Tag archive: tankegang

0

Det er èn ting jeg skulle ønske de hadde slÃ¥tt inn i skallen min pÃ¥ skolen…

…og det er hvor viktig det er Ã¥ skape et nettverk.

Ikke nødvendigvis å ha et, men å kunne skape. Å snakke med folk om alt og ingenting, vite hvordan man knytter kontakter, identifisere hvem man må ha i kontaktnettet sitt for å oppnå det man vil.
Å ha et nettverk er veldig bra og like viktig, men når du kan å skape et, har du også verktøyene som skal til for å pleie og beholde de personene du bør spare på.

Et nettverk har de fleste. Familien. Det er tanta du kan komme til en helg nÃ¥r du trenger en pause, pappa’n du kan ringe til nÃ¥r alle pÃ¥ jobben er teite, bestemora som alltid vet hvordan du kan fikse sausen du nettopp ødela, mora som alltid snakker deg ned pÃ¥ jorda nÃ¥r du er supernervøs og trenger Ã¥ høre gode ord. Ta vare pÃ¥ dette nettverket. For de aller heldigste er familien et godt utgangspunkt for et profesjonelt nettverk, men det de er best pÃ¥, det er Ã¥ være familie. De er folka du drar til for Ã¥ feire hyggelige ting, og folka du kan komme til nÃ¥r livet er kjipt. De er der for det viktige og det uviktige. Og det nettverket er uvurderlig.

Det er bare det at å ha kun et nettverk kun får deg så langt. Det nytter ikke å løpe maraton om tilgangen på vann slutter halvveis. Er du superheldig har du noen i familien som kan få deg frem det siste stykket, men til syvende og sist er det du som må lære deg nettverksbygging og bli flink i faget ditt og jobbe hardt. Med mindre du er født med gullhår en viss plass. Isåfall er jeg skikkelig sjalu på deg. Så innmari sjalu at det blir reint usaklig.

Nei, det du må kunne er nettverksbygging. Og en del av nettverksbyggingen består i å ikke ta deg selv så høytidelig. Det gjør ingenting om du er like grasiøs som en elefant inne på Glassmagasinet. Det gjør ingenting om du sier noe feil. Om den du snakker med nå ikke liker det, vel da får den bare gå videre. Du finner alltids noen andre.

Jeg bodde i England i tre år. Nærmere bestemt i Bournemouth. Jeg studerte (og gjennomførte) en grad som gjør at jeg nå kan kalle meg selv Bachelor of Arts (honors) Graphic Design. Ikke at det er så veldig spennende i seg selv. Det eneste jeg har, som ikke enhver kid med uendelig leselyst og tilgang på all verdens designblogger og tutorialer kan skaffe, er et papir og det å ha hatt tre fokuserte år med profesjonelle designere som har utfordret meg på hver minste lille ting jeg har gjort. De har tvunget meg til å tenke nøye over alt, til det punktet der jeg ikke lenger tenker over hvilke regler jeg bruker, men heller har en ryggmargsrefleks som får meg til å konstant lure på hvordan det jeg gjør akkurat nå kan bli enda bedre. For det må det. Bli bedre, altså. De blogglesende kidsa puster meg tross alt i nakken hvert eneste sekund.

Mesteparten av kunnskapen jeg har fra Bournemouth er ryggmargsreflekser, men det er et uttrykk som stadig ble hørt fra lederen over linja for Grafisk Design da jeg gikk der, Roger Gould: «Work Hard, Party Hard». Det virket som om et av mÃ¥lene hans var at hver gang du gÃ¥r ut i Bournemouth, skal du møte minst èn av elevene hans. Og det gjorde du. Jeg var aldri den eneste fra linja mi som var ute pÃ¥ byen. Vi var alltid flere. Det hendte at vi spøkte med at vi var den mest sosiale linja pÃ¥ skolen (en sannhet for oss som helt sikkert kan bestrides), men det vi lærte av dette var Ã¥ kunne være ute halve natta og snakke med folk og samtidig være pÃ¥ skolen dagen etter og argumentere for arbeidet vi gjorde. Ja, for ingen av lærerne lempet pÃ¥ kravene fordi noen var fyllesjuke. Om noe ble alt strengere da. Strengere fordi du tross alt mÃ¥ levere, uansett form.

Det jeg ikke skjønte før flere år etterpå er en annen del av denne praksisen. Det å sikte ut hvem du vil drikke øl med. Du kan dra ut bare for å ha det gøy, men du kan også dra nytte av det etterpå. Bli kjent med folk, lær deg hva de gjør til vanlig, lær deg hva de gjør for å ha det gøy, lær deg hvordan de slapper av og følg med på dem. Hør på hva de har å si, og husk så mye du klarer av det de sier. Alle liker å bli lagt merke til. Dette gjelder uansett hvor du står i hvilket hierarki. Alle elsker (velfortjent) ros.

