig er en ond skyggeorganisasjon med grener helt inn til paven som vil ha slutt på kunnskap. Eller noe. Ja, det innebærer dreping. Og løping over hustak. Ja, du er en snikmorder (men du dreper ihvertfall ikke uskyldige, for da straffer spillet deg).
Ja, også pleide jeg å virkelig like skytespillet Golden Eye da jeg var mindre. Også synes jeg Half-Life er ganske kult.
Om jeg skulle gå etter biler, må jeg bare si at Burnout er noe av det morsomste jeg har spilt på den fronten, også er jeg glad i spill der jeg kan kjøre fort.
TV-serier
Her har vi den kategorien der jeg tror jeg har minst å skilte med, så å si.
Jeg liker Chuck. Han er en klønete tilfeldig CIA-agent som reiser verden rundt og redder verden. I serien liker jeg best dama hans, Sarah, som stadig må drepe for å redde både han og verden. En skikkelig femme fatale, altså.
Dexter synes jeg er ganske fascinerende og egentlig helt ok, selv om jeg ikke akkurat henger over hver eneste episode.
…egentlig er jeg ganske uskyldig på TV-fronten. Det er voldelige elementer i det meste, men selv om jeg liker Game of Thrones, tror jeg nok det vil være litt vel absurd å koble inn vold derfra.
Film
Man skal jo ikke kimse av film heller, og selv om jeg liker mye uskyldig her også, er det visse filmer man kan finne på å synes er bekymringsverdige.
American Psycho, for eksempel. Filmen som fikk meg til å like Christian Bale som skuespiller. Av filmer med èn morder har vi også Serial Mom, som er en komedie, men man vet aldri. Ja, også liker jeg From Hell, som handler om Jack the Ripper.
Fight Club er en selvfølgelig klassiker i hylla mi. Her har vi mennesker som vil røske opp i det behagelige samfunnet vi har ved bl.a å sprenge bygninger og sånn. Ja, også denger de hverandre i hemmelige kjellere. Fordi det er befriende.
Oldboy er en utrolig bra film som får det til å vrenge seg inni ganske mange. Andre filmer i kategorien «mye vold» er blant annet True Romance, Natural Born Killers og A Clockwork Orange.
Jeg er veldig glad i å slappe av til actionfilmer. Shoot’Em Up, for eksempel, som har 106 dødsfall på sine 80 minutter. En av dem ganske spektakulært gjort med en gulrot. Ellers har vi jo også Transporter-serien, Mr. and Mrs Smith, Crank, Kick Ass og Smokin Aces.
Om jeg skulle finne på å begå ran, er det sikkert fordi jeg liker både den nye og den gamle versjonen av The Italian Job og fordi jeg koste meg med The Bank Job. Også er The Inside Man en veldig bra film den og.
Mange av filmene jeg liker er filmer der de gode vinner, selv om de må gjøre mye fælt, men om det klikker for meg, vil jeg ikke tro at jeg er den gode i saken?
Bøker
Litteratur er noe som ikke bør glemmes. Jeg har alltid vært glad i å lese, og i tenåra likte jeg spesielt krim. Etter å ha lest meg gjennom Frøken Detektiv gikk det mye i bøker av Agatha Christie og Dick Francis. Sistnevnte med mye krim fre hestemiljøer.
I senere tid har smaken utvidet seg litt, men det er fortsatt voldelige saker å finne i bokhylla mi. Jeg har f.eks lest boka til Fight Club. En bok som forøvrig ga en ganske annen opplevelse enn filmen, men så mener jeg da også at sånt bør kunne oppleves uavhengig av hverandre.
Jeg liker også bøkene skrevet under navnet Abo Rasul om Skandinavisk Misantropi. Disse bøkene er veldig bra, men burde kanskje holdes unna de som er for lettpåvirkelige, som så mye annet.
Jeg holder også 1984 som en av yndlingsbøkene mine. Den er bra skrevet, og gir et syn på et samfunn der alt du gjør blir overvåket, der sensur er sterkt til stede. George Orwell var i det hele tatt en bra forfatter, for jeg liker også Animal Farm.
Skyldplassering
Nå liker jeg riktignok mye de fleste vil anse som ekstremt uskyldig. Jeg liker for eksempel filmer som Eurotrip og Dodgeball. Jeg koser meg med animasjoner som Up, Wall-E, Istid, Den Lille Havfruen, Snehvit og de Syv Dvergene, osv. Jeg synes Marie Antoinette-filmen med Kirsten Dunst. Jeg synes Inception er veldig bra og jeg synes Shutter Island er en veldig spennende thriller.
