Tag archive: tankestrøm

Pang, pang, pang pom pang

photo credit: jonrawlinson

Hvert år i romjulsuken hører jeg stadig smell fra fyrverkeri når jeg går ute. Folk har kjøpt ting som smeller høyt og higer etter å få testet det. Man vil se alle de sprakende fargene, høre om smellet er bra nok og gjøre alt klart til nyttårsaften. Såpass er forståelig.

Men hvert år sitter jeg med en litt uggen følelse av den delen av tradisjonen. Det er liksom ikke like mye fryd over smell igjen til nyttårsaftenen kommer, synes jeg. Jeg har liksom sett så mye av dette før, den siste uken. Nå er det riktignok langt fra den ene uken vi skyter opp mye her i Norge til den britiske tradisjonen med fyrverkeri 5. November. Da jeg bodde i Bournemouth begynte fyrverkeriene tidlig i oktober og endte i et eneste brak hele kvelden på bonfire night. Du vet, «Remember, remember, the fifth of November». Man kan alltid argumentere med at «vi er ikke like ille som…», men det ender alltid med å høres ut som en barnehagediskusjon. Ja, det eksisterer folk som er teitere enn deg, men det betyr ikke at du skal te deg som en idiot for det.

De som har hatt dyr rundt seg i deler av livet kjenner til hvordan livet med smell for noen som er skuddredd kan være. Mange av oss har hatt hunder og andre dyr i nærheten og sett hvordan disse reagerer. En gang var jeg på hyttetur med en hund som var så redd at alt som var i nærheten av senga hun søkte tilflukt i under en tordenstorm ristet. En annen gang, med en annen hund, ble jeg hengende etter et par kvartaler før jeg fikk kontroll over den lille collien etter noen hadde sendt opp èn rakett noen dager før nyttår.

photo credit: Julia Manzerova

Hunder kan til en viss grad trenes, men mange av disse vil være stresset når det smeller utenfor og de ikke klarer å skjønne hvorfor. Det kan du neppe gjøre med ville dyr. Husdyrene våre lærer vi opp til at skal stole på oss. Til en viss grad kan vi roe disse ned med å være trygge og en plass de kan søke ly, så heldige er ikke de ville dyrene og andre dyr som for det meste lever ute. I tillegg har du små barn og andre som ikke har så stor forståelse av verden utenfor, men som er nok bevisste til å høre salvene. Smell kan være skikkelig skummelt når du ikke forstår hvorfor.

Av de som har mulighet til å forstå hva som skjer finnes det også nok av de som reagerer negativt på høye smell. Et klart og tydelig eksempel av det aktuelle slaget her er alle de som var på utøya, og mange av de som var i nærheten da det smalt en bombe i Oslo den 22.7. I tillegg har du mange andre som har opplevd krigssituasjoner og andre traumatiske episoder som gjør at de også reagerer på skuddlyder. Èn ting er når de kan forberede seg på det, som når det nærmer seg midnatt på nyttårsaften. En annen ting er når de må gå flere dager i beredskap fordi det kan smelle rundt ørene dems når som helst.

Neida, en uke av 52 er ikke så mye, og det er enklere å resonnere seg frem til at det er fyrverkeri akkurat denne uken, men det går vel an å vise litt medmenneskelighet? Og å ta hensyn også til de som ikke klarer å be om det selv?

Spar pengene dine heller til fyrverkeri av bedre kvalitet som du kan sende opp ved midnatt på nyttårsaften. Du får mer glede av det, og de som trenger klarer å forberede både seg selv mentalt og de rundt seg på best mulig måte. Det er tross alt jul, en tid av året da vi godt kan vise litt mer omtanke for hverandre.

Internett <3

For folk som kjenner meg er det ingen stor overraskelse at mye av livet mitt skjer delvis over nett. Eller, ikke så mye som man innimellom tror, men jeg bruker utrolig mange timer per dag koblet til av en god del grunner.

Klart, man trenger mennesker til viktige ting i livet, og jeg foretrekker nok kanskje heller å dra ut med venner eller besøke familie og snakke med dem i rommet heller enn å chatte med dem på facebook eller msn eller gtalk eller hva nå enn som er det store akkurat nå.

Men midt oppi alt dette «er jo ikke noe sosialt å være på nett hele dagen» og annet lignende pjatt, er det noen ting jeg mener internett har vært kjempefint for.

Da jeg var 15-16, supersjenert og ikke turte helt å bare møte opp steder for å skaffe venner, for eksempel. Eneste jeg bevegde meg ut av huset var for å gå tur med Bella, hunden jeg hadde på den tida. På den tiden fant jeg kanalen #Hokksund på IRC Undernet. Kanalen fant jeg takket være noen jeg tilfeldigvis fant på Spray som var det store på den tiden. Litt som Facebook i dag, og lenge før Nettby. Et par gutter på alderen min fant meg og kjente meg igjen som «hu med bikja». Vi begynte å snakke litt, de viste meg dette fantastiske greiene de kalte «mIRC» og jeg snakket videre med dem der. Her møtte jeg flere andre jevnaldrende fra Hokksund og, og snart var jeg ikke «hu med bikja» lengre. Plutselig var det «Nadia, det er fest til helga i garasjen til PK, du kommer, eller?». En helt ny verden åpnet seg. Plutselig kunne jeg sitte hjemme og sture, logge på IRC og se at flere andre også satt og sturet. Plutselig hadde vi planer om å møtes på ungdomsskolen for å spille volleyball, eller på «Valuta’n» Hokksunds den gang svært så populære gatekjøkken blant oss fjortiser. Fra å være Viggo Venneløs gikk jeg til å bli del av en vennegjeng. Vi gikk gjennom tykt og tynt sammen i noen år før vi gled fra hverandre igjen. Jeg flyttet til England, og de andre fløt vel litt videre de og. Men minnene har vi nok fremdeles, og jeg kaller meg fortsatt NaKri på nett.

Det som skjedde med meg i denne perioden var såpass drastisk at jeg gikk fra å være hun som helst gjemmer seg i hjørnet med ei bok til å bli hun som kan finne på å stille seg midt inni en menneskeflokk når noe sosialt skjer. Jeg kan nok fortsatt være ganske sjenert og usikker på hvordan andre oppfatter meg og om jeg egentlig har noe å komme med, men jeg lærte noe av å skaffe et godt vennemiljø. Det er faktisk ikke så farlig hvordan folk oppfatter deg. Det handler ikke om å bli den du burde være, men å fremstå som den du er. Klart, det kommer alltid til å være folk som ikke liker det, men for hver som ikke liker deg finnes det flere som synes du er bra.

Uten internett hadde jeg neppe funnet ut dette.

Senere, da jeg flyttet til England, var MSN den store greia for å snakke med folk som ikke var i rommet. Her fikk jeg snakket litt med mamma og pappa innimellom, her fikk jeg holdt kontakt med en del av vennene mine hjemmefra, og her satt jeg sene kvelder og klaget over oppgava vi måtte levere inn dagen etter til klassekamerater og andre som gadd å høre på.

Jeg begynte å blogge litt mer seriøst enn jeg hadde gjort før (uten å egentlig ha et konsept om hva dette «blogg» greiene var, men der var jeg). Jeg blogget litt i begynnelsen for å fortelle de hjemme hva som foregikk i England, men etter hvert mer og mer på engelsk for å trene denne til oppgaveinnleveringene. På LiveJournal fikk jeg enda flere slike internettvenner. Noen av dem kom og gikk mens jeg var på mitt mest aktive der, andre var venner jeg hadde fra før av som jeg har sterkere bånd til nå, og andre igjen er venner jeg fikk og har beholdt som gode venner.

Jeg kan sikkert nevne hauger av steder på internett jeg har vært som har bidratt til noe sterkt tydelig i livet mitt, og jeg kan sikkert si en del om nettlivet mitt fra før jeg ble 15, men det blir bare fyllstoff. Før jeg var 15 var internett mest et morsomt leketøy. Jeg satt og lagde hjemmesider på homestead, snakket på sol sin barnechat, lekte spill på Spray og Spraydate og så Hamsterdance til jeg ble kvalm av å høre låta. MySpace, blink og nettby og sikkert en haug andre steder jeg har vært innom har vært fine til å holde kontakten med folk som også er der, men det er på Facebook jeg virkelig har fått muligheten til å samle alle bekjentskapene mine. Det er så altomfattende at jeg nesten blir svimmel.

Også har vi Twitter. En tjeneste jeg har fiklet med siden jeg fikk øynene opp for den for straks tre år siden. Jeg finner ikke stort med ord for å beskrive tjenesten og hva menneskene her har hjulpet meg med å oppnå, men mange av mine personlige bragder har blitt gjort via twitter eller folk jeg har blitt kjent med via dette verktøyet. Jeg tror egentlig hva jeg mener om twitter best kan beskrives med et eksempel fra i natt, mellom 1 og 2 natt til 3. dag jul.

Jeg innser plutselig at jeg har bestilt flybilletter for å besøke mormor på Gran Canaria sånn at jeg reiser dagen før en konferanse jeg har billetter til og egentlig hadde ganske lyst til å dra på. Å vurdere hva jeg prioriterer bort her tar et brøkdel av et sekund, men der står jeg, da, med en billett til wordcamp som ikke kan brukes av meg og jeg vet ikke om noen som ikke har billett, men som kanskje kunne vært interessert jeg kan dytte den over på. Så jeg legger ut en status på twitter. Etter maks 10 minutter er billetten min solgt til kostpris. Jeg er i null og det blir ingen tomme seter på grunn av meg.

Derfor, akkurat derfor, er internett såpass bra.

Vi må bare huske på at det er ikke internettet i seg selv som er gull, men alle menneskene som utgjør dette store nettverket. De er der ute, akkurat som deg sitter de bak en skjerm med sine egne tanker og følelser og opplevelser.

Det jeg elsker med internett er rett og slett deg. Du som sitter der og leser disse ordene jeg har skrevet. Du som jeg kanskje har møtt ute en plass, eller som bare har snublet over nettidentiteten min. Du, som av alle ting har valgt å komme deg inn på bloggen min, selv om ingen truer deg til det.

God jul og godt nyttår til deg, måtte du få et 2012 fyllt av mange fantastiske opplevelser.

Åh, Ezio

Det er lite som egentlig handler om «blod og gørr» og «å drepe flest mulig». Ikke en gang Assassins Creed, en serie der du styrer en snikmorder rundt mens han gjør sitt for å gjøre verden til et bedre sted (ja.).

Det handler om et landskap flere hundre år tilbake med fantastisk arkitektur å bli begeistret over. Det handler om å kjenne suget i magen i det du hopper fra den høyeste bygningen du finner og ned i en høystakk. Det handler om å sitte ytterst på sofaen og bite deg i tunga mens du tror at «nå, nå detter jeg, og da er det ute».

Det handler om måten et spill klarer å styre følelsene dine fra å bygge forhold til andre mennesker til å kjenne at adrenalinet pumper mens du prøver å komme deg ut fra en leir med soldater etter å ha infiltrert den for å skaffe informasjon.

Det handler om å bli forelsket i enda en by du aldri har vært i. Denne gangen var det en by jeg strengt tatt ikke har hatt på topplisten over byer å besøke, men når du står på toppen av Hagia Sophia/Ayasofia og ser utover Konstantinopel/Istanbul og oppdager at også denne plassen er magisk, ja da får denne også en plass på listen.

