Tag archive: wrong

Ting man gjerne helst unngår

Denne er til dere som trodde posten min om å komme trygt hjem fra byen handlet om voldtekter.

Tro det eller ei, men det er ikke en skummel mørkemann bak ethvert hjørne som venter på at du skal komme forbi full, lettkledd og alene så han kan gjøre akkurat hva han vil med deg. Det er mulig halvparanoide mennesker prøver å overbevise deg om det, men sannheten er at det ikke stemmer. Det som derimot stemmer, er at det kan være noen hvor som helst. Om du virkelig vil være sikker, bør du finne opp en måte der du kan låse deg inni en supersikker boks uten å dø av sult eller tørst. Eller du kan lære deg selv at det mest sannsynlig ikke skjer noe, og at om det skjer er det ikke din feil, og det er definitivt en smart ting å komme i kontakt med politiet fortest mulig, sånn at du får mest mulig bak deg fortest mulig. Det hender at vonde ting skjer, og med mindre du aktivt går inn for det, er det ingen som har noe med å si at det er din «feil» eller at du «burde gjort ting annerledes». Seriøst, kvinne, om du går stikkveien forbi Blå på tur hjem til løkka hver helg i et år før du blir voldtatt av noen som surrer rundt ved Akerselva – hvordan skulle du kunne vite at veien er utrygg? Den har vært trygg alle de andre gangene du har gått der, ikke sant?

Så, på de tre årene jeg har vært fest-aktiv i Oslo og gått hjem, kan jeg helt ærlig si at dette er det verste som har skjedd:

Bildet er tatt dagen derpå etter Halloween i fjor. Årsaken er et ublidt møte med gruset asfalt forårsaket av et par skyhøye stiletter og en lommebok som påsto den ikke hadde råd til/gadd drosje hjem. Strømpene måtte kastes, det tok noen dager å få ut alle grusrestene, og det største av dem fikk en lettere ufin infeksjon.

Det eneste jeg gjorde riktig den kvelden, var å ha med god og varm jakke og å ikke gå hjem alene. Det var veldig greit å ha med meg et par kompiser som kunne støtte meg resten av veien, kan du tro.

Ja, du kan bli overfalt, ja det finnes idioter der ute som kun er ute etter å forårsake faenskap. Men fakta er at hver eneste kveld står du i større fare for sinte skrubbsår og andre fylleskader enn en tur på voldektsmottaket etter en tur på byen i Oslo.

Og for de som lurer: Ja, de holder fortsatt på å gro skikkelig. Og nei, det finnes ikke bilde av dem fra kvelden før, det har du ikke lyst til å se heller. Men kostymet mitt var smashing.

Dead Island er på vei, men funker traileren?

I det siste har det dukket opp en spilltrailer som folk enten synes er helt genialt bra, eller «pen, men frister ikke til å spille». Jeg må innrømme at jeg i første omgang tilhørte den siste gruppen der. Hvilket spill, sier du? Jo, Dead Island.

«Dette er en pen kortfilm,» sa jeg, «men den gir meg ikke akkurat noe særlig interesse for spillet,» fortsatte jeg, før jeg sjekket websiden for info, begynte å lete etter gameplay-videoer på youtube og sjekket ut wikipediaartikkelen. Tror kanskje den beste måten å gå videre på er å helt enkelt bare sitere hva jeg sa på Norsk Goth Forum om saken.

Nå har det gått ei uke, og jeg ble så provosert av videoen at jeg ville bevise hvor lite spilltrailer den er. Altså, hvor er gameplaydemoen? Hva kan vi egentlig vente oss? Jaok, så er dette en Zombie-FPS (first-person-shooter) og det kan jo være kult. Og greit, da, så er Zombier en veldig takknemlig fiende å ha i et spill. De har riktignok vært mennesker en gang, og dette elementet er kjempefint for å gi rollene du spiller visse kvaler mot å kverke enkelte av dem, men de er også strengt tatt døde og gjennoppstått og ergo monstre. Monstre vi kan kjenne igjen. Og de kommer gjerne i horder, tåler absolutt ingenting og er dårlige til å sloss tilbake. De er veldig glad i å grafse og bite på deg, da.