Dra ut av boksen din, snakk med folk, hør på hva de har å si. Du trenger ikke ta vurderingen om de er/kan være nyttige for deg en gang, for på et nivå er alle nyttige. Den dagen du har behov for det sitter du sterkere igjen om du har et nettverk av forskjellige mennesker du trives rundt.

Jeg vet ikke helt når jeg skjønte det, men da det traff bestemte jeg meg for å gå på eventer som passer mine interesser. Dra steder der jeg veit folk jeg allerede synes er bra er, for jeg vet at sjansen for å møte nye øker der jeg allerede liker folk. Jeg begynte å snakke litt mindre og høre litt mer.

SÃ¥, til ungdommen i dag: Lær dere Ã¥ lage nettverk. Finn ut hvilke fester folka du vil imponere drar pÃ¥ som du kan komme inn pÃ¥. Finn ut hvilke konferanser som gjelder pÃ¥ fagfeltet ditt. Finn ut hvilke workshops du kan komme pÃ¥ der folk du vil bli kjent med er. Engasjer deg i alt som interesserer deg, og engasjer deg hardt. Gjør gratisarbeid for events og frivillige organisasjoner – vær generøs med bÃ¥de tid og komplimenter. Gjør det du kan for de du kan og pass pÃ¥ Ã¥ ha det gøy pÃ¥ veien.

Og fremst av alt: HUSK AT DU ER BRA.

For det er du. Du har muligheten til å bli alt du vil, men du har muligheten til å komme dit fortere om de rette folka vet hvem du er. Det viktigste er uansett at du tør.

Details
0

Nye begynnelser

Do one thing every day that scares you.

- Eleanor Roosevelt

Denne uken var det å si opp jobben. Uten noen sementlagt plan for veien videre. Det er en avgjørelse som er like skummel som den er riktig. Riktig til tross for gode kollegaer og en stabil hverdag og alle sånne ting som høres koselige ut. Men riktig fordi jeg vil noe mer. Riktig fordi veien som er riktig for stillingen jeg har hos Norsk Chokolade Import AS ikke er en vei som er riktig for meg. Riktig fordi innimellom er det greit å innse at du ikke er riktig person for der du er, og der du er ikke er riktig for deg. Til tross for koselige lunsjer med fine kollegaer, altså. Riktig til tross for at det kanskje virker lurere å vente med oppsigelse til en ny jobb ligger på bordet. Riktig fordi det er det du innimellom trenger.

Så, hva nå?

Jeg, som dro til England for å studere da jeg mente Norge var for lite og som kom tilbake etter endt Bachelor i grafisk design fordi jeg, tross alt, elsker Norge. Vi har en egen måte å tenke på, vi. Det ble hele tiden påpekt av andre designere jeg snakket med der borte og folk som ikke kan design i det hele tatt at vi, som et designfolk fra Norge har en egen evne til å alltid være minimalister. Selv når vi pøser på med detaljer. Vi lager noe stort også tar vi bort til det ikke er mer å ta bort annet enn kjernen av det vi vil få frem. Uansett hva vi gjør, om det er design eller ikke. Vi har et rykte på oss for å være nøysommelige, på godt og vondt. Men det er på siden av saken.

Saken er jo hva jeg vil nÃ¥. Vil jeg begynne som en frilanser, eller vil jeg inn i en ny fast ansettelse? Vil jeg jobbe som en designer, eller som en slags «potet» (slik jeg har gjort de siste Ã¥rene). De tre Ã¥rene som har gÃ¥tt siden jeg flyttet «hjem» til Oslo har jeg fÃ¥tt være med pÃ¥ mye spennende. Jeg har fÃ¥tt øve meg pÃ¥ produktfoto og stadig blitt flinkere pÃ¥ Ã¥ fÃ¥ frem det beste i produktet foran objektivet mitt. Jeg har fÃ¥tt skrive spillanmeldelser og fÃ¥tt de publisert pÃ¥ plasser som ikke er min egen lille blogg. Jeg har fÃ¥tt designet plakater og logoer for frivillige organisasjoner og arrangementer som jeg føler jeg brenner for, og jeg har sittet i kulda i Vikersund og rapportert live fra prøve-VM i skiflyving pÃ¥ twitter og facebook med bilder og video tatt av gode medarbeidere, flotte innsendere (og litt meg selv) under et event med høyt tempo og mye som skjer. Meg, som ikke vanligvis interesserer meg for sport, men som satt meg ned og leste meg opp pÃ¥ hopptrivia fordi «dette er jo faktisk veldig spennende».

Hvor vil jeg?

Det er mye jeg kan si at jeg kan, og mest sannsynlig vil jeg la mye utebli, for det er simpelthen ikke alt jeg klarer å huske. Men jeg kan merkevarebygging. Jeg kan designe en logo og brevhoder og visittkort og det du trenger for bedriften din. Jeg kan også sprite opp allerede eksisterende design. Jeg kan bruke designtenking til å dytte merkevaren din i nye retninger. Jeg finner fort frem til idèer for hva du kan gøre for at flere skal se deg. Jeg er en grafisk designer som også har jobbet som både lærer og mentor (begge mens jeg enda bodde i England, dog). Jeg er et kommunikasjonsmenneske som elsker å skrive, men som også brenner for at lesbarheten i designet skal være på topp.