Det handler også om å legge merke til småting, som at når du løper over en mann i all din hast blir han unnskyldende og sier ting som «forgive my insignificance» og lover å komme seg vekk fra deg, mens damene blir aggressive og spør hva i alle dager problemet ditt er. Også litt senere legger du merke til at de fleste aspirantene du rekrutterer er damer. Om dette er meg som velger sånt ubevisst eller spillet som bare er fullt av kick-ass damer vet jeg ikke. Men kult er det.

Det handler om å skrike ut i forferdelse når du henger i en snor i full fart på vei over en stri elv mens du prøver å nå hemmeligheter før tempelridderne finner dem, og om å puste ut i lettelse når du endelig står på trygg grunn igjen uten noe spesielt hastverk med å komme deg noen steder.

«Immersion» er et ord jeg stadig snubler over når jeg leser om og diskuterer spill. Innlevelse, altså. Et godt spill baserer seg ofte på denne. Du føler det karakteren du styrer føler, du har fått dens evner til å bruke når du bestemmer deg for hva som er det smarteste trekket. Slik innlevelse vil du få i de gode spillene, enten det er en med en historie å leve seg inn i, som i Assassins Creed, eller om det er mer taktisk som Tetris, Sjakk og Angry Birds. Ofte vil du oppleve å feile i det du gjør og må tilbake til start eller siste save point (og som jeg skulle ønske livet mitt hadde et sånt). I et godt spill gjør det ingenting å måtte gå tilbake og prøve på nytt. I et godt spill vil dette bare gjøre deg mer innbitt på å klare det. Ihvertfall etter du har satt det på pause litt og tatt en tur på butikken etter mer mat for å roe deg ned.

Et spill handler ikke nødvendigvis om å ta en pause fra virkeligheten, men heller om å oppleve mer. Å spille er å gi hjernen noe å jobbe med, nye impulser og en avkobling fra det vi vanligvis gjør. Om du gjør det samme dag ut og dag inn er det ikke sikkert at det er å slenge seg ned i sofaen for å slappe av er det du helst vil. Noen ganger føles det bedre å ha noe å bryne seg på.

Det er kanskje derfor jeg synes det er mye mer avslappende å legge kabal enn å se på det som er på TV i øyeblikket. Det er kanskje også derfor at jeg denne helgen valgte å dykke inn i 1500-tallets Konstantinopel heller enn å ringe en venn for å finne på noe. Det er kanskje innimellom mye bedre å spille gjennom en slik historie enn å gå rundt og klage over at man kjeder seg, så kan jeg heller ha nye idèer når morgendagen kommer for ting jeg vil få gjennomført. Ja, for det er det slike spill faktisk gjør med meg – late Nadia som ikke egentlig bryr seg om så mye blir en idealist igjen. Og godt er det.

(Også ble jeg så forelska i spillet igjen at jeg måtte lage min egen versjon av Keep Calm-plakaten det allerede finnes for mange versjoner av)

Ungdommen nå til dags og samfunnets fordervelse

Er det én ting som har kommet frem som en etablert sannhet gjennom tidene, er det at “ungdommen nå til dags” holder på med noe som kommer til å forderve samfunnet. Det har vært swing, det har vært voldelige filmer, det har vært Marilyn Manson og annen musikk og nå er det spill.

Nemi er © Lise Myhre

Jeg tror på at man kan bruke mye av disse mediene som normalt sett brukes til underholdning kan ha et stort potensiale i undervisning og i å hjelpe oss med å skaffe et samfunn der vi får oppegående og tenkende mennesker. Jeg tror på et samfunn der vi ikke trekker en debatt på et helt medium på bakgrunn av noe vi ikke liker i et eksempel.

Om et menneske som gjør avskyelige handlinger viser seg å ha spilt et spill som kan relateres til handlingene, kan man neppe anse spillet som en årsak. Det har man heller ikke kunnet gjøre med voldelige filmer eller musikk. Man kan, derimot, bruke preferanser i kartleggingen av hvem et menneske er. Det kan ligge forklaringer der når man også setter dette sammen med annet fakta om personen, men en interesse kan aldri forklare alt. Det som er noe jeg gjør for å slappe av etter en lang dag på jobb er noe du gjør for å gire deg opp til du skal på fest og noe en terrorist gjør fordi han tror det gir han god trening til en handling ingen av oss kan forestille oss. Uten sammenhengen gir det ingen mening.

Vi bør ta debatten rundt det som provoserer, og vi bør fortsette å være uenige om disse tingene. Men vi bør ta det på riktige premisser. Vi som et samfunn bør bli flinkere til å vise en vilje til forståelse heller enn å stikke ut piggene der vi forsvinner inn i hvert vårt skall. Vi må kunne se på et spill som akkurat det det er. Enda et medium vi kan bruke til ettertanke. Et spill gjør deg ikke til noe annet enn en person som har spilt det spillet. I november 2009, i USA alene, ble det solgt 4,2 millioner kopier til Xbox360 og 1,87 millioner kopier til PS3 av Call of Duty: Modern Warfare 2, spillet du finner den mye omtalte terroristsekvensen på. Om det å spille et spill gjør en til en terrorist, har vi 6 millioner kjøpere fra én måned med salg i én del av verden. I tillegg har du alle eksemplarene av spillet som har blitt solgt i resten av verden de siste to årene.

Ja, fæle ting skjer. Ja, det er urettferdig. La nå de som gjør fæle ting bli tatt for det de gjør uten at vi begynner en heksejakt på alle som deler en interesse eller to med han.

Om ulver og redsel

Den store facebook/twittersnakkisen i går var en status som bredte seg om en mann som går rundt og legger ut gift rundt St.Hanshaugen. Jeg må innrømme at jeg gikk fem på selv og postet statusen, sånn for å være på den sikre siden. Jeg har jo tross alt mange venner med hunder.

Hos mange av de jeg kjenner som har lagt ut samme status ser jeg mest kommentarer av typen «uff, så fælt» og «syke mennesker!» osv. I mitt, derimot, ber folk om «kilde, please» og opplysning at det er veldig lite som er såpass akutt giftig for hunder, ihvertfall av omnomnom-typen. (Takk, folkens).

Nå viser det seg at det (igjen) er de som forholder seg skeptiske som igjen har rett. Takk til dagbladet for oppklaringen. Sagflisen som har skapt hysteri viser seg å være løypemarkeringer for et litt spesielt løpekonsept der løypa ikke er oppgitt på forhånd, men man har en «hare» som drar rundt rett før løpet og legger igjen markeringer for hvor løpet går. Arrangørene her bruker sagflis og mel fordi dette er miljøvennlig og ufarlig. Altså ikke gift.

På den ene siden er jeg veldig glad for at jeg har venner som klarer å dra meg ned på jorda når jeg blir litt hysterisk i advarslene. På den andre siden er jeg litt lei av at man skal tolke alt mulig negativt og spre om seg med slike teorier og påstander der det ikke finnes grunnlag. For meg, som ikke er ekspert på gift eller ekspert på hva hunder kan dø av, virker det naturlig å heller prøve å være på den sikre siden og dermed i et heller svakt øyeblikk være med på å spre slik frykt.

Så, gift på bakken er heller usannsynlig. Men om du vil være helt sikker kan det være greit å uansett ta en tur til dyrlegen om kreket begynner å bli dårlig etter en tur.

Men at du ikke skal være redd for gift på bakken betyr ikke at du ikke skal være redd for noe når det gjelder hunden din. Enkelte ting med dyrehold burde være selvsagte. Som at du ikke lar noen du ikke kjenner mate hunden din. Det finnes mye hunden din ikke burde spise, og veldig mye av dette igjen er ting folk som aldri har hatt hunder eller aldri har lært om hundeernæring ikke vet. Det kan være ting som er helt ufarlig for oss å spise, som sjokolade og kebab, som kan gjøre hunden din skikkelig dårlig. Eller, for å rette det mot de som virkelig burde høre det: Ikke mat andres hunder uten tillatelse fra eieren, ok?

En annen ting jeg ser så altfor ofte, er hunder som er bundet utenfor et bygg mens eieren «bare er inne en veldig kjapp tur». I Oslo. Folk (igjen, på facebook) er bekymret for hvor «ille stelt» det er når man faktisk må tenke på at bikja kan bli tatt. Vel, så «ille stelt» har det vært så lenge jeg kan huske, og ikke bare i Oslo.

Jeg kommer fra en relativt liten plass, Hokksund. For meg som har vokst opp i området og siden flyttet til Oslo er Hokksund en doven, ufarlig plass. «Alle kjenner alle» og det er veldig lite som skjer.

Da jeg var mindre hadde mormora mi en hund som het Cockie. En fin russisk mynde, om jeg husker riktig, så ikke akkurat en veskehund. I rådhusbygget i Hokksund har du en offentlig svømmehall der mormora mi jobbet, og en dag hun bare skulle innom i et veldig kjapt ærend (av typen «levere dette» eller «hente det der», rett inn og rett ut igjen) bestemte hun seg for å slå to fluer i en smekk og gjøre det mens hun luftet Cockie. Hun var inne i et minutt, og da hun kom ut igjen så hun en mann gå bort derfra med Cockie i band. I bittelille, ufarlige Hokksund. Nå var heldigvis mormora mi kjapt nok ute til at hun fikk tak i mannen og fikk hunden sin tilbake, men hva om hun hadde stoppet for å prate litt til med kollegaer før hun gikk ut igjen? Hva da?

For ikke å snakke om muligheten for at noen, med eller uten vilje, kan finne på å skade hunden din mens du «bare er inne et ærend». Det finnes mange forskjellige folk i en by. Det finnes barn som ikke har lært seg å ikke uten videre gå bort til fremmede hunder, og ikke har lært hvordan du kan klappe en. Det finnes folk med nedsatt syn som bare ikke ser hunden din. Det finnes folk som synes hunden din er en pest og en plage. Det finnes mye som kan skje med hunden din når du ikke har den under tilsyn. Det kan være at du er en god hundeeier, men jeg synes allikevel synd på en hund som står alene utenfor en butikk eller lignende i et høyt befolket område.

Jeg har vært hundeeier selv, og jeg vet hvor lett det er å tenke «men det går sikkert bra, jeg skal jo bare inn hit i to minutter». Og jeg kan gjerne være den første til å innrømme at jeg har bundet hunden min utenfor en butikk selv. Jeg har kommet ut igjen til en hund jeg gikk fra med båndet festet på en måte det er umulig å løsne uten å ta av og på igjen, for å se henne stå løs da jeg kom ut igjen (det var siste gang jeg lot henne stå sånn i «bare to minutter»). Jeg var heldig, mormora mi og Cockie var heldige, men hva om du ikke er?

En måned

Det har gått en måned nå. En måned med frustrasjoner, en måned med motløshet, en måned med lettelser, en måned med skyldfølelser, en måned med sorg, en måned med gleder, en måned på en helvetes berg og dalbane av følelser.

Skyldfølelse over mange sære ting. Skyldfølelse over lettelsen av at terroristen var like norsk som meg. Skyldfølelse over lettelsen og gleden over at alle mine har overlevd og klart seg greit når så mange ikke har gjort det. Skyldfølelse over tanker som «hadde det bare vært den ene bomba i Oslo og ikke mer», når den ene bomba skapte så mye ødeleggelser og lidelse alene. Skyldfølelse over å ikke vite hva jeg skal gjøre eller hva jeg skal si.

Lettelse over så sinnsykt mye. Det har tross alt gått greit med de nærmest meg. Lettelse over hvor skånet jeg og familien min tross alt er, alt kunne jo gått så mye verre. Lettelse over at selv om jeg står til knærne i rådløshet, går verden fortsatt videre. De vanlige problemene skjer fortsatt. De vanlige gledene i hverdagen er der fortsatt. En klem varmer like mye og det er fortsatt koselig å sitte og pusle med diverse hobbyer.