Av bøker liker jeg også Alice in Wonderland og Through The Looking Glass. Jeg synes The Curious Incident About the Dog in the Nighttime er veldig søt, og lar meg bli bekymret over den stakkars lille gutten med aspbergers som er hovedpersonen. Da jeg var yngre leste jeg også kjærlighetsromanene til Barbara Cartland og alt som kom i posten fra Penny-klubben. Også leser jeg mye bøker av typen Quantum Theory Cannot Hurt You, som er en veldig spennende bok som forklarer kvantefysikk på en forståelig måte. Også liker jeg Ben Goldacres Bad Science, der han tar for seg alternativmedisinen og hvordan den klarer seg opp mot forskning, med greie forklaringer på hvorfor ting virker som det funker før det blir mye verre igjen. Nå for tiden er jeg på tur gjennom en bok skrevet av Kate Fox om engelsk kultur. Watching The English, heter den, og jeg skulle virkelig ønske jeg gadd å lese den før jeg flyttet til England. Den hadde nok spart meg for mye frustrasjon.
I spillhylla mi er det også mye søtt. Det er for eksempel ikke veldig mange som ville trukket en mine til at jeg liker Super Mario. At jeg kjøpte meg en Nintendo 3DS for å spille The Legend of Zelda: Ocarina of Time i ny innpakning er heller ikke veldig bekymringsverdig. Joa, det er elementer av vold der og, men for det meste går du rundt i en tegneserieverden og bruker våpnene du har til å løse visuelle gåter av typen «der er det en knapp jeg ikke kommer til. Hva skjer om jeg skyter den med en pil?» Om du er venn med meg på PSN vil du også se at jeg har spilt gjennom Monkey Island, et spill der slåsskampene innebærer å ha gode nok kommentarer å møte fornærmelsene du får fra de du kjemper mot med. Åjada.
Ja, det er helt greit å ta opp interessene til en person som har forårsaket så mye skade og lidelse. Det er en fin måte å få laget et helt bilde av en person vi har problemer med å forstå. Men å gjøre favorittserie til hovedoppslag på nettavisen din? Kom igjen’a! Også dagen etter dere har publisert sak om at spillere er lei av å bli stigmatisert? Jeg gir meg ende over.
Man kan diskutere til man blir blå i trynet hvorvidt innslag av vold i underholdning er en bra ting eller ikke. Jeg mener nå uansett at dette kommer an på personen som blir eksponert, og at en viss grense på modenhet bør holdes. Det er greit å vente til etter leggetid for unger flest å vise Pulp Fiction på TV. Om du er mor/far/tante/onkel/gavegivende person til en unge som liker dataspill, vit at det tallet som står i hjørnet foran på spillet ikke er et tilfeldig tall. Det er en anbefalt aldersgrense. Om ungen er 11, ikke gi spill det står 18 på. Klart, noen unger er modnere enn andre og enkelte spill med høye aldersgrenser er snillere enn andre med samme grense, men anbefalte aldersgrenser er virkelig en fin pekepinn å gå etter.
Spill, filmer, bøker og annen underholdning er neppe en utløsende årsak til å begå kriminalitet. Joa, det finnes de som drar inspirasjon til måter å begå gjerningen de utfører fra diverse medier, men mest sannsynlig er dette også folk som hadde funnet en annen måte om de ikke hadde sett akkurat hvordan den skurken der gjorde det.
I dag ler de fleste av oss av folk som mener du finner beskjeder fra satan som kommanderer deg til ting dersom du spiller enkelte låter baklengs, men samtidig er vi kjappe med å peke på filmer og spill som både årsak og inspirasjon og dermed et problem uansett. «Hadde han gjort sånn om ikke…»?
Manusforfatterne til The Dark Knight sier det veldig greit gjennom figuren Alfred Pennyworth:
[quote]Because some men aren’t looking for anything logical, like money. They can’t be bought, bullied, reasoned or negotiated with. Some men just want to watch the world burn.[/quote]
DetailsI’ve got Balls of Steel
Bilde: http://dukenukem.com
Duke Nukem Forever har endelig kommet. Pakken er hentet, og jeg er ganske overbevist om at regnet som har vært de siste dagene egentlig kommer av snøballkrigen de har et visst varmt sted nå.
