Og hva me’ræ sjæl?

Vi antar, alle sammen. Hele tida. Vi bor inne i hver vår boks full av antakelser. Vi er kanskje åpne på utsiden. Du vet, vi pryder oss i å vise hvor generøse og tålmodige vi er med alle sammen. Vi tåler alt, vi vet litt om alt, vi takler alt.

På samme måte som vi liker å si at vi er åpne liker vi også å anta at alt angår oss. En enkel tweet som «jeg liker rosa» blir gjerne besvart av en tre-fire «Det gjør ikke jeg!». Enda verre er det når noen kommer med et spørsmål som begynner med «har noen peiling på om…» eller lignende, og får svaret «jeg aner ikke» eller helt enkelt «nei». Det skremmende med den siste er at jeg ikke har funnet på eksemplet. Jeg blir like overrasket hver gang det skjer.

Alt angår alle, og vi er alle trangsynte. Jeg kjenner stadig det bobler inni meg av lyst til å svare når noen på trikken spør noen andre høyt om noe jeg kan svaret på. Hver gang begynner jeg å vurdere frem og tilbake. Er dette noe jeg bør svare på? Bør jeg holde kjeft? Virker jeg påtrengende eller hjelpsom? Er dette egentlig min sak?

En ting er samtaler på diverse diskusjonsforum. Der er det liksom greit å bryte inn med en «unnskyld meg, men jeg har faktisk svaret her». Livet utenfor nettet er litt annerledes. Vi går ikke på gata for å dele av kunnskapen vi har. Og hvem tror folk at de er når de kommer opp og sier «Sorry, ass, men sola er ingen planet. Den er en stjerne». Det er helt greit å kommentere bilder folk legger ut av seg selv på nettet (helst positivt, da), men hvordan reagerer man når noen kommer opp til deg på gata og kommenterer? Det blir litt rart, ikke sant?

Jeg synes hele greia med å svare «jeg vet ikke» på generelle spørsmål på twitter er litt interessant. Dette er kanskje et litt døvt eksempel, men hva om noen får et illebefinnende på en offentlig plass og noen spør etter en doktor. Hva om alle som ikke er lege svarer «ikke meg!» — blir ikke det litt … teit?