En måned med mange sleivete uttalelser fra alle kanter. Folk som provoserer for å provosere, folk som blir provosert av småting, folk som er like teite som folk gjerne kan være.

Tallet 77 virker ikke så veldig stort når du ser på det for seg. 77, hva er det, liksom? Det kunne tross alt vært mye verre. Men så hører man dem, alle sammen. Man hører alle navnene lest opp, hver for seg. Man ser bildene. Man innser sakte, men sikkert at dette er 77 mennesker med 77 familier. 77 sett med pårørende. Det er ikke snakk om meg og mine lengre, det er snakk om så sinnsykt mye mer. Det er så sårt, så vondt. Også jeg som kjente så få av dem, da. Men allikevel, når 77 fra hele landet blir borte, er vi alle berørt. Nordahl Grieg hadde helt rett.

[quote]Vi er så få i dette landet, hver fallen er en bror og venn.[/quote]

77 mennesker. 77 grunner til å kjempe videre for alt som er godt.

Jeg kjente ikke veldig mange av dere, hverken av dere som ikke kom tilbake, dere som ble skadet eller dere som bare var så altfor nær, men jeg føler med dere alle for det. Jeg får så lyst til å oppsøke dere alle for å gi dere verdens beste klemmer. For jeg veit virkelig ikke hva annet jeg kan gjøre.

En innrømmelse

I lys av at en viss terrorist sine preferanser når det gjelder forskjellige medier stadig kommer opp i lyset, fant jeg ut at jeg like gjerne kunne få mine bekymringsverdige interesser frem på det rene. Du vet, sånn at dere har noe å skylde på om jeg noensinne skulle klikke i vinkel og gjøre noe grufult. Da vet dere ihvertfall hva dere kan skylde på.

Spill

Om jeg skulle finne på å gjøre noe grufult, vil nok noen kanskje først se på hvilke spill jeg foretrekker. Her kan jeg ikke skilte med World of Warcraft, siden jeg fant det utrolig kjedelig etter en drøy halvtime, men jeg har spilt Warhammer: Age of Reckoning, som er ca i samme gaten. Det ble kjedelig det og etter hvert. Her spilte jeg for det meste en stor ork som gikk rundt og var stor og klubbet ned andre vesener.

Innenfor Warhammer-universet har jeg også en lang historie med Dawn of War, som er litt mer Sci-fi. Gikk mest i orker her også, siden de bare flyr rett på (også er de så søte!). Nå for tiden holder jeg på å bygge en orkehær i Warhammer 40.000. Modeller, altså, små minifigurer som jeg setter sammen og maler for så å utfordre alle andre jeg kjenner med lignende armeer for å finne ut hvem av oss som er best på strategi.

Jeg liker også slåssespill av typen Dead or Alive, Street Fighter og Mortal Kombat. En gang for lenge siden er jeg dessuten sikker på at jeg har spilt Grand Theft Auto.

Blant favorittspillene mine finner du Assassins Creed. Da spesielt de to spillene om Ezio Auditoire da Firenze. Dette er spill der du går rundt og tar hevn over familien din som har blitt drept fordi de konspirerer mot tempelridderne som egentlig er en ond skyggeorganisasjon med grener helt inn til paven som vil ha slutt på kunnskap. Eller noe. Ja, det innebærer dreping. Og løping over hustak. Ja, du er en snikmorder (men du dreper ihvertfall ikke uskyldige, for da straffer spillet deg).

Ja, også pleide jeg å virkelig like skytespillet Golden Eye da jeg var mindre. Også synes jeg Half-Life er ganske kult.

Om jeg skulle gå etter biler, må jeg bare si at Burnout er noe av det morsomste jeg har spilt på den fronten, også er jeg glad i spill der jeg kan kjøre fort.

TV-serier

Her har vi den kategorien der jeg tror jeg har minst å skilte med, så å si.

Jeg liker Chuck. Han er en klønete tilfeldig CIA-agent som reiser verden rundt og redder verden. I serien liker jeg best dama hans, Sarah, som stadig må drepe for å redde både han og verden. En skikkelig femme fatale, altså.

Dexter synes jeg er ganske fascinerende og egentlig helt ok, selv om jeg ikke akkurat henger over hver eneste episode.

…egentlig er jeg ganske uskyldig på TV-fronten. Det er voldelige elementer i det meste, men selv om jeg liker Game of Thrones, tror jeg nok det vil være litt vel absurd å koble inn vold derfra.

Film

Man skal jo ikke kimse av film heller, og selv om jeg liker mye uskyldig her også, er det visse filmer man kan finne på å synes er bekymringsverdige.

American Psycho, for eksempel. Filmen som fikk meg til å like Christian Bale som skuespiller. Av filmer med èn morder har vi også Serial Mom, som er en komedie, men man vet aldri. Ja, også liker jeg From Hell, som handler om Jack the Ripper.

Fight Club er en selvfølgelig klassiker i hylla mi. Her har vi mennesker som vil røske opp i det behagelige samfunnet vi har ved bl.a å sprenge bygninger og sånn. Ja, også denger de hverandre i hemmelige kjellere. Fordi det er befriende.

Oldboy er en utrolig bra film som får det til å vrenge seg inni ganske mange. Andre filmer i kategorien «mye vold» er blant annet True Romance, Natural Born Killers og A Clockwork Orange.

Jeg er veldig glad i å slappe av til actionfilmer. Shoot’Em Up, for eksempel, som har 106 dødsfall på sine 80 minutter. En av dem ganske spektakulært gjort med en gulrot. Ellers har vi jo også Transporter-serien, Mr. and Mrs Smith, Crank, Kick Ass og Smokin Aces.

Om jeg skulle finne på å begå ran, er det sikkert fordi jeg liker både den nye og den gamle versjonen av The Italian Job og fordi jeg koste meg med The Bank Job. Også er The Inside Man en veldig bra film den og.

Mange av filmene jeg liker er filmer der de gode vinner, selv om de må gjøre mye fælt, men om det klikker for meg, vil jeg ikke tro at jeg er den gode i saken?

Bøker

Litteratur er noe som ikke bør glemmes. Jeg har alltid vært glad i å lese, og i tenåra likte jeg spesielt krim. Etter å ha lest meg gjennom Frøken Detektiv gikk det mye i bøker av Agatha Christie og Dick Francis. Sistnevnte med mye krim fre hestemiljøer.

I senere tid har smaken utvidet seg litt, men det er fortsatt voldelige saker å finne i bokhylla mi. Jeg har f.eks lest boka til Fight Club. En bok som forøvrig ga en ganske annen opplevelse enn filmen, men så mener jeg da også at sånt bør kunne oppleves uavhengig av hverandre.

Jeg liker også bøkene skrevet under navnet Abo Rasul om Skandinavisk Misantropi. Disse bøkene er veldig bra, men burde kanskje holdes unna de som er for lettpåvirkelige, som så mye annet.

Jeg holder også 1984 som en av yndlingsbøkene mine. Den er bra skrevet, og gir et syn på et samfunn der alt du gjør blir overvåket, der sensur er sterkt til stede. George Orwell var i det hele tatt en bra forfatter, for jeg liker også Animal Farm.

Skyldplassering

Nå liker jeg riktignok mye de fleste vil anse som ekstremt uskyldig. Jeg liker for eksempel filmer som Eurotrip og Dodgeball. Jeg koser meg med animasjoner som Up, Wall-E, Istid, Den Lille Havfruen, Snehvit og de Syv Dvergene, osv. Jeg synes Marie Antoinette-filmen med Kirsten Dunst. Jeg synes Inception er veldig bra og jeg synes Shutter Island er en veldig spennende thriller.

Av bøker liker jeg også Alice in Wonderland og Through The Looking Glass. Jeg synes The Curious Incident About the Dog in the Nighttime er veldig søt, og lar meg bli bekymret over den stakkars lille gutten med aspbergers som er hovedpersonen. Da jeg var yngre leste jeg også kjærlighetsromanene til Barbara Cartland og alt som kom i posten fra Penny-klubben. Også leser jeg mye bøker av typen Quantum Theory Cannot Hurt You, som er en veldig spennende bok som forklarer kvantefysikk på en forståelig måte. Også liker jeg Ben Goldacres Bad Science, der han tar for seg alternativmedisinen og hvordan den klarer seg opp mot forskning, med greie forklaringer på hvorfor ting virker som det funker før det blir mye verre igjen. Nå for tiden er jeg på tur gjennom en bok skrevet av Kate Fox om engelsk kultur. Watching The English, heter den, og jeg skulle virkelig ønske jeg gadd å lese den før jeg flyttet til England. Den hadde nok spart meg for mye frustrasjon.

I spillhylla mi er det også mye søtt. Det er for eksempel ikke veldig mange som ville trukket en mine til at jeg liker Super Mario. At jeg kjøpte meg en Nintendo 3DS for å spille The Legend of Zelda: Ocarina of Time i ny innpakning er heller ikke veldig bekymringsverdig. Joa, det er elementer av vold der og, men for det meste går du rundt i en tegneserieverden og bruker våpnene du har til å løse visuelle gåter av typen «der er det en knapp jeg ikke kommer til. Hva skjer om jeg skyter den med en pil?» Om du er venn med meg på PSN vil du også se at jeg har spilt gjennom Monkey Island, et spill der slåsskampene innebærer å ha gode nok kommentarer å møte fornærmelsene du får fra de du kjemper mot med. Åjada.

Ja, det er helt greit å ta opp interessene til en person som har forårsaket så mye skade og lidelse. Det er en fin måte å få laget et helt bilde av en person vi har problemer med å forstå. Men å gjøre favorittserie til hovedoppslag på nettavisen din? Kom igjen’a! Også dagen etter dere har publisert sak om at spillere er lei av å bli stigmatisert? Jeg gir meg ende over.

Man kan diskutere til man blir blå i trynet hvorvidt innslag av vold i underholdning er en bra ting eller ikke. Jeg mener nå uansett at dette kommer an på personen som blir eksponert, og at en viss grense på modenhet bør holdes. Det er greit å vente til etter leggetid for unger flest å vise Pulp Fiction på TV. Om du er mor/far/tante/onkel/gavegivende person til en unge som liker dataspill, vit at det tallet som står i hjørnet foran på spillet ikke er et tilfeldig tall. Det er en anbefalt aldersgrense. Om ungen er 11, ikke gi spill det står 18 på. Klart, noen unger er modnere enn andre og enkelte spill med høye aldersgrenser er snillere enn andre med samme grense, men anbefalte aldersgrenser er virkelig en fin pekepinn å gå etter.

Spill, filmer, bøker og annen underholdning er neppe en utløsende årsak til å begå kriminalitet. Joa, det finnes de som drar inspirasjon til måter å begå gjerningen de utfører fra diverse medier, men mest sannsynlig er dette også folk som hadde funnet en annen måte om de ikke hadde sett akkurat hvordan den skurken der gjorde det.

I dag ler de fleste av oss av folk som mener du finner beskjeder fra satan som kommanderer deg til ting dersom du spiller enkelte låter baklengs, men samtidig er vi kjappe med å peke på filmer og spill som både årsak og inspirasjon og dermed et problem uansett. «Hadde han gjort sånn om ikke…»?

Manusforfatterne til The Dark Knight sier det veldig greit gjennom figuren Alfred Pennyworth:

[quote]Because some men aren’t looking for anything logical, like money. They can’t be bought, bullied, reasoned or negotiated with. Some men just want to watch the world burn.[/quote]

Skremmende

Èn mann har revet et hull i byen min. Èn mann har satt en mengde engasjerte ungdom i livsfare og fått tatt livet av så altfor mange av dem. Èn mann.