Så fort jeg fikk høre om at forhåndsbestillingen var åpnet og masterdiskene var sendt til kopiering så spillere rundt omkring i verden kunne få spille verdens et av verdens mest beryktede vaporware. Balls of Steel edition ble bestilt, masse penger forsvant ut av kontoen, og jeg gikk hjem med en lapp det sto «First Access Club» på og en kvittering på at jeg har betalt for et spill jeg strengt tatt ikke hadde veldig høye forhåpninger om at skulle komme til meg i det hele tatt.
Jeg har spøkt mye med at jeg har kastet bort penger, jeg kom til å fly gris hjem fra jobb, osv. En teori var at forhåndsbestilling av Duke Nukem Forever må være spillverdenens Nigeriascam. En annen teori er at dette virkelig er et endetidstegn. 1997-2011 er ganske lang utviklingstid, og med tanke på at det eksisterer kvitteringer på forhåndsbestilling av spillet fra 2001 kan man jo virkelig ikke være sikker på at åpnet forhåndsbestilling i 2011 garanterer at spillet noensinne kommer deg i hende. At man veit sånt gjør jo at en føler seg litt dum og blåøyd når man går på spøken.
Det var med en sær magefølelse jeg gikk inn på GameStop, og med stor lettelse jeg byttet kvittering mot Balls of Steel edition-boksen. Nå gjelder det bare å finne ut om den virkelig er verdt det. Hva om spillet suger? Hva om den ikke er så kul som den høres ut som? Hva om, hva om, hva om? Er dette en pakke verdt 800 spenn?
Og hva er egentlig i pakken? Etter å ha dratt ut en stk byste, et par terninger, en kortstokk, et par pokersjetonger, en bok med konsepttegninger og skriverier, et tegneseriehefte, et klistremerke, et numerert limited edition autensitetsbevis, papirleke som skal monteres, en liten haug postkort… Ja, også spillet, da. Allerede før plasten ble tatt av coveret til selve spillet var det klart at dette er definitivt verdt pengene. Etter plasten er tatt av og plata satt inn og one-linerne hagler og machoosen bare syder ut av TVen er det veldig klart at dette er et spill verdt pengene. Som The Duke selv sier: «After 12 fucking years, it better be!» (et tegn på at spillet burde vært ute for to år siden, kanskje?)
En ting veit jeg ihvertfall sikkert. Vi har såvidt begynt på spillet i Labyrinten, og det virker allerede fett. Det er fullt av popkulturelle referanser av typen som du ikke helt vet om er hentet fra 4chan eller om 4chan en gang har hentet fra Duke Nukem-franchisen. Spøkene er velkjente, selv om de virker interne til spillet. I tillegg til alle metareferansene finner du referanser til diverse saker fra de siste 15 årene. It’s time to kick some ass and chew bubble gum…and I’m all outta gum.
Hail to the king, baby.
DetailsMitt første eventyr med VG, del 1
Som noen av de som kjenner meg godt har fått med seg, prøvde jeg nylig å skaffe meg en ekstrajobb i VG som spillanmelder. Det var tydeligvis ikke bare jeg som fikk den idèen, for vi var totalt rundt 650 søkere til 3 stillinger. For de som er nysgjerrige på hvordan det gikk, er kortversjonen at jeg var skummelt nær, men fikk den ikke (men jeg var med til siste runde, og det får da telle for noe!)
Jeg har mangt å si om prosessen, men det hører hjemme i en annen bloggpost. Denne er for å dele prøveanmeldelsen jeg måtte skrive til søknaden. Dette er på ingen måte en «sånn skal det gjøres»-post, men mer meg som har lyst til å dele min vurdering av noe jeg synes er et helt kongebra spill, og samtidig gi flere muligheten til å gi meg tilbakemelding så jeg kan bli bedre.
God of War 3
Kratos har mye å hevne. I forgjengerne til God of War III har vi sett han bli lurt til å ta livet av kone og barn, bli oppløftet til krigsgud, for så å bli sveket. Vi begynner del tre av sagaen der forrige slapp, med å se Kratos bli forrådt. Igjen.
Han havner i Hades rike, hvor han får en ny sjanse til å kjempe seg opp mot sitt endelige mål for hevn, Zevs. På veien møter vi spektakulære motstandere både blant titanene og de greske gudene som blir tatt hånd om på spektakulært vis med stadig mer imponerende våpen og hjelpemidler.