Vi klager mye over spillbransjen, og mediebransjene i det hele tatt. Det er så lite innovasjon! Hvorfor kommer det bare spill av konsepter vi kjenner, og oppfølgere til gamle spill? Hvorfor kommer det aldri noe nytt jeg kan kose meg med? Hvorfor må jeg nøye meg med enda en oppfølger av en serie jeg riktignok elsker å spille? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?

Også kommer saker som Dead Island, og jeg er en av de første til å klage over det også. Altså, Zombier? Hva skjedde med fantasien, folkens? Og hvorfor får jeg ikke se noe av spillet i traileren? Hæ? Kan du si meg det, HÆ?

Men så begynner jeg å tenke. Dette er en annonseringstrailer. Den skal fortelle oss at «Hei, her har du noe å holde utkikk etter. Jeg er på vei!» – den skal gjøre at vi har den i baktankene når utgivelsesdatoen endelig kommer. Vi skal huske på den fine videoen med den ganske triste historien når vi ser gameplay-trailere komme etter hvert. Akkurat nå skal vi bare vite at den kommer. Jeg har hørt både kunstnere og designere snakke om at de heller vil provosere enn å lage noe alle synes ser bra ut. Om du synes at dette virker som et spill du vil prøve første gang du ser videoen, er det kanskje like lett for deg å glemme det før du plutselig finner det i salgsstativet til Platekompaniet til en brøkdel av prisen. Fint for lommeboka di, riktignok, men hva skal spillselskapet tjene penger på da, da? Nei, når man tross alt skal komme med noe helt nytt, er det kanskje bra å ha en lettere provoserende men likefullt effektiv markedsføringstaktikk. Gjør kundene dine provosert nok til at de ikke klarer å la spillet ditt forsvinne helt fra bevisstheten. Ihvertfall ikke før du bestemmer deg for å komme med mer info og kanskje noe de kan gi deg penger for. Som f.eks spillet.

Det her begynner å høres ut som ca alt av triks jeg har hørt om forføring: Det blir fort kjipt om du avslører alt på en gang. Da er det bedre å heller begynne med et par strømper, også kle av deg gradvis. Poenget her er jo ikke bare at folk skal plukke med seg spillet fra hylla i butikken. Med alt som finnes av nedlastbare pakker man kan kjøpe og mulige oppfølgere og muligheter for bøker, tegneserier og andre gizmoer (Hei, Ubisoft og Assassins Creed!) finnes det nok av muligheter til å lure til deg penger fra kundene dine. Og jo mer penger vi vil bruke på gode spill, jo flere penger kommer inn i bransjen, og jo flere gode spill kommer ut. Det er i sånne situasjoner jeg liker konsumerisme.

Med all tankekapasiteten dette spillet har kostet meg nå, håper jeg virkelig at det er verdt tida (og pengene) mine.

Grunner til å holde meg unna kjøkkenet pt.1

Noen skal ha det til at jeg kan lage mat, bare jeg gidder. Folk skal også ha det til at jeg er ekstremt klønete, distrè, ukonsentrert, osv. Disse to passer ikke veldig godt sammen, gjør de vel?

Denne historien starter med at jeg skal være flink vertinne. Oda med importbrud har vært på besøk og overnattet hos meg. Jeg har endelig lært meg hvordan man lager god eggerøre, så i et forsøk på å imponere, steller jeg i stand frokost til folket. Åjadda.

Jeg er kjempeflink og blander sammen egg og fløte og får Ninjaen til å hakke vårløk og pølsebiter og bygger opp forventninger, mens gjestene pleier formen i stua. Midt oppi dette begynner jeg også å varme panna. Jeg dytter rundt på oljen for å sjekke om den er varm nok og presterer å glemme stekespaden der mens jeg gjør ferdig resten før røra skal til pers. For de som ikke er klar over hva som skjer når plastikk blir for varmt, kan jeg illustrere (ninjaen tok fotobevis, serru):

Joda, der har du det som skjer med stekespader som blir for varme. God var den og! RIP kjære spade. Vel, ihvertfall overlevde stekepanna (som er veldig greit, for den er ikke min), og det ble da mat til slutt! Bare se!