Èn mann som stiller krav av typen en kun skulle tro man fant fra karakterer i en bok. Èn mann som ser ut til å tro at forhandlinger for informasjon under avhør skjer som på film. Èn mann som nærer et så enormt hat for samfunnet han har vokst opp i at han ser det som «grusomt, men nødvendig» å sette av en bombe ved regjeringskvartalet som tar livet av relativt få, men allikevel altfor mange, for så å dra ut til idylliske Utøya for å skyte rolig ned så mange han bare kan før han blir stoppet. Èn mann som har forårsaket en så enorm landesorg at jeg tror hjertet mitt snart ikke tåler mer.

Den siste drøye uken har jeg gått gjennom mange ekstreme følelser. Jeg har vært så sint at jeg ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg har vært så lei meg at jeg trodde jeg skulle grine meg tom for tårer, og når jeg trodde jeg måtte være tom kom det bare enda fler. Jeg har vært så sjokkert at jeg har blitt handlingslammet. Jeg har vært så stolt av så mange mennesker at jeg har trodd jeg skulle sprekke. Måten så mange nordmenn tar en sånn krise på, måten ungdommene på Utøya har stått på for hverandre, måten Statsministeren og Kongefamilien har fremstått i ettertid, alle heltene som slapp alt de hadde i hendene for å hjelpe til med det de kunne. Det er så mange helter fra den siste tiden nå at jeg rett og slett ikke trodde det skulle være mulig. Også er jeg stolt over å komme fra et land der folk flest mener at dødsstraff blir for billig, de vil heller vite at han er sperret inne resten av livet, gjerne uten tilgang til annet av media enn bevis på at vi tross alt står sammen. Vi tar oss av hverandre. Vi knekker ikke så lett.

Også kommer tankene. Dette er ikke kun èn manns meninger. Det som siver ut i media om manifestet, det som siver ut av skriverier han har lagt ut i kommentarfelter her og der, de han har dratt inspirasjon fra… Det er ikke et spesielt miljø vi må holde øyne oppe for. Det er ikke bare disse islamfiendtlige nettstedene som pøser ut slik edder og galle. Nei, det skumle her, er at mange av argumentene like gjerne kommer fra de som sitter bak deg på bussen. De kommer plutselig fra noen på en fest du er på. Noen hører dem i kantina på jobben, andre rundt kafèbordet fra venner av venner. Naboen som slår av en prat ved postkassa som mener løsningen på alt er å få «disse problemkulturene ut av landet». Bestefaren som sitter innerst i hjørnet i familieselskapet som du bare smiler til for å holde familiefreden selv om innvollene dine vrenger seg av meningene han ytrer. Dette er meninger som finnes i vanlige mennesker. Det er dette som er skummelt.

Folk flest setter seg ikke ned i ni år og planlegger en slik forferdelig aksjon. Kun èn av nærmere fem millioner nordmenn gjorde det.

For min egen del kan jeg innrømme at tanken «muslimske terrorister» streifet så vidt innom hodet mitt og. Mens folk prøvde å følge med på nyhetene og finne ut av hva som har skjedd og hvorfor og hvem, satt jeg på vei fra Oslo og fulgte med på twitter og så all synsingen. Jeg husker jeg sa til noen (var det til kjæresten eller noen av de som ringte, tro? Eller noen av de jeg ringte til?) at dette, om det viser seg å faktisk være en bombe, ser ut som litt dårlig planlegging. Etter 15 på en fredag i fellesferien i et kontorstrøk er ikke plassen om det er spektakulære dødstall du er ute etter. Det måtte være en propantank eller noe, tenkte jeg, og flere jeg snakket med som ikke hadde vært i området var enige i den teorien.

Da jeg fikk høre om skytingen vel en halvtime etter den hadde begynt slo det meg. Var dette et tilfeldig sammentreff? Noen som ville slå mynt på kaoset i Oslo, eller var det en sammenheng her? Gikk det virkelig an å komme seg fra Regjeringskvartalet til Utøya med så mye utstyr i rushen på såpass kort tid? Her må jeg innrømme at tidsregningen min var litt på bærtur, men jeg slet såpass med å komme meg til toget i tide og med å finne veier til Hokksund der jeg hadde en bursdag å dra i at jeg rett og slett ikke hadde kontroll på hvor mye tid som gikk.

Jeg skal ikke late som om jeg ikke var lettet da jeg fant ut at det var en nordmann som sto bak. Jeg skal ikke late som om dette ikke skremmer meg. Jo mer jeg får vite om mannen og livet han hadde før, jo mer kjenner jeg igjen elementer fra helt vanlige mennesker. Det er en mann med mange meninger som er delt av veldig mange. Det er en mann med interesser helt normale mennesker jeg kjenner deler. Det er en mann som oppgir at en av favorittbøkene hans er den samme som en av favorittbøkene mine. Barndommen det blir vitnet om er en flere barn deler. Ønsket det ser ut til at han har vist om å være noe er et ønske mange kjenner på hver dag. Forskjellen er at det er bare denne mannen som har gjort noe så drastisk. Til nå.

Det skumle med denne mannen er ikke at han anser det som et greit krav å komme med at han skal ta over styringen av landet under rettssaken. Det skumle er at han er som så mange andre av oss. Han er litt som meg, og han er litt som deg.

Jeg tror at det er viktigere enn noensinne å stille spørsmål ved meninger vi ikke liker fra andre. Det er viktig å identifisere de delene av oss selv som ikke er bra og prøve å gjøre noe med de. Det er viktig å se hverandre og gi hverandre den omtanken og støtten vi trenger.

Vi er et såret folk, og i motsetning til hva man skulle trodd, har såret kommet innenfra. Nå er det opp til oss å jobbe for å få disse meningene og sidene ved hverandre frem i lyset og diskutere dem. Nå er ikke tiden for intoleranse, ikke en gang mot slike brutale tanker. Nå er det tid for å møte disse meningene med undring og gode motargumenter.

Mer eller mindre sammenhengende tanker om Google+ så langt

photo credit: Goneys

Nå er det vel neppe noen som har klart å unngå å finne ut at det finnes noe som heter Google+, og for en del av oss har det gått vel en ukes tid eller to med bruk (og allerede er folk eksperter?)

Noen mener at dette tar over for twitter, andre facebook, noen lurer på hvilken av de sosiale profilene sine de skal forlate til fordel for G+ og andre igjen setter seg på gjerdet til folk slutter å plusse om denne forbanna plussinga. Noen sa første dag at «Nå er det G+ jeg åpner på telefonen og poster til når jeg er ute på tur!» (og en uke senere er det knapt en post å se fra enkelte av disse). Andre sa tidlig at «dette er ikke noe for meg», for så å gå over til å bli av de som legger til mest i strømmen.

Personlig tror jeg G+ kommer til å bli veldig spennende så fort folk slutter å skulle lære hverandre G+ ved å reposte de samme tipsene som har gått runden fra dag 1. Dvs det samme bildet som forklarer nyttige G+-snarveier. Ja, for det kan jo være noen som ikke har fått se den enda, ikke sant?

Det som er det store med G+, er nok muligheten til å sirkle kontakter. Du trenger ikke bare ta disse etter de forhåndslagde sirklene heller (jeg, f.eks, synes familie er litt teit når eneste lignende familie jeg har der er kjæresten). Jeg oppdager stadig nye måter å bruke sirklene på. Charles Warren fra Google, f.eks melder om at han innimellom kopierer en post han har skrevet til en sirkel over i en annen, sånn at han kan holde to forskjellige diskusjoner. Nå ser ikke jeg none grunn til å bruke dette til mitt bruk, men jeg kan se hvordan det kan være nyttig i enkelte sammenhenger.

Noen er litt bekymret over at folk skal begynne å skille mye på hva de poster til hvem, og det forstår jeg. Det er, som Aslak Borgersrud sier i en kommentar, interressant å finne ut at han der liker sånn musikk, selv om musikk aldri har vært et tema i kretsene du kjenner dem fra. Det er mye folk deler uten deg og gruppen du tilhører i tankene som forteller mye om dem du kan synes er interessant.

For min del, merker jeg at så langt så er det lite bruk av sirkler til deling. Jeg deler til utvidede sirkler uansett, og bruker sirklene mer til å skille mellom hvor jeg har folk fra og hvilke temaer jeg kan kunne se oppdateringer om. Litt greit om jeg er i hjørnet der jeg gjerne vil ha musikktips å kunne se gjennom sirkelen med de som hender kommer med musikk. Ja, også har jeg en sirkel for hvert av de to språkene jeg pleier å kommunisere på. Disse er ikke tatt i bruk helt ennå, men om det blir nok av de som ikke kan norsk som jeg blir å dele med, kommer jeg nok til å skille ut norske oppdateringer til sin egen sirkel.

Den sirkelen jeg bruker mest er en slags innboks-sirkel. Her ligger de jeg kjenner igjen og som oftest oppdaterer med ting jeg synes er interessant. For å være ærlig så ligger de aller fleste i denne sirkelen, med unntak av de som deler ekstremt mye og «kjendisene». Det er litt spennende å følge med på hva Neil Gaiman og Google-toppene deler, men når jeg har fem minutter å avse vil jeg fortsatt helst se de som er nærmest meg. Når bussen kommer om et minutt har jeg mer lyst til å lese vittigheter og store nyheter fra folk jeg faktisk har hatt toveiskontakt med enn å se på feriebildene til Larry Page, selv om han har en del fine bilder fra reiser. Sånn sett kunne det kanskje vært greit å hatt muligheten til å lage en sirkel som består av alle unntatt de i denne sirkelen, eller en sirkelen bestående av folk BÅDE i sirkel x OG i sirkel y. Smarte sirkler, altså, det er noe jeg kunne likt.

photo credit: 85mm.ch

Som alle andre greier på internett bruker folk G+ som de vil, og det synes jeg er fint. Det er litt koselig å se de som er blodseriøse sosiale-medier folk som diskuterer hvordan få best mulig utbytte fra G+ og hvordan bedrifter kanskje kan bruke dette i fremtiden. Det er koselig å se folk dele utsikten fra der de er fordi de synes den er så fin. Det er i det hele tatt koselig å se folk dele det de bryr seg om. Dette er jo også grunnen til at jeg er såpass glad i Twitter og til en viss grad Facebook. De som kommer med mye fjas jeg ikke liker forsvinner ut av strømmen når jeg innser at jeg faktisk har sluttet å lese det de skriver. Enkelt og greit.

Alt i alt, Google+ er en fin fjaseplass. Det er ting jeg savner og ting jeg gjerne skulle hatt på en litt bedre måte, men nå er det sånn med denne betaversjonen, at Googlefolket har vært snille nok til å gi meg en sånn fin tilbakemeldingsknapp nede i hjørnet. Jeg bruker denne flittig selv, og synes du bør det og, om du har forslag og sånn.

Om du er nysgjerrige på Google+, men ikke har fått kommet seg på tjenesten enda, så har jeg nok av invites. Bare sleng over en google-mailadresse jeg kan sende på (ser ut til at det kun funker på google-kontoer så langt, serru), så slenger jeg tilbake en invitasjon. Det er bare gøy med flere å følge med på!