Jeg er også en racer på PhotoShop og InDesign, som kan å bruke begge til å dytte budskapet det ørlite grann steget lengre fram som du kanskje trenger. En gang i tiden lærte jeg meg dessuten både å få til ting i DreamWeaver og Flash (både actionscript og animasjon), og jeg er ikke redd for å sette meg ned og friske opp i dette. Hodet mitt er tross alt for ungt til å holde seg fast til det jeg kan i dag.

Jeg elsker å lære nye ting. Jeg elsker å få til ting, og jeg elsker å se resultater. Ingenting gleder meg mer med jobben jeg har i dag enn å se produkter jeg har jobbet med ligge i godtehylla der jeg handler. Unntatt kanskje å se de rase ut av lageret vårt. Ingenting gleder meg mer når jeg kommer hjem fra jobb og jeg setter meg ned og prøver meg på et nytt triks med photoshop eller lignende som jeg har snublet over, og innser hvor mye kult jeg kan bruke det til.

Ingenting interesserer meg mer enn muligheten til å pushe grenser. Både mine egne og andres.

Det er det denne avgjørelsen egentlig handler om. Det finnes grenser å dytte på der ute, det finnes mennesker å påvirke, og det finnes utfordringer som kan sette meg i fyr og flamme. Hvor jeg finner disse utfordringene aner jeg ikke, men kanskje du har dem?

Er det deg jeg vil jobbe hos?

Akkurat det er litt vanskelig å vite uten å ha hilst på deg og snakket med deg, men det kan vi kanskje få til?

En CV i PDF-format finner du tilgjengelig for nedlastning her.

Om det er noe du lurer på om jeg kan, som jeg kan ha utelatt i CVen (helt sikkert ikke med vilje), så spør meg. Det verste du kan få er et ærlig svar. Og akkurat det kan jeg garantere at du får. Et ærlig svar, altså.

Så, ta kontakt! Jeg er tilgjengelig på telefon (47641129), e-mail (nakrissimo@gmail.com), twitter, facebook og linkedin. Blant annet.

Details
Published on:
20/11/2011 15:45
Author:
Nadia
Categories:
livet, Norsk
13

Skremmende

Èn mann har revet et hull i byen min. Èn mann har satt en mengde engasjerte ungdom i livsfare og fått tatt livet av så altfor mange av dem. Èn mann.

Èn mann som stiller krav av typen en kun skulle tro man fant fra karakterer i en bok. Èn mann som ser ut til Ã¥ tro at forhandlinger for informasjon under avhør skjer som pÃ¥ film. Èn mann som nærer et sÃ¥ enormt hat for samfunnet han har vokst opp i at han ser det som «grusomt, men nødvendig» Ã¥ sette av en bombe ved regjeringskvartalet som tar livet av relativt fÃ¥, men allikevel altfor mange, for sÃ¥ Ã¥ dra ut til idylliske Utøya for Ã¥ skyte rolig ned sÃ¥ mange han bare kan før han blir stoppet. Èn mann som har forÃ¥rsaket en sÃ¥ enorm landesorg at jeg tror hjertet mitt snart ikke tÃ¥ler mer.

Den siste drøye uken har jeg gått gjennom mange ekstreme følelser. Jeg har vært så sint at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg har vært så lei meg at jeg trodde jeg skulle grine meg tom for tårer, og når jeg trodde jeg måtte være tom kom det bare enda fler. Jeg har vært så sjokkert at jeg har blitt handlingslammet. Jeg har vært så stolt av så mange mennesker at jeg har trodd jeg skulle sprekke. Måten så mange nordmenn tar en sånn krise på, måten ungdommene på Utøya har stått på for hverandre, måten Statsministeren og Kongefamilien har fremstått i ettertid, alle heltene som slapp alt de hadde i hendene for å hjelpe til med det de kunne. Det er så mange helter fra den siste tiden nå at jeg rett og slett ikke trodde det skulle være mulig. Også er jeg stolt over å komme fra et land der folk flest mener at dødsstraff blir for billig, de vil heller vite at han er sperret inne resten av livet, gjerne uten tilgang til annet av media enn bevis på at vi tross alt står sammen. Vi tar oss av hverandre. Vi knekker ikke så lett.