Spillet er lagt opp på en logisk måte som gjør det egnet for både nybegynnere og erfarne spillere. Kontrollene er hverken for vanskelige eller fordummende, og veien du skal og hva du skal oppnå er for det meste opplagt. Klart, det er tider der spørsmål som “skal det være en vei her, eller er det noe med det forrige hjelpemiddelet vi fikk som skal få oss videre?” dukker opp, men for det meste holder frustrasjonen seg til et overlevbart nivå.
Det som virkelig slår meg med spillet, er hvor bitteliten Kratos egentlig er i forhold til alt annet. Store deler av tiden blir du sittende og måpe av hvor stort alt er, mengden blod, det forrige angrepet du gjennomførte, vesnene du slåss mot og hvor sømløs verdenen du beveger deg i faktisk er.
Alt i alt virker spillet for meg som en moderne versjon av en gresk tragedie, med en god dæsj action. Du får sjelden mulighet til å komme ned i hvilepuls mens du spiller, og graden av innlevelse blir fort høy. Spillet holder gjennomgående høy kvalitet, men ikke akkurat høy nok til full pott. Derfor lander dette spillet på et terningkast 5.
Assassins Creed i skolen
Det er ingen hemmelighet at jeg liker spill, og er interessert i å spille for opplevelsens skyld, heller enn kun det å spille. En serie som har truffet meg akkurat der det gjelder her, spesielt med de to siste utgavene, er Assassins Creed. Dette er en serie som blander actionfylt fiksjon med historiske hendelser og personer (og steder).
Fra flere hold kommer tegn på at mye av historien vi ser i spillene er korrekt. Greit nok, så har kanskje ikke Autitorefamilien fra Assassins Creed 2 og Assassins Creed: Brotherhood neppe eksistert, og hvorvidt DaVinci skapte mange våpen og andre saker for snikmordere er i beste fall noe vi neppe får høre om med det første, men dette er kun krydder i et stort teppe av Italias historie.
Det som virkelig slår meg, er at når jeg har rolige passasjer i spillet og trenger en pause, bruker jeg ofte den til å sjekke ut personer som dukker opp, bygninger jeg har sett, ting som har skjedd, osv. Dette er en reaksjon jeg sjeldent har fått fra å se filmer eller serier, men nå har jeg faktisk lyst til å lære mer historie.
Da jeg gikk på skolen, ble filmer til stadighet dratt inn i undervisningen. Vi så Prinsen av Egypt i kristendomstimene, vi så American History X i samfunnsfagtimene, vi så diverse fjernsynsteater i norsktimene, og dette er bare eksemplene jeg kommer på ut av det blå. Men hva med å dra inn noe elevene blir dratt inn i? Og hvordan kan dette gjøres forsvarlig?
Her må jeg bare takke @monografi på twitter, for å ha delt denne perlen av en video. Magnus Sandberg (lærer på Stovner, om jeg ikke tolker tittelen på videoen feil) har dratt inn nettopp Assassins Creed 2 i historieundervisningen og funnet ut en måte elevene kan lære av å spille på. Veldig bra initiativ, og jeg gleder meg til å se flere gode eksempler på bruk av kommersielle spill på denne måten.
Om du vil lese mer om akkurat denne saken, vil jeg anbefale et blogginlegg hos KNIRK om videoen.
DetailsKonsoll vs PC-spill, hva skal man velge?
photo credit: gnackgnackgnack
PC eller PS3 eller Xbox360 (eller mac)? Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har utsatt spillkjøp kun fordi jeg ikke klarer å bestemme meg. Som regel er det PC eller PS3 det står mellom til slutt, og de fleste spillene jeg vil spille kommer ut til begge. Noen ganger er valget enkelt, som med Assassins Creed:Brotherhood, som nylig kom ut til PS3 og Xbox360, men ikke kommer ut til PC før en gang over nyttår. Jeg vil jo spille det fortest mulig. I fjor, da Assassins Creed 2 kom ut, derimot, var kvalene mellom Xbox360 og PS3 (siden vi har det første spillet i serien til Xbox360). Men hva når spillene kommer ut likt? Hva velger man, og hva er egentlig best?
Tidligere i år fikk jeg en super sjanse til å teste spillopplevelsen på samme spill på PC og PS3, nemlig Sam & Max sesong 3. En av få spill som tåler flere gjennomspillinger relativt kort etter hverandre. Det at serien er brutt opp i kapitler som kom med en måneds mellomrom, og at det tok tid mellom jeg var ferdig med siste til PC til jeg fikk det på PS3 hjalp jo. Jeg hadde strengt tatt glemt det meste av løsninger innen jeg kom til dem på nytt, og gråt like mye av slutten ved andre gjennomspilling. Så langt er det likt.