Tanker om en savnete sommernatt

Jeg liker Oslo, altså. Jeg liker å ha kollektivtransport som funker. Jeg liker å kunne vite når på minuttet bussen kommer og om den er forsinket. Jeg liker å ikke trenge å planlegge mye for å komme meg ut på byen, ut på en koselig kafè, spise god mat, komme meg på kino, dra på en konsert (gjerne med band jeg aldri har hørt om), osv. Jeg liker å ha muligheten til å gå til en annen kafè/spisested/uteplass om den jeg er på ikke funker for meg. Jeg liker å bo en plass der jeg kan sette meg ned en plass og bare kikke. På folk.

Oslo er akkurat passe folksomt til at jeg aldri trenger å føle meg helt alene, men samtidig får jeg være i fred. Om jeg vil, altså. Det hender folk prøver å engasjere meg i prat. Det hender jeg får en interessant samtale ut av disse tilfeldige menneskene. De jeg har snublet over har også vist respekt når jeg har gitt uttrykk for at jeg helst vil fortsette med å sitte/gå i mine egne tanker. Ja, unntatt rom-folket, da. «Pliiiiis, pliiiiis» sier de, der de ser så fattig ut som du bare kan virke når du virkelig prøver. Også prøver de å selge deg ei rose. Eller en hatt som ser ut som om de har knabbet fra Festmagasinet Standard. Hadde de bare skjønt nok norsk til å forstå hva «jeg har ikke penger på meg» betyr, hadde nok det og vært greit. Ja, også har vi selgerne. Disse som vil prakke på deg et billigere strømabonnement, krillolje, medlemsskap i organisasjonen de står der for eller på et treningssenter. Du skjønner de sliter med å fylle kvoten sin for dagen når de sier «men det tar bare to minutter» og du ser skjemaet de vil få deg inn på etter å ha forklart saken sin vil ta tre minutter aleine og du tydelig haster forbi. Jeg har vært der, jeg kjenner desperasjonen. Jeg vet også nok om jobben deres til å vite at de burde kjenne meg igjen som en du ikke bruker energi på. Men så er det litt gøy allikevel, da, når damen med krilloljen som er «sååå mye bedre enn tran» prøver å overbevise meg om at hun vet bedre enn legen min, som for øyeblikket behandlet meg for alvorlig mangel på vitamin D.

Oslo har mange fine steder å utforske. Hver gate har sitt uttrykk, på en måte. Sin stil. «Her er jeg». Det finnes ikke to like parker, og alle duger til sitt. Det finnes mange fine steder å gå. Folk som kommer til byen og er her et par dager blir forundret over hvor mye forskjellig vi har, og ikke minst muligheten alle byboerne har til å komme seg ut i skogen. Vi har store naturområder nært nok til at det faktisk ikke krever så mye energi å komme seg ut i naturen. Sognsvann og nordmarka ligger en kort tur unna med diverse kollektivtrafikk. I vinter kunne du se ski-VM gratis, om du bare sto i skogen. Ja, for sånn liker vi å ha det, vi nordmenn. Selv oss som velger å bosette oss i Oslo liker å vite at det er vår egen latskap og ikke plassen vi velger å bo som hindrer oss fra å ta en løpetur blant trær og dyr.

Jeg har alltid vært en særing sånn. Jeg liker meg best blant bebyggelse, og jeg liker å gå og kikke på rare bygninger. Jeg storkoser meg riktignok når jeg er på familiehytta langt inne i skogen ved Hokksund vet et lite skogsvann uten strøm. Radio får man så vidt inn. Er du heldig får du mobilsignaler. Er du ekstra heldig får du kanskje bittelitt nettsignaler og. Sånn en gang om dagen. Du kan like gjerne bare skru av all direktekontakt med omverdenen. Kommer det ikke på radio, kan det vente til du velger å dra ned igjen. Hytta på Himsjø er et lite paradis i seg selv. En god ferie når man nå en gang vil vekk fra Oslo. Men det er fortsatt Oslo jeg vil tilbake til.

Noen mener kanskje jeg er litt luksusdyr her, som koser meg med kollektivforbindelse flere ganger i timen, søndagsåpne matbutikker i gangavstand hjemmefra, døgnåpne kiosker ikke for langt unna, utesteder såpass nært at taxituren hjem ikke ruinerer meg osv. Det er kanskje mulig, men det jeg faktisk koser meg mest med her er tilgjengeligheten på folk. Jeg trenger ikke å ha en bil for å kunne være sosial. Om jeg ikke har noen å være sosial med, kan jeg også gå ut av huset alene. Jeg kan sette meg ned i en park med ei bok og slappe av. Jeg kan prøve ut en sær klesstil i dag uten for mange rare blikk. Jeg kan slappe av og være meg selv på en måte jeg aldri følte meg bekvem med når jeg bodde i Hokksund. Her i Oslo er det ikke hovedsakelig en sirkel jeg hører hjemme i. Jeg beveger meg gjennom stadig flere sirkler, og jeg trives med det. Jeg møter stadig nye folk å lære om og fra. Det er alltid noen med en historie jeg kommer til å like å høre. Det er alltid noen jeg kan diskutere med, og alltid noen jeg kan le med.

Faktisk så er det kun en ting ved Hokksund (sånn reint bortsett fra den obligatoriske familien og de gode vennene jeg fortsatt har derfra) jeg virkelig savner.

Nattlige gå/løpeturer.

Da jeg fortsatt bodde i Hokksund og hunden min, Bella, fortsatt var i live var det en ting vi virkelig elsket å gjøre. Nemlig å gå lange turer nattestid. Det var da jeg fikk vesla til å løpe (om dagen på sommeren var det for varmt til at hun orket sånt tull). Om det regnet litt, var det enda bedre. Jeg fikk frisk luft og sjansen til å bare la tankene løpe og verden til å snurre litt saktere, om enn bare for en times tid. Bella fikk lov til å boltre seg omtrent som hun ville. Det var ingen biler ute, så om vi ville, kunne vi løpe midt i veien. Innimellom gikk disse turene ned mot elven, der jeg satt meg til å se på vannet som bare suser forbi, mens Bella snuste rundt etter spennende lukter. Det er en spesiell ro som legger seg på sånne tider av døgnet. Alt virker som om det går litt saktere. Sommernetter i Norge er virkelig noe av det fineste jeg veit om.

Seinest i fjor fikk jeg tatt sånne sene turer her hjemme på Grünerløkka. Riktignok uten hund, men jeg fikk allikevel litt av den samme rolige følelsen. Om jeg var frustrert følte jeg meg trygg nok til å ta en løpetur ut for frisk luft og for å få ut energien. Om jeg bare trengte en tenkepause, kunne jeg gå ut og gå det til.

Noe har skjedd i år. For de som har lest aviser virker det  klart. Jeg, som aldri har følt meg utrygg går ikke ut sent alene lengre. Jeg tar ikke like mange sjanser. Nå har jeg ingen garanti for at det er verre nå enn før, Etter all sannsynlighet er det ikke det, men når folk jeg er glad i er bekymret for meg og helst vil at jeg ikke går ut sånn aleine, gjør jeg ikke det. Når kvinneskrik har blitt hørt utenfor huset jeg bor i etterfulgt av synet av en kvinne som tilsynelatende løper i panikk hjelper det ikke om jeg vet hvor liten sannsynligheten er at det kan skje meg. Sannheten er at det kan skje. Mest sannsynlig skjer det ikke. Om jeg løper en tur oppover akerselva og hjem igjen nå, eller bestemmer meg for å utforske området bortover mot Carl Berner eller andre veien mot St. Hanshaugen vil jeg nok etter all sannsynlighet komme meg helskinnet hjem uten store traumer. Jeg er tross alt en voksen kvinne som vet å ta på seg et skikkelig antrekk for løpetur i den kjølige sommernatten.

Men her sitter jeg, da. Vel vitende om alle skriveriene som blir gjort om området jeg bor i. Vel vitende om at muligheten er der for at det kan være kraftig overdrevet. Vel vitende om at muligheten er der for at det kan være kraftig underdrevet. Uansett er det ikke helt greit å føle seg nødt til å be om selskap bare fordi du vil ut og nyte sommernatta.

Så hei, Oslo, kan jeg være så snill å få oppleve sommernatta di igjen uten at familien skal være redde for meg?

Det er sikkert pandaenes skyld, alt sammen.

Når twitter ikke burde være best

photo credit: Kalexanderson

Jeg har en case som har fått gå litt for lenge før noe har blitt gjort.

For noen år siden, mens jeg enda bodde hos mamma om somrene, skulle hun få seg nett inn i leiligheten sin. Leverandøren trengte et telefonnummer til noen som var hjemme, og siden mamma var borte på ferie og fordi fasttelefon til en husholdning med hovedsakelig en person som knapt er hjemme store deler av året er litt tull, fikk montøren nummeret mitt.

Under hele prosessen fikk de høre at nummeret de fikk for å bruke på dagen var kun for monteringens del og her har dere nummeret til alle andre henvendelser om abonnementet. Så langt er alt vel og bra, og jeg flytter tilbake til England etter sommeren, vel vitende om at mer stabilt nett gjør det enklere å ha skypesamtaler o.l med mamma.

Etter et par år begynner det å tikke inn meldinger nå og da fra leverandøren. Ikke veldig ofte, kanskje en eller to ganger i halvåret. Meldingene er en vennlig påminnelse om å huske å betale inn beløp X innen dato Y, ellers blir hastigheten redusert. En helt ok melding som jeg hadde blitt glad for å få fra min nettleverandør. Det er jo fort gjort å glemme en regning nå og da,  mener jeg. Meldingene kommer ikke ofte nok til at det er plagsomt, så jeg nøyer meg med å sende en litt morsom melding til mamma om at hun får betale nettregningen, så jeg slipper å få flere meldinger og alt er vel.

Mamma tar igjen kontakt med nettleverandøren sin og gjør det hun får beskjed om å gjøre for at mobilnummeret knyttet til abonnementet skal være hennes eget. Jeg har jo flyttet ut for lengst og skal ikke være nødt til å formidle beskjeder mellom nettleverandøren og henne. Det går enda en stund og begge tror alt er helt greit. Klart, de har jo ikke behov for å sende sånne purremeldinger når det ikke er noe å purre på. Eneste muligheten til å sjekke om alt endelig er riktig er å ikke betale regningen, noe som blir litt søkt for de fleste.

Så begynner leverandøren å komme med oppdateringer på når noe kan være ustabilt og andre viktige driftsmeldinger. Jeg tar kontakt med mamma igjen (det er jo ryddigere om abonnementets eier prøver å ordne opp, mener jeg) og hun prøver igjen å forandre nummeret som er koblet til abonnementet. Igjen tror vi alt er i orden, og enda noen måneder går. Så kommer en melding til tikkende inn på min mobil. Nå finner jeg fram sidene til leverandøren, og etter mye om og men finner jeg en måte å få kontakt med noe som ligner på kundeservice uten å ha en login på kundesidene deres (for hvorfor skulle jeg det? Jeg er jo ikke kunde). Jeg sender en kort mail med forklaring på nummerforvirringen og gir kundenummeret til mamma (som de oppgir i alle meldingene de sender), gir dem nummeret som skal slettes og samtidig nummeret de skal bruke isteden. Jeg slapper av igjen i god tro om at bare de kommer seg frem til mailen jeg sendte, vil alt bli bra.

Det går to dager. «Hei! Vi vil gjerne minne om <tjeneste urelatert til nummerbytte>.»  Igjen, en melding jeg hadde likt å få fra et av selskapene jeg er kunde hos. Igjen, jeg er ikke kunde hos dette selskapet. Mamma er. Jeg blir lei, søker selskapet opp på twitter og spør hvordan jeg får fikset dette rælet. De svarer i løpet av minutter. Det tar kortere tid å fikse det den veien enn det tok meg å finne frem en e-postadresse jeg kunne sende det samme spørsmålet, bare med litt skryt av tjenesten.