Moral: Ikke lag mat uten oppsyn når du er fyllesyk…

(Og for de som lurer: Det er en helt enkel eggerøre med vårløk og pølsebiter, servert med spekeskinke og en rømmeklatt. Omnomnom, beste dagen derpå-maten ever, når du klarer å lage den uten å rive ned huset)

En «sånn» dag

photo credit: anguila40 / Alejandro Groenewold

Noen dager er ment til å gå til helvete. Man veit aldri helt hvorfor, men det virker som om hele verden er i mot en. Eksempel? Vel, dagen i dag.

Jeg våkner, og finner ingenting. Ingen klær å ha på meg, finner ikke telefon, ikke briller, ingenting. Jeg ender opp med å finne det meste og løper ut døra litt vel i siste liten (som vanlig, vil noen kanskje si?), kommer meg på trikken og alt er som vanlig. Kommer til busstoppet med 3–4 minutter til overs (som vanlig) og rekker fint en tur innom Rimi for å skaffe lunsj.

Så kommer bussen. Og dagen slutter å være det vanlige ok som dager flest er.

Jeg kommer på, legger flexuskortet mitt på maskinen som jeg pleier å gjøre hver morgen. For to dager siden fyllte jeg på kortet som jeg pleier når tiden går ut. I går scannet jeg det både på vei ut av byen og på vei inn til byen (hvorfor all denne scanningen? Christ). I dag, derimot, ble den rød. Flott. Det hender. Jeg legger kortet på igjen. Og igjen. Og bussjåføren legger det på. Bussjåføren skriver ut en rapport eller noe og sier til meg at kortet kun gjelder på Gjelleråsen. Det står tross alt «Fra: Ø-03″ på det. Det står også «Til: OS», men det tror jeg ikke han ser. Han står hardt på at kortet mitt ikke gjelder, jeg står like hardt på at det burde, siden jeg ikke har gjort noe annerledes enn det jeg vanligvis gjør. Etter en del om og men kommer jeg meg allikevel med, og er så sint at jeg dirrer hele veien til Nittedal.

Jeg kommer meg på jobb, setter over kaffe og bruker altfor lang tid på å prøve å forstå hvor jeg skal klage, til hvem og hva jeg skal si. Dagen er en normal arbeidsdag. Jeg har enten absolutt ingenting å gjøre fordi jeg venter på alt mulig fra over alt, eller jeg har sinnsykt mye å gjøre. Jeg liker den siste best, igrunn. Det tar en time før nesa mi er i normal temperatur, ihvertfall.

Vel, jeg slipper sinnet fra morgenen i løpet av dagen, ihvertfall, og blir ferdig med dagen. Noen kommenterer at det ser ut som jeg kommer til å fryse, enda jeg mener jakken min er mer enn varm nok.

Jeg kommer litt tidlig til busstoppet og går videre til neste (vel, forrige ifølge bussen) for å holde varmen. Da jeg kommer frem finner jeg ut at det er ti minutter til bussen min kommer, men en som går opp til en plass der det går flere busser kommer forbi. Så jeg hopper på, kommer frem og det er fortsatt ti minutter til neste kommer. Bare å flekke opp musikk, da, så får jeg danse litt. Etter fem minutter går batteriet ut.

Tavla sier at bussen kommer om 4 minutter, 3, 2, 1, 2, 1, 3, 4, 2, 3, 2, 1, nå, nå, nå, nå… Plutselig ser jeg bussen står stille i bakken sånn ca 300 meter unna. Etter en stund kommer det en menneskestrøm ut. Hurra, motorstopp. Vel, det er ihvertfall bare 8 minutter til den andre bussen som går her kommer, da. Jeg begynner å lure på om jeg i det hele tatt får sitteplass. Jeg hopper litt rundt mens jeg følger med på tavla og ser at bussen kommer om 7, 9, 5, 6, 7, 6, 5, 6, 4, 5, 6, 7, 9, 6, 5, 4, 3, 4, 3, 5, 4, 3, 2, 3, 2, 1, 3, 4, 3, 2, 1, nå. I mellomtiden mister jeg følelse i de to ytterste leddene i alle fingre, og jeg er ikke helt sikker på hvor tærne er. Jeg gjør en avtale med en dame og barnebarnet hennes at dersom det kommer en drosje forbi, deler vi den inn til byen. Det kommer ingen drosje. Vi lurer litt på om det i det hele tatt kommer en buss. Vel, flere kommer forbi, men ingen stopper og ingen skal vår vei. En time etter jeg gikk ut døra på kontoret kommer bussen. Det er flere enn 20 negative grader ute, jeg har stampet i en time, og jeg vet egentlig ikke om nesa fortsatt sitter på.