OgsÃ¥ kommer tankene. Dette er ikke kun èn manns meninger. Det som siver ut i media om manifestet, det som siver ut av skriverier han har lagt ut i kommentarfelter her og der, de han har dratt inspirasjon fra… Det er ikke et spesielt miljø vi mÃ¥ holde øyne oppe for. Det er ikke bare disse islamfiendtlige nettstedene som pøser ut slik edder og galle. Nei, det skumle her, er at mange av argumentene like gjerne kommer fra de som sitter bak deg pÃ¥ bussen. De kommer plutselig fra noen pÃ¥ en fest du er pÃ¥. Noen hører dem i kantina pÃ¥ jobben, andre rundt kafèbordet fra venner av venner. Naboen som slÃ¥r av en prat ved postkassa som mener løsningen pÃ¥ alt er Ã¥ fÃ¥ «disse problemkulturene ut av landet». Bestefaren som sitter innerst i hjørnet i familieselskapet som du bare smiler til for Ã¥ holde familiefreden selv om innvollene dine vrenger seg av meningene han ytrer. Dette er meninger som finnes i vanlige mennesker. Det er dette som er skummelt.

Folk flest setter seg ikke ned i ni år og planlegger en slik forferdelig aksjon. Kun èn av nærmere fem millioner nordmenn gjorde det.

For min egen del kan jeg innrømme at tanken «muslimske terrorister» streifet sÃ¥ vidt innom hodet mitt og. Mens folk prøvde Ã¥ følge med pÃ¥ nyhetene og finne ut av hva som har skjedd og hvorfor og hvem, satt jeg pÃ¥ vei fra Oslo og fulgte med pÃ¥ twitter og sÃ¥ all synsingen. Jeg husker jeg sa til noen (var det til kjæresten eller noen av de som ringte, tro? Eller noen av de jeg ringte til?) at dette, om det viser seg Ã¥ faktisk være en bombe, ser ut som litt dÃ¥rlig planlegging. Etter 15 pÃ¥ en fredag i fellesferien i et kontorstrøk er ikke plassen om det er spektakulære dødstall du er ute etter. Det mÃ¥tte være en propantank eller noe, tenkte jeg, og flere jeg snakket med som ikke hadde vært i omrÃ¥det var enige i den teorien.

Da jeg fikk høre om skytingen vel en halvtime etter den hadde begynt slo det meg. Var dette et tilfeldig sammentreff? Noen som ville slå mynt på kaoset i Oslo, eller var det en sammenheng her? Gikk det virkelig an å komme seg fra Regjeringskvartalet til Utøya med så mye utstyr i rushen på såpass kort tid? Her må jeg innrømme at tidsregningen min var litt på bærtur, men jeg slet såpass med å komme meg til toget i tide og med å finne veier til Hokksund der jeg hadde en bursdag å dra i at jeg rett og slett ikke hadde kontroll på hvor mye tid som gikk.

Jeg skal ikke late som om jeg ikke var lettet da jeg fant ut at det var en nordmann som sto bak. Jeg skal ikke late som om dette ikke skremmer meg. Jo mer jeg får vite om mannen og livet han hadde før, jo mer kjenner jeg igjen elementer fra helt vanlige mennesker. Det er en mann med mange meninger som er delt av veldig mange. Det er en mann med interesser helt normale mennesker jeg kjenner deler. Det er en mann som oppgir at en av favorittbøkene hans er den samme som en av favorittbøkene mine. Barndommen det blir vitnet om er en flere barn deler. Ønsket det ser ut til at han har vist om å være noe er et ønske mange kjenner på hver dag. Forskjellen er at det er bare denne mannen som har gjort noe så drastisk. Til nå.

Det skumle med denne mannen er ikke at han anser det som et greit krav å komme med at han skal ta over styringen av landet under rettssaken. Det skumle er at han er som så mange andre av oss. Han er litt som meg, og han er litt som deg.

Jeg tror at det er viktigere enn noensinne å stille spørsmål ved meninger vi ikke liker fra andre. Det er viktig å identifisere de delene av oss selv som ikke er bra og prøve å gjøre noe med de. Det er viktig å se hverandre og gi hverandre den omtanken og støtten vi trenger.

Vi er et såret folk, og i motsetning til hva man skulle trodd, har såret kommet innenfra. Nå er det opp til oss å jobbe for å få disse meningene og sidene ved hverandre frem i lyset og diskutere dem. Nå er ikke tiden for intoleranse, ikke en gang mot slike brutale tanker. Nå er det tid for å møte disse meningene med undring og gode motargumenter.

Details
0

En «sÃ¥nn» dag

Bad day
Creative Commons License photo credit: anguila40 / Alejandro Groenewold

Noen dager er ment til Ã¥ gÃ¥ til helvete. Man veit aldri helt hvorfor, men det virker som om hele verden er i mot en. Eksempel? Vel, dagen i dag.

Jeg vÃ¥kner, og finner ingenting. Ingen klær Ã¥ ha pÃ¥ meg, finner ikke telefon, ikke briller, ingenting. Jeg ender opp med Ã¥ finne det meste og løper ut døra litt vel i siste liten (som vanlig, vil noen kanskje si?), kommer meg pÃ¥ trikken og alt er som vanlig. Kommer til busstoppet med 3–4 minutter til overs (som vanlig) og rekker fint en tur innom Rimi for Ã¥ skaffe lunsj.

