Ungpensjonistlivet

photo credit: Okinawa Soba (In Asia and Africa until August)

Min kjære venninne Oda har i en tid nå skrevet artikler for lokalavisa der vi kommer fra, Drammens Tidene. Denne ukens artikkel handler om ungpensjonistene, og kan leses her om du ikke bor i Buskerud/glemte å kjøpe Busken på tirsdag.

Oda fikk meg til å tenke litt på disse greiene med ungpensjonister. På twitter er det en hashtag i bruk der ungpensjonistene sludrer i vei om rullekaker og og aspik. Du kan følge disse selverklærte ungpensjonistene selv. Twitterbrukeren @ainak har nemlig laget en twitterliste kalt ungpensjonister. Eller du kan bare følge hashtaggen #ungpensjonist. Enkeltpenkelt.

Og hvem er så disse ungpensjonistene? Oda sier det greit.

Oda mener dette er en farlig utvikling, men er det nå det?

Jeg hadde en samtale med en kollega her om dagen, der hun snakket om hvor mer møysomme folk var før i tiden, hvor god arbeidsmoral beste/oldeforeldregenerasjonen nå hadde i forhold til min generasjon, at man viste mer respekt før og at de ofte helst gjør ting selv. Er dette kvaliteter ungpensjonistene tar til seg, tro?

De fleste har nok sin definisjon av hva det vil si å være ungpensjonist. Man aper kanskje etter pensjonister man kjenner/har kjent og lar det være nok. Man tar til seg disse klisjèfyllte småvanene pensjonister ofte har, og tilegner seg stilen. Tweed er flott. Vintage er kult. Tynne, skjøre kaffekopper is the shit. Damene er mer obs på å finne klær som fremhever midjen, og man ser flere og flere mannfolk med bølger i håret i Oslos gater.

Det finnes mange forskjellige typer ungpensjonister, vil jeg tro. Du har de som er som Oda frykter. Disse ungdommene som helst vil sitte på kafè hele dagen og ha kaffeslabberas om kvelden. De som vil spise dessert hver dag og slappe av i solen med hekletøyet mens de akker seg over disse vulgære fjortissene med bloggkrigene sine. Også har du de som etteraper oldeforeldrene mine. De som vil klare ting selv, på gamlemåten. De ikke bare steker fisken. De lager også sausen fra bunnen av. På slump. Med hjemmelagd agurksalat med akkurat passe mye eddik. Med hjemmelaget karamellpudding til dessert. De lever litt saktere for å ta bedre vare på tiden. De trenger ikke løpe heseblesende fra jobb, haste seg videre til alskens nettverksmøter, treningssentere og alskens tull. Nei, de tusler hjem der de lager middag (om ikke middagen allerede venter) og koser seg kanskje med en tusletur i en nærliggende park når det nærmer seg kveldinga.

Selvfølgelig finnes det nyanser her, og man forandrer seg kanskje fra dag til dag, men er ikke det en del av det å være menneske?

Jeg kan nok beskrives som en av disse ungpensjonistene der jeg kommer tuslende nedover markveien med den flotte, rutemønstrede bestemortralla mi for å handle basisvarer på Kiwi. På en god dag ser du meg vandre til nærmeste gode slakter, for så å ta en tur innom Sultan etter grønnsaker på veien hjem. Ja, for det er i de små butikkene kvaliteten ligger. Eller er det også en forherligende ungpensjonisttanke som ønsker tilbake til da vi hadde kolonialhandel heller enn supermarked og kjedebutikker?

En ting er sikkert. Nostalgi er in. Nyåpnede Nighthawk Diner er et godt eksempel på dette med sin amerikanske dinerstil og flotte nostalgiuniformer. Ved Rockefeller gjør Tilt suksess på å la oss gjennoppleve arkademaskinenes storhetstid over en øl eller fem. Klesskjedene er stadig fulle av oppgulp fra fordums tiår i klesveien.

Så hva er det egentlig disse ungpensjonistene bidrar til? Tviholder de på fortiden, eller bruker de klisjèer til å lære oss at det er greit å leve litt sakte? Hvem vet? Kanskje har vi alle en ungpensjonist inni oss?