På bussen flekker jeg av meg sko, klarer på en eller annen måte å slå nummeret til min bedre halvdel og spør pent om han kan sørge for at det er noe varmt å spise hjemme, for jeg er sulten og frossen. Svaret er negativt. Jaja. Får håpe det finnes mat hjemme? Bussen er ihvertfall framme lenge før jeg er tint opp, og trikken hjem (hele to stopp, men likevel) kommer ikke før om et kvarter. Jeg blir litt irritert, men kommer på at det er en sushiplass jeg har vært litt nysgjerrig over på veien. For alt jeg vet finnes det ikke mat hjemme, så hvorfor ikke? Alltids greit å få en varmepause på veien.

Vel hjemme finner jeg ut at sushien var heller skuffende og jeg er fortsatt irritert over hele dagen.

Jeg ender opp med å bruke resten av kvelden på å se Dead Like Me på sofaen og fundere på ting. Jeg innser at jeg har brukt vel mye tid i det siste på å irritere meg. Småting går meg så på nervene at jeg trenger utløp. Jeg trenger lange gåturer aleine med aggressiv musikk. Jeg trenger å skrike litt innimellom. Jeg bruker for mye tid på alt sammen. Jeg har ikke tid til å irritere meg så mye, sånn egentlig.

Varmen kommer sakte, men sikkert tilbake (håper jeg, det har gått nok timer og jeg er fortsatt kald. Varmere, men kald). Diverse gamle leddplager kommer tilbake, men denne gangen vet jeg at det er kulden.

Nå sitter jeg i sofaen med verdens varmeste ullteppe rundt meg, har cola i glasset og kan lett få i meg mer kakao om jeg vil. Nesa klør litt helt ytterst, men det er sikkert bare kulden det og.

Jeg har en helt merkelig ro i kroppen. Jeg er supersliten og har hatt en skikkelig drittdag. Og jeg er glad. Kanskje vi trenger sånne dager? En dag innimellom der alt går så på trynet at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av oss. En dag der du virkelig ikke tror ting kan gå verre med deg. En dag der du bare har lyst til å kollapse i krampegråt.

I flere filmer og serier jeg har sett i det siste har en tanke gått igjen. «You’ve gotta sshake things up a bit». Vi er nødt til å bli påmint hvor ille ting kan være for å vite hvor godt vi har det. Vi er nødt til å kjenne det på kroppen. Uten dårlige dager har vi ingen måte å vite når vi har en skikkelig god dag.

Om du lever i konstant flyt, blir livet kjedelig. Om alt går bra, kan en lett bli lei. Jeg hører folk si at litt motgang er bra for karakteren. Det høres logisk ut.

Jeg sitter ihvertfall i sofaen og er mer sliten enn jeg har vært på lenge, og tror jeg kanskje endelig kan sovne fort når jeg nå legger meg. Jeg har hatt en skikkelig sugen dag, og livet er helt fantastisk.

Jeg håper du også får nok dårlige dager til å innse hvor mange gode dager du har. Jeg ønsker deg alt godt, med den viten om at det også innebærer vondt. For sånn er livet, og sånn burde livet være.

Feil

photo credit: horseace

En stund nå har jeg tidvis hørt mye på Depeche Mode og fått visse sanger på hjernen. Sånt blir det tankestrøm av.

Jeg gjør alt feil. Jeg har vært inne på det før. At det er greit å gjøre feil, altså. Og jeg synes fortsatt det er helt greit. Om du ikke tenker riktig, tenker du feil. Om det ikke går bra, går det dårlig.

Men hva om du gjør alt feil og det går bra? Da er det vel riktig?