Det jeg merket ved andre gjennomspilling, derimot, var at jeg slappet av mer. Noen vil kanskje påstå at dette er fordi første gjennomspilling på PC strengt tatt var for å anmelde for n4f.no, men jeg er ikke like enig. Joda, jeg tok nok notater og hadde en viss analytisk tone i hodet mitt og hadde mange diskusjoner med meg selv om hver enkelt episode, men bortsett fra notatene er dette noe jeg ofte bare gjør. Jeg liker å diskutere det jeg holder på med. Jeg liker drøfting, og jeg liker å få andres synspunkter. Og det er nettopp på det siste PS3 vinner.
I husholdningen min er det et uttrykk som burde nå resten av verden snart. Baksetegaming. Det er alltid en eller annen som forviller seg inn i stua mens jeg spiller og setter seg ned og roper forslag til skjermen om hva jeg skal gjøre. Innimellom bytter vi på hvem som styrer, og det blir som regel liv når dette skjer. Spilling på konsoller kan altså være sosialt, selv om det ikke innebærer ting som samarbeidsmuligheter og muligheter til å spille mot hverandre.
Jeg er kanskje i overkant nostalgisk her, men dette minner meg litt om den tida da jeg var lita og pappa ofte spilte Super Mario og forbløffet meg og brodern med hvor langt han kom i forhold til hva vi klarte. Det var ikke grenser for hvor spennende det kunne være å se på pappa spille. Da vi var små kunne det nesten være mer gøy å se på pappa runde Golden Eye og Zelda: Ocarina of Time enn å spille gjennom selv (og det var veldig gøy å snike seg til å spille på pappas gamle lagrede spill — tenk, hit kan jo vi og kanskje komme, bare vi øver nok).
PCspill for meg ble egentlig ikke så veldig kult før jeg oppdaget Age of Empires 2 en eller annen gang i løpet av ungdomsskolen. Strategispill definerte vel egentlig mye av den perioden der spillmessig for meg. Etter hvert har jeg også fått en liten forkjærlighet for å spille ork i Warhammer 40.000 (de er jo så søte i all barskheten sin!). Etter hvert oppdaget jeg også LAN partyer, og det er nok her mesteparten av sjarmen ligger i PCspilling for min del. Det er mye kulere å spille mot folk i Counter Strike og andre spill når du hører høylytte kommentarer om hva som skjer rundt deg.
Og der var vi tilbake til hva jeg liker med konsoller. Følelsen av at man er i noe sammen, selv om man kanskje egentlig er aleine.
Jeg har nok vokst en del siden jeg syntes det var ok å sitte i en relativt vond stol og spille flere timer i strekk. Det var den tiden da man faktisk klarte å sove på de merkeligste steder, og grandiosa og sjokomelk var et velbalansert og godt måltid.
Nå vil jeg helst ha en god middag med litt mer smak og næring enn du finner i en pizza Grandiosa, jeg sover best på en god madrass, og når jeg skal bruke flere timer på en fritidsaktivitet, er sofaen den beste plassen i huset.
Det er i sofaen jeg slenger meg når jeg trenger å slappe av, og det er i sofaen jeg bruker mesteparten av tiden når jeg er hjemme. Kontorstol og PCskjerm har jeg jo på jobb og, så det er greit å ha et synlig annerledes miljø når en kommer hjem, mener nå jeg. Også er det så utrolig mye mer behagelig med tilskuere når de kan sitte tilbakelent på sin plass og følge med heller enn å kikke over skuldrene dine. Det siste er spesielt behagelig på spill som funker for tilskuere.
Når det gjelder Sam & Max sesong 3 var det ikke noen nevneverdig stor forskjell mellom PC og PS3-versjonene. Det var litt forskjell i hvordan kontrollene virket, av åpenbare grunner, men ellers var de ekstremt like. Det som utgjør forskjellen er rett og slett settingen. Hvilket humør er du i? Hvor føler du deg mest vel? Hvor kan du slappe best av?
Spill bør være avkobling. Litt som når du leser en bok, ser en film, eller graver deg ned i et hvilket som helst medium. Du gjør det fordi det fenger, og det blir opp til deg selv å finne ut hvilken setting som passer deg best.