Hvorfor bryr jeg meg i det hele tatt med å prøve kundeservice andre steder enn twitter? Hvorfor gidder jeg i det hele tatt å gi selskaper sjansen til å fikse sånne her filleting i det stille før jeg spør i åpne fora? Hvorfor gidder jeg å kaste bort tid på å finne frem korrespondansemuligheter utenfor offentligheten når jeg like gjerne bare kan tusle opp til den digitale frontdøra med en ropert?

Det er her begrensningene til twitter kommer lett til syne. 140 tegn er ikke nok til å både forklare problem og nyansere det. Ingen av tekstmeldingene jeg har fått hadde vært plagsomme om jeg hadde vært den riktige mottakeren. De har heller ikke kommet ofte nok til å bli mer enn en liten filleirritasjonssak på linje med doruller som er vendt inn mot veggen. Jeg har enkelt kunne sende disse videre til mamma og deretter slette uten å ruinere meg helt hva tekstmeldinger angår. For mammas del hadde det nok vært greit å få vite selv om nettet skal være nede et par timer mandag morgen, så hun kan planlegge ting rundt det. Om hun får et par uker med flere kanaler på TVen er dette også ting hun vil vite fra selskapet hun er kunde hos, ikke datteren sin. Om hun ikke har betalt regningen sin i tide, vil hun kanskje ikke at jeg nødvendigvis skal vite det, uavhengig av grunn. Altså, nå er det ytterst skjeldent den siste gjelder, da,  men dere skjønner hvor jeg vil. Det er ikke sensitiv informasjon jeg får,  men det er informasjon om ting som ikke er min sak. Det er informasjon som er nyttig for den det gjelder, og svært få andre om noen.

Sånn bortsett fra denne ene fillesaken har jeg kun gode ting å si om selskapet. Det er bare denne ene lille filletingen som gjorde at jeg måtte klage åpenlyst så alle kunne se før jeg fikk noen reaksjon fra selskapet. Og det gir meg en flau smak i munnen.

Så min oppfordring til alle dere der ute som driver med kundeservice: Gi alle kundene deres gode alternativer for å kunne rette kritikk i skjul, så blir det lettere for oss å konsentrere positiv oppmerksomhet mot dere offentlig. Jeg vil ikke være nødt til å unnskylde en fillesak på deres vegne med at dere vanligvis er så bra. Det er sånt oldemora mi gjorde da jeg ikke grodde en sær form for dreads. Det nytter ikke å være helt konge på twitter og facebook om resten av kundeserviceopplevelsen føles råtten.

Lykke anno juni 2011

Å sitte en fredag i Juni i sterkt solskinn på taket av bygningen du bor i sammen med gode venner og godt drikke. Å kunne slappe av etter en uke der du har presset deg til det ytterste i forhold til formen du trodde du var i. Å kunne se solen tusle over himmelen, vel vitende om at du strengt tatt burde sitte ved grillen og spise god mat, men utsikten er bare for fin til at du gidder å løfte en finger.

Å våkne lørdagen etter, utålmodig etter en tur ut i solskinnet. Å ta med seg gode venner og en kjølebag innom butikken for is og forfriskninger, for så å dra til nærmeste park der man tilbringer resten av dagen. Å riste av seg alle bekymringer, om så bare for en kveld og danse til musikken som kommer ut av høyttalerne på utestedet du ender opp på om kvelden.

Å innse at det er sommer, du bor i ny leilighet med bra folk og livet er ganske bra, egentlig. Å innse at den lykkefølelsen du har akkurat nå kommer til å komme igjen og igjen og igjen, så lenge du bare lar den komme.

Å bo i Oslo er ganske greit, egentlig.

Å overleve en tur hjem fra byen

For snart tre år siden, da jeg flyttet til Oslo skrev jeg en overlevelsesguide på den engelske bloggen min. Den handlet om å overleve å flytte til en ny by og består av en rekke punkter jeg fortsatt prøver å følge så godt jeg kan. I dag, med alle voldtektene vi stadig hører om igjen, virker det som om en lignende guide bør inneholde «hvordan ikke bli voldtatt». En sånn guide tror jeg nok kun blir synsing. Den uhyggelige sannheten her er nok dessverre «overgriperen fikk tak i deg først». Det er ikke din feil, og strengt tatt kan det like gjerne skje midt på dagen som seint på kvelden. Det kan like gjerne skje når du er tildekt fra topp til tå som når du går rundt i miniskjørt og korte topper. Det kan like gjerne skje meg som deg. Nei, om du vil ha en liste over hvordan unngå voldtekt, tror jeg Sparrowgirl på Tumblr har truffet de fleste punktene i listen sin her (obsobs, liste på engelsk).

Nei, dagens overlevelsesliste handler heller om hvordan jeg som regel kommer meg uskadet hjem fra byen.

• Ha med et par tøysko. Selv om det er vinter. Gnagsår og ellers såre bein dagen derpå er bare for kjipt. Også er de fine å løpe i, om du vil rekke nattbussen og sånn.
• Ha med en jakke av noe slag. En litt lang cardigan er bedre enn ingenting her. Det blir kaldere på nettene, selv om sommeren. Her er leggvarmere også et hett tips.
• Sørg for å ha nok cash til taxien hjem og andre relativt uforutsette utgifter. Legg dem gjerne i BHen el, så mister du de ikke.
• For sikkerhets skyld kan du også like gjerne legge igjen alt av kort du ikke bruker hjemme. Et debit-bankkort burde være nok for leg+penger.
• Unngå å gå alene hjem. Veien blir så mye kortere når dere er to. Selv har jeg stående avtale på at jeg kan ringe kjæresten de gangene jeg går hjem alene. Det er vel kanskje også litt beroligende for han å vite at nå er jeg ved den Narvesenkiosken der, så da burde jeg være hjemme om sånn.
• Det er ingen skam å ta drosje. Har du danset hele kvelden i de smashing høye hælene og du har glemt tøyskoene i første punkt, kommer tær, tåballer, knær og hofter mest sannsynlig til å takke deg.
• Om du har en tendens til å drikke (for) mye: Ha med lapp med adressen din hjem. Det er mye lettere for drosjesåføren å forstå edruskriften enn fyllestemmen din.
• Om du skulle bli overfalt, husk dette: Det er ikke din skyld. At du var for full/lettkledt/etc er en for billig unnskyldning. En må kunne regne med at alle med opphold i Norge skal følge norsk lov uten å unnskylde dem når de gjør grove overtramp. Selv om dere snakket sammen tidligere på kvelden. Selv om du ble så sjokkert at du ikke klarte å si nei. Selv om du har vært flørtete. Selv om du er en kvinne.

Jeg blir litt forbanna hver gang jeg hører argumenter som legger deler av skylden for voldtekter på offeret. Nå har problemet i Oslo i begynnelsen av april dreid seg rundt kvinner, men jeg ser ikke bort fra at menn også kan være offer. Offeret eier ingen skyld. Realistisk sett lever vi kanskje i et samfunn der enkelte har problemer med å forstå at synlige kvinnelige former ikke invitasjon til voldtekt, men det er fortsatt overgriperens skyld. Fullt og helt.

Slapp av, jenter, kos dere! Føler du deg utrygg kan du finne deg en litt sterk kompis å dra ut med.

Hurra, det er vår!

Edit, 18.05.11: Dette er ikke en «slik unngår du å bli voldtatt»-liste. Beklager, men jeg vet like lite om hvordan man unngår sånt som en hvem som helst annen. Det jeg bryr meg om her, er andre ting man burde ta hensyn til. Det handler om ting jeg, i kraft av å være en Oslo-kvinne i midten av 20-åra, har erfart at kan være smart å tenke på når jeg drar ut.

En ting som ikke har skjedd meg i løpet av mine år som borger av Oslo er voldtektsforsøk eller andre forsøk på overfall. Ting som har skjedd meg som følge av bytur er derimot frossen kropp, feilberegning av hvor lang veien hjem er, utallige vannblemmer som følge av sko som blir ubehagelige ved lengre tids bruk (og spesielt på veien hjem), blodige skrubbsår på begge knær, taxisjåfør som ikke helt har forstått hva jeg sier (med påfølgende stahet fra meg som endte i en gåtur hjem og null penger til nevnte sjåfør)… Min erfaring er at det er bedre å være flere på turen, samme om du kjenner de(n) andre godt eller ikke. Det er koselig med selskap, og om noen du er usikker på kommer bort til deg og begynner å spørre om ting, er dere ihvertfall flere til å prøve å lede dem bort og passe på hverandre. Dette gjelder samme om du er han eller hun.

Som et menneske skal ikke du ta ansvar for andres handlinger. Dette gjelder uansett om du blir utsatt for lommetjuveri eller noen som helst form for overfall. Ideelt skal du kunne gå naken gjennom byen og veive med tusenlapper uten å være spesielt i fare. Om noe skjer deg hjelper det lite å diskutere om du kunne gjort noe for å forhindre det. Det er den som begår forbrytelsen som burde gjort noe for å forhindre. Det er mye viktigere å sørge for at den blir straffeforfulgt enn noe annet.

Det eneste ansvaret som ligger på borgere flest ellers, er å varsle politiet om dersom oppdager et lovbrudd. Gjør det du kan for å hjelpe, men ikke føl skyld om du står der maktesløs uten å kunne gjøre noe. Det er overgriperens skyld. Uansett.

Dead Island er på vei, men funker traileren?

I det siste har det dukket opp en spilltrailer som folk enten synes er helt genialt bra, eller «pen, men frister ikke til å spille». Jeg må innrømme at jeg i første omgang tilhørte den siste gruppen der. Hvilket spill, sier du? Jo, Dead Island.

«Dette er en pen kortfilm,» sa jeg, «men den gir meg ikke akkurat noe særlig interesse for spillet,» fortsatte jeg, før jeg sjekket websiden for info, begynte å lete etter gameplay-videoer på youtube og sjekket ut wikipediaartikkelen. Tror kanskje den beste måten å gå videre på er å helt enkelt bare sitere hva jeg sa på Norsk Goth Forum om saken.

Nå har det gått ei uke, og jeg ble så provosert av videoen at jeg ville bevise hvor lite spilltrailer den er. Altså, hvor er gameplaydemoen? Hva kan vi egentlig vente oss? Jaok, så er dette en Zombie-FPS (first-person-shooter) og det kan jo være kult. Og greit, da, så er Zombier en veldig takknemlig fiende å ha i et spill. De har riktignok vært mennesker en gang, og dette elementet er kjempefint for å gi rollene du spiller visse kvaler mot å kverke enkelte av dem, men de er også strengt tatt døde og gjennoppstått og ergo monstre. Monstre vi kan kjenne igjen. Og de kommer gjerne i horder, tåler absolutt ingenting og er dårlige til å sloss tilbake. De er veldig glad i å grafse og bite på deg, da.

Vi klager mye over spillbransjen, og mediebransjene i det hele tatt. Det er så lite innovasjon! Hvorfor kommer det bare spill av konsepter vi kjenner, og oppfølgere til gamle spill? Hvorfor kommer det aldri noe nytt jeg kan kose meg med? Hvorfor må jeg nøye meg med enda en oppfølger av en serie jeg riktignok elsker å spille? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?

Også kommer saker som Dead Island, og jeg er en av de første til å klage over det også. Altså, Zombier? Hva skjedde med fantasien, folkens? Og hvorfor får jeg ikke se noe av spillet i traileren? Hæ? Kan du si meg det, HÆ?