There’s something wrong with me, chemically

Jeg kan ikke lage mat. Eller bake. Dette sier jeg som et avkom av en familie med bakere og eksepsjonelle matlagere. Men jeg har aldri blitt opplært i det. Jeg lærte meg selv å steke laks fordi jeg fikk lyst på det. Jeg leser sjeldent oppskrifter, og om jeg gjør det er det kun for å finne ut hva jeg kan forandre på. Jeg har en formening om hvordan ting skal se ut og smake, og går ut fra det. Oppskrifter er egentlig noe tull. Og samtidig sitter jeg og faren min med planer om å lage kokebok sammen. Jeg kan forresten fortsatt ikke lage hvit saus.

Something wrong with me, inherently.

Jeg kan ikke tegne. Jeg er en grafisk designer. Jeg lager logoer. Jeg har en lang liste med illustrasjoner bak meg. Jeg er anal når det gjelder å tegne bokstaver riktig, men jeg kan ikke tegne.

The wrong mix in the wrong genes.

Jeg er en jente som elsker bilprat, kjoler, å bli møkkete, høye hæler, godteri, stå modell, videospill, hår… Jeg er en ekte prinsesse av den ville sorten. Og jeg heter Rambo. Vel, jeg skulle hete Rambo en gang. Det var så seriøst at det en gang sto i Ringerikes blad at «Rambo var ei jente.» Jeg har alltid hatt kompiser, og aldri kommet godt overens med jenter generelt. Jeg synes jenter som en gruppe er sære, overlegne, vanskelige å komme innpå og i det hele tatt umulige. Om jeg i det hele tatt gidder å snakke med et hunkjønn i mer enn fem minutter, derimot, finner jeg fort ut at det finnes bra individer i den delen av befolkningen og. Jeg har en mistanke om at det er jeg som er sær.

I reached the wrong ends by the wrong means.

I perioder der jeg burde være ute blant folk har jeg vært hjemme og engasjert meg i sosiale medier. I perioder jeg kunne hatt nytte av å bruke på å pleie meg selv har jeg brukt tiden min på å ofre meg for andre. I perioder der livet har vært for hardt, har jeg kjørt på hardere. Jeg gjorde ikke lekser når jeg måtte, men tok gjerne på meg ekstralekser da jeg ville.

It was the wrong plan.

Jeg hadde aldri noen plan. Jeg ville drive med musikkdesign. Jeg ville levere konsertløsninger. Også ville jeg bli hestemassør. Også kom jeg ihvertfall alltid til å drive med hester, for jeg skulle bli travkusk. Også skulle jeg drive med motion graphics. Da jeg var fem ville jeg bli kalligraf. Drømmen jeg hadde som femåring er den som har blitt.

In the wrong hands.

Jeg hører sjeldent på leger. Jeg ble bedt om å slutte på taekwondo og begynte på Jiu Jitsu isteden. Derfra gikk jeg til Capoeira. Så ble det andre former for slossing. Før taekwondo måtte jeg slutte med street jazz.

The wrong theory for the wrong man.

Jeg har hørt for mye på folk. Og jeg har hørt for lite på andre folk. Et liv er ikke et liv er ikke et liv. Ingenting er feil. Alt er galt. Filosofi får hodet mitt til å spinne litt.

The wrong eyes on the wrong prize.

Jeg fokuserer for mye på feil. En burde tenke «riktig». Alt du gjør er riktig, ellers hadde du ikke gjort det. Du kan ikke gjøre annet enn det du gjør, ellers hadde du gjort det. Om du tenker at alt du gjør er feil, er alt du gjør også riktig. Ingenting er bastant.

The wrong questions with the wrong replies.

Alt går bra til slutt. Vi lever fortsatt. Vi er fortsatt supre. Jeg vil gå så langt som å fortelle deg at dersom du har lest det her, har du oppnådd noe. Du lærte deg å lese en gang. I en verden der analfabetisme eksisterer er det ganske fantastisk. Du har tilgang på internett på et vis. Dette er en da en oppnåelse. Du har garantert også gjort deg opp en mening om hva jeg sier. Det er mulig meningen sier «jaha» eller «jammen du tar feil» eller «du er kjedelig» eller «du er fantastisk». Den trenger ikke si mye, men bare det at du kan lese sammenheng, prosessere den og gjøre deg opp en personlig mening er ganske fantastisk.

Det er ikke veldig mye feil.

De engelske versene kommer forresten fra Depeche Mode-sangen Wrong.