Så kommer bussen. Og dagen slutter å være det vanlige ok som dager flest er.

Jeg kommer pÃ¥, legger flexuskortet mitt pÃ¥ maskinen som jeg pleier Ã¥ gjøre hver morgen. For to dager siden fyllte jeg pÃ¥ kortet som jeg pleier nÃ¥r tiden gÃ¥r ut. I gÃ¥r scannet jeg det bÃ¥de pÃ¥ vei ut av byen og pÃ¥ vei inn til byen (hvorfor all denne scanningen? Christ). I dag, derimot, ble den rød. Flott. Det hender. Jeg legger kortet pÃ¥ igjen. Og igjen. Og bussjÃ¥føren legger det pÃ¥. BussjÃ¥føren skriver ut en rapport eller noe og sier til meg at kortet kun gjelder pÃ¥ GjellerÃ¥sen. Det stÃ¥r tross alt «Fra: Ø-03″ pÃ¥ det. Det stÃ¥r ogsÃ¥ «Til: OS», men det tror jeg ikke han ser. Han stÃ¥r hardt pÃ¥ at kortet mitt ikke gjelder, jeg stÃ¥r like hardt pÃ¥ at det burde, siden jeg ikke har gjort noe annerledes enn det jeg vanligvis gjør. Etter en del om og men kommer jeg meg allikevel med, og er sÃ¥ sint at jeg dirrer hele veien til Nittedal.

Jeg kommer meg pÃ¥ jobb, setter over kaffe og bruker altfor lang tid pÃ¥ Ã¥ prøve Ã¥ forstÃ¥ hvor jeg skal klage, til hvem og hva jeg skal si. Dagen er en normal arbeidsdag. Jeg har enten absolutt ingenting Ã¥ gjøre fordi jeg venter pÃ¥ alt mulig fra over alt, eller jeg har sinnsykt mye Ã¥ gjøre. Jeg liker den siste best, igrunn. Det tar en time før nesa mi er i normal temperatur, ihvertfall.

Vel, jeg slipper sinnet fra morgenen i løpet av dagen, ihvertfall, og blir ferdig med dagen. Noen kommenterer at det ser ut som jeg kommer til Ã¥ fryse, enda jeg mener jakken min er mer enn varm nok.

Jeg kommer litt tidlig til busstoppet og gÃ¥r videre til neste (vel, forrige ifølge bussen) for Ã¥ holde varmen. Da jeg kommer frem finner jeg ut at det er ti minutter til bussen min kommer, men en som gÃ¥r opp til en plass der det gÃ¥r flere busser kommer forbi. SÃ¥ jeg hopper pÃ¥, kommer frem og det er fortsatt ti minutter til neste kommer. Bare Ã¥ flekke opp musikk, da, sÃ¥ fÃ¥r jeg danse litt. Etter fem minutter gÃ¥r batteriet ut.

Tavla sier at bussen kommer om 4 minutter, 3, 2, 1, 2, 1, 3, 4, 2, 3, 2, 1, nÃ¥, nÃ¥, nÃ¥, nÃ¥… Plutselig ser jeg bussen stÃ¥r stille i bakken sÃ¥nn ca 300 meter unna. Etter en stund kommer det en menneskestrøm ut. Hurra, motorstopp. Vel, det er ihvertfall bare 8 minutter til den andre bussen som gÃ¥r her kommer, da. Jeg begynner Ã¥ lure pÃ¥ om jeg i det hele tatt fÃ¥r sitteplass. Jeg hopper litt rundt mens jeg følger med pÃ¥ tavla og ser at bussen kommer om 7, 9, 5, 6, 7, 6, 5, 6, 4, 5, 6, 7, 9, 6, 5, 4, 3, 4, 3, 5, 4, 3, 2, 3, 2, 1, 3, 4, 3, 2, 1, nÃ¥. I mellomtiden mister jeg følelse i de to ytterste leddene i alle fingre, og jeg er ikke helt sikker pÃ¥ hvor tærne er. Jeg gjør en avtale med en dame og barnebarnet hennes at dersom det kommer en drosje forbi, deler vi den inn til byen. Det kommer ingen drosje. Vi lurer litt pÃ¥ om det i det hele tatt kommer en buss. Vel, flere kommer forbi, men ingen stopper og ingen skal vÃ¥r vei. En time etter jeg gikk ut døra pÃ¥ kontoret kommer bussen. Det er flere enn 20 negative grader ute, jeg har stampet i en time, og jeg vet egentlig ikke om nesa fortsatt sitter pÃ¥.

PÃ¥ bussen flekker jeg av meg sko, klarer pÃ¥ en eller annen mÃ¥te Ã¥ slÃ¥ nummeret til min bedre halvdel og spør pent om han kan sørge for at det er noe varmt Ã¥ spise hjemme, for jeg er sulten og frossen. Svaret er negativt. Jaja. FÃ¥r hÃ¥pe det finnes mat hjemme? Bussen er ihvertfall framme lenge før jeg er tint opp, og trikken hjem (hele to stopp, men likevel) kommer ikke før om et kvarter. Jeg blir litt irritert, men kommer pÃ¥ at det er en sushiplass jeg har vært litt nysgjerrig over pÃ¥ veien. For alt jeg vet finnes det ikke mat hjemme, sÃ¥ hvorfor ikke? Alltids greit Ã¥ fÃ¥ en varmepause pÃ¥ veien.

Vel hjemme finner jeg ut at sushien var heller skuffende og jeg er fortsatt irritert over hele dagen.

Jeg ender opp med Ã¥ bruke resten av kvelden pÃ¥ Ã¥ se Dead Like Me pÃ¥ sofaen og fundere pÃ¥ ting. Jeg innser at jeg har brukt vel mye tid i det siste pÃ¥ Ã¥ irritere meg. SmÃ¥ting gÃ¥r meg sÃ¥ pÃ¥ nervene at jeg trenger utløp. Jeg trenger lange gÃ¥turer aleine med aggressiv musikk. Jeg trenger Ã¥ skrike litt innimellom. Jeg bruker for mye tid pÃ¥ alt sammen. Jeg har ikke tid til Ã¥ irritere meg sÃ¥ mye, sÃ¥nn egentlig.

Varmen kommer sakte, men sikkert tilbake (hÃ¥per jeg, det har gÃ¥tt nok timer og jeg er fortsatt kald. Varmere, men kald). Diverse gamle leddplager kommer tilbake, men denne gangen vet jeg at det er kulden.

NÃ¥ sitter jeg i sofaen med verdens varmeste ullteppe rundt meg, har cola i glasset og kan lett fÃ¥ i meg mer kakao om jeg vil. Nesa klør litt helt ytterst, men det er sikkert bare kulden det og.

Jeg har en helt merkelig ro i kroppen. Jeg er supersliten og har hatt en skikkelig drittdag. Og jeg er glad. Kanskje vi trenger sÃ¥nne dager? En dag innimellom der alt gÃ¥r sÃ¥ pÃ¥ trynet at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av oss. En dag der du virkelig ikke tror ting kan gÃ¥ verre med deg. En dag der du bare har lyst til Ã¥ kollapse i krampegrÃ¥t.

I flere filmer og serier jeg har sett i det siste har en tanke gÃ¥tt igjen. «You’ve gotta sshake things up a bit». Vi er nødt til Ã¥ bli pÃ¥mint hvor ille ting kan være for Ã¥ vite hvor godt vi har det. Vi er nødt til Ã¥ kjenne det pÃ¥ kroppen. Uten dÃ¥rlige dager har vi ingen mÃ¥te Ã¥ vite nÃ¥r vi har en skikkelig god dag.

Om du lever i konstant flyt, blir livet kjedelig. Om alt gÃ¥r bra, kan en lett bli lei. Jeg hører folk si at litt motgang er bra for karakteren. Det høres logisk ut.

Jeg sitter ihvertfall i sofaen og er mer sliten enn jeg har vært pÃ¥ lenge, og tror jeg kanskje endelig kan sovne fort nÃ¥r jeg nÃ¥ legger meg. Jeg har hatt en skikkelig sugen dag, og livet er helt fantastisk.

Jeg hÃ¥per du ogsÃ¥ fÃ¥r nok dÃ¥rlige dager til Ã¥ innse hvor mange gode dager du har. Jeg ønsker deg alt godt, med den viten om at det ogsÃ¥ innebærer vondt. For sÃ¥nn er livet, og sÃ¥nn burde livet være.

Details
0

Surrealistisk uke

Jeg misliker å ha fri. Eller, det blir feil. Jeg misliker å være sykemeldt. Jeg gikk tre dager denne uka og trodde jeg nesten skulket fordi jeg følte meg for sliten og ekkel i kroppen til å jobbe. Så kommer jeg til legen og får høre at det er hjernerystelse og at det var riktig å bli hjemme. Yay! Og nå sitter jeg midt på natten og har veldig lyst til å jobbe i morgen, men får ikke lov. Jeg skal også egentlig på catwalk på søndag, men merker jeg har større problemer enn normalt med balansen, så kanskje ikke allikevel?

Vel, for at jeg skal bruke litt ekstra tid på å bli trøtt ser jeg gjennom gamle ting fra da det hendte jeg tegnet. Denne er et selvportrett fra da jeg akkurat hadde fått forsterker til bassen:


Bunny … me? by =nakri on deviantART

Details
6

Om å gjøre ting feil

Whatever you think

photo credit: Capture Queen â„¢

I bokhyllen min stÃ¥r to bøker jeg synes alle bør lese. Begge er skrevet av Paul Arden og har de tiltalende navnene Whatever You Think, Think The Opposite og It’s Not How Good You Are, It’s How Good You Want To Be. Han har ogsÃ¥ skrevet en bok kalt God Explained In A Taxi Ride, men den har jeg ikke lest, sÃ¥ den gÃ¥r jeg ikke inn pÃ¥ her.

Dette er bøker som har fÃ¥tt meg til Ã¥ forandre litt pÃ¥ hvordan jeg tenker. Jeg snublet over dem mens jeg gjorde en praktisk bacheloroppgave pÃ¥ konsepter rundt tabu (et meget interessant tema som er veldig mulig jeg kommer tilbake til her i bloggen). Etter Ã¥ ha lest disse bøkene og andre lignende tekster ble jeg veldig opptatt av Ã¥ snu ting pÃ¥ hodet. Tankegangen «om folk ikke leser det jeg vil si i det jeg lager, har jeg gjort feil» ble tydelig, og jeg ble veldig opptatt av Ã¥ analysere om folk leser feil bare fordi jeg ikke fikk sagt det jeg ville, eller om dette var en bra ting allikevel.

Mange gÃ¥r rundt og sier og tenker ting som «bare jeg hadde valg annerledes der» og «hva om jeg hadde gjort sÃ¥nn der da, hvor hadde jeg vært nÃ¥?» – Sannheten er at om du hadde realistisk sett kunne valgt annerledes, hadde du gjort det. Du tok din avgjørelse da fordi den var riktig for den personen du var pÃ¥ den tiden. Selv en avgjørelse du tok da som pÃ¥ alle mÃ¥ter var feil, var det mest riktige du kunne gjort. Du lærer av erfaringer. Det kan hende du hadde valgt annerledes da, hadde du visst det du vet nÃ¥, men hadde du valgt den andre veien da, hadde du ikke fÃ¥tt vite det du vet nÃ¥. Ergo var det en riktig avgjørelse.

En stor del av utdannelsen min går på feltet semiotikk. Hva du leser kommer an på hvem du er, hvor du er, når du er. Hva du ser har i seg selv ingen mening før du legger den der. Et bilde uten kontekst er verdiløst. Alt ligger i hvordan ting er pakket inn, hvor det er og hva slags forhold den som ser på (leseren) har til stedet og tingen. Med andre ord: Alt du gjør vil være feil, og alt du gjør vil være riktig. Så fort en kan innse at alt er like riktig som det er feil, kan man begynne å ta sjanser.

Jeg ser mye rundt meg som jeg er uenig i. Andre kreative jeg kjenner kommer til meg og spør hva jeg synes om deres nyeste kreasjon. De fleste blir skuffet. Jeg er ikke en person som lovpriser alt folk jeg kjenner lager. Jeg ser automatisk etter rom for forbedringer og som innimellom prøver Ã¥ pakke det inn i noe positivt som jeg finner. De fleste spør meg bare en gang, men noen ser nytten i dette. Teorien min her er at om du hele tida fÃ¥r høre at du er et geni, hvordan kan du da utvikle deg? Dessuten, finnes det noe mindre spesifikt spørsmÃ¥l i forhold til kritikk av arbeid enn «hva synes du?» Om jeg sier hva jeg synes, har jeg ikke gjort det du ber om? Selv har jeg begynt Ã¥ stille spørsmÃ¥let «hva er feil her?» – jeg kan jo alltids være uenig i kritikken jeg fÃ¥r. Det hender selvfølgelig at jeg har en dag der alt annet er feil og jeg gjerne vil ha litt lovprising. Disse dagene ber jeg ikke om et slag i trynet. Da er jeg heller ærlig og sier rett ut at «i dag trenger jeg litt ros. Finner du noe bra i dette?» Om svaret jeg fÃ¥r er «dessverre, nei» mÃ¥ jeg bare innse at jeg enten har spurt feil person (ie jeg har funnet en person som ikke liker stilen pÃ¥ det jeg viser fram) eller at jeg bare ikke har gjort noe bra.

Det finnes regler for hvordan du skal oppføre deg her og der, hva du kan kle deg i, osv. PÃ¥ twitter ser jeg ofte folk som snakker om hvordan du kan bli mer interessant for de som følger deg. Hva som er «korrekt». Retweet det du synes er interessant, forhold deg til mennesker, ikke spam, ikke kom med for mye profesjonelt, ikke kom med for mye personlig, vi vil ikke vite at du sitter og driter. Riktige regler for de som liker Ã¥ ta hensyn til dem, feil regler for de som ikke liker det. Du kan vokse selv om du gjør alt feil. Innimellom vokser du fordi du gjør alt feil.