Men så begynner jeg å tenke. Dette er en annonseringstrailer. Den skal fortelle oss at «Hei, her har du noe å holde utkikk etter. Jeg er på vei!» – den skal gjøre at vi har den i baktankene når utgivelsesdatoen endelig kommer. Vi skal huske på den fine videoen med den ganske triste historien når vi ser gameplay-trailere komme etter hvert. Akkurat nå skal vi bare vite at den kommer. Jeg har hørt både kunstnere og designere snakke om at de heller vil provosere enn å lage noe alle synes ser bra ut. Om du synes at dette virker som et spill du vil prøve første gang du ser videoen, er det kanskje like lett for deg å glemme det før du plutselig finner det i salgsstativet til Platekompaniet til en brøkdel av prisen. Fint for lommeboka di, riktignok, men hva skal spillselskapet tjene penger på da, da? Nei, når man tross alt skal komme med noe helt nytt, er det kanskje bra å ha en lettere provoserende men likefullt effektiv markedsføringstaktikk. Gjør kundene dine provosert nok til at de ikke klarer å la spillet ditt forsvinne helt fra bevisstheten. Ihvertfall ikke før du bestemmer deg for å komme med mer info og kanskje noe de kan gi deg penger for. Som f.eks spillet.

Det her begynner å høres ut som ca alt av triks jeg har hørt om forføring: Det blir fort kjipt om du avslører alt på en gang. Da er det bedre å heller begynne med et par strømper, også kle av deg gradvis. Poenget her er jo ikke bare at folk skal plukke med seg spillet fra hylla i butikken. Med alt som finnes av nedlastbare pakker man kan kjøpe og mulige oppfølgere og muligheter for bøker, tegneserier og andre gizmoer (Hei, Ubisoft og Assassins Creed!) finnes det nok av muligheter til å lure til deg penger fra kundene dine. Og jo mer penger vi vil bruke på gode spill, jo flere penger kommer inn i bransjen, og jo flere gode spill kommer ut. Det er i sånne situasjoner jeg liker konsumerisme.

Med all tankekapasiteten dette spillet har kostet meg nå, håper jeg virkelig at det er verdt tida (og pengene) mine.

Jeg finnes ikke forfengelig. Så det så.

Foto: Alasan N. Paulsen

Jeg er en sånnen guttejente. Og en sånnen jentejente. Jeg liker å si at jeg er en sånnen Nadia. En sånn som strengt tatt er glad for at hun kan leve som hun vil med de interessene hun vil. En sånn som nyter å kunne gjøre litt opprør innimellom mot hva folk tror om henne uten å være redd for at de skal tro hun er gal. Et sånt menneske, vet du.

Jeg nekter beint for at jeg har for mange par sko (jeg trenger strengt tatt flere), enda jeg ikke aner akkurat hvor mange par jeg har.

Jeg har aldri noe å ha på meg når jeg skal noen steder. Greit, akkurat nå sitter jeg oppå en stor haug med klær med laptopen i fanget og skriver for å utsette sorteringen enda mer. Men jeg har ikke nok riktige klær. Jeg har ingen antrekk som passer til de dagene der jeg vil komme inn på en plass og føle at alle snur seg etter den fantastiske skapningen som nettopp kom inn (ja, meg, ja). Ja, for alle damer er jo eeegentlig helt fantastisk nydelige skapninger, som kun trenger den riktige blandingen av klær, accessories og attitude for å være showstoppers i enhver sammenheng.

På den annen side er yndlingsantrekket mitt akkurat nå en pysjbukse og en løen t-skjorte. Hovedgrunnen til at jeg rydder (vel, later som) akkuat nå er for å få mer plass rundt den stasjonære PCen min, så jeg kan banke folk i Team Fortress 2 (som Heavy, fuckyeah). Mest sannsynlig kommer dagen til å ende i at jeg jobber hardere med å finne ut hvilke planter jeg må ha i hagen min for å virkelig holde zombiene unna.

I dag er jeg virkelig på toppen av verden. Jeg trenger ikke gå utenfor døren for annet enn litt mulig søppelmat, om jeg ikke orker å lage skikkelig. Jeg kan skru opp volumet på favorittmusikken uten å tenke på at min bedre halvdel synes den er urteit for tida, og jeg trenger virkelig ikke tenke på at jeg går rundt og ser halvshabby ut med fett hår, i pysj. Klokken 18.00 på en søndag.

Og hva fikk meg til å skrive alt det her? Jo, fordi jeg snublet over en «hvor gammel ser du ut på profilbildet ditt?»-greie noen tok på facebook, og tenkte «hvorfor ikke?» og tok den. Og testen mener jeg er 29. Heldigvis er jeg frisk nok i hodet til å vite at de færreste ville bommet på alderen min med en 4–5 år på den måten, men en plass langt inni bakhodet sitter hun som aldri har nok sko, og ihvertfall ikke nok klær og skriker. Mens jeg sitter her og sorterer det forbanna rotet hennes.

I dag skulle jeg virkelig veldig gjerne vært helt guttejente.

…kanskje det blir bedre om jeg vasker håret og sminker meg?

Konsoll vs PC-spill, hva skal man velge?

photo credit: gnackgnackgnack

PC eller PS3 eller Xbox360 (eller mac)? Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har utsatt spillkjøp kun fordi jeg ikke klarer å bestemme meg. Som regel er det PC eller PS3 det står mellom til slutt, og de fleste spillene jeg vil spille kommer ut til begge. Noen ganger er valget enkelt, som med Assassins Creed:Brotherhood, som nylig kom ut til PS3 og Xbox360, men ikke kommer ut til PC før en gang over nyttår. Jeg vil jo spille det fortest mulig. I fjor, da Assassins Creed 2 kom ut, derimot, var kvalene mellom Xbox360 og PS3 (siden vi har det første spillet i serien til Xbox360). Men hva når spillene kommer ut likt? Hva velger man, og hva er egentlig best?

Tidligere i år fikk jeg en super sjanse til å teste spillopplevelsen på samme spill på PC og PS3, nemlig Sam & Max sesong 3. En av få spill som tåler flere gjennomspillinger relativt kort etter hverandre. Det at serien er brutt opp i kapitler som kom med en måneds mellomrom, og at det tok tid mellom jeg var ferdig med siste til PC til jeg fikk det på PS3 hjalp jo. Jeg hadde strengt tatt glemt det meste av løsninger innen jeg kom til dem på nytt, og gråt like mye av slutten ved andre gjennomspilling. Så langt er det likt.

Det jeg merket ved andre gjennomspilling, derimot, var at jeg slappet av mer. Noen vil kanskje påstå at dette er fordi første gjennomspilling på PC strengt tatt var for å anmelde for n4f.no, men jeg er ikke like enig. Joda, jeg tok nok notater og hadde en viss analytisk tone i hodet mitt og hadde mange diskusjoner med meg selv om hver enkelt episode, men bortsett fra notatene er dette noe jeg ofte bare gjør. Jeg liker å diskutere det jeg holder på med. Jeg liker drøfting, og jeg liker å få andres synspunkter. Og det er nettopp på det siste PS3 vinner.

I husholdningen min er det et uttrykk som burde nå resten av verden snart. Baksetegaming. Det er alltid en eller annen som forviller seg inn i stua mens jeg spiller og setter seg ned og roper forslag til skjermen om hva jeg skal gjøre. Innimellom bytter vi på hvem som styrer, og det blir som regel liv når dette skjer. Spilling på konsoller kan altså være sosialt, selv om det ikke innebærer ting som samarbeidsmuligheter og muligheter til å spille mot hverandre.

Jeg er kanskje i overkant nostalgisk her, men dette minner meg litt om den tida da jeg var lita og pappa ofte spilte Super Mario og forbløffet meg og brodern med hvor langt han kom i forhold til hva vi klarte. Det var ikke grenser for hvor spennende det kunne være å se på pappa spille. Da vi var små kunne det nesten være mer gøy å se på pappa runde Golden Eye og Zelda: Ocarina of Time enn å spille gjennom selv (og det var veldig gøy å snike seg til å spille på pappas gamle lagrede spill — tenk, hit kan jo vi og kanskje komme, bare vi øver nok).

PCspill for meg ble egentlig ikke så veldig kult før jeg oppdaget Age of Empires 2 en eller annen gang i løpet av ungdomsskolen. Strategispill definerte vel egentlig mye av den perioden der spillmessig for meg. Etter hvert har jeg også fått en liten forkjærlighet for å spille ork i Warhammer 40.000 (de er jo så søte i all barskheten sin!). Etter hvert oppdaget jeg også LAN partyer, og det er nok her mesteparten av sjarmen ligger i PCspilling for min del. Det er mye kulere å spille mot folk i Counter Strike og andre spill når du hører høylytte kommentarer om hva som skjer rundt deg.

Og der var vi tilbake til hva jeg liker med konsoller. Følelsen av at man er i noe sammen, selv om man kanskje egentlig er aleine.

Jeg har nok vokst en del siden jeg syntes det var ok å sitte i en relativt vond stol og spille flere timer i strekk. Det var den tiden da man faktisk klarte å sove på de merkeligste steder, og grandiosa og sjokomelk var et velbalansert og godt måltid.

Nå vil jeg helst ha en god middag med litt mer smak og næring enn du finner i en pizza Grandiosa, jeg sover best på en god madrass, og når jeg skal bruke flere timer på en fritidsaktivitet, er sofaen den beste plassen i huset.

Det er i sofaen jeg slenger meg når jeg trenger å slappe av, og det er i sofaen jeg bruker mesteparten av tiden når jeg er hjemme. Kontorstol og PCskjerm har jeg jo på jobb og, så det er greit å ha et synlig annerledes miljø når en kommer hjem, mener nå jeg. Også er det så utrolig mye mer behagelig med tilskuere når de kan sitte tilbakelent på sin plass og følge med heller enn å kikke over skuldrene dine. Det siste er spesielt behagelig på spill som funker for tilskuere.

Når det gjelder Sam & Max sesong 3 var det ikke noen nevneverdig stor forskjell mellom PC og PS3-versjonene. Det var litt forskjell i hvordan kontrollene virket, av åpenbare grunner, men ellers var de ekstremt like. Det som utgjør forskjellen er rett og slett settingen. Hvilket humør er du i? Hvor føler du deg mest vel? Hvor kan du slappe best av?

Spill bør være avkobling. Litt som når du leser en bok, ser en film, eller graver deg ned i et hvilket som helst medium. Du gjør det fordi det fenger, og det blir opp til deg selv å finne ut hvilken setting som passer deg best.

Det jeg har lært her, er at jeg som regel liker PS3en bedre enn PCen. Det finnes noen hederlige unntak, men sofaen roper som regel høyere enn pulten med PCen på. Faktisk tror jeg at jeg liker konsollen såpass bra at jeg vurderer å skaffe meg Orange Box på nytt. Hadde jo vært kult å spille gjennom portal en gang til før oppfølgeren kommer? Hvorfor ikke bare ta den på PS3 denne gangen?

Så, i fare for å høres ut som en rosablogger føler jeg for å avslutte med et spørsmål. Hva foretrekker du? Konsoll eller PC (eller mac)? Eller hva med noe håndholdt? Og hvorfor?