Det jeg har lært her, er at jeg som regel liker PS3en bedre enn PCen. Det finnes noen hederlige unntak, men sofaen roper som regel høyere enn pulten med PCen på. Faktisk tror jeg at jeg liker konsollen såpass bra at jeg vurderer å skaffe meg Orange Box på nytt. Hadde jo vært kult å spille gjennom portal en gang til før oppfølgeren kommer? Hvorfor ikke bare ta den på PS3 denne gangen?
Så, i fare for å høres ut som en rosablogger føler jeg for å avslutte med et spørsmål. Hva foretrekker du? Konsoll eller PC (eller mac)? Eller hva med noe håndholdt? Og hvorfor?
DetailsZombiegalskap
Zombier er en sak som «alltid» har vært der, og som neppe kommer til å forsvinne helt. Nå og da spekuleres det i om det er mulig at Zombiene kan finne på å komme og ta oss. Innimellom har vi ras av Zombier her og der. De kommer gjerne i klynger, de hjernesultne. En kommer sjeldent alene.
Innimellom virker det som om idèprosessen som ender opp i nye zombieting går i gaten «ok, vi har en kul greie, hva kan vi gjøre for å få den ENDA tøffere? Aha! Gjør dem grønnlige, få kjøttet til å råtne av (hjerne med litt avfallende lemmer og sånn), og gjør dem sultne på hjerner». Oppskrift på suksess.
Et godt eksempel er spillet Red Dead Redemption. Litt flåsete sagt er dette en slags GTA satt i en westernsetting. Kjempekult opplegg, igrunn. Også er det jo sånn med spill nå om dagen at det er hipt å komme med nedlastbare greier. Enkelte spill nøyer seg med nye karakterer og kostymer, mens andre gjerne har nye oppdrag og vinkler på spillet. Rockstar-folka fant like gjerne ut at de ville gi ut nytt innhold til Halloween. Og hva er innholdet? Zombier, selvfølgelig. Ifølge beskrivelsen på Playstation Network Store, følger vi hovedfiguren mens han prøver å finne en måte å stoppe pesten av udøde som lurer over steppene.
Red Dead redemption er ikke alene om å være zombierelatert på PSN store. Call of Duty har nazizombier (hei, Død Snø!) i en av tilleggspakkene sine, og enda er det flere spill med zombieinnhold og alenestående zombiespill. Du har også større spill som drar nytte av zombiefascinasjonen vår. Left4Dead og Dead Rising er flotte eksempler på spill med zombier i hovedrollen. I tillegg har vi også en gammel klassiker, Monkey Island: LeChucks Revenge, der Piraten LeChuck ikke lengre er en spøkelsespirat, men en levende død. (Tillegg: Også kan man selvfølgelig ikke unngå Resident Evil-serien, som også har blitt en filmserie.)
Om vi går utenfor spillverdenen finner vi fortsatt flere tilfeller av zombier. Her om dagen fant jeg for eksempel tegneserien Victorian Undead på Outland. Med løfter om Sherlock Holmes som slåss mot zombier, måtte jeg bare kjøpe. (I tillegg fra akkurat den plassen har vi også sjangerblandingen Pride, Prejudice and Zombies, som jeg ikke har fått summet meg til å lese enda.)
Det finnes såpass mange filmer, tegneserier, bøker, spill, kunst, låter og i det hele tatt at det blir sjanseløst å nevne alt her. Zombiewalks er stadig populært verden over (det er for eksempel en årlig en i Oslo, arrangert av Children of the Night). Du kan kjøpe zombiepynt i alle mulige former og estetiske kvaliteter.
Zombier er tydeligvis noe som fenger. I perioder lurer jeg kanskje på om det ikke er litt vel mange av dem der ute, som med så mange andre ting. Det er kanskje ikke så rart. De er den perfekte fienden om du vil ha underholdning der du ikke trenger å plage samvittigheten for mye. De er jo tross alt døde, så at du nyter synet av zombieslakting, er jo det kun fordi du heier på de gode gutta, ikke sant? De som prøver å redde menneskeheten fra å gå rundt og spise av hverandre, vet du? Også så lett kostyme til Halloween’a gitt. Ta klær du ikke bryr deg så mye om, riv de litt i filler og bruk teatersminke og sånn for å få det til å se ut som om du er full av sår og byller og råtnende kjøtt. Tada!