Det finnes mange eksempler pÃ¥ ting som «ikke gÃ¥r som det skal». Jeg holdt pÃ¥ Ã¥ ødelegge meg som en promotør for SOS Barnebyer (nÃ¥ skal det sies at jeg hverken er veldig glad i barn eller en veldig veldedig person) og jeg jobbet for luselønn som personlig intervjuer. Promotørjobben mistet jeg pga manglende salg (det beste som skjedde meg i løpet av første kvartal i 2009, spør du meg) og intervjuerjobben gjorde at jeg knapt klarte meg, nesten. «Det skal jo ikke gÃ¥ sÃ¥nn?» Det var en fortvilt situasjon, og selv om jeg gjorde alt «riktig» havnet jeg i den. Jeg ble ikke innkalt til intervju pÃ¥ noen av jobbene jeg søkte pÃ¥ og jeg hadde ikke selvtillit nok til Ã¥ sende Ã¥pne søknader noen steder. SÃ¥ fikk jeg en mail fra firmaet jeg jobber for nÃ¥, og en uke etter var jeg i full jobb.

Etter jeg fikk denne jobben har jeg ogsÃ¥ sluttet Ã¥ bry meg om ting som rating pÃ¥ twitter, hvem jeg «bør» følge, hvordan oppdateringene mine bør være osv, og hva har skjedd? Jeg har hatt mer interessante twittersamtaler, kvaliteten pÃ¥ twitterstreamen min i forhold til min personlige smak har blitt høyere og jeg fÃ¥r flere followers som faktisk er aktive i min twitterhverdag. Jeg fÃ¥r selvfølgelig ogsÃ¥ mye spam, men siden jeg ikke bryr meg om rating, koster det meg ingenting Ã¥ ignorere/blokkere disse. Som regel er jeg en person som gir alle en sjanse, men igjen, om jeg merker mye uinteressant fra en person, koster det meg ingenting Ã¥ unfollow’e. Om de ikke sier noe jeg finner interessant, er de ikke verdifulle for meg. Om de ikke er verdifulle for meg, er jeg neppe verdifull for dem.

Dette gjelder alt. Om man slutter Ã¥ være redd for Ã¥ bli venneløs, fÃ¥r man fort flere faktiske venner. Om du slutter Ã¥ gjøre det som er «korrekt» og heller gjøre det du selv vil, kommer den du er til Ã¥ skinne gjennom den du prøver Ã¥ være. Resultatet av dette igjen er at de som faktisk er interessert i personen deg til Ã¥ komme til deg. Resten er posører.

Mesteparten av dette innlegget har blitt stryket vekk med jevne mellomrom fordi det, ironisk nok, «ikke høres riktig ut». Dette er for det meste egne erfaringer og ting ved mitt eget liv som forsterker hele poenget mitt med at dÃ¥rlig er bra. Hvorfor slettet jeg det egentlig? Fordi jeg ikke tror folk er interessert i sÃ¥nt. Men hvorfor tror jeg slik? Hvordan kan jeg vite dette? Jeg er ikke allvitende, eller gammel nok til Ã¥ ha enormt mye innsikt. Men jeg «bare vet». Dette er vel feil? Men allikevel var det rett Ã¥ fjerne det da, og jeg har glemt sÃ¥pass mye at jeg ikke kan skrive det pÃ¥ nytt.

Jeg har mange idéer om prosjekter jeg vil få til, og ofte tør jeg ikke fortelle disse videre fordi jeg er redd for at noen andre skal stjele dem. Men når noen av disse idéene er ting et publikum vil få glede av, og jeg vet at de vil ta meg i en retning jeg ikke har lyst til å dra, er det min rett å være gjerrig på det? Hva om jeg møter noen på en pub som kan få tankeslottet mitt til å bli et tankeimperie, sånn billedlig talt?

Poenget jeg tror jeg prøver å komme fram til her, er at ingenting trenger å bety så veldig mye. Går du på trynet kan du børste av deg støvet og komme deg opp igjen. Vi ser nok av historier om situasjoner som det. Sitter du fast i gjørma, kom deg ut. Skaff deg mål, omskoler deg om det føles riktig. ALT du gjør NÅ er riktig for deg nå. Om det er feil seinere, får du rette opp i det da. Lev nå. Elsk, hat, føl, lek nå.

Jeg avslutter med et sitat fra Whatever You Think, Think The Opposite som fikk meg til å begynne å snu problemene mine på hodet og gjøre dem om til utfordinger:

The right exposure

There is a story of a professor who was bathing in the River Cherwell in Oxford, at a place called Parson’s Pleasure, in which it was a custom to swim naked.

As the professor got out of the pool a punt of undergraduettes glided by, whereupon he grabbed his towel and wrapped it round his head.

Det handler ikke om hva som skjer, men hva du gjør med det som skjer. Alt er opp til deg.

Details
Published on:
15/08/2009 18:43
Author:
Nadia
Categories:
Norsk, Tanker
Top! Alt innhold, utenom det som er kreditert andre er © Nadia K. Tokerud.
Social Links:
GOOGLEPLUS
TUMBLR
FACEBOOK
TWITTER
FLICKR
LINKEDIN