Er kvotering virkelig så bra?

photo credit: έŁέ¢τяøиί¢ έγέ

Jeg har nettopp kommet hjem fra nok en interessant kveld med Girl Geek Dinners. Hele konseptet slår meg hver eneste gang som en slags koselig, intellektuell utstrekning av den relativt gamledagse syklubben, og jeg går derfra hver gang med tusen nye tanker i hodet og på en buzz av «så jeg er ikke unormal jeg heller». Det er fint å ha en plass der vi teknologiinteresserte berter kan diskutere ting som engasjerer oss. Og det er tydeligvis mye som engasjerer.

Nå, jeg skal ikke snakke for mye om hva som skjedde, hvem som sa hva, osv annet enn at det var en veldig koselig kveld (som vanlig), og at jeg igjen har gått derfra i en fin gladboble av å ha tilbrakt enda en kveld med smarte, interessante jenter av mange forskjellige slag. Selv om vi alle definerer oss som geeks på et nivå (hvorfor ellers skulle vi vært der?), er det tydelige forskjeller på interessefeltene og hvordan vi er geeks. Og det er masse rom til alle. Nå, kveldens tema var «Åpen kildekode, makt og kjønn«. Et tema som kan se ut som om det egentlig er flere termer satt sammen til ei mølje, men som allikevel blir ganske interessant når man begynner å snakke om og tenke over hva det egentlig betyr. Hva er makt? Hvordan relaterer makt til åpen kildekode? Og hva har det der med kjønn å gjøre?

Personlig er jeg litt lei hele greia med å dra kvinnekamp og likestilling inn i alt. Det finnes felter der dette kan være nyttig, men før man begynner med kvotering kan det være en idè å tenke etter hvorfor man vil ha flere kvinner inn i en type stilling. Hva har disse å tilføre? Har vi kvinner noe biologisk oppi hodet vårt som gir ethvert team vi kommer inn i en stor fordel på feltet de driver i? Eller er det heller det at mange av oss har blitt oppdratt til å bli kvinner? Vil ikke en gutt som har blitt oppdratt i bilverkstedet og som plutselig bestemmer seg for å bli systemutvikler også komme med en ny måte å se ting på i forhold til de andre systemutviklerne han møter? Eller hva med en gutt som har blitt oppdratt til å ta seg av det mange vil kalle klassiske kvinneoppgaver? Vi snakker stadig om at »vi trenger flere kvinner i X!» — ja, gjør vi det? Vi får kanskje et bedre utvalgsgrunnlag om vi oppfordrer jenter til å søke seg til mannsdominerte steder, men får vi bedre arbeidere av å kvotere inn damene? Jeg er veldig for å ha et mangfold i alt, men jeg er enda mer opptatt av at vi skal ha kompetente mennesker i rollene de tar. Den beste/mest egnede personen bør få sjansen. Uansett. Det høres kanskje litt naivt ut, men det er nå det jeg mener.

Hele tanken på kvotering er noe som har plaget meg i flere år. I Aftenposten forteller de i dag at ASA selskaper går over til AS for å slippe kravet om 40% kvinner i styret. (Men slapp av, vi er visst også nest best i verden på likestilling).

En annen sak jeg har blitt gjort oppmerksom på i det siste når det gjelder kvotering kommer fra sidene til Arbeiderpartiet. Vår forsvarsminister, Grete Faremo, vil ha flere jenter i førstegangstjenesten. Dette er i prinsippet en veldig fin tanke. Igjen har vi større grunnlag for å velge riktige personer om vi lar flere søke seg til stillinger som det du til slutt vil få i forsvaret (i denne sammenhengen). Jeg er veldig for at alle skal på sesjon. Hadde jeg i det hele tatt hatt peiling på hvordan jeg skulle komme meg dit da jeg gikk på videregående, hadde jeg mest sannsynlig dratt. Nå var dette riktignok tida da jeg trente taekwondo og sånn, men allikevel. Hadde jeg kvalifisert til å komme inn i en interessant avdeling hadde jeg nok vurdert det. Problemet mitt er enkelte av uttalelsene til Faremo, som f.eks denne:

«Vi har behov for mer kvinnekompetanse i Forsvaret, og da må vi ikke legge for eksempel unødvendige strenge fysiske krav som motarbeider dette, sier hun.»

HVORFOR har vi behov for mer kvinnekompetanse i Forsvaret? HVA er det disse kvinnene skal gjøre som rettferdiggjør at vi skal lempe på de fysiske kravene? Hvorfor blir ikke behovet for kvinnekompetanse bedre begrunnet? Eller begrunnet i det hele tatt? Klart det ser bedre ut på papiret å kunne si at »vi er så tøffe at 25% av de som er i førstegangstjenesten er kvinner. Samme gjelder 20% av befalet vårt», men hva gjør det i praksis? Vi er ikke Israel, og vi har vel strengt tatt ikke behov for å bli som Israel når det gjelder forsvaret vårt heller. Ja, jenter duger til veldig mye, men må vi lempe sånn på kravene for å slippe de inn over alt? Er det ikke bedre å ha fokus på egnethet heller enn på tall? Klart, Faremo presiserer i artikkelen at man kun må ta inn kvalifiserte til førstegangstjenesten, men hva hjelper vel det når vi senker grensen for hva som er kvalifisert? Jeg vil ihvertfall se at de beste er de som skal forsvare meg om russerne, kineserne eller i det hele tatt noen med ønske, vilje og styrke til å angripe Norge kommer. (Og ja, jeg vet vi sikkert ikke hadde klart oss lenge alene mot røkla her.)

Uansett, tilbake til teknologien. Under diskusjonen i kveld  ga jeg uttrykk for noe jeg har ment lenge. Det er ikke viktig om du har pupper eller ikke på internett. Det er ikke alltid en viktig del av identiteten din hvilket kjønn du skriver deg til, og det bør det ikke være heller. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger folk har tatt meg for å være hankjønn her og der. Det kommer ikke fordi jeg vet «hvordan menn uttrykker seg», for der finnes det like mange svar som det finnes menn. Det kommer fordi jeg setter meg inn i terminologien som blir brukt, kunnskapene som er forventet i miljøet og fordi på enkelte nivåer har jeg kanskje litt stereotypisk guttete interesser. Det betyr ikke at jeg har løst en kode eller at jeg nødvendigvis kommer til å ha et annet syn på ting enn gutter jeg omgir meg med. Jeg kommer til å ha et annet syn på ting enn folk fra en annen bakgrunn og med et annet preferansebilde. Helt enkelt.

Jeg tror ikke vi kommer noen vei med å hevde oss som «kvinner i <insert guttebransje>» før vi slutter å se på oss selv som akkurat det. Vi er individer i en verden full av andre individer. Det er tullete å snakke om at »han tenker som ei jente» eller «hun er like god som menn i faget sitt» eller «jeg tenker ikke på vennene mine av motsatt kjønn som om de er av motsatt kjønn». Det fører deg ikke fremover. Først når vi lar kjønn være et ikke-tema i det at vi ikke gjør et poeng ut av det kan vi komme ut av denne store kvoteringsgrøfta. Slutt med å rekruttere jenter til alt mulig. Hva med å rekruttere mennesker med et interessefelt man ikke ser mye av i feltet du rekrutterer til? Nå DER har du nye perspektiver.

(Sjeldent jeg takker her, men nå har jeg faktisk veldig lyst til å takke Javadama for å holde et foredrag som satt tankene mine såpass mye i spinn — du er bra!)

Og hva me’ræ sjæl?

photo credit: phunkstarr

Vi antar, alle sammen. Hele tida. Vi bor inne i hver vår boks full av antakelser. Vi er kanskje åpne på utsiden. Du vet, vi pryder oss i å vise hvor generøse og tålmodige vi er med alle sammen. Vi tåler alt, vi vet litt om alt, vi takler alt.

På samme måte som vi liker å si at vi er åpne liker vi også å anta at alt angår oss. En enkel tweet som «jeg liker rosa» blir gjerne besvart av en tre-fire «Det gjør ikke jeg!». Enda verre er det når noen kommer med et spørsmål som begynner med «har noen peiling på om…» eller lignende, og får svaret «jeg aner ikke» eller helt enkelt «nei». Det skremmende med den siste er at jeg ikke har funnet på eksemplet. Jeg blir like overrasket hver gang det skjer.

Alt angår alle, og vi er alle trangsynte. Jeg kjenner stadig det bobler inni meg av lyst til å svare når noen på trikken spør noen andre høyt om noe jeg kan svaret på. Hver gang begynner jeg å vurdere frem og tilbake. Er dette noe jeg bør svare på? Bør jeg holde kjeft? Virker jeg påtrengende eller hjelpsom? Er dette egentlig min sak?

En ting er samtaler på diverse diskusjonsforum. Der er det liksom greit å bryte inn med en «unnskyld meg, men jeg har faktisk svaret her». Livet utenfor nettet er litt annerledes. Vi går ikke på gata for å dele av kunnskapen vi har. Og hvem tror folk at de er når de kommer opp og sier «Sorry, ass, men sola er ingen planet. Den er en stjerne». Det er helt greit å kommentere bilder folk legger ut av seg selv på nettet (helst positivt, da), men hvordan reagerer man når noen kommer opp til deg på gata og kommenterer? Det blir litt rart, ikke sant?

Jeg synes hele greia med å svare «jeg vet ikke» på generelle spørsmål på twitter er litt interessant. Dette er kanskje et litt døvt eksempel, men hva om noen får et illebefinnende på en offentlig plass og noen spør etter en doktor. Hva om alle som ikke er lege svarer «ikke meg!» — blir ikke det litt … teit?

Ikea og katter (og internett)

At internett elsker katter er ingen hemmelighet. De er jo så søte og sære og uberegnelige og sånn!

Dette gjør Ikea god nytte av i et eksperiment av en reklamefilm der de lar 100 katter få lov til å være i butikken deres på Wembley i Storbritannia en natt. I butikken hadde de satt ut diverse kameraer. Det var infrarød filming, varmefilming, high-speed-filming og hurramegrundt, og bildene? De ble fantastiske.

I snutten ser vi en horde katter som løper rundt og utforsker alt de kan. De ser oppi skuffer, de sloss litt med hverandre, de forsker på lys og lamper og det som er før de til slutt slår seg til ro og du ser en tagline «Home — it’s how it makes you feel» før vi går over til Ikealogoen med en liten linje under — «Happy inside» alt satt til vakre den vakre låten Pianni av Mara Carlyle.

Jeg vet ikke med deg, men jeg blir faktisk litt lykkelig og varm på innsiden av å se denne. Musikken passer kjempefint, og kattene gir en liten hjemmefølelse. Ikea virker rett og slett som en koselig plass å handle husting på! Hvem bryr seg om at jeg som regel stresser ihjel av å være rundt de andre Ikeakundene, og at jeg alltid sliter litt med logistikken om jeg handler der? Hvem bryr seg om at jeg setter i gang et superprosjekt bare for å få satt sammen møblene etter en Ikeatur? Hvem bryr seg om alt det negative? Tenk på kosen og den avslappede følelsen du får når alt er over, og kattene slår seg til ro.

Her har dere gjort en god jobb, Ikea. Ikke bare har dere laget en utrolig pen reklamesnutt, dere har også klart å skape et godt grunnlag for å kjøre den viralt. Vi elsker jo katter her på internett. (Vel, noen av oss elsker katter, selv om ikke alle er icanhascheezburgerjunkies eller vil ha pus selv.)

Jeg anbefaler også folk å se bakomfilmen, Herding Cats. Den gir et flott bilde på tanken bak og prosessen med å lage en film som dette. Ja, også får du se flere kattebilder, da, som ikke er i reklamefilmen.

Også får vi håpe at de var flinke nok med å rengjøre butikken etterpå. Ellers er det sikkert ikke så greit å være katteallergiker i den butikken, nei.