Nei, mørk underholdning er gøy. Ikke alt trenger å handle om realisme og ting som faktisk skjer. Innimellom er en zombie en zombie — hjerneløs underholdning — og ofte er det akkurat det jeg trenger. Bare det ikke blir hjerneløs (haha) bruk av zombier fordi noen i markedsavdelingen har hørt at kidsa liker sånt, er det greit for meg. Om du drar inn zombier som en snarvei til moro, kan du like gjerne gi opp. Zombier er ikke garantert suksess. BRA zombier får deg et stykke på veien. Sånn er det jo med alt.
Næh, i bunn og grunn tror jeg at jeg skal si meg fornøyd så lenge zombiene ikke begynner å glitre og bli pene de og. Heldigvis tror jeg vi har en god vei å gå før noen klarer det (og nei, det er IKKE en utfordring).
Eller kanskje jeg bare er helt på jordet i alt og at zombier i popkultur er et grep de gjør for å pasifisere oss, så vi er enda enklere å overvinne? (Hvem vet, de KAN ha en zombie overlord MED hjernekapasitet til sånt.)
Ja, og om du er interessert i Zombiemusikk, har jeg lagd en spotifyliste som jeg har hørt på hele veien mens jeg skrev dette.
(Om du skulle komme til å havne i midten av en zombieapokalypse, sånn forresten, kan det lønne seg å vite et par ting. Som at du bør holde deg i bevegelse, for eksempel, og at våpen er undervurdert.Filmen Zombieland har en del tips for å overleve. Flere tips kan du finne ute på det store, vide internettet.)
Tillegg:
Det er ganske mange nylige zombiesaker som ikke er nevnt her. Noen fordi de ble glemt, og noen fordi jeg rett og slett ikke tenkte på å ha dem med. Om du er interessert, kommer jeg til å legge til de jeg kommer over (fra den siste tiden, altså, Romeros zombiefilmer, Død Snø og sånt får du finne frem til selv).
De fritidsvennlige dataspills fremgang
Det ser ut til at det begynner å bli en nisje av spill som er tilsynelatende tilpasset meg på alle vis. Eller kanskje jeg bare er en del av en stadig mer skrikende målgruppe? Vi som liker spill, men også liker å ha tid til det andre vi holder på med? Vi som ikke takler å bruke for lang tid på et spill alene, men gjerne vil gape over det vi kan av det som interesserer?
Telltale Games har gjort meg lykkelig med slikt i mange år nå. Det startet for min del med at jeg fant en DVD med en sesong av Sam & Max på Game i Krokstadelva og eskalerte da jeg fant ut at de gjorde mye for å beholde meg som kunde. Etter hvert har det blitt flere sesonger Sam & Max (akkurat nå står vi rett foran sesongavslutningen til sesong 3, som du kan finne anmeldelser skrevet av meg hos n4f.no). Akkurat nå holder de dessuten på med å utvikle sesongbaserte spill av Jurassic Park og Back To The Future. To franchiser mange både kjenner og elsker.
Akkurat der har Telltale funnet en god oppskrift for å nå en del markedet av casual gamers. Oss som spiller på fritida. Hver episode tar omtrent fire timer å komme gjennom ved gjennomsnittlig spilling. I tillegg baserer de seg ofte på univers mange av oss allerede kjenner til. Wallace & Gromit har blitt en spillserie hos dem, og de har også dratt frem Lucas Arts Adventure Games gamle Monkey Island og tidligere nevnte Sam & Max. Ja, selv CSI har blitt spill gjennom Telltale.
Ja, og når vi først er inne på Lucas Arts Adventure Games, kan jeg jo i slengen nevne at de The Secret of Monkey Island og Monkey Island 2: LeChucks Revenge er ute på både Steam, Playstation Network, Xbox Live Arcade og i appstore for iPhone/iPad i Special Edition. Enda et godt eksempel på spill som ikke er for lange, men veldig underholdende å spille (men når får jeg Day of the Tentacle igjen? HMM?)
Oppi alle disse spillene som er tilsynelatende tilpasset meg og mitt liv har jeg bare en mangel. Muligheten for en god Co-op, lagt tilrette for å bli spilt på en konsoll, og ikke via nett. Jeg vil jo gjerne ha muligheten til å ha med samboeren min på det her, ikke sant?
FPS-spill der det meste kommer an på hvor flink jeg er til å sikte synes jeg for det meste er møkkjedelig (med mindre det er Team Fortress, da, og jeg spiller Heavy). Spill som Street Fighter og Dead or Alive er artige nok, men det er ingen historie der. Og hvorfor skal historien være kun for de som vil spille alene og lenge?
For et par uker siden kom et nytt spill som fikk meg til å få opp håpet. DeathSpank. Et spill der du kjemper deg gjennom mange farer og artige samtaler i jakten på The Artifact, sånn at du kan oppnå ditt fulle potensiale som blant annet «a hero to the downtrodden». Grafikken ligger rundt den nye Monkey Island-grafikken, med noen innslag av elementer du kan forvente å se i Little Big Planet. Alt er søt og tøft samtidig, og du får både brukt RPG(rollespill)- og hack&slash evner på veien.
DeathSpank lever på mange måter opp til hypen for min del. Jeg elsker spill som får meg til å brøle ut i latter, og som har en helt hinsides form for meta-humor. Da jeg fant ut at den også hadde en co-op funksjon ble jeg helt i hundre! Helt til jeg kom litt opp i level og fant ut hvor lite nyttig denne hjelperen faktisk var, da. Medhjelperen kommer i form av en rosa trollmann ved navn Sparkles (dritfett, tenkte jeg) som kan lage en klone av seg selv som eksploderer samt blåse ild, slenge ut et slags magiangrep og gi litt liv til DeathSpank. Klonene hadde det med å ta livet av oss, og liv fikk vi for det meste av potions som kom fra DeathSpank selv. Når Sparkles var nyttig, var han ganske nyttig, men man fikk ikke følelsen av at co-op funksjonen var utnyttet til det fulle. Sparkles var rett og slett ikke engasjerende nok for spiller nummer to til at han ble brukt så veldig mye. Men han er et steg i riktig retning.
Om noen i spillbransjen leser dette, vil jeg bare legge inn min stemme for å utvikle co-op funksjoner i fremtiden. Vi er på vei, men det er fortsatt et stykke å gå før jeg blir fornøyd. I det hele tatt blir jeg fornøyd av flere gode eventyrspill som ikke tar livet av fritida mi. Jeg vil jo gjerne komme meg gjennom alt?
DetailsMin offisielle spillanmelderdebut
I dag kommer siste episode av Tales of Monkey Island ut. Dette er fortsettelsen på den fantastiske historien om Guybrush Threepwood, Mighty Pirate™, som begynte i The Secret of Monkey Island i 1990. Sistnevnte er et av mine aller fineste yndlingsspill gjennom tidene, kun toppet av Day of the Tentacle som topper ALT. The Secret of Monkey Island ble forøvrig pusset opp og gitt ut på Steam i sommer i ny OG gammel drakt. Absolutt en sak for store og små.
Vel, nå skriver ikke jeg dette for å mimre om tider foran skjermen som pirat, selv om det er veldig koselig. Nei. På lørdag fikk jeg en mail fra vår alles kjære Mullah Hastur om at den stakkars PCen hans ligger for døden og om jeg kan ta over anmeldelsen av denne sesongavslutningen vi har ventet så lenge på.
Og for en sesongavslutning! Nå skal jeg ikke si mye om den her. Hele posten er egentlig bare for å si «se på meg, jeg har anmeldt spill!» Så egentlig burde du bare gå til Hyperion sine sider for å lese anmeldelsen.
Jeg kan vel kanskje innrømme at det var en stund anmeldelsen holdt på å bli veldig kort. «GLED DERE» var hele teksten fra jeg var ferdig med introen til jeg begynte å prøve å skrive da jeg var ferdig med spillet.
I dag er jeg syk, men glad. Vurderer å spille gjennom episoden på nytt når public release kommer og jeg får episoden jeg har betalt for. DVDen med alle episodene skal definitivt skaffes, og om det kommer goodie bags til sesongen tar jeg gjerne det og.
Greit, jeg innrømmer det, jeg er en Monkey Island fangirl. Jeg elsker de gamle Lucas Arts Adventures-spillene, og nå har Telltale Games blitt de nye heltene mine. Når du har kommet gjennom Tales of Monkey Island kan du jo gjerne fortsette med begge sesongene av Sam&Max, for eksempel.
Jeg må innrømme at jeg blir litt stolt av å se navnet mitt i en slik byline. Jeg er kanskje syk og sitter inntullet i pledd med alt som hører til, men inni hodet mitt flyr et lite vesen rundt og roper «SQUEEEE!